portretter og intervjuer | antropologi.info

"Han var trolig den viktigste antropologen i vår generasjon"

Published on September 10, 2020 by lorenz Posted in aktivisme og protest, antropologi allment, arbeid(sliv), portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

For en uke siden døde en av verdens mest kjente antropologer som også var anarkist og aktivist: David Graeber. Dagen etterpå var de internasjonale nyhetsnettstedene fylt med nekrologer, det være seg New York Times, Der Spiegel eller The Guardian. Teksten i The Guardian ble faktisk dagens mestleste, som du kan lese om i min engelske oppsummering

Bare i Norden, og spesielt i Norge, var mediene tause om Graebers død. Men nå er stillheten brutt, og det var selvfølgelig Thomas Hylland Eriksen som er den ansvarlige her. I en nekrolog i Morgenbladet skriver han at Graeber “trolig” var “den viktigste antropologen i vår generasjon”, en antropolog gjorde det som mange kvier seg for – å “kombinere akademisk forskning i verdensklasse med et sterkt politisk engasjement, uten å miste troverdighet som forsker eller retning som aktivist”.

Mye av hans forfatterskap, skriver Thomas Hylland Eriksen, “viser at en annen verden er mulig, og at vårt samfunn ikke er den eneste løsningen.”

Graeber har vært involvert i diverse demonstrasjoner, f.eks. mot Verdensbanken, han støttet fagorganisasjoner (en farlig greie i USA, ikke minst på universiteter som Yale der han fikk sparken). Det var i Occupy-bevegelsen som oppsto i kjølvannet av “The Arab Spring” der han ble spesielt kjent. Så ble han en skikkelig stjerne med boka “Debt – The first 5000 years” – en kulturhistorisk dokumentasjon på gjeldens makt. Han viser at en stor del av historiens kriser, kriger og revolusjoner er et resultat av gjeldskriser. Like mye oppsikt vakte han med boka “Bullshit Jobs. A Theory” der han viser at vi kunne jobbet mindre fordi mange jobber er unødvendige.

Thomas Hylland Eriksen skriver litt kristisk om denne siste boka. Han mener at Graeber “undervurderer at arbeid kan være meningsfylt i seg selv fordi det skaper fellesskap og en opplevelse av å bidra.” Her må jeg legge til at Graeber tar utgangspunkt i det som de ansatte selv mener om jobbene sine. Graeber opptrer ikke som dommer. Jobbene det var snakk om ga absolutt ikke noe opplevelse av å bidra, ellers ville de ikke blitt omtalt som meningsløse i boka. En bullshitjobb er for Graeber “en type lønnet ansettelse som er så fullstendig meningsløs, unødvendig eller skadelig at ikke engang den ansatte kan forsvare at den eksisterer”. Han skiller bullshitjobber – eller “tullejobber” på norsk – eksplisitt fra drittjobber som få liker men som må gjøres og er viktige for samfunnet.

>> les saken i Morgenbladet: Hans enorme intellektuelle energi vil fortsette å sende gnister

>> internasjonale reaksjoner på den engelske delen av antropologi.info: David Graeber dies aged 59: “One of the most original anthropologists”

OPPDATERINGER:

Matthias Hagberg skriver i Götebergs-Posten om denne nordiske stillheten:

I amerikansk och engelsk press har runorna och kommentarerna efter hans för tidiga bortgång varit många, men i Sverige har det varit förvånansvärt tyst. Alltför många har uppenbarligen missat en av de senaste decenniernas skarpaste samhällskritiker, en författare och forskare som synliggjorde samtidens mest motsägelsefulla tendenser. På många sätt var han betydligt intressantare än världskändisar som Naomi Klein och Thomas Piketty.

Nå har Ny Tid også våknet, der samfunnsgeograf Daniel Vernegg skrev en tekst om Graeber, men den ligger ikke på det åpne nettet. Dette er jo det store problemet, spesielt i Norden. Mediene har trukket seg ut av det åpnet nettet, det åpne nettet dør, det er som er igjen på det åpne nettet er ulike former av reklame.

