search expand

Månedens antropolog: – Antropologifaget verdifullt for troverdig kommunikasjon

Norsk antropologisk forening (NAF) har kåret månedens antropolog juni: Christina Rolfheim Bye – kommunikasjonssjef på femte året i Studentsamskipnaden i Oslo (SiO). “For meg som antropologikommunikatør består hverdagen av å forstå studentenes blikk og behov”, skriver hun.

Som alltid blir en bedt om å fortelle om fagets relavans i arbeidslivet. Hun skriver blant annet:

Det er min påstand at det antropologiske aspektet med nærhet til informanten gjør meg til en mer observerende kommunikatør enn vanlig er; slik blir jeg spesielt raskt oppmerksom på tilsynelatende mangler i konsistens, eller sprik mellom målgruppens emiske kategorier og våre som avsender av budskap. Dette gjør antropologifaget særskilt verdifullt når en gruppe skal kommunisere troverdig og godt med en annen gruppe.

>> les hele innlegget på NAFs hjemmeside

Norsk antropologisk forening (NAF) har kåret månedens antropolog juni: Christina Rolfheim Bye - kommunikasjonssjef på femte året i Studentsamskipnaden i Oslo (SiO). "For meg som antropologikommunikatør består hverdagen av å forstå studentenes blikk og behov", skriver hun.

Som alltid blir en…

Read more

Urfolk ønsker patent på kultur

Patent på samisk joik, på maori design og didgeridoo musikk? Kulturell opphavsrett er blitt en del av utkastet til FNs erklæring om urfolksrettigheter. Må vi putte urfolk i samme bås som Microsoft som ikke vil dele kunnskap som andre? Hvordan kan det ha seg at urfolk ønsker den samme beskyttelse som store kommersielle selskaper?

Dette er spørsmål som antropolog Gro Ween, stipendiat ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, tok opp under en debatt på årskonferansen i Norsk antropologisk forening i Trondheim. Eksempler på urfolksdesign i kommersiell er ifølge antropologen didjeridoo i plastikk på gata i Sydney, sørsamiske perlebroderier i gjør-det-selv-pakker på Panduro, og urfolksmusikk som for eksempel- Samiid Ædnan som norsk bidrag i Melodi Grand Prix i 1980.

Hvorfor engasjerer seg urfolkene for dette? Mange urfolkaktivister er blitt lei av at urfolkskultur blir kommersielt utnyttet, tilegnet (“approprierte”) av folk utenfra – det er en type kolonisiering, mener Ween:

Urfolk opplever at de i lang tid har blitt tappet for ressurser. Når store farmasøytiske selskaper tar patent på urfolkskunnskap, når plateselskaper tjener fett på opptak fra den brasilianske regnskogen som selges som chill out musikk for clubbere, eller når hvem som helst kan selge lavvoer, didjeridooer eller drømmefangere, understreker dette for urfolk at de fremdeles er sett som en naturressurs – en kulturell allemannsrett, som vesten fritt kan benytte seg av.

Appropriering er en del av et større fenomen – som innebærer alt fra å plassere hodeskallen til Mons Somby som ble hugget hodet av etter Kautokeino opprøret (1857), på museum i Oslo, til å kopiere Maori krigerdesign på engelsk porselen. Historiske beskrivelser av slik appropriering er ofte sentrale i nåtidens urfolksdiskurser, og sentrale for urfolks identitet. En slik forståelse av opphavsrettens problemområde viser lange historiske linjer, og understreker at mange urfolk fremdeles ser kolonisering som en pågående prosess, om enn i endret form.

Men skaper ikke bruk av opphavsrett fremmedgjøring, fryser kulturelle objekter og fjerner dem fra kontinuitet med fortid og fremtid? Blir ikke kultur rikere ved at den blir delt? Har ikke kultur alltid blitt kopiert (se greske akantusranker i norsk rosemaling etc) Er ikke derfor kulturelle uttrykk et felles produkt? Skal ikke kunnskap være fri? Og – som Thomas Hylland Eriksen sa – er det ikke bedre å bli utnyttet enn å bli ignorert?

