search expand

Aldri fornøyd: Om globalisering og sammenligningens forbannelse

“Galopperende globalisering har gjort sammenligningens forbannelse til en av verdens største sosialpsykologiske nevroser”, skriver Thomas Hylland Eriksen som for tiden forsker på livskvalitet.

Et eksempel er været: “Vi sammenligner ikke lenger med tidligere somre, men med de greske, spanske og italienske somrene mange av oss etter hvert er ganske så fortrolige med”, mener han og skriver:

Et virkelig nyttig begrep fra utviklingsforskningen er relativ deprivasjon. Det er basert på samme type innsikt som i Karl Marx’ sammenligning mellom det lille huset og det store. Det går kort sagt ut på at man får det dårligere når de man sammenligner seg med får det bedre.

(…)

For et par generasjoner siden fantes det ikke noe mer irriterende i en del norske lokalsamfunn enn hjemvendte amerikafarere. Noen av dem kunne knapt åpne munnen uten å trekke en ufordelaktig sammenligning mellom det lokale og det amerikanske. Alt man hadde hjemme, fantes i en langt bedre utgave i Junaiten.

Nå er verden blitt full av hjemvendte amerikafarere, og de trenger ikke engang å ha reist noe sted. Sammenligningene de trekker, skaper bitterhet og frustrasjon.

>> les hele saken i Ny Tid

"Galopperende globalisering har gjort sammenligningens forbannelse til en av verdens største sosialpsykologiske nevroser", skriver Thomas Hylland Eriksen som for tiden forsker på livskvalitet.

Et eksempel er været: "Vi sammenligner ikke lenger med tidligere somre, men med de greske, spanske og…

Read more

Når velferdsstaten møter verden – ny bok

Vår bistandsminister vil hente helsearbeidere fra u-land. Allerede nå har flere og flere ansatte i helsesektoren innvandrerbakgrunn (og flere omsorgsarbeidere rekrutteres fra fattige land). Samtidig settes det høyere krav til effektivitet: Hvordan håndtere disse endringene? Antropolog Marie Louise Seeberg tar opp slike spørsmål i boka “Velferdsstaten møter verden”. Seeberg har vært på feltarbeid på et sykehjem og et sykehus.

Forskeren fant store forskjeller i hvordan disse arbeidsplassene “håndterte verden”. På sykehjemmet var en mye flinkere i å utnytte de ansattes kompetanse og i å håndtere ulikhet. Grunnen er flat struktur og fleksibilitet i arbeidshverdagen:

Sykehusposten var preget av en sterkt hierarkisk orden og kontroll, som snarere var blitt forsterket enn svekket av den varianten av ny offentlig styring som var innført. Sykehjemsavdelingen, derimot, var mindre rigid og hierarkisk. Her var det snarere elementer som fleksibilitet og kompetanseutnyttelse som var i fokus.

Et eksempel: Det trenger ikke være et problem at enkelte ansatte ikke behersker norsk perfekt:

Ved sykehjemsavdelingen tok pleierne det på omgang å skrive ned oppgavefordeling og andre små notater som var viktige for arbeidets gang. Men jeg la merke til at når det ble “Fadilas” tur, pleide hun å si “skriv, du” eller “se her, du kan gjøre det” til en av de andre og gi dem papiret og gi dem pennen. Det godtok de uten videre. (…) Det ble bare slik at Fadila ikke skrev. Ellers var hun ikke den som overlot oppgaver til andre, snarere tvert imot. Det kunne se ut til at Fadila byttet bort skrivingen mot å være ekstra hjelpsom overfor kollegene.

Dette var mulig fordi fordelingen av oppgaver var fleksibel. Det var vanlig at alle trådte til etter behov og stilte opp for hverandre for at alt skulle bli gjort. (…) På samme måte viser eksemplet med Fadila at viljen og evnen til å stille opp for hverandre også gjorde begrepet “godt nok norsk” tøyelig. Dermed ble det mulig å gjøre god bruk av Fadilas, og andres, kompetanse på andre områder enn det rent skriftlige.

bokcover
På sykehuset var situasjonen en annen. Antropologen skildrer en situasjon der ingen av “Judys” medsykepleiere forsøker å hjelpe henne selv om de var klare over at hun sleit med språket. Det forventes at en gjør jobben sin, oppgavene er nøye definert:

I et stramt hierarki skulle det lite til for å bli hakkekylling. En effekt av dette, og av en felles kollektiv stil innad i sykepleiergruppa der alle skulle holde samme akkord, var at alle passet nøye på hverandre så ingen skulle gjøre mer eller mindre enn det stillingen deres tilsa. I praksis betydde det at for eksempel Judy ikke kunne velge bort situasjoner der hun åpenbart kom til kort fordi hun ikke snakket godt nok norsk.