For en uke siden døde en av verdens mest kjente antropologer som også var anarkist og aktivist: David Graeber. Dagen etterpå var de internasjonale nyhetsnettstedene fylt med nekrologer, det være seg New York Times, Der Spiegel eller The Guardian. Teksten…

Arne Kalland (1945 – 2012)

Published on October 26, 2012 by lorenz Posted in antropologi allment, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Kort tid etter Harald Eidheims død fikk vi nyheten om at enda en antropolog har forlatt oss: Arne Kalland fra Universitetet i Oslo.

Som Harald Bøckman skriver i en nekrolog på nettsidene til Sosialantropologisk institutt, så var Kalland en av pionerene innen moderne Asiaforskning i Norge. Hans hovedarena var Japan, med fokus på kystsamfunn som levde av det havet ga, inkludert hvalfangst.

Som jeg også husker godt fra den korte tiden jeg tilbrakte i samme institutt som Kalland, så er han en person “som ikke gikk av veien for å tale etablerte sannheter eller populære trender midt imot”.

~~>>Les hele nekrologen Arne Kalland til minne~~

(link ikke lenger tilgjengelig)

Se også Nekrologen Arne Kalland is dead av NIAS Press / Nordic Institute of Asian Studies, Copenhagen som inkluderer linker til flere publikasjoner.

Brian Moeran fra Japan Anthropology Workshop skriver i nekrologen R.I.P. Arne Kalland blant annet:

Many of you will know Arne only by name through his exemplary work on fishing, whaling, and the environment. Those of us who were fortunate enough to have met him will also remember his piercing gaze, his wicked humour, and his uncompromising stance towards scholarship. He was the best fieldworker I have ever come across and it was both a pleasure and a challenge to work with him. Most importantly, he instilled in me – and I’m sure in many of you who knew him – a desire and determination to learn, and learn more.

Det var under jorskjelvet i Japan ifjor vår at han var sist i norsk mainstream media, se oppslaget ~~Hvorfor plynder ikke japanere?~~

Det finnes noen få tekster av og om ham på nett, blant annet:

Drømmen om superhvalen: Hvalen er blitt et spesielt viktig symbol for deler av miljøbevegelsen (Apollon 1.3.1997)

Japanere og hvalkjøtt (Antropress 26.4.2010)

Hvorfor hater vi ulven? (nysgjerrigper.no, 25.9.2012)

The Anti-Whaling Campaigns and Japanese Responses (bokutdrag)

Sist og ikke minst her er det to bokanmelder av Kallands Unveiling the Whale: Discourses on Whales and Whaling (2009) – den ene ble publisert ~~i Durham Anthropology Journal (pdf)~~ og den andre på H-Net Online.

Noe som jeg synes er både frekt og merkelig er at Kallands side på Sosialantropologisk institutt i Oslo er blitt slettet. Det er liksom som om han aldri har jobbet der. Vi får håpe de lar stå hjemmesiden hans som han lagde selv http://folk.uio.no/akalland/

Slettet fra minnet: “Denne siden fnnes ikke”. Denne beskjeden får vi når vi oppsøker Kallands presentasjonsside ved Universitetet i Oslo for å lære mer om hans forskning.

Kort tid etter Harald Eidheims død fikk vi nyheten om at enda en antropolog har forlatt oss: Arne Kalland fra Universitetet i Oslo.

Som Harald Bøckman skriver i en nekrolog på nettsidene til Sosialantropologisk institutt, så var Kalland en av pionerene…

Harald Eidheim 1925-2012

Published on October 23, 2012 by lorenz Posted in antropologi allment, portretter og intervjuer, samer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Harald Eidheim

Via Thomas Hylland Eriksens Facebook-side fikk jeg vite at sosialantropolog Harald Eidheim døde forrige lørdag. Han er en av de store innen norsk antropologi, ja en av fagets grunnleggere i Norge.

