search expand

UiO samarbeider med Bondeviks omstridte “fredssenter”

Kjell Magne Bondeviks omstridte Oslosenteret for fred og menneskerettigheter har inngått en avtale med masterprogrammet “Peace and Conflict Studies” ved Universitetet i Oslo, skriver Uniforum. Fra våren 2007 skal mastergradsstudenter få anledning til å arbeide ved Oslosenteret og kunne skrive masteroppgaver der.

Senteret er sponset av selskaper som Statoil, Hydro, Aker som ikke akkurat er kjent for sin innsats for menneskerettigheter. Ord som «vennekorrupsjon», «kameraderi», «smøring» og «korrumperende praksis» er blitt brukt om disse pengegavene fra Bondeviks venner i næringslivet. En rekke forfattere, akademikere og kulturpersonligheter har startet et opprop.

Samtidig som Bondeviks Fredssenter er blitt etablert, måtte Norsk fredsråd legge ned sekretariatet sitt. Bondevik-regjeringen hadde kuttet i bevilgningene. Bondevik er heller ikke kjent for å være en krigsmotstander.

Likevel gleder UiO seg over samarbeidet. Statsviter Anne Julie Semb sier:

Denne avtalen vil gjøre det mulig for våre studenter å få arbeide med sine masteroppgaver i et spennende og lærerikt miljø. Vi er glad for avtalen med Oslosenteret og håper dette vil gjøre vårt masterprogram i Peace and Conflict Studies enda mer spennende

“Peace and Conflict studies” inneholder komponenter knyttet til statsvitenskap, sosiologi, antropologi, religion, psykologi, jus og historie.

>> les hele saken i Uniforum

SE OGSÅ:

Kjendisopprop mot Bondevik (Dagsavisen, 6.4.06)

Med Bondevik for fred (Dagsavisen, 13.1.06)

Får millionkutt. Opplysningsarbeid for fred blir kutta med to tredelar i statsbudsjettet (Klassekampen, 2.12.04)

Krever at Stortinget gransker Bondevik (Dagsavisen, 7.4.06)

Bondeviks moralske forfengelighet: Kunne ikke Bondevik & Co. heller donert pengene til noen som har greie på hva de driver med? (Debatt hos VamPus, 10.1.06)

Ny utgave av Antropress: Forsvaret sponser undervisning

Børs og bibliotek: Det er bonanza i kunnskapsmarkedet

Sponsor fikk forelese. En representant for salgsavdelingen til den italienske helikopter-produsenten Agusta foreleste over luftfartens historie i Italia på Universitetet i Oslo

Kjell Magne Bondeviks omstridte Oslosenteret for fred og menneskerettigheter har inngått en avtale med masterprogrammet "Peace and Conflict Studies" ved Universitetet i Oslo, skriver Uniforum. Fra våren 2007 skal mastergradsstudenter få anledning til å arbeide ved Oslosenteret og kunne…

Read more

Etter nasjonalstaten: En samtale mellom Saskia Sassen og Thomas Hylland Eriksen

Sosiolog Saskia Sassen skriver i sin nye bok “Toward a Multiplication of Specialized Assemblages of Territory, Authority and Rights” om styring som ikke lenger har sitt senter i nasjonalstaten. Hun er kjent for begrepet “Global Cities”.

I en samtale med Thomas Hylland Eriksen i Morgenbladet snakker hun om borgerrettigheter i tida “etter nasjonalstaten” ved hjelp av begrepene “transnasjonalisme”, “postnasjonalisme” og ein tredje term som hun kaller “denasjonalisering”:

Det transnasjonale og postnasjonale handlar om det som hender utanfor nasjonalstaten, som det at immigrantar er ein del av økonomien både heime og i det nye landet, eller om postnasjonal europeisk borgarskap til dømes, slikt som går utanfor det nasjonale.

Det hender fundamentale endringar i denne transformasjonen som vi lever med og som vi kallar globalisering. Det må involvera det nasjonale statsapparatet, fordi dette er det mest komplekse organisatoriske byggverket som er reist til no, i alle fall i den vestlege verda.

