globalisering transnajonalt | antropologi.info

Også nordmenn koloniserte Afrika og Stillehavet – ny bok og utstilling

Published on July 1, 2009 by lorenz Posted in Afrika, bøker, globalisering transnajonalt, historie, museum, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Nordmenn var langt mer involvert i kolonialismen enn de fleste tror. En ny bok og en utstilling i Bergen museum minner om en mørk epoke i Norges historie som det snakkes (for) lite om.

”Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet” heter utstillingen og boka. I dag er det en veldig bra sak i Dagbladets magasin på nett (ikke på papir) om boka.

Silje Bryne i Dagbladet siterer
bokas redaktører, historiker Kirsten Alsaker Kjerland og antropolog Knut Mikjel Rio som skriver i forordet:

«Norge – så vel som en rekke andre koloniløse småland — nyttet muligheten som den storstilte europeiske koloniseringen bød på, og fulgte ivrig etter i opptrukne spor. De kom sånn sett til dekket bord. De var småbrødre som slapp å pløye åkerens første fure, og som ikke minst slapp å stå skolerett da det hele gikk galt».

Fra boka plukker Silje Bryne ut en av disse norske kolonisatorene, Christian Thams – en av de rikeste menn i Norge på sin tid og gjenforteller hans historie. Det var en mann som frekventerte de høyeste kretser både i Norge og i utlandet og som i 1911 ble medeier og administrerende direktør i Société de Madal i Portugisisk Øst-Afrika/Mosambik. Dette er et selskap som skal ha basert driften sin på tvangsarbeid og holdt slaver.

Det er interessant at de norske eierinteressene i dette selskapet har vedvart helt fram til i dag. I 2000 ble Grupo Madal (som det heter nå) kritisert av Norwatch i en rapport for å drive rovdrift på arbeiderne sine.

Det er også interessant at du ikke finner disse opplysningene i nettsidene om han, f.eks i Wikipedia, Kildenett (et digitalt læringsverktøy for elever og lærere i samfunnsfag og historie). Store Norske Leksikon nevner hans Afrika-eventyr, men uten å problematisere det. Inspirert av saken i Dagbladet spør sosialdemokraten.no var Thams Samfunnsbygger og hedersmann…?

Dagbladet siterer antropologen Bjørn Enge Bertelsen som skriver i antologien:

«Norsk kolonialisme i form av Madal og plantasjens investorer var integrerte deler av en større kolonial prosess som også omfattet voldsbruk, territorialisering og andre praksiser vi vanligvis forbinder med dannelser av koloniale stater eller andre former for dominans.»

>> les hele saken i Dagbladet

Men kolonitiden var også en tid som forandret Norge, leser vi på nettsiden til Bergen Museum:

Koloniepoken er ofte sett på som en tid med storpolitikk og konkurranse mellom europeiske stater om landområder og kontinenter. Først og fremst var denne tiden preget av enorme samfunnsomveltninger, moralske paradokser og framvekst av helt nye tenkemåter. Det var også en tid der nye inntrykk fra en stor verden kom ubemerket hjem til oss i Norge via mennesker og last i skip som krysset hele kloden.

Utstillingen skal stå ved museet i Bergen i ett år. Deretter skal den vises i flere norske byer, samt i Hawaii, Cook Islands, Zanzibar, Kenya, Mosambik og Sør-Afrika.

>> KOLONITID! Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet (Bergen Museum)

>> Viser Norges mørkere fortid (På Høyden, 26.6.09)

Utstillingen oh boka er et resultat av forskningsprosjektet «In the Wake of Colonialism. Norwegian Commercial Interests in Africa and Oceania» (Wake)

SE OGSÅ:

Nordmenn hentet slaver fra Drammen til Hawaii

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen

Nytt forskningsprosjekt om dansk slaveri i Karibia

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

Forbruk som veldedighet: – Næringslivstopper snakker som koloniherrer

Nordmenn var langt mer involvert i kolonialismen enn de fleste tror. En ny bok og en utstilling i Bergen museum minner om en mørk epoke i Norges historie som det snakkes (for) lite om.

”Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big…

Når foreldre migrerer: Hva er barnas beste?

Published on May 25, 2009 by lorenz Posted in familie, globalisering transnajonalt, innvandring migrasjon, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, ungdom oppvekst

Hva skjer med barn som har foreldre som har migrert til utlandet? Kan vi snakke om omsorgssvikt når foreldrene forlater barna sine? I Apollon, forskningsmagasinet til Universitetet i Oslo, er det en interessant sak om forskningsprosjektet Informal Child Migration in Europe.