Han er mest kjent for sin forskning i Nordnorge om forholdet mellom nordmenn og samene.

Norsk antropologisk forening laget en egen utgave om Eidheim da han ble 80 år.

Der påpekte den samiske antropologen Vigdis Stordal at Eidheim bidro til et paradigmeskifte innen sameforskningen. I stedet for å fokusere på det eksotiske ved samekulturen, på det som skiller det samiske fra det norske, dreide Eidheim fokuset på samenes minoritetssituasjon. For ham var det viktig å forstå identitet som noe relasjonelt og foranderlig.

Se oppsummeringen min – Har gjort faget samfunnsrelevant

Det finnes to interessante intervjuer om Eidheim som jeg omtalte tidligere.

I intervjuet som Aina Landsverk Hagen og Christian Sørhaug førte med ham, får vi bla. vite om Eidheims mangsidige bakgrunn som sannsynligvis er en sjeldenhet idag:

Bare 24 år gammel har Eidheim vært slåttekar, nattportier, skopusser, oppvaskmann, lærer i Meskelv og Polmak og fabrikkarbeider i Jern og Metallindustrien i Moss.

Dessuten har han ikke noe særlig sans for “nøytral” forskning. Det blir det ikke noe interessant antropologi av, mener han. En må ta standpunkt! Se Intervju: Harald Eidheim fyller 80 år

I et lengere intervju med Thomas Hylland Eriksen i Norsk antropologisk tidsskrift forteller Eidheim blant annet at han er bekymret for utviklingen av faget i Norge. Han er ingen tilhenger av reformene innen høyere utdanning. Se Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim

(Bilde: UiT)

Via Thomas Hylland Eriksens Facebook-side fikk jeg vite at sosialantropolog Harald Eidheim døde forrige lørdag. Han er en av de store innen norsk antropologi, ja en av fagets grunnleggere i Norge.

Han er mest kjent for sin forskning i Nordnorge…

På tide å ta seg av de store spørsmålene! – Thomas Hylland Eriksen round-up

Published on October 22, 2012 by lorenz Posted in antropologi allment, bøker, globalisering transnajonalt, individ og samfunn, Norge, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Det er mye som har hopet seg opp i den nesten 10 måneder lange pausen på antropologi.info – ikke minst mange saker fra og om Thomas Hylland Eriksen. I det siste har han tatt seg spesielt av de mer store spørsmålene.

I et nyere innlegg i VG for eksempel stiller han spørsmålet: Hva er det som virkelig har forandret norsk kultur i det siste? Er det innvandring? Eller er det heller nyliberalismen? “De som bekymrer seg over fremtiden til norsk kultur”, skriver han, “ville gjøre klokt i å rette blikket i nye retninger.”

I Maktens ansikt i verdens frieste samfunn i Politiken kommer det opp følgende spørsmål: Hvorfor er det så mye urettferdighet i dag? Hvorfor så store forskjeller mellom rik og fattig? Tekstens svar er mulig å tolke slik: Fordi vi ikke gidder gjøre noe med det. Vi vil helst ikke tenke på ulikhetene. Vi er lydige og disiplinerte borgere som ikke gjør motstand mot systemet. Det nå på tide å utfordre makten som styrer våre liv, mener antropologen.

Hans nye forskningsprosjekt “Overheating” som han holder på å sette igang nå ihøst, dreier seg også om store spørsmål. Det dreier seg ikke om noe mindre enn å skrive en “antropologisk verdenshistorie”:

“Målet er å laga ei verdshistorie om vår tid, med eit antropologisk blikk og med vekt på globaliseringa sine kriser”, sa han til Uniforum tidligere iår.