Det skjer altså ei denasjonalisering av spesifikke aspekt av økonomi, samfunn, politikk og kultur. (…) Mykje av denasjonaliseringa blir erfart og fortald som om det var nasjonalt, men det er ikkje det. Difor må vi dekoda det som hender. For kva er for eksempel nasjonalt med pengepolitikken som finansdepartement vedtek?

(…)

Eg prøvar å finna ut kva som hender med borgarskapen under desse vilkåra. (…) Mannen min seier alltid at eg burde ha ein hobby. I 1996 fekk eg ein. Eg byrja telja alle dei små rettane eg som borgar mistar heile tida. Den første gongen eg merka det var Bill Clintons immigrasjonspolitikk. Han fjerna borgaranes rett til å saksøka immigrasjonsmyndigheitene i ein lågare rettsinstans.

Thomas Hylland Eriksen sier blant annet:

Då eg byrja halda kurs om nasjonalisme for 15 år sidan, snakka eg om elektronisk infrastruktur, om veg, tog, post. Dette er institusjonar som blir assosierte med nasjonsbygging, og som er med på å gjera oss til borgarar og som gjev oss rettar. I aukande grad ser vi at vi blir behandla som kundar. Vi har tog så lenge nokon tener på det. Vi er ikkje lenger borgarar.

Desse nasjonalstatane som no administrerer feilskjæra til privat sektor, dei har gjeve opp sine historiske oppgåver. Nasjonalstatane sluttar å skapa borgarar, og dei sluttar å følga opp dei pliktene dei har overfor oss. Det er ei denasjonalisering, men ikkje nødvendigvis transnasjonalitet. Det er eg einig i.

>> les hele saken i Morgenbladet

Saskia Sassen: Globalization or denationalization?

>> flere papers av Saskia Sassen

Sosiolog Saskia Sassen skriver i sin nye bok "Toward a Multiplication of Specialized Assemblages of Territory, Authority and Rights" om styring som ikke lenger har sitt senter i nasjonalstaten. Hun er kjent for begrepet "Global Cities".

I en samtale med Thomas…

Read more

Thomas Hylland Eriksen: Hva er årsaken til raseriet over Gaarders Israel kritikk?

Er det ikke greit å kritisere et land som rutinemessig slipper bomber på sivilbefolkning, fordriver naboer for å sikre seg mer jord og vann, og som har utviklet et kontrollsystem verdig et totalitært regime, spør Thomas Hylland Eriksen i et innlegg i Aftenposten der han prøver å forstå de “overraskende sterke reaksjoner” på Jostein Gaarders kronikk om Israel:

Hva er så årsaken til raseriet hos mange av dem som har svart Jostein Gaarder? (…) Er det skammen etter annen verdenskrig som fremdeles gjør det vanskelig å kritisere en jødisk stat? (I så fall kan tutsiene gjøre hva de vil med hutuene i fremtiden, bare for å nevne ett eksempel.) Er det en forestilling om at israelerne er “våre gutter”, mens Hizballah og Hamas er “de andre”? Israel er jo nærmest blitt adoptert som et europeisk land i eksil, og deltar bl.a. i Eurosong (“Melodi Grand Prix”) og europacupene i fotball.

Jeg har ikke svaret, men man kan ikke fri meg fra tanken om at dersom muslimske regimer hadde hatt like ivrige norske forsvarere som det israelske, ville norsk utenrikspolitikk har sett nokså annerledes ut.

Jostein Gaarders kronikk uttrykte en fortvilelse og avmektighet som deles av humanister verden over, skriver han og slutter med følgende ord:

[Det er] gode grunner til å slutte seg til Jostein Gaarders syn om at hvis vi klarte oss uten Outspan-druer på åttitallet, skal vi saktens klare oss uten Jaffa-appelsiner i dag også.

>> Thomas Hylland Eriksens kronikk i Aftenposten: Den vanskelige kritikken

>> Jostein Gaarders kronikk: Guds utvalgte folk

>> hele Gaarder debatten i Aftenposten

SE OGSÅ:

Anthropologists on the Israel-Lebanon conflict

Intervju med Robert Fisk: Mediene forvandler palestinerne til irrasjonelle voldsutøvere (Klassekampen, 29.7.06)

Frilansjournalisten Hanin Shakrah blogger direkte fra Libanon

Er det ikke greit å kritisere et land som rutinemessig slipper bomber på sivilbefolkning, fordriver naboer for å sikre seg mer jord og vann, og som har utviklet et kontrollsystem verdig et totalitært regime, spør Thomas Hylland Eriksen i et…

Read more

Hvem er aktivistene?