Sykehusets hierarkiske og hvite struktur (langt færre pleiere med innvandrerbakgrunn der enn på sykehjemmet) er en hemsko for utvikling av flerkulturell kompetanse, skriver forskeren:

Sykehuset var et sted der det gjaldt for ansatte med innvandrerbakgrunn å gjøre sin annerledeshet minst mulig synlig. Bare det å skulle bli intervjuet av oss som forskere med interesse for situasjonen til ansatte med innvandrerbakgrunn, var vanskelig, fordi dette gjorde hver enkelt av dem synlig som “annerledes” og dermed satte dem i fare for å havne “utenfor”.

(…)Ansatte med innvandrerbakgrunn vurderte det slik at de hadde mer å tape enn å vinne på å knytte bånd seg imellom, og dermed gjøre annerledesheten relevant og synlig på arbeidsplassen. Det var mer å vinne på å understreke hvor godt man selv trivdes, at man egentlig anså seg for å være norsk, at man hadde tilpasset seg det norske samfunnet og derfor hadde det fint. Underforstått tok man dermed også avstand fra, og markerte en motsetning til, den kategorien innvandrere som klager over norske forhold.

Antropologen forklarer:

Når mennesker som oppfattes som “innvandrere” befinner seg i posisjoner som oppfattes som både “norske” og “høystatus”, utsettes de for et sterkt assimilasjonspress, og det gis svært lite rom for dem som ikke ønsker eller makter å utviske sin forskjellighet.
(…)
Jo høyere en ansatt med innvandrerbakgrunn kommer i det norske helsearbeidsplass-hierarkiet, jo sterkere blir presset, og jo færre klarer å innfri kravene for å “passe inn”.
(…)
Et sterkt assimilasjonspress går hånd i hånd med en manglende felles flerkulturell kompetanse, ikke minst fordi et slikt press gjør det nærmest umulig for de ansatte å synliggjøre og benytte seg av ulike former for kulturell kompetanse.

Til ledere som spør “Hvor mye tid kan man bruke på å ta hensyn til ulike typer forskjellighet blant de ansatte, når hele avdelingen eller institusjonen er under konstant press for å innfri krav til kostnadseffektivitet?” sier hun at en bør snu perspektivet og heller spørre:

Hvor lang tid kan vi utsette det å sette arbeidsplassen i stand til å gjøre effektivt bruk av den samlede individuelle kompetansen og bygge opp en felles kompetanse, til fordel for alle – både ansatte, ledere og pasienter/beboere/brukere?

Og isteden for å blinke ut ansatte med innvandrerbakgrunn som en gruppe med særskilte opplæringsbehov bør man heller vurdere behovet for opplæring av hele staben. Dette kan gjøres ved å inkludere forskjellighet som kompetanse, og gjennom stadig videreutvikling av kompetansebegrepet i forhold til endringer i samfunnet generelt, rekrutteringsbehovet, og pasientgrunnlaget.

Hun mener også at vi bør lære fra andre land og ta i bruk “proaktive virkemidler mot diskriminering” som Ronald Craig drøftet i doktoravhandlingen sin.

Marie Louise Seeberg har ikke skrevet en fagbok, men heller en håndbok for ansatte og ledere. “Velferdsstaten møter verden” er altså en av få bøkene som faktisk vender seg til lesere utenfor “menigheten” – og samtidig er godt skrevet. Boka fungerer derfor også godt som en (lettlest!) innføring i mange områder som migrasjon, globalisering og antropologisk tenkning.

For eksempel når hun drøfter ordet “flerkulturell”:

Når man av gammel vane snakker om det flerkulturelle og personer med innvandrerbakgrunn som om dette var synonyme størrelser, overser man lett noe vesentlig. En viktig part i det flerkulturelle er nemlig ikke inkludert i kategorien “personer med innvandrerbakgrunn”. Denne viktige parten er den etnisk norske majoriteten.
(…)
På samme måte som et blikk bare rettet mot kvinner ikke er egnet til å forklare eller endre deres situasjon i forhold til menn, er et ensidig fokus på ansatte med innvandrerbakgrunn ikke særlig velegnet i arbeid for etnisk likestilling, fordi det i stor grad er den norske majoriteten som legger premissene for samhandlingen.

>> oversikt over Marie Louise Seebergs publikasjoner

SE OGSÅ:

En nytt marked for arbeidsmigrasjon: Helsepersonell som eksport”vare”

Tjenestepiker og helsearbeidere: Migrasjon gir kvinner makt

Ny hovedoppgave: Hva skaper samhold på en flerkulturell arbeidsplass?

Se Sri Lanka og Norge som ett land! Bli her i Norge eller dra tilbake til Afrika?

