search expand

Kulturforskjeller: Ny bok tar et oppgjør med ledelseslitteraturen

“Amerikanere er individualister og arabere er autoritære.” Hvor langt kommer vi med slike karakteristika som utgangspunkt for kontakt med kollegaer og forretningspartnere? Ikke særlig langt, mener antropolog Bjørn Nygaard ifølge Politiken.

Avisa anmelder Nygaards bok “Kulturmødet på arbejdspladsen. Interkulturel kompetence som konkurrenceparameter”.

Anmedereren Kresten Schultz Jørgensen er begeistret og framhever bokas perspektiv på kulturbegrepet. Nygaard tar nemlig et oppgjør med den tradisjonelle ledelseslitteraturen der Geert Hofstedes stereotype framstillinger dominerer. Hofstede definerer et menneske først og fremst via dets nasjonalitet eller etnisitet (sjekk Hofstedes nettside med landoversiktene!):

Traditionelt bygger ledelseslitteraturen overalt i den vestlige verden på en kulturforståelse, man kunne kalde ’essentialistisk’, dvs. troen på, at kultur er en essens – en dybest set uforanderlig kerne, der kendetegner og styrer vores handlinger. 
(…) For essentialisterne er der et sammenfald mellem den nationale gruppe (f.eks. danskere), kulturen og det geografiske område. Danskere har f.eks. »kort magtdistance«, amerikanere er »individualister« og så fremdeles.

Bjørn Nygaards alternativ er relationismen, dvs. troen på, at forskellene er reelle, men også, at de opstår i mødet med andre mennesker, og at de derfor kan forandres. Vi har kort sagt den kultur, vi beslutter os for.

Boka ble også anmeldt på dknyt.

For noen uker ble antropologen intervjuet i ugebrevet A4. Der sier han bl.a. “Når vi ikke ser Hassan, men ’en tyrker’ på jobbet går vi glip af en masse muligheder for at høre Hassans ideer bidrag til at skabe innovation”. Han stiller også spørsmål som “Er det ok, at vores amerikanske kollega bliver ved med at tale amerikansk, mens vores tyrkiske klandres for sit dårlige dansk?”

Bjørn Nygaard er medarbeider i ideThandling – et konsulentfirma som jobber med, ja, nettopp, “kulturmøder på arbejdspladsen”.

SE OGSÅ:

Ny hovedoppgave: Hva skaper samhold på en flerkulturell arbeidsplass?

– Arbeidsinnvandring betyr innovasjon

Antropolog fikk Microsoft til å tenke nytt

Thesis: When Norwegians do business in Brazil

“Norske bedrifter mangler kulturkunnskap” – RettØst er månedens antropologer

Doktoravhandling: Mer segregasjon på arbeidsmarkedet

Skal vi slutte å snakke om kultur?

"Amerikanere er individualister og arabere er autoritære." Hvor langt kommer vi med slike karakteristika som utgangspunkt for kontakt med kollegaer og forretningspartnere? Ikke særlig langt, mener antropolog Bjørn Nygaard ifølge Politiken.

Avisa anmelder Nygaards bok "Kulturmødet på arbejdspladsen. Interkulturel…

Read more

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold


Demonstrasjon i Sevilla. Foto: No Border Network, flickr

Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker? Dette spørsmålet stilte jeg meg ofte i det siste. Derfor har jeg skrevet dette innlegget om avviste asylsøkere og papirløse fra et tverrfaglig og globalt perspektiv.

I begynnelsen av juli brant ventemottakene i Lier og Fagerli ned. Det var beboerne selv som tente på bygningene. Med dette ville de – alle sammen mennesker som har fått endelig avslag på søknaden om opphold – protestere mot måten Norge behandler asylsøkere på.

Opprøret fikk ikke mye sympati i offentligheten. Politikere og byråkrater var mest opptatte av å sende opprørerne ut av landet.

UDI vil isolere ‘vanskelige asylsøkere’“, meldte Klassekampen. “Storberget senker terskelen for fengsling av asylsøkere“, skrev VG. Hvorfor skal vi bry oss om menneskene i ventemottakene, de er selv ansvarlige for sin situasjon, sa statssekretær Pål Lønseth i et intervju med Morgenbladet. “En totalt ansvarsløs handling“, kommenterte Aftenposten.