Magasinet har intervjuet tre antropologer. Forskerne mener at det ikke er sikkert hva som er barnas beste i slike situasjoner.

Alexander Tymczuk (som også har begynt å blogge) forsker på ukrainske arbeidsmigranter i Spania. Majoriteten velger å la barna være igjen i Ukraina, fordi de har planer om å returnere i løpet av få år. Han sier:

Diskusjonen dreier seg i hovedsak om å hva god barneomsorg er. Her inngår to viktige elementer. Det første er omsorg som fysisk nærhet, det andre er omsorg som oppfyllelse av barns materielle behov. For mange ukrainere er de to uforenlige.
Bor du sammen med barna i Ukraina, har du ikke råd til å gi dem utdanning. Velger du å finne arbeid i utlandet, må du skilles fra barna i en periode.

Migrantene selv ser derfor på arbeidsmigrasjon som en investering i barnas velferd og fremtid, og prisen som betales er at barna vokser opp uten én av eller begge foreldrene i kortere eller lengre perioder.

Som del av forskningen arrangerte han en stilkonkurranse blant barn av arbeidsmigranter:

Selv om de fremstiller adskillelsen fra foreldrene sine som noe traumatisk, føler mange at de har blitt mer voksne og selvstendige etter at foreldrene reiste. Et annet tema som går igjen, er at barna forstår at foreldrene reiser for deres skyld, samtidig som de påpeker at fysisk nærhet til foreldrene ikke kan byttes mot penger og materiell velstand.

Esben Leifsen påpeker at det ikke finnes noen felles oppfatning av hva familie er.

– På Kapp Verde er det vanlig å overlate barn til andre, mens for en del østeuropeiske familier er det et stort moralsk problem. I Norge er det å gi fra seg et barn noe av det verste du kan gjøre.

Cecilie Øien, som jobber med familiestrukturer hos angolanske migranter i Portugal, er enig:

– Jeg prøver å finne en motvekt til det norske fokuset på kjernefamilien. (…) Vi ser en frodighet i ulike måter å leve på som blir oversett i politikkutformingen.

Det er viktig å stille spørsmål om begreper, som ”barns beste”, ”barns sårbarhet” og ”barndom”, sier Espen Leifsen. Begrepene reproduseres nemlig og blir ofte tatt for gitt, uten at man kjenner grunnlaget for begrepene.

>> les hele saken i Apollon

SE OGSÅ:

Antropolog for mindre lek med barna

Flerforeldreprinsipp blant samene – Doktorgrad på rituelt slektskap

Må en ha samme foreldre for å være brødre?

To grasp the childrens’ point of view – Første notater om Childhoods-konferansen

The anthropology of children, war and violence

Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor

Thomas Hylland Eriksen: Hvordan kan vi fornye innvandringsdebatten?

Published on April 20, 2009 by lorenz Posted in globalisering transnajonalt, individ og samfunn, innvandring migrasjon, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

I Dagbladet skriver Thomas Hylland Eriksen om epostene han får fra bekymrede borgere som mener antropologen har et for optimistisk syn på innvandring. Og han reflekterer over innvandringsdebatten som har endret seg lite de siste 20 årene.

Frontene er nok blitt hardere, men debatten har vært preget av resirkulerte argumenter, skriver han. Grunnene er mange. Det som kunne bringe debatten framover er kanskje litt mindre skråsikkerhet i forhold til sin egen posisjon og mindre bastante påstander.

Antropologen tok selvkritikk etter en lektor fra Groruddalen ringte:

Han hadde sett at jeg hadde omtalt de siste åras innvandring som «forbausende smertefri», og reagerte på denne formuleringen, på bakgrunn av de sosiale problemene i dalen. Gutter dropper ut av skolen og havner i dårlig selskap, jenter blir holdt innendørs og får gode karakterer men lite personlig frihet; det er gjensidig forakt ikke bare mellom etnisk norske og innvandrere, men også mellom ulike innvandrergrupper; og så videre.

Alt dette er sant (selv om det også er mange andre historier om Groruddalen som er like sanne), og jeg skammet meg litt over å ha uttrykt meg så demonstrativt optimistisk i avisa. Det er nemlig problemer av denne typen, og ikke luftige fantasifostre av typen «islam» eller «muslimer», det er verdt å diskutere løsninger på.
(…)
Omtrent her kunne en konstruktiv debatt om det nye Norge begynne – ikke med besvergende skrekkscenarier som bare er egnet til å skape mistenksomhet og frykt; men heller ikke med konfliktunnvikende idyller som få kjenner seg igjen i. Det er bare hvis man klarer å holde flere tanker i hodet på én gang at man kan se det nye Norge tydelig: de tragiske enkelthistoriene som populismen livnærer seg av, er sanne, nøyaktig like sanne som de uventede suksesshistoriene. Det meste befinner seg et sted midt imellom.