De tre krisene han mener er
(1) økonomi-finans
(2) kultur-identitet
(3) klima-miljø

Hylland Eriksen forklarer:

– Me skal ta føre oss fem heilt ulike land og forska på fire ulike grupper i kvart land. Det som er klart er at eit av landa vil vera eit nyindustrialisert land (BRIC-landa), medan eitt vil tilhøyra OECD, dei tre andre vil vera eit muslimsk, eit semiperifert land og eit av dei fattigaste. I kvart land vil me gjera feltarbeid mellom representantar frå den politiske klassen nasjonalt eller lokalt, representantar frå dei frivillige organisasjonane og frå vanlege folk. (…).

Blant de mange temaene er det også et tema som ofte er blitt neglisjert av antropologer – klasseskiller:

I prosjektet vil me sjå nærare på dei globale klasseskilnadene. Arbeidarar i Kina må arbeida under helsefarlege forhold for at me i Vesten skal få dei mest moderne mobiltelefonane. (…) [Det] vil vera interessant å sjå skilnadene mellom dei styrande klassane, middelklassen og dei fattige i dei fem landa me skal driva feltarbeidet vårt i. For oss blir det svært spennande å finna meir ut om det.

Sjekk også hans paper (fra 2009): Living In An Overheated World: Otherness As A Universal Condition (pdf)

Ikke akkurat overraskende nok, så har Hylland Eriksen også publisert flere nye bøker, bl.a. “På stedet løp. Konkurransens paradokser” (sammen med Dag Olav Hessen) – sjekk bokutdrag av kapittel 3. Sosialantropologen og biologen leverer “en heseblesende utlegning av hva konkurranse er, hvorfor vi ikke hadde klart oss særlig bra uten, og hvorfor vi likevel er nødt til å temme konkurransen iblant”, skriver Simen Ekern i Dagbladet.

“Konkurranse er så til de grader en del av lufta vi puster i at vi bare unntaksvis reflekterer over hva dette gjør med oss og hvor den fører oss”, skriver Dag Olav Hessen og Thomas Hylland Eriksen i kronikken i Dagbladet “Konkurransens spiraler”. En lignende kronikk har de publisert i Morgenbladet.

Dagsavisen intervjuet Thomas Hylland Eriksen på grunn av boka, men det ble mer en prat om løs og fast. Jeg liker det han sa om den altfor snille debattkulturen i norsk akademia som han sammenligner med anarkistiske Gateavisa der han jobbet i tidligere. Han har aldri vært så uenig med folk noe sted som der:

Jeg kan egentlig ikke huske at vi noen gang var enige om noe som helst. Hver diskusjon begynte slik: «Nei, der tar du helt feil!». Det ble ikke lagt noe imellom. Etterpå gikk vi ut og drakk øl sammen. Det var en uenighetskultur som vi kunne hatt godt av i akademia – vært litt tøffere mot hverandre enn vi er.

Han har også gitt ut en roman – Veien til Barranquilla. Steinar Sivertsen er i sin anmeldelse i Stavanger Aftenblad ikke helt overbevist av denne “latinamerikanske road movien”. Hilde Reinertsen i Klassekampen (6.10.2012, ikke på nett) er litt mer positiv, selv om hun også påpeker at “det blir raskt tydelig at Hylland Eriksen ikke først og fremst er en skjønnlitterær forfatter”:

Men Hylland Eriksen kan skrive, og han kan se: Han har tidvis svært gode skildringer av landskapet og samfunnet hovedpersonene beveger seg i. Pablos oppdagelsesferder i Bogotá utgjør fine sidehistorier. Hylland Eriksens store fortrinn – hans nisje som sosialantropolog – kommer tydeligst fram her: I den varme, empatiske skildringen av lokalsamfunn der mye er ille, men hvor mye også tross alt er fint. Folk opplever fattigdom, lidelse og sorg, men også de har mest hverdag, ispedd pussige øyeblikk og overraskende skifter. (…)