På en måte er den manglende støtten forståelig. Asylsøkerne har ødelagt flere bygninger. Likevel: Er det så enkelt å si hvem som har moralen på sin side?

Vold er ingen god løsning på konflikter. Men spørsmålet som er verdt å diskutere er om ikke asylsøkernes vold er “peanuts” i forhold til myndighetenes vold. Ikke bare beboerne, men også forskere karakteriserer tilværelsen på ventemottak som mental tortur. Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker?

“Jeg vet at menneskene i begge ventemottakene har lidd under mentale forstyrrelser grunnet langvarig, tilsiktet press fra norske myndigheter”, skriver Francis Okeny, menneskerettsaktivist fra Sudan, i et innlegg i VG.

Okeny har bodd i Lier ventemottak i fire år.

“Jeg vet også at myndighetene, gjennom å unnlate å vurdere situasjonen skikkelig og handle før det var for sent, gjorde seg skyldig i uaktsomhet”, legger han til og tar samtidig avstand fra brannstiftelsen. For beboerne har prøvd å få gehør mange ganger, men hos politikere og UDI vekket konferansene, møtene, teaterstykkene og avisartiklene deres ingen interesse, påpekte Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk senter flere ganger.

Det som beboerne opplever som mental tortur er endeløs venting i avsidesliggende mottak uten privatliv (fire menn i ett rom), frykt for deportasjon, og manglende anerkjennelse. De føler seg ydmyket av folk som stempler dem som “illegale” og “kriminelle”.

Siden myndighetene forbyr dem å tjene penger, er beboerne avhengige av lommepenger fra mottaket – 100 kroner i uka. “Det er ydmykende for et voksent menneske å måtte be om dopapir, tannkrem, såpe eller klær hele tida”, sa Francis Okeny i en tale.

“Mange blir gale her”, forteller en beboer fra Etiopia i NTNUs ferske rapport om ventemottaksordningen. “Jeg er redd for å bli slik. Jeg har observert de som er her mer enn ett år. De blir ubrukelige. Noen begynner å bruke rusmidler for å glemme.” En “skyggerapport” som norske organisasjoner sendte til FNs rasediskrimineringskomité inneholder enda flere historier om ydmykete asylsøkere.

Livet på ventemottak

Fra en debatt i Litteraturhuset i Oslo om situasjonen i ventemottakene

Ifølge psykolog Evelin Lindner er det å ydmyke noen noe av det verste man kan gjøre mot et menneske – og noe av det farligste. Hun betegner ydmykelse som “følelsens atombombe“.

Også psykiater Sverre Varvin betegner ventemottakene som destruktive.

Nå kan man som Pål Lønseth innvende at asylsøkerne har brakt seg selv i denne situasjonen. Søknaden deres er avslått, altså har de ikke krav på beskyttelse. Vi har ingenting mer med dem å gjøre. Ferdig med saken.

Men mange av dem er “ureturnerbare” eller “papirløse“. De kan heller ikke dra til et annet land i Europa. På grunn av Dublinavtalen betyr et avslag i Norge et avslag i hele Europa.

I tillegg bør man spørre seg om begrensningen i andre menneskers bevegelsesfrihet er rettferdig i seg selv. Nordmenn kan reise nærmest hvor som helst i verden. Hvorfor skal ikke denne retten også gjelde for irakere? Er ikke denne diskrimineringen på grunn av ens nasjonalitet i strid med menneskerettighetene?

Mange forskere mener det er på tide å tenke nytt. Dagens globaliserte verden, skriver filosof Odin Lysaker i boka “Rettferdighet“, behøver en kosmopolitisk rettferdighetsteori som fremholder at ingen mennesker er ulovlige. Han presenterer arbeidene til Martha Nussbaum og Seyla Benhabib. De argumenterer for at grunnleggende rettigheter bør gjelde for mennesker som verdensborgere og ikke som statsborgere.

Boka viser at dagens måte å håndtere migrasjon på skaper millioner av nærmest rettighetsløse personer og at det må gjøres noe med det.