Vår bistandsminister vil hente helsearbeidere fra u-land. Allerede nå har flere og flere ansatte i helsesektoren innvandrerbakgrunn (og flere omsorgsarbeidere rekrutteres fra fattige land). Samtidig settes det høyere krav til effektivitet: Hvordan håndtere disse endringene? Antropolog Marie Louise Seeberg tar…

Read more

Hvor nyttig er begrepene “vestlig” og “ikke-vestlig”?

En fordel med å skrive avisinnlegg er at institusjoner som Statistisk sentralbyrå er mer motivert til å svare. I teksten Hvor vestlig er demokratiet (publisert i avisa Utrop) kritiserte jeg bruken av begrepene vestlig og ikke-vestlig i innvandrings- og verdidebatten samt den utbredte forestillingen om demokrati som noe typisk vestlig:

Selv om demokrati ble praktisert i Afrika, Asia, Latinamerika og Midtøsten lenge før grekerne hadde funnet opp begrepet hører vi ofte at demokrati skal være noe typisk vestlig. Kanskje på tide til å omskrive lærebøker og encyclopedier? Bør vi kaste begrepene vestlig og ikke-vestlig på historiens skraphaug i samme slengen?

(…)

Både journalister, politikere og forskere bruker begrepene “innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn” uten å rødme og uten å forklare hvem de mener med disse merkelappene. Ifølge den mye brukte definisjonen av Statistisk sentralbyrå, består “Vesten” av Nordamerika og visse deler av Europa (Hellas er med i denne illustre klubben men av en eller annen grunn ikke Ungarn eller Polen). Skillene mellom Vesten og den ikke-vestlige verden (eller “Østen”) har sine røtter i kolonitida. Begrepet egnet seg godt for å etablere et skille mellom den antatt demokratiske og rasjonelle delen av verden og den antatt “underutviklete” og “hjelpetrengende” resten (se også dagens Irak og Afghanistan).

>> les hele teksten

Nå har Even Høydahl, Seksjon for befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå svart. Han skriver at begrepet vestlig er nyttig til statistisk bruk:

Når det skal lages statistikk over personer etter landbakgrunn, må landene grupperes sammen på en eller annen måte. Verdensdel er en gruppering som ofte er brukt. I mange sammenhenger er det imidlertid behov for en enklere inndeling enn en femdeling etter verdensdeler, samtidig som forskjellene internt i Europa har vært betydelige, med jernteppet som en skillelinje.

Dette er bakgrunnen for at begrepene “vestlig” og “ikke-vestlig” ble innført i norsk offisiell statistikk fra 1995.

Noe forenklet kan vi si at med vestlig og ikke-vestlig ble verden delt i to etter hvilke levekår og migrasjonsmønstre innvandrere i Norge (og deres etterkommere) hadde i forhold til landbakgrunn. Poenget var altså å lage en inndeling som fungerte i norsk statistikk over personer bosatt i Norge.

(…)

Til tross for at en slik todeling er en grov forenkling, som skjuler mange forskjeller innen de to gruppene, har grupperingen fungert relativt godt til SSB sitt bruk. Vi har blant annet kunnet vise systematiske forskjeller i integrering/marginalisering etter landbakgrunn på en mer oversiktlig måte enn om vi skulle behandlet land for land.

>> les hele svaret i Utrop

SE OGSÅ:

Skriver heller blogginnlegg enn aviskronikker

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten

– Fokus på innvandrere som gruppe tilslører ekskluderingsmekanismer

Thomas Hylland Eriksen: Modernitet er ikke vestlig

David Graeber: There never was a West! Democracy as Interstitial Cosmopolitanism

En fordel med å skrive avisinnlegg er at institusjoner som Statistisk sentralbyrå er mer motivert til å svare. I teksten Hvor vestlig er demokratiet (publisert i avisa Utrop) kritiserte jeg bruken av begrepene vestlig og ikke-vestlig i innvandrings- og verdidebatten…

Read more

– Vi må slutte å snakke om røtter

Er adopterte barn “to-kulturelle” som lengter tilbake til “røttene” sine? Geir Follevågs doktoravhandling der han utfordret konvensjonelle forestillinger om familien kan nå lastes ned i BORA (Bergen Open Research Archive).

Oppgaven ser ut til å være obligatorisk lesning for alle som er opptatt av spørsmål knyttet til identitet, kultur og rasisme. Det er på tide å stille spørsmål om den biologiske familiens primære status, mener Follevåg. Forestillingen om at vi har “røtter”, er uheldig og feilaktig. Mennesket er ikke en plante.