Er det noe Hylland Eriksen får til her, er det å ikke la bistandsaktørene få bestemme hvordan vi betrakter verden. Folk er sjelden verken rene ofre eller rene overgripere, de har muligheter og livsvalg. Påminnelsen om at «ingen kommer herfra», som en biperson sier, at det å flytte på seg er noe av det mest menneskelige av alt, er også et sentralt poeng i mye av Hylland Eriksens forskning, ikke minst i hans siste storprosjekt om globalisering. Dette perspektivet er et viktig korrektiv til de mange bildene bistandsbransjen produserer av mennesker som sitter fastlåst i sin egen situasjon. Og den sleivete fortellerstilen er en befriende avveksling fra bistandens gravalvor.

Og så har han skrevet en bok til 22.juli-ungdommen: “Det som står på spill”.

“Boka enhver norsk demokrat burde gi sine barn”, skriver Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Linn T. Sunne i Oppland Arbeiderblad er litt mer skeptisk: Professoren belærer ungdommen.

En litt mer dyptgående anmeldelse står i danske Information. Mest av alt er boka “et dokument over, hvor hårdt Norge er blevet ramt af Anders Behring Breiviks attentat”:

Den er vidnesbyrd fra et samfund under angreb – en slags fællessang for voksne og børn, hvor de forsikrer hinanden om, at de vil det gode og tager afstand fra det onde. (…)

Antropologen optræder med denne bog som stammens gamle vismand, der overrækker næste generation en stor bog med gode råd til, hvordan de skal opretholde den sociale orden og de fælles goder. Den erfarne repræsentant for samfundet fortæller de unge, hvordan det hele hænger sammen, og hvad de selv skal gøre for at få fællesskabet til at fungere. (…)

Den gamle vismand opfordrer ikke de unge mennesker til at gøre oprør mod den etablerede orden. Han opfordrer dem til at studere reglerne, forventninger og koderne, så de kan tilegne sig dem og føre dem videre. Overordnet fremstilles samfundet ikke som en orden, vi selv udvikler, men som noget givet, vi ikke må tage for givet. Samfundet skal plejes gennem engagement og deltagelse – hvis de unge forsømmer det, skal de ikke regne med at få en ipad tilbage, hvis de glemmer den på et togtoilet.

(interessant, dette står i sterk kontrast til kronikken i Politikken jeg nevnte der han oppfordrer oss til å gjøre motstand mot systemet)

I februar iår er Thomas Hylland Eriksen blitt 50 år. Se bursdagsintervjuet i Morgenbladet Stadig grunn til begeistring.

Ellers er det også mye nytt på hans hjemmeside

Det er mye som har hopet seg opp i den nesten 10 måneder lange pausen på antropologi.info - ikke minst mange saker fra og om Thomas Hylland Eriksen. I det siste har han tatt seg spesielt av de mer store…

Norge ber om unnskyldning: I dag samene, i morgen somalierne?

Published on April 5, 2011 by lorenz Posted in bøker, kvener, Norge, portretter og intervjuer, samer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, språk, ungdom oppvekst

Historier om myndighetenes overgrep mot minoriteter er det mange av. De siste årene har flere stater forsøkt å gjøre opp for historisk urett. Antropolog Marjut Anttonen fra Universitetet i Turku har skrevet en bok om et slikt forsøk.

Anttonen tok for seg den norske erstatningsordningen for samer og kvener (pdf) som mistet skolegangen sin under annen verdenskrig og som samtidig ble offer for statens fornorskningspolitikk og ikke fikk mulighet til å lære å lese og skrive på sitt eget morsmål.

Jeg ville vite mer om boka og pratet med forskeren litt via epost.

antropologi.info: – “I Finnmark er det fortsatt mange eldre samer som knapt kan lese og skrive, verken på morsmålet eller riksspråket.” leser jeg her i Samisk skolehistorie av Svein Lund.Er det virkelig fortsatt slik?