Gro Ween er ikke enig i dette. Kulturell eiendomsrett er et svar på den pågående koloniseringen og kan ikke ses løsrevet fra dette:

Finnes ikke urfolksforfatteren? Kunstneren? Klart han og hun gjør. Skal ikke urfolk få ta i bruk vestlige juridiske strukturer for å beskytte seg mot bruk av deres kultur og kunnskap uten å bli anklaget for å bli inautentiske? Jo, selvfølgelig. Det mer interessante i denne diskusjonen er i min mening hvordan opphavsretten selv blir appropriert og gitt et urfolksuttrykk.
(…)
Et fokus på urfolks approprieringer av vestlige juridiske strukturer vil understreke hvordan urfolk former opphavsretten i sitt bilde (uten at noen anklager den for å bli mindre autentisk av den grunn), og hvordan urfolk gjennom lovverk, og som forsvar mot kommersielle interesser, forsøker å skape en struktur som beskytter deres kulturelle uttrykk, og gir dem rom til å utvikle seg, også med det utgangspunkt at kultur kan være grunnlag for økonomisk overlevelse og gevinst.

Oppdatering: Hele innlegget er nå lagt ut på hjemmesiden til Norsk antropologisk forening.

Saken er kompleks og omdiskutert. Antropolog Sabina Magliocco har tidligere kritisert slik patentering. Hun skriver først og fremst om bruken av urfolkskunnskap i New Age sammenheng:

The idea that the right to spiritual practice is determined by blood violates everything we know about the constructed nature of race, ethnicity and culture. As anthropologists, we cannot turn our backs on our most fundamental assumptions, even to protect indigenous groups whose spiritual traditions have been fetishized. Taken to its logical extreme, it leads directly to essentialization and racism.

>> les hele saken: Indigenousness and the Politics of Spirituality

For mer informasjon se også Who owns native culture – A book with an excellent website

OPPDATERING: Se også kommentaren på tiram.org og linken til Bling Ladens innlegg “Det er for få samer i Norge”

Patent på samisk joik, på maori design og didgeridoo musikk? Kulturell opphavsrett er blitt en del av utkastet til FNs erklæring om urfolksrettigheter. Må vi putte urfolk i samme bås som Microsoft som ikke vil dele kunnskap som andre?…

Read more

Arbeid uten kunnskap?

(Lenker oppdatert 5.2.2025) Hva er kunnskap? Sterk vekst for kunnskapsbedrifter, melder flere medier og opplyser: “Dobbelt så mange jobber med kunnskapsbaserte tjenester i dag som for 20 år siden.” Betyr det at en tidligere jobbet uten kunnskap? I artikkelen Her bygges kunnskapsbydelen setter Aftenposten opp en obskur kontrast mellom It-bedrifter (kunnskapsbasert) og gamle industribygg som altså ikke er kunnskapsbasert.

Dette er ikke bare en nedlatende men først og fremst kunnskapsløs holdning overfor arbeidernes og folk flest sin kunnskap. Flere innlegg under årskonferansen i Norsk antropologisk forening (forrige helg) handlet om hvor kunnskapsrike folk er selv om de ikke har gått på universitet.

To eksempler:

Edvard Hviding fortalte om Morovo-fiskerne på Solomon-øyene. De er kjent som noen av verdens beste fiskere. Få folkeslag kjenner og utnytter flere fiske- og skalldyrslag. Hviding har laget en film som følger de innbyggerne gjennom fem dager når de planlegger, forbereder og gjennomfører det storslagne, tradisjonsrike fisket de kaller kuarao.

>> se filmen (har også en tekst-del for folk uten bredbånd)

>> Storverk for Marovo-folket: å samle og sikre lokal folkekunnskap

Et annet eksempel er oljearbeidere i oppstartsfasen av oljeplatformen Ekofisk. Hanne Müller ble hyret inn for å dokumentere arbeiderkulturen for nettstedet Kulturminne Ekofisk. Å jobbe på Norges første oljeplatform betydde å tilegne seg ny kunnskap mens en jobbet. Forholdene der var ukjente for alle. Den flinkeste boreren, sa hun, var en amerikaner som ikke engang kunne telle.