>> les hele saken i Dagbladet

I tillegg burde vi tenke mer komparativt i innvandringsdebatten, sa Thomas Hylland Eriksen og Sharam Alghasi da de presenterte sin nye bok “Paradoxes of Cultural Recognition”.

Når vi diskuterer “parallelsamfunn” og “ghettodannelse” kunne vi ta en titt til USA. Der blir medlemskap i etniske, religiøse og andre communities” sett på som viktig vei til integrering.

Når vi diskuterer hijab, kan vi ta en titt på bunadenes popularitet, mener antropologen. Ser vi fellesstrekk? Uttrykker bunadens og hijabens popularitet noe av det samme? Det at “vi er blitt postmoderne mennesker, sitter foran datamaskinen halve dagen, ser på amerikanske tv-serier og spiser internasjonal mat, men at vi ikke har glemt hvor vi kommer fra og hvor vi har vår lojalitet”?

>> les mer om den nye boka “Paradoxes of Cultural Recognition”

Frontene er nok…

Starter ny serie om “Festning Europa”

Published on March 9, 2009 by lorenz Posted in arbeid(sliv), Europa, globalisering transnajonalt, innvandring migrasjon, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Bevæpnet med sitater fra Annual Review of Anthropology besøker Nina Trige Andersen fra den danske avisa Information og en “papirløs” migrant en interneringsleir for innvandrere i Frankrike. Teksten “En illegal indvandrer bliver til” er første del av serien Fortællinger om Fort Europa og ‘Den illegale indvandrer’.

Journalisten siterer fra teksten ‘Migrant ‘Illegality’ and Deportability in Everyday Life’ som Nicolas De Genova allerede skrev i 2002. Den er en krass kritikk av den stadig strengere innvandringspolitikken i Europa. For folk flest er det blitt stadig vanskeligere å krysse grenser.

Men samtidig “importerer” de rike landene “billig arbeidskraft”. Dette ser ut som en motsetning, men det er det ikke ifølge De Genova:

Fra Information:

“Statens disciplinerende apparat til at producere migranters ‘illegalitet’ er aldrig kun møntet på at opnå målet om deportation. Det er deportabiliteten, og ikke selve deportationen, der historisk har installeret papirløse migranters arbejdskraft som en vare, der i særlig grad står til rådighed”, skriver Genova.
(…)
Statens mulighed for at fjerne den uønskede migrant fra det nationale territorium, ‘deportabiliteten’, er ifølge antropologen Nicolas De Genova centralt for det fænomen, der bedst er kendt som ‘illegal indvandring’.
(…)
Når vi først har erkendt, at skellet mellem legal og illegal migration ikke er installeret for fysisk at ekskludere, men for socialt at inkludere “under betingelser af tvungen udsathed,” skriver Genova, “er det ikke svært at begribe, hvordan migranters mangeårige liv i ‘illegalitet’ kan fungere som en disciplinerende læretid i underordningen af deres arbejdskraft.”

>> les hele saken i Information

Nicolas De Genova er en skarp kritiker av U.S. regimet og USAs krig mot Irak. Han ble kjendis etter uttalelser på en teach-in der han bl.a. sa “The only true heroes are those who find ways to defeat the U.S. military.” Sånne ting har du ikke lov å si i USA, han fikk masse trøbbel.

SE OGSÅ:

– Ikke kall dem for illegale

Hvem er kriminell: EU eller flyktningene?

Eliteinnvandring = Mer global apartheid

– Åpne grenser er løsningen

Bevæpnet med sitater fra Annual Review of Anthropology besøker Nina Trige Andersen fra den danske avisa Information og en "papirløs" migrant en interneringsleir for innvandrere i Frankrike. Teksten "En illegal indvandrer bliver til" er første del av serien …

Les bygdebøker!

Published on December 31, 2008 by lorenz Posted in antropologi allment, bøker, globalisering transnajonalt, historie, innvandring migrasjon, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Mens norske lærebøker er navlebeskuende og nasjonalistiske, er bygdebøker befriende åpne og byr på globale perspektiver.

Det er i hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest litt i bygdebøker i det siste. Jeg befinner meg akkurat nå på Utsira, en liten øy 20 km utenfor Haugesund. Den lokale historieboka er imponerende. Den teller flere sider (856) enn øya har innbyggere (litt over 200). Ikke bare det, den inneholder mye stoff om globale forhold. Hele perspektivet er transnasjonalt.

Norske lærebøker, både historie-, filosofi- eller