Marjut Anttonen: – Ja, det tror jeg – og jeg har lest den samme teksten som du henviser deg til – men jeg vet ikke hvor mange de er. I hvert fall er det snakk om folk som bare var samisktalende da de skulle begynne på skolen. Og undervisningen foregikk bare på norsk. De hører til den generasjonen som var ytterst uheldig med mangelfull skolegang på grunn av krigen. Det samme gjelder en del eldre med finskspråklig slektsbakgrunn, kvener.

– Hvorfor har du bestemt deg til å skrive en bok om erstatningsordningen for tapt skolegang? Hvorfor er dette interessant?

Da jeg leste om billighetserstatninger for tapt skolegang (pdf), tenkte jeg straks at saken var veldig interessant.

– For det første dreier det seg om hvordan statens holdninger til minoriteter har forandret seg siden 1800-1900-tallet; fra fornorskningen og assimilasjonsprosesser til en minoritetspolitisk helomvending på 1970- og 1980-tallet.

– Det er viktig å fokusere på hvordan skolen tidligere skapte enspråklige statsborgere, og hvordan holdningen til minoritetsspråklig undervisning har forandret seg. I Norge har staten ikke bare bedt om unnskyldning, men den har også bestemt seg for å betale erstatninger.

– Dessuten visste man ingenting om den nye norske erstatningsordningen i Finland – så jeg syntes at det var et viktig og spennende tema å skrive om.

Samisk videregående skole i Karasjok. Undervisning på samisk i dag selvsagt, tidligere forbudt. For “de fastboende Finners (samers) aandelige og økonomiske Fremgang beror paa, at de lærer Norsk og tilegner sig Norsk Skik og norsk Arbeidsmaate” (J. Qvigstad i 1906) Foto: Jens-Chr. Strandos, flickr

– Hva håper du leserne vil lære av din bok?

– Tjah… kanskje litt vanskelig, dette…. Jeg prøver vel å si at spørsmålene om urett, skyld, unnskyldning, tilgivelse og erstatning osv. er store og vanskelige spørsmål. Jeg håper at leserne får noe å tenke på etter at de har lest boka. Det er også viktig å drøfte hvordan vi forstår eller prøver å forstå tidligere tidsaldre.

– Kanskje kan vi også stille spørsmål on nåtiden; kan det være sånn at det finnes ting som vi synes er alminnelig hverdagspraksis for oss, men som neste generasjon eventuelt kommer til betrakte som urett og som vi da burde unnskylde oss for? Jeg stiller jo dette spørsmål i slutten av boka.

– Vi kan for eksempel spørre oss hva som skjer akkurat nå med innflytterbarns språkundervisning i vårt samfunn. I Finland, og sikkert også i Norge, diskuteres det om vi har råd til å undervise alle barn til å lese og skrive på deres eget morsmål. Det er et viktig spørsmål i dagens samfunn, og det ser ut som om midlene gjerne kuttes ned. Samtidig vet vi at Norge har begynt å betale erstatninger for tilsvarende svikt, som skjedde for ca. 70 år siden.

– Du forteller saken er også aktuell i Finland? Er forholdene sammenlignbare?

– Ja, nylig har man begynt å snakke om at finske samer skulle ha rett til å kreve eller forvente unnskyldninger fra staten. I denne saken kommer Finland etter andre nordiske land. Nå har den finske kirke lovet å arrangere en stor begivenhet på Samenes dag neste år, den 6.2.2012. Kirken viser altså dårlig samvittighet, og nå håper samer, eller i hvert fall en del av dem, at også staten skulle komme med en formell unnskyldning.

– Også i Nord-Finland hadde man skoleinternater – faktisk helt til slutten av 60-tallet. Nylig har vi sett en TV-dokumentar om skoleforhold i Enare for noen årtier siden, og hvordan samiske barn lærte seg å “bli finsk”. Det at all undervisning var på majoritetsspråket, har sikkert vært en ulempe for minoritetsspråklige barn i begge land.