“Aktivister” heter en ny forskningsrapport som avliver myter om medlemmer i sosiale bevegelser som Attac. Rapporten er en analyse av tre sosiale forum i Stockholm, Göteborg och Lund. “Att se dessa aktivister som ett hot mot demokratin är alltså både långsökt och felaktigt”, skriver forskerne (deriblant antropolog Hilma Holm) i en kronikk i Dagens Nyheter:

Kritiken mot de demokratiska institutionerna tycks snarare handla om hur de fungerar i dag eller den politik som behärskar dem än om institutionerna som sådana. (…) Man ger alltså uttryck för en demokratisyn som är mer deltagarorienterad och man väljer gärna andra sätt att agera än de traditionella partiorienterade. Samtidigt visar man genom sitt deltagande i allmänna val att den parlamentariska demokratin är central.

(…)

Rörelsen attraherar dessutom grupper som annars brukar vara mindre aktiva i traditionella politiska sammanhang. I jämförelse med partipolitiken finns det en betydligt högre andel ungdomar, kvinnor och utrikes födda.

(…)
För många av den globala rättviserörelsens aktivister är det egna engagemanget och ställningstagandet viktigare än att gå med i en organisation. Hela 70 procent instämmer helt eller ganska mycket i påståendet att det är viktigare att aktivera sig och ta ställning än att vara medlem i en organisation. Den individualisering som många forskare tyckt sig notera i människors politiska handlande gör sig alltså tydligt gällande inom denna rörelse­miljö.

>> les hele saken i Dagens Nyheter

SE OGSÅ:

Å skape et transnasjonalt fellesskap. En antropolog forsker på Attac-bevegelsen

– Klart kan vi forandre verden. Uvanlig optimisme på Globaliseringskonferansen 2003 i Oslo

– Viktig å studere kvinnenes rolle i sosiale bevegelser

For en rettferdig globalisering. En bok om fenomenet Attac av Sten Inge Jørgensen

"Aktivister" heter en ny forskningsrapport som avliver myter om medlemmer i sosiale bevegelser som Attac. Rapporten er en analyse av tre sosiale forum i Stockholm, Göteborg och Lund. "Att se dessa aktivister som ett hot mot demokratin är alltså…

Read more

Mattrygghet fremfor ernæring?

Flere blir syke av feil ernæring enn av farlig mat. Undersøkelser viser at norske forbrukere har stor tillit til maten. Likevel har myndighetene satset mye på økt mattrygghet de senere årene. Antropolog Marianne Elisabeth Lien synes det er viktig å sette myndighetenes ”trygghetsfiksering” inn i en større sammenheng, leser i forskningsmagasinet Apollon:

– Mitt forslag til fortolkning er at dette har å gjøre med en ny politisk situasjon, der både importvern og jordbrukssubsidier gradvis er i ferd med å miste politisk legitimitet. Nå er det markedet som skal bestemme. Landbrukspolitikken må dermed føres med andre virkemidler, og dels på andre arenaer. Når ikke lenger importvern og reguleringer er gangbar mynt, spilles det på det som i bransjen kalles ”mentale handelsvern”: Forestillingen om at norsk mat er bedre fordi den er tryggere. Hvis man etablerer matområdet som en risikosone, trygghet som et bindeledd mellom mat og helse, forbrukerne som engstelige og norsk mat som tryggere enn annen mat, er mye vunnet for norsk landbruk.

>> les hele saken i Apollon

SE OGSÅ:

Maten tryggere enn noen gang

Trygg mat mer verdt enn sunn mat? – Intervju med Marianne Lien

Intervju med Runar Døving: Hva er matens etiske budskap og innhold?

Advarer mot trygghetsfundamentalismen: Overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet.

Flere blir syke av feil ernæring enn av farlig mat. Undersøkelser viser at norske forbrukere har stor tillit til maten. Likevel har myndighetene satset mye på økt mattrygghet de senere årene. Antropolog Marianne Elisabeth Lien synes det er viktig å…

Read more