Ikke bare beboerne i ventemottakene er offer for det som den sørafrikanske antropologen Owen Sichone kaller “global apartheid“. Samtidig som apartheid ble avskaffet i Sør-Afrika, har Vesten innført et apartheidsystem på globalt nivå som skiller de rike fra de fattige. Grensene til de rike landene blir militarisert , og det bygges murer som aldri før. Hver dag dør flyktninger i forsøket på å komme seg gjennom Festning Europa. Hvem har ansvaret for disse livene som gikk tapt som konsekvens av Europas innvandringspolitikk? Dette var ett av mange spørsmål som kom opp på konferansen “Kan et menneske være ulovlig” i Oslo forrige uke. Ja, hvilket ansvar har Knut Storberget?

Flere forskere er overbeviste om at fri migrasjon er veien å gå – ikke bare av moralske grunner. Migrasjon bidrar mer til utvikling og fattigdomsbekjempelse enn bistand ifølge antropolog Alessandro Monsutti og statsviter Jonathan Moses. En slik verden uten UDI er ikke utopisk. 21. mars 1860 bestemte Stortingspolitikerne at hvem som helst kan reise fritt inn til Norge. Som i resten av Europa var man overbevist om at grensekontroll var noe som hørte til despotiske stater, skriver Jan Eivind Myhre i Norsk innvandringshistorie.

Myndighetene ønsker seg lojale borgere. Men av og til er det nødvendig å gjøre opprør. Grunnen til at vi lever i noenlunde demokratiske samfunn er at andre har gjort opprør på vegne av oss.

Men kan vi dermed si at de opprørske asylsøkerne er gode rollemodeller? Som overbevist pasifist synes jeg at dette spørsmålet er vanskeligere å svare på enn spørsmålet om Knut Storberget, Pål Lønseth og de ansvarlige i UDI er gode rollemodeller. For det er de definitivt ikke.

SE OGSÅ:

The “illegal” anthropologist: Shahram Khosravi’s Auto-Ethnography of Borders

Antropologen Shahram Khosravi- Ikke kall dem for illegale

En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige

Masteroppgave om tvangsreturer: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Nina Glick Schiller: Who belongs where? A Global Power Perspective on Migration

Hvem er kriminell: EU eller flyktningene?

– Åpne grenser er løsningen

Demonstrasjon i Sevilla. Foto: No Border Network, flickr

Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker? Dette spørsmålet stilte jeg meg ofte i det siste. Derfor har jeg skrevet dette innlegget om avviste asylsøkere og papirløse fra et tverrfaglig og globalt…

Read more

Forsk på innvandringsmotstanden!

Kronikken Drøm fra Disneyland der FrPerne Kent Andersen og Christian Tybring Gjedde hevder at innvandringen “river landet vårt i filler” har vakt stor oppmerksomhet. Men de to karene sier egentlig lite nytt. Kronikken er bare en oppsummering av rasismen i nettavisenes kommentarfelt vi leser hver eneste dag og som vi også finner på nettsteder som document.no.

I diverse avis- og blogginnlegg blir kronikken slaktet, for eksempel av Marte Michelet i Dagbladet (“Tybring-Gjedde minner oss på hva FrP egentlig er”), Jonas Gahr Støre i Aftenposten (“Norsk kultur står klippefast i et moderne norsk mangfold.”), religionshistoriker Cora Alexa Døving i Aftenposten (“Det flerkulturelle Norge er ikke en fiks idé fra Arbeiderpartiet, men en konsekvens av globalisering“) og antropolog Bischoff (“Norge blir visst revet i filler“), mens Konrads tankesmie har “oppdaget” et dokument fra 1938, skrevet av en viss “Christian Pudding-Gjedde” med tittelen “Jødene ødelegger norsk kultur“.

Det er sikkert viktig å debattere kronikkens påstander, men jeg er ikke sikker på om “fakta” er det viktigste. Kanskje det kan være mer interessant å studere innvandringsmotstanden i seg selv, gjerne i et komparativt perspektiv: Hvorfor blir noen innvandrings-/islammotstandere?