Follevåg er blitt adoptert fra Sørkorea og kritiserer biologisentrismen – det å knytte tilhørighet til blod og jord – til hvor og av hvem man er født. Han mener adopsjonsformidlere gjør barna en bjørnetjeneste ved å dyrke opprinnelseslandets kultur og skikker:

Til grunn for den tankegangen ligger forestillingen om en ubrytelig forbindelse. Selv kjenner jeg hverken språk eller kultur i Sør-Korea. De fleste blir adoptert før de er to år gamle. Hvorfor skal da jeg og andre dyrke denne kulturen? Alle, adoptert eller ei, må vi lære språk og kultur fra bunnen av, altså der vi faktisk vokser opp.

Vektleggingen av det biologiske kan også være et hinder for integrering og for arbeidet mot rasisme:

Vår definisjon av en innvandrer i dag lyder slik: Hvor er du født? Og av hvem? Dermed vil en person fra Pakistan alltid være innvandrer i Norge, man kan jo ikke forandre hvor man er født. Vedkommendes kulturelle identitet blir bestemt av fødsel, og da kan vi ikke forvente full integrering.

Vi må i stedet finne andre, mer dynamiske kriterier. Vår forståelse av tilhørighet, hvor og av hvem man er født – blod og jord – er ikke noe nytt og heller ikke ufarlig. Det var samme prinsipp som ble brukt for å ekskludere jødene fra den tyske jord.

>> les saken i Aftenposten

>> Mennesket er ikke en plante – debatt på Iskwews hjørne

>> last ned doktoravhandlingen “Biologosentrisme : om litterære framstellingar av adopsjon”

Follevåg har i 2003 gitt ut boka Adoptert Identitet og holdt et tankevekkende foredrag i Kinaforeningen: “Gjør vi egentlig barna våre en bjørnetjeneste ved å fokusere så sterkt på Kina og det kinesiske? Risikerer vi, i verste fall, å gå rasismens og fremmedfryktens ærend?” Han forekommer også i artikkelen Ukjent opphav i Dagbladet der Hanne Eide Andersen (også adoptert) skrive om hvordan det oppleves å være adoptert – og bli satt i bås av både forskere og andre. Tidligere har jeg skrevet om Third Culture Kids som også er blitt stakkarsliggjort fordi de oppvokste i utlandet og flyttet mye.

SE OGSÅ:

Doktorgradsprosjekt: Foreldreskap i bio- og genteknologiens tidsalder

– Vi trenger en debatt om barnets beste. Antropolog Signe Howell om adopsjon

Thomas Hylland Eriksen: “Tiden er inne for en kosmopolitisk kulturradikalisme”

Rasetenkning i Språkrådet?

Hva er kultur? Hvordan takle fremmed kultur?

Er adopterte barn "to-kulturelle" som lengter tilbake til "røttene" sine? Geir Follevågs doktoravhandling der han utfordret konvensjonelle forestillinger om familien kan nå lastes ned i BORA (Bergen Open Research Archive).

Oppgaven ser ut til å være obligatorisk lesning for alle…

Read more

Dansk statsborgerskaps-test for vanskelig for danskene

(via anders deutsch) En hoax? Et ondskapsfullt påfunn fra en satiriker? Neida. Testversjonen av den danske statsborgerskapstesten er lansert: Hvad fortæller den runesten, som Harald Blåtand rejste i Jelling i ca. 965? Hvad var navnet på den biskop, som regnes for Københavns grundlægger? Hvilken lampe er tegnet af arkitekten Poul Henningsen? Hvilket år blev stavnsbåndet, der blandt andet forhindrede fæstebønder i at flytte fra deres hjemegn, ophævet?

Alle som søker om dansk statsborgerskap må fra mai av svare på 40 slike spørsmål. For å få innvilget statsborgerskap må en svare korrekt på 28 av disse.

Vanskelige spørsmål? Jo. Ifølge den tyske avisen taz (tageszeitung) klarte heller ikke de fleste såkalt etniske danskere å svare korrekt.

Men vent, å svare riktig er ikke nok. Først må en innfri 12 krav for å kunne gå opp til prøven. Og betale en tusenlapp.

Det er ikke overraskende at denne testen er blitt slaktet. Det er heller ikke overraskende at kritikken preller av på politikerne.

Og her er De 200 spørgsmål, der skal teste danskheden og her er De 200 svar.

Norske aviser har hittil ikke skrevet om denne testen.

Slike tester er blitt diskutert tidligere, også i Norge se bla. Ernas test (Utrop.no), Tyskland Tid for borgertester? (Bergens Tidende) og England Essensen av “britiskhet”? (Morgenbladet)

SE OGSÅ:

Eliteinnvandring = Mer global apartheid

The cultural nationalism of citizenship in Japan and other places

For en verden uten UDI

(via anders deutsch) En hoax? Et ondskapsfullt påfunn fra en satiriker? Neida. Testversjonen av den danske statsborgerskapstesten er lansert: Hvad fortæller den runesten, som Harald Blåtand rejste i Jelling i ca. 965? Hvad var navnet på den biskop, som…

Read more