>> Hanne Müller: Klondikets energi: Pionerkultur på Ekofiskfeltet

OPPDATERING

Kommentar på bischoff.no til denne saken ikke lenger på nett

SE OGSÅ:

“Aboriginal knowledge is science”

How to survive in a desert? On Aboriginals’ knowledge of the groundwater system

Approaches to Indigenous Knowledge – conference papers in fulltext

(Lenker oppdatert 5.2.2025) Hva er kunnskap? Sterk vekst for kunnskapsbedrifter, melder flere medier og opplyser: "Dobbelt så mange jobber med kunnskapsbaserte tjenester i dag som for 20 år siden." Betyr det at en tidligere jobbet uten kunnskap? I artikkelen…

Read more

– Lite forskning på elitene

Sosiolog Katrine Fangen tar i en kronikk i Aftenposten opp en viktig sak: Noen av de rikeste nordmennene er svært synlige i mediene. Men det forskes svært lite på landets økonomiske eliter. Det kan skyldes at det er vanskelig å få innpass – og å få penger til slik forskning, skriver hun:

Forskningsmidler gis ofte til områder der noe defineres som et problem av myndighetene. Det kan være kriminalitet, rus, overgrep, eller psykiske lidelser. Med slike temaer vil forskningen derfor rette oppmerksomheten mot ulike lavstatusgrupper.

(…)

Forskere som har prøvd å få innpass i ulike typer makt- eller overklassemiljøer for å utføre feltarbeid eller kvalitative intervjuer har opplevd at det er vanskelig å komme inn.

Antropologen Hortense Powdermaker hadde i 1946 planlagt å utføre feltarbeid i Hollywood, men erfarte at menneskene der bare godtok å delta i formaliserte intervjuer.
(…)
Den svenske antropologen Christina Garsten har studert bedriftene Apple og Olsten og fulgt deres nettverk i et par amerikanske og en europeisk storby. Hun opplevde tilsvarende at det var vanskelig å få noe ut av å observere, og at intervjuer ga liten innsikt ut over det overfladiske.
(…)
Resultatet blir, som sosiologen Ragnhild Skogheim påpeker, “manglende innsikt i hvordan de rike lever, hvordan de forholder seg til sin egen rikdom og en rekke levekårs- og velferdsspørsmål som er godt dokumentert når det gjelder andre samfunnsgrupper”.

>> les hele kronikken i Aftenposten

Marianne Gullestad forsket på eliten, blant annet om hverdagsrasisme og forskningsresultatene ble ikke akkurat møtt med velvilje. Se også intervju med Niels Schia: På feltarbeid i FNs sikkerhetsråd

Sosiolog Katrine Fangen tar i en kronikk i Aftenposten opp en viktig sak: Noen av de rikeste nordmennene er svært synlige i mediene. Men det forskes svært lite på landets økonomiske eliter. Det kan skyldes at det er vanskelig…

Read more

– Arbeidsgivere vet minst om sosialantropologi

Blant SV-utdannede på Blindern (UiO) kommer statsvitere og samfunnsøkonomer raskest i jobb, mens sosialantropologer og samfunnsgeografer sliter mest, skriver Universitas som omtaler en kandidatundersøkelse ved Det humanistiske fakultet (HF) og Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV) ved UiO.

Den viser blant annet at 35 prosent av studentene ikke har fast jobb ett år etter endt utdannelse. Etter fem år er fortsatt 37 prosent av HF-studentene og 25 prosent av SV-studentene uten fast jobb.

Interessant er studentenes inntrykk at arbeidsgivere ikke vet hva UiO-studentene kan og at det er sosialantropologi som arbeidsgiverne har minst kjenneskap om.

>> les hele saken i Universitas

SE OGSÅ:

Flere akademikere uten jobb

Debatt om ny undersøkelse: “Samfunnsvitere er jobbtapere”

Den vanskelige overgangen fra lesesalen til arbeidslivet: Sosialantropolog Kristina Lucumí Johansen for mer fokus på «anvendbar» antropologi

antropologer utenfor akademia – nyhetsarkiv

spesial om business og anvendt antropologi

Blant SV-utdannede på Blindern (UiO) kommer statsvitere og samfunnsøkonomer raskest i jobb, mens sosialantropologer og samfunnsgeografer sliter mest, skriver Universitas som omtaler en kandidatundersøkelse ved Det humanistiske fakultet (HF) og Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV) ved UiO.

Den viser blant annet…

Read more