Motstanden handler om utrygghet i dagens nyliberale globale verden, mener for eksempel mediesosiolog Gavan Titley.

Og hvorfor blir andre innvandringstilhengere eller kosmopolitter? Og når er man det ene eller det andre?

For ikke alle som sier rasistiske ting er rasister og slett ikke hele tida slik antropologen John L. Jackson påpeker.

Eighteenth- and 19th-century slavemasters were racists, but they weren’t only racist. They were also revolutionaries and humanitarians, adventurers and religionists. To call someone racist isn’t about explanatory exclusivity.
(…)
We often imagine ourselves to be looking for racists who are racist 365 days out of the year. To chronicle the several days each week or month or lifetime when they are not demonstrably racist is either (i) to dismiss such fallow periods as exceptions (or mere performance) or (ii) to offer them up as proof that said accusations are false. But it doesn’t make sense to think of racism the way we think of, say, racial identity (as something we conspicuously carry around with us all the time, everywhere we go).

Han nevner Officer John Ryan i filmen Crash fra 2004 som eksempel:

In one scene, Ryan is a working-class cop who mercilessly harasses a middle-class black couple during a traffic stop, clearly relishing his racial privilege and lauding it over his intimidated victims. In another scene, he can risk his own life to pry that same black woman from a burning car before it explodes.

Oppdatering Haha, satire-nettstedet 5080.no kommenterer Frpernes kronikk i Aftenposten:– Aftenposten-kronikker plagierer våre nettdebatter:

– Kronikken er nesten identisk med et par av de kommentarene vi fjernet for to uker siden. Alt Aftenposten har gjort er å rydde opp i skrivefeil og kutte ned på antall utropstegn, sier debattredaktør i Dagbladet, Jo Randen.

Dagbladet mener Aftenposten undergraver markedet for rasistiske og hatske meninger når de velger å betale bidragsyterne.

SE OGSÅ:

Antropolog studerte FrP-lokallag

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Antropolog: Slutt å bruke ordet “innvandrer”!

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Thesis: That’s why there is peace

– Highlight the connections between people!

Identity politics: Have anthropologists gone too far?

Kronikken Drøm fra Disneyland der FrPerne Kent Andersen og Christian Tybring Gjedde hevder at innvandringen "river landet vårt i filler" har vakt stor oppmerksomhet. Men de to karene sier egentlig lite nytt. Kronikken er bare en oppsummering av rasismen i…

Read more

Antropolog: Slutt å bruke ordet “innvandrer”!

Svensker som ble født i utlandet fortjener like mye respekt som alle andre svensker. Derfør bør vi “skrota” ordet “innvandrere”, mener antropolog Claes Corlin og den utenlandsfødte forskeren Milena Cvetic.

I en debatt-artikkel i Göteborgs-Posten forklarer de to at begrepet brukes selektivt om visse grupper mennesker (heller om folk med bakgrunn i Somalia enn USA), og ofte på en nedverdigende måte. Forskerne kritiserer også begreper som annen- og tredjegenerasjonsinnvandrer (som ikke lenger er mye i bruk i Norge og ble erstattet av førstegenerasjonsnordmann): “När ska vi egentligen sluta vandra?” er noe som mange lurer på.

De foreslår å bruke ordet immigranter eller utenlandsfødte. Men det viktigste er å bli klar over at grensen mellom svensker og ikke-svensker er kunstige:

Ett något mer neutralt ord är immigranter (från latinets immigro, att flytta in) och som används i engelska och franska. Utlandsfödda är också möjligt och betecknar enbart de som verkligen är födda utanför Sveriges gränser, alltså inte deras barn och barnbarn enligt den tidigare ”arvsyndsmodellen”. I många andra fall är det helt enkelt inte relevant om en person råkar vara född i Arvika eller i Teheran.

Viktigast är dock att inse att uppdelningen mellan svenskar och ickesvenskar är konstgjord och bygger på en förlegad uppfattning om nationell kultur som en tidlös essens. Kultur är istället en process som ständigt förändras och berikas i samspelet mellan människor oavsett deras ursprung. Vi är alla ättlingar till ”invandrare” från istiden och framåt, och alla dessa har bidragit till formandet av den svenska kulturens historia.

>> les hele saken i Göteborgs-Posten

SE OGSÅ:

Assad Nasir: Hvem er en innvandrer?

How to challenge Us-and-Them thinking? Interview with Thomas Hylland Eriksen

– Vi må slutte å snakke om røtter

Skal vi slutte å snakke om kultur?

– Ikke kall dem for illegale

For mer kosmopolitisme – ny bok for “Verdensborgeren som pædagogisk ideal”

Svensker som ble født i utlandet fortjener like mye respekt som alle andre svensker. Derfør bør vi "skrota" ordet "innvandrere", mener antropolog Claes Corlin og den utenlandsfødte forskeren Milena Cvetic.

I en debatt-artikkel i Göteborgs-Posten forklarer de to at begrepet…

Read more

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

(notater, fortsatt i arbeid) Hvorfor har informatikeren Ole Jørgen Anfindsen, som mener at det finnes raser og at noen raser er mer intelligente enn andre, overraskende mange tilhengere? Hvordan kommunisere med folk som mener at grunnen til Haitis fattigdom er at øya beboes av afrikanere? Hvorfor så mye hat mot kosmopolitter og multikulturalister? Er det i det hele tatt mulig å finne en felles plattform når virkelighetsoppfatningene er så forskjellige?

Slike tanker surret rundt i hodet mitt under og etter lanseringen av boka Selvmordsparadigmet. Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet. Møtet var interessant og lærerikt. Lanseringen besto av en paneldebatt med både støttespillere og motstandere. Islamkritiker og Høyremann Hallgrim Berg deltok, dessuten Basim Ghozlan, forstander i Det islamske forbundet i Oslo og redaktør av www.islam.no, skribent Eystein Halle og Thomas Hylland Eriksen.

Det var først og fremst Anfindsens meningsfeller som var samlet i Litteraturhusets kjeller. Lanseringen ga dermed et innblikk i dette åpenbar voksende miljøet.

Vi ble vitne til et av de størst tenkelige clashes of civilisation. Mennesker med så ulikt syn på verden møttes at jeg begynte å lurer på om kommunikasjon fortsatt er mulig. Hylland Eriksen definerte selv engang kultur som det som gjør kommunikasjon mulig. Her var det ikke mye felles kultur.

Hva kan vi lære av møtet? Her noen stikkord og spørsmål

– Anfindsen-miljøet føler seg stigmatisert som minoritet. De ser seg som urbefolkning som blir undertrykt av kosmopolitter og multikulturalister, av folk som ser ned på norsk kultur, på kristendommen, USA, på de hvite. De bruker ordet urbefolkning om seg selv, som en urbefolkning som blir kolonisert av “fremmede kulturer”. På en måte er det en del likhetstrekk i argumentasjonen mellom dem og urbefolkningsgrupper som snillistiske antropologer ofte støtter. Jeg har lagt merke til at de er spesielt opprørt over noe som Thomas Hylland Eriksen sa i et intervju om forskningsprogrammet Culcom som han leder. “Målet var å omdefinere Norge”, sa han. Og: “Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger”.

Opplevd marginalisering og undertrykkelse av “tradisjonell kultur” er poenger som ble berørt i masteroppgaver i Culcom om høyrepopulismeog karikaturstriden.

Her kan jeg faktisk følge dem et stykke med på veien. Ofte gir tilhengere av mangfold inntrykk av at Norge kun kan betraktes som “fargerikt” og “spennende” når eksotiske innvandrere er involvert (noe jeg har kritisert selv, bl.a. i et intervju i Klassekampen). Jeg må tenke på antropolog Yara El-Ghadban som stiller spørsmålet om antropologene i sin dekonstruksjonsiver har gått for langt?

Kosmopolitisme og humanistiske verdier betrakter de som elitesaker. Det som Anfindsen kaller “politisk korrekt” kaller jeg humanistiske verdier, sa Hylland Eriksen. Ja, men humanistiske er noe som “eliten” som bor på Ullevål Hageby kan pynte seg med, de som “ikke vet noe om dagliglivets problemer”, svarte publikum. Samtidig er det interessant at Anfindsen-miljøet ikke akkurat består av “folk flest”. Her var det advokater, fysikere, ingeniører og også en sosialantropolog tok ordet (fra eks-Jugoslavia, et “mislykket multikulturelt prosjekt”)

– De ser seg ikke som rasister og det å bli kalt rasist opplever de som nedverdigende og ydmykende. For Anfindsen “hater ikke andre raser”. Først når du kopler rasetenkning med hat og forakt for andres menneskeverd, kan det være snakk om rasisme etter Anfindsens mening. Han konstaterer bare at “afrikanerne er mindre intelligente enn europeere” og at det er “deres egens skyld” at de er fattige (!). Han er – i motsetning til den “politisk korrekte eliten” sannhetssøkende.

– Thomas Hylland Eriksen betegner de som sjefsideolog for det de anser som elitens multikulturelle prosjekt. Han og forskningsprogrammet Culcom er deres hovedmotstander. Nyheten om at Culcom legges ned til sommeren vakte stor begeistring.

– Hvor utbredt er slike ideologier i anti-innvandringsmiljøet og “folk flest”? Jeg synes at Siv Jensen og Hege Storhaug er snillister i forhold til Anfindsen. Men det ser ut til å være snakk om en overlapping her. Anfindsen blir hyllet på nettet, blant annet av miljøet rundt Document.no. Hallgrim Berg som forfattet den sterkt islamofobe boka “Amerikabrevet” roste boka “Selvmordsparadigmet” høyt opp i skyene, mens Hege Storhaug, som satt i publikum, forble taus under hele møtet. En av de mest leste og i miljøet høyt respekterte anti-islam-bloggerne, “Fjordman“, har faktisk bidratt til boka, han skrev en hel kapittel.

– Hvilken rolle spiller religion, spesielt kristendommen? Flere troende kristne var tilstede på møtet. Anfindsen forteller i boka om oppveksten sin i det han kaller “bibelfundamentalistisk kristendomsforståelse”, leser jeg i en anmeldelse i Klassekampen 8.5. (ikke på nett). Ifølge Tom Egil Hvervens anmeldelse mistet Anfindsen fotfestet på midten av 1990-tallet. Han begynte å forstå at troen ikke lot seg forene med naturvitenskapelig erkjennelse. Terrorangrepene 11.september 2001 ga Anfindsen en ny sak. “Rasebiologien virker som en åpenbaring, et fundament for nye, ekstreme oppfatninger.” Så: Hvilke personlige historier finner vi blant tilhengere av raseteorier?

– Hvor mye interesse er det for dialog på begge sider? Er det i det hele tatt mulig å finne en felles plattform når virkelighetsoppfatningene er så forskjellige? Er det ikke bedre å la være å diskutere med “rasister”?

Kort om innlederne:

Ole Jørgen Anfindsen: Han snakker rolig og gir inntrykk av å være saklig og “sannhetssøkende”. Helt ok å høre på selv om innholdet etter min mening er skremmende.

Hallgrim Berg: Et menneske med mye hat inni seg. Bruker et aggressivt språk. Han virker enda mer ekstrem enn Anfindsen selv om han kanskje ikke er det.

Basim Ghozlan: Snill og vennlig, dialogorientert. Han roste Anfindsen for å ha endret syn på islam: Anfindsen generaliserer mindre og ser nyanser. De har møtt hverandre flere ganger og er blitt venner. Så gikk han gjennom kapittelet om islam og forteller at Anfindsen peker på en del viktige ting, men at bekymringene er overdrevet.

Thomas Hylland Eriksen: Tydelig irritert og opprørt over Anfindsens raseteorier og slaktet boka fullstendig. Viste likhetene med raseideologier fra 1930-tallet, apartheid i Sør-Afrika og sørstatene i USA. Dette likte publikum dårlig, de følte seg stigmatisert og bekreftet i sitt syn på akademia.

Eystein Halle: Latterliggjorte det norske godhetsregimet. Inntok etterhvert – spesielt etter Hylland Eriksen forlot panelet etter to timers debatt – en mellomposisjon og kritiserte Anfindsens dommedagsscenarier.