Marjut Anttonen: Likheter melllom statens behandling av samer og kvener igår og minoritetselever idag? Foto: privat

– Hva er dine tanker rundt måten statene prøver å gjøre opp for historisk urett overfor minoriteter/urbefolkninger? Er du enig med dine forskerkollegaer?

– Hele saken er ganske kontroversiell. Unnskyldninger er ment å være en måte å prøve å gjøre opp for historisk urett, og det er viktig. Men en del av forskere stiller seg kritisk overfor denne megatrenden og spør om disse unnskyldningene virkelig er ærlige eller bare kosmetikk: Kan det være sånn at unnskyldningene er blitt en altfor lettvint måte å bli kvitt fortiden på – en slags realpolitikk? Disse kritikerne hevder også at det virker som om det er lettere for politikere og myndigheter å fokusere på fortiden med unnskyldninger i steden for å fokusere på nåtidens eller framtidens problemer.

– Et skritt videre er disse økonomiske erstatningene. Da blir det et spørsmål om hvilken urett skal erstattes, hvilken sum er stor nok for å kompansere tap eller svikt i livet? Når man diskuterer skoleforhold under okkupasjonstiden i Nord-Norge, hevder man ofte at alle nordlendinger mistet skolegang da, men bare samer og kvener har nå fått mulighet å søke om erstatning. Det virker som om erstatninger også kan bli en slags ressurskamp som skaper misnøye og misunnelse.

– Siste ord til leserne foran skjermen?

– Tenker på dere som sitter der og nå har lest gjennom intervjuet. Jeg har skrevet svarene mine hjemme i Finland.Teknologien har hjulpet meg enormt med denne boka. For 15-20 år siden hadde det vært umulig å hente materiale, f.eks. dokumenter fra departementene og Stortinget på den samme måten som er mulig i dag, ved å google og laste ned dokumenter. Vi har nye måter å overskride ulike grenser på, og dette er jeg veldig glad for!

—-

Boka er skrevet på finsk og kan lastes ned gratis som pdf (engelsk oppsummering fra side 139). Boka heter Menetetty koulunkäynti – Norjan valtion hyvitykset saamelaisille ja kveeneille.

Også norske krigsbarn (norsk mor, tysk far) og romanifolk/tatere/reisende kan få erstatninger (se St.meld. nr. 44, 2003-2004), men dette er ikke bokas tema.

Marjut Anttonen har skrevet en hovedfagsavhandling om finske innvandrere i Øst-Finnmark (1984) og en doktorgradsavhandling om etnopolitikk blant kvener (1999), se også hennes tekst The Politization of the Concepts of Culture and Ethnicity: an Example from Northern Norway

Mer informasjon

Svein Lund: Samer uten utdanning – 20 års kamp (Samisk skolehistorie)

Sara Tornensis Bongo, Elmine Valkeapää, Ole Larsen Gaino: Tre liv med tapt skolegang (Samisk skolehistorie)

Sollaug Sárgon: Konsekvenser av statens fornorskningspolitikk – med fokus på tapt skolegang under andre verdenskrig (masteroppgave)

Et samfunn vil erstatte (Leder i Aftenposten 4.7.2004)

Syndsforlatelse (Guri Hjeltnes 12.3.04 i VG om “erstatningens tiår”)

Er unnskyld nok? Hadi Khosravi Lile og Jemima García-Godos om bl.a. Australias unnskyldninger mot landets urfolk

Billighetserstatning som salt i sår (Karen-Sofie Pettersen har studert hvordan ordningen fungerer, Apollon 14.6.07)

Urfolk i Canada krever giganterstatning (NRK Sápmi, 8.8.09)

SE OGSÅ:

Religiøse motiver bak fornorskningen av samene

Antropolog: Danmark må granske sin mørke fortid i Grønland