search expand

Hva skjer med bygdekulturen?

elsfjord

Trenger vi flere journalister med bygdebakgrunn? Lokalaviser er en gullgruve for antropologer og hvergang jeg er ute og reiser prøver jeg å få lest lokalavisa. I Fedrelandsvennen kom jeg over et interessant leserinnlegg som handler om at avisa “ikke tar hensyn til kulturen, spesielt til språket i bygda”.

Sett fra hovedstaden kan det være underlig at det skal være så store forskjeller innenfor et så lite område, men kanskje dette skyldes at det snakkes og forskes så mye mer om forskjellene mellom nordmenn og innvandrere enn om forskjellene mellom by og land. Når en ønsker seg mangfold i media, bør en kanskje også vektlegge at noen journalister har “bygdebakgrunn”?

Theodor Hovda skriver:

No er det vel meir slik at Fædrelandsvennen ignorerer dei bygdene som ligg omkring. Ikkje minst er det synleg ved samanlikning med Stavanger Aftenblad, som så langt eg hugsar attende alltid har sytt for å ha journalistar med bygdebakgrunn og med nynorsk som språk til arbeidet i bladet.

(…)

Bladet (Fædrelandsvennen), som må reknast som regional monopolavis, burde ha ansvar for landsdelen på slik måte at omsynet til kulturen både i by og bygd kunne fremjast og omhegnast. I staden har Fædrelandsvennen i høg grad øydelagt bygdespråket ved å ta frå folket i bygdene alle høve til dagleg å få lese sitt eige språk. Slik har Fædrelandsvennen stort sett øydelagt den kulturarven som nynorsken naturleg var her i Agder.

(innlegget er ikke på nett)

For ikke lenge siden var det to relaterte innlegg i Dagbladet om at “Norge slår sprekker”. Her tenkte forfatterne heller ikke først og fremst på innvandrere men på forholdet mellom by og bygd: En stadig mektigere Oslo-elite ignorerer erfaringen og kyndigheten til folk utover i landet, skrev Per Olaf Lundteigen. Og ifølge John Olav Egeland føler stadig flere i Bygde-Norge seg utmeldt av storsamfunnet.

For litt over to år siden tenkte Reidar Almås, professor ved Norsk Senter for Bygdeforskning, NTNU, rundt disse spørsmålene:

Korleis kan det ha seg at noen av dei mest populære TV-programma våre, slike som «Farmen», «Jakten på kjærligheten», «Norge rundt» og «Der som ingen skulle tru at nokon kunne bu» har bygda og landbruket som bakgrunn? Samtidig som mange byfolk, særleg mellom dei unge og velutdanna, vender bygda ryggen, både mentalt og materielt?

(…)

Geografen Siri Bjaarstad har spurt Oslo-ungdom om korleis dei ser for seg dei menneska som lever på bygda i dag, og kjem opp med karakteristikkar som «harry», «rånete», «primitive» og «skeptiske». Samtidig har dei lite personleg erfaring med korleis bygdefolk faktisk lever, og dei føler ingen tilhørighet til bygda. Ved å konstruere dette bildet av bygda, greier dei også å skape eit bilde av seg sjølve som «trendy», «up to date» og «tolerante».

Dette er den gamle historia om symbolsk dominans, der den «høgkulturelle» oppfatninga i byane har hatt definisjonsmakt til å definere seg sjølv over «lågkulturen» i bygdene. Yngre mediefolk, særleg dei frå Oslo og det sentrale Austlandet, lagar forteljingar i lyd, bilde og på trykk som held liv i denne oppfatninga.

Så fortsetter forskeren å løfte fram trendsettere fra distriktet “som teiknar eit anna bilde av bygda enn dei vi kan finne i urbanistiske fordommar”.

>> les hele saken i Dagbladet

Her finner vi paralleler til innvandrings- og urfolksdebatten. Kanskje på tide med bedre samkjøring av bygde- og den såkalla “innvandrerforskningen”?

Norsk Senter for Bygdeforskning har forresten en informativ hjemmeside der de har lagt ut mange artikler.

Bildet er tatt i Elsfjord, Nordland

SE OGSÅ:

Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet

Kan vi snakke om en særegen vestlandsk identitet?

Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

elsfjord

Trenger vi flere journalister med bygdebakgrunn? Lokalaviser er en gullgruve for antropologer og hvergang jeg er ute og reiser prøver jeg å få lest lokalavisa. I Fedrelandsvennen kom jeg over et interessant leserinnlegg som handler om at avisa "ikke tar…

Read more

Antropolog Whyn Uyen Lam i nettmøte om vietnamesiske “cannabis-gartnere”

43 «gartnere» – er pågrepet under opprullingen av 22 cannabisplantasjer på Østlandet. Det overveldende flertallet av «gartnere» er vietnamesere. Kl 17 idag stiller antropolog Whyn Uyen Lam til nettprat i Aftenposten om “marihuana-nettverkene”.

Hun kom til seks år gammel til Norge som båtflyktning og har forsket på og jobbet med vietnamesiske innvandrere i Norge. Til Aftenposten forteller hun at plantasjene blir drevet i en arbeidsdeling mellom “legale” og “illegale” innvandrere: Det er “legale” vietnamesere som finner frem til og leier husene som blir omgjort til plantasjer, mens det er illegale vietnamesiske innvandrere som får jobben med å skjøtte avlingen.

Ifølge antropologen er det mer enn tusen såkalte “illegale vietnamesere” i Norge. Rundt 80 prosent av dem skal komme fra Nord-Vietnam. Alle er på jakt etter å tjene penger for å kunne forsørge familien i hjemlandet.

Whyn Uyen Lam ønsker å gå ut med dette fordi hun vil hjelpe de “illegale” innvandrerne:

– De fleste som kommer hit illegalt, har en forestilling om at Vesten er fantastisk. Så opplever de at slik er det ikke, og får problemer. Når de så får et tilbud der de kan tjene store summer, er det lett å si ja.

>> les hele saken i Aftenposten: Gartneren får 20 prosent

>> Nettmøte med Whyn Uyen Lam

SE OGSÅ:

“Kriminelle vietnamesere”: Dagbladet, sosialantropologen og metodologisk nasjonalisme

– Ikke kall dem for illegale innvandrere

For et mindre svart/hvit bilde av rusbruk – Doktorgrad på hobbynarkomaner

Antropolog disputerer om yngre innvandrere i rusmiljøer

43 «gartnere» - er pågrepet under opprullingen av 22 cannabisplantasjer på Østlandet. Det overveldende flertallet av «gartnere» er vietnamesere. Kl 17 idag stiller antropolog Whyn Uyen Lam til nettprat i Aftenposten om "marihuana-nettverkene".

Hun kom til seks år gammel til Norge…

Read more

Første doktorgrad om kvener

Selv ser de på seg som finske norske borgere. Men de blir ofte betegnet som kvener. Det er forvirring om kvenbegrepet, sier antropolog Kari Storaas, som nylig har forsvart doktorgradsavhandlingen “Finland er bak oss, Norge er vårt land. Konteksters betydning for etniske endringsprosesser i Sør-Varanger”, skriver Universitetet i Tromsø i en pressemelding.

Kari Storaas er den første norske sosialantropologen som har doktorgrad om kvener, leser vi. Hun har vært på feltarbeid i Sør-Varanger kommune.

Antropologen forklarer:

– De finskættede opplever begrepet kven som forvirrende. Man har tradisjonelt oppfattet seg som finske, norske borgere og ikke som kvener. Kvenforbundet snakker om kvener, et folk fra Kvenlandet. Men dette bildet kjenner ikke de finskættede i Sør-Varanger seg igjen i.

– De finskættede i Sør-Varanger sier heller ikke at de snakker kvensk, men finsk. Selv om det er annerledes finsk enn det de snakker i Finland, så er det likevel finsk. Begrepet kven ble generelt avvist, og er først blitt aktuelt de siste 30 år.

– På 1980-tallet ble det aktuelt å snakke om identitet som kven. Kvensk etnopolitikk og akademisk bruk av kven-benevnelsen, i tillegg til moderne identitetsdiskurs, har medført en ny diskusjon om egen og andres etniske identitet, det vil si at identitet politiseres.

>> les hele pressemeldingen

Det er mange andre som forsker på kvenene. Ifølge Ruijan Kaiku holder den polske antropologen Marta Petryk ved Universitetet i Poznań på med en doktoravhandling hvor hun spør om kvenene i Norge utgjør et etnisk felleskap. Hun sier:

– Mange tviler om det fins kvener. For eksempel i Bugøynes fins det mange som sier de ikke er kvener, og i Pasvik er mange sterkt imot dette begrepet. Også forskere som Venke Olsen og Einar Niemi har debattert dette i forskjellige artikler.

– Jeg treffer folk som sier det ikke er forskjell mellom kvensk og finsk. Noen sier at de er finskættede nordmenn. Jeg skal finne ut om det er forskjell.

Høsten 2006 leverte språkforsker Pia Lane doktoravhandlingen A Tale of Two Towns: A Comparative Study of Language and Culture Contact der hun studerte hvordan språkskiftet fra kvensk til norsk påvirket den kvenske kulturen og identiteten i Nord-Norge. Hun holder nå på med et prosjekt i regi av Polaråret.

SE OGSÅ:

Pia Lane: Kvenene – et upåaktet folk i Norge

Spiller inn singel med kvensk pop

Første kvenske roman

Kvensk anerkjennes som eget språk

Kven-debatt: Minoritetsspørsmål i nasjonalstatens samfunn et tema som engasjerer

Vadsø museum / Ruija Kvenmuseum: Hva betyr kven? Hvem er kvener?

Selv ser de på seg som finske norske borgere. Men de blir ofte betegnet som kvener. Det er forvirring om kvenbegrepet, sier antropolog Kari Storaas, som nylig har forsvart doktorgradsavhandlingen "Finland er bak oss, Norge er vårt land. Konteksters betydning…

Read more

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

filmplakat

Folk strømmet til kinoene for å se Nils Gaups film Kautokeino-opprøret. I en kronikk i Dagbladet sammenligner antropolog Ivar Bjørklund lederne for Kautokeino-opprøret med dagens selvmordsbombere.

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet personifisert av handelsmann, lensmann og prest i bygda Kautokeino.

Antropologen mener at opprøret har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre»:

Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

Vi har gjennom tidene mange eksempler på at undertrykte mennesker lager religiøs ideologi ut av sin fortvilte situasjon, forklarer han:

Historikere kaller gjerne fenomenet for Messianske bevegelser; koloniserte folkeslag som tar avstand fra hele modernitetsprosjektet og i stedet gir til kjenne åpenbaringer om jordens undergang, en apokalypse hvor de selv er Guds utvalgte mens undertrykkerne skal forgå i et evig mørke.

Så også med de vakte i Kautokeino. De avviste alle «djevelens herligheter», i følge dem selv gjaldt det verdslige lover, legetjeneste, klokker, bilder, griseflesk og sprit. Og ikke minst: Statens religion, dette «Stinkende Kadaver». De vakte mente seg «Hellige og Retfærdige», etter hvert også med «Lov til at dræbe andre Mennesker». Deres mål var «den uaandelige, uomvendte Øvrighed».

Antropologen knytter så filmen til Norges krig i Afghanistan og innvandringsdebatten. Norges utenrikspolitiske engasjement i dag “har ubehagelige likheter” med Norges moderniseringsprosjekt blant samene dengang:

Vi står for «sivilsasjon» og «demokrati» på samme vis som Høyesterett i 1854 ville hindre de vakte «med Vold og Magt … at tilintetgjøre al Civilisation». StatoilHydro, vår statseide økonomiske spydspiss i utlandet, har allerede pådratt seg anklager fra urfolk og menneskerettsorganisasjoner.

For å legitimere våre sivilisatoriske fremstøt, demoniserer vi gjerne motstanden gjennom merkelapper som «middelaldersk», «primitiv», eller vår hjemlige variant «fremmedkulturell». Den antatte mangel på «demokrati, humanisme og kunnskaper» – det være seg hos reindriftsamer eller Taliban – har gitt næring til moralsk ladede stereotypier og myter som vi omgir oss fritt med til daglig. «Overbeiting» i Finnmark har snart fått samme assosiasjonsdybde som «omskjæring». Hvordan de vaktes ettermæle ble håndtert i den norske offentlighet etter 1854, kan vi jo bare tenke oss.

De «faktiske hendelser» i Kautokeino for 150 år siden har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre». Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

>> les hele kronikken i Dagbladet

Det er en antropolog til som har skrevet et avisinnlegg. “Via kinolerretet og omtaler har folk flest endelig blitt kjent med en av de viktigste hendelsene i norsk samisk historie”, skriver antropolog Øyvind Eggen i Nordlys. Men samtidig mener han at det religiøse innslaget (læstadianismen) synes noe underkommunisert i filmen. Og men når læstadianismen omtales i mediene, er det mange mistforståelser som rår.

>> les kronikken: Læstadianismen – ikke spesielt samisk

Eggen er forfatter av Troens Bekjennere. Kontinuitet og endring i en læstadiansk menighet. Jeg har omtalt hans oppgave i teksten Der religionen skiller bygda

OPPDATERING 17.2.08: Odd J. H. Marakatt Sivertsen er ikke enig i Eggen, se Læstadianismen – samisk bakgrunn (Nordlys 16.2.08)

Nesten samtidig dukket det opp en kronikk i Nationen, skrevet av tidligere redaktør i Nordlys, Ivan Kristoffersen, som påpeker det samme: “Kunne samene gått mot prest, lensmann og handelsmann uten følelsen av et politisk eller religiøst fellesskap?”

>> les kronikken En tåre for historien

Filmen har fått mye mediedekning og flere aviser supplerte med bakgrunninformasjon om opprøret. Her et utvalg:

Rolf Edmund Lund: Det blodige opprøret. Hva skjedde egentlig i Kautokeino kirkested 8. november 1852? (Altaposten, 14.1.08)

Bård A. Berg: Kautokeino-opprørets bakgrunn: Hvordan kunne det skje at et fredelig folkeferd som reindriftssamene gikk til voldelig opprør mot norske myndighetspersoner? (Nordlys, 17.1.08)

Ole Henrik Magga: Det var ikke europeiske revolusjonstanker, men lokalt sosialt opprør og Læstadius som var inspirasjonen til Kautokeino-opprøret (Klassekampen, 8.1.08)

Sår som aldri gror: Inger Elin Utsi er kjent som en tøff journalist, men ved grava til opprørsleder Aslak Jakobsen Hætta blir hun overmannet av sterke følelser (Altaposten, 15.1.08)

Selvfølgelig eksisterer det en Wikipedia-artikkel om opprøret, dessuten en nettside om opprøret av Statsarkivet i Tromsø. Det fins også en doktoravhandling om opprøret, skrevet av den hollandske sosialantropologen Nellejet Zorgdrager, se sak i Dagbladet De helliges opprør.

OPPDATERING (7.2.08): Filmen er ikke akkurat reklame for Den norske kirke. De samiske opprørerne med halshogd med Kirkens velsignelse (i dobbel betydning). Fredrikstad Blad har snakket med professor i teologi Kjetil Hafstad om det som skjedde i 1852 >> les “Kirken var kongens representant”

Mer om filmen:

– Radikal historieomskrivning: VGs Anders Giæver mener filmen om Kautokeino-opprøret er et forsvar for fundamentalisme og terrorisme (Altaposten, 28.1.08)

Samisk rettferd: I filmen om tragedien i Kautokeino blir sameopprøret rettferdiggjort som ei uunngåeleg hending (Cathrine Brøymer i Dag og Tid 18.01.08)

Kautokeino-opprøret: Frigjøringsteologi på samisk (Kjetil Johansen, Nekropolis / Ny Tid 27.1.08)

– Bare ofre i Kautokeino-opprøret (NTB/ Filmweb, 21.1.08)

Kautokeino-opprøret: Hjerteskjærende og sjeldent (NRK Sami Radio, 18.1.08 – med linker til flere andre NRK-saker om filmen)

Kautokeino-opprøret: Sterk og tankevekkende (Dagbladet, 17.1.08)

– Min vanskeligste film – Intervju med Nils Gaup (Altaposten, 17.1.08)

Lager film på et av de største samiske dramaer noensinne (antropologi.info, 27.3.06)

filmplakat

Folk strømmet til kinoene for å se Nils Gaups film Kautokeino-opprøret. I en kronikk i Dagbladet sammenligner antropolog Ivar Bjørklund lederne for Kautokeino-opprøret med dagens selvmordsbombere.

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet…

Read more

– Helgefylla skyldes kristendom

Den sære norske helgefylla har sikkert mange årsaker (restriktiv alkoholpolitikk?, Janteloven? etc), men antropolog Allan Sande sier til Vårt Land at den har blitt en protest mot protestantisme:

– Drikkingen kan sees som en reaksjon mot kirkens idealer, og den utarter seg forskjellig i sør og nord. I Nord-Europa skal vi vise mest mulig utenpå at vi er fulle. Det har sammenheng med tradisjonen for å vise troen fram. I Sør-Europa er idealet å forholde seg kontrollert mens man drikker, på samme måte som religionen utøves i kontrollerte former. Med en slik drikkekultur blir det vanskelig å få folkelig aksept for restriktiv skjenkepolitikk.

>> les hele saken i Vårt Land

Sande har forsket mye på alkoholkultur i Norge og Europa, inkl russefeiringen, se bl.a.

Månedens antropolog: Allan Sande

Rituell festing: Europas drikkekultur blir stadig mer nordisk

Allan Sande: Drikkekultur, og sosial endring. Et sosialantropologisk perspektiv på drikkekultur og religion

Russefeiringen – ritual eller rølp

Allan Sande: Drikkekultur, og sosial endring. Et sosialantropologisk perspektiv p� drikkekultur og religion.

Allan Sande: Rus og russekultur som overgangsrituale i livet

Den sære norske helgefylla har sikkert mange årsaker (restriktiv alkoholpolitikk?, Janteloven? etc), men antropolog Allan Sande sier til Vårt Land at den har blitt en protest mot protestantisme:

– Drikkingen kan sees som en reaksjon mot kirkens idealer, og den utarter…

Read more