Ingen avis har omtalt lanseringen, men det finnes en gode oppsummeringer på minerva.as og document.no:

Kristian Meisingset: Karneval. Når Ole Jørgen Anfindsen slipper bok, snus alt på hodet (minerva, 7.4.10)

Hans Rustad: “Selvmordsparadigmet” og en selsom opptreden (document.no, 6.5.10), En instruktiv seanse (document.no, 7.5.10) og Instruktiv seanse II (document.no, 8.5.10)

Diskusjonen mellom Thomas Hylland Eriksen fortsatte på verdidebatt.no i kommentarfeltet til innleggene “Hva er rasisme” av Espen Utaker og Rasisme av Ole Jørgen Anfindsen (se bare Thomas Hylland Eriksens kommentarer. På verdidebatt.no har Anfindsen sin egen spalte).

Aftenposten har ført et heller ukritisk intervju med Anfindsen idag der journalisten ikke utfordrer Anfindsens raselære. Boka ble også anmeldt i Dagbladet.

Se også intervju i Vårt Land og kommentarer av Konrads tankesmie Skallemalerne børster støvet av instrumentene og av Hjorthen Ønsker debatt om rase og IQ. Astrid Mæland har nylig skrevet en lengre sak Slik forsvant rasisme på fire minutter.

Sigve Indregard kommenterer på indregard.no:

At Ole Jørgen Anfindsen får spalteplass til sine 30-tallsteorier om raser og IQ, viser med all den nødvendige tydelighet at samfunnsforskerne har hatt en riktig magefølelse om at det er farlig å lefle med forenklede, biologiske forklaringsmodeller (á la evolusjonspsykologien). Det er ingen tilfeldighet at Anfindsen får denne spalteplassen i videreføringen av Hjernevask-debatten.

Kombinasjonen av folkelige, biologiske forklaringer, økonomisk stagnasjon og et stort rom for populismen i politikken leder oss raskt i retning av de populistisk-fascistiske skremselsbildene og den medfølgende politikken. Det har vi prøvd før. Det er selvsagt ikke biologien i seg selv som er farlig, men den alt for levende rasistiske resonnansen disse tankene får.

Mohamed fra ars rhetorica kommenterer på Kornrads tankesmie:

Det Anfindsen kommer fram med er den fremste årsaken til at den “hvite mannen” representert av den europeisk imperalisme sto bak koloniseringen av Afrika og Asia. Dette er grunnen til den vestlige slavehandelen. Det er grunnen til kristningen av Afrika. Fordi siden disse menneskene har lavere IQ og er så usivilisert så skulle det bare mangle at den hvite mannen kom og reddet dem fra deres egen undergang. Med sin høye IQ så kommer han og redder dem fra deres egen dumskap.

En oversikt over hele mediedekningen inkludert skannete versjoner av tekster som ikke er på nett, finner vi på http://selvmordsparadigmet.no/media/omtale.html

PS: Oppdaget nettopp vi hadde samme diskusjon for fire år siden. Professor Lars Kolvereid mente dengang at kinesiske innvandrere lykkes bedre som gründere fordi de har høyere “nasjonal intelligens” enn etiopiere. Han ble også framstilt som en helt som tør stå fram med sine meninger, se oppsummering av debatten: Helgeland Arbeiderblad støtter rasistisk forsker

SE OGSÅ:

Marianne Gullestad: Racism – The Five Major Challenges for Anthropology

Thomas Hylland Eriksen: Derfor må vi snakke om “rase”

Fredrik Barth: “Slutt å kalle fordommer for rasisme”

Identity politics: Have anthropologists gone too far?

“Svarte menn rammes av nykolonial rasisme”

Rasetenkning i Språkrådet?

Allierer seg med ytre høyre: Dagbladets nye kampanje mot innvandrerforskningen

(notater, fortsatt i arbeid) Hvorfor har informatikeren Ole Jørgen Anfindsen, som mener at det finnes raser og at noen raser er mer intelligente enn andre, overraskende mange tilhengere? Hvordan kommunisere med folk som mener at grunnen til Haitis fattigdom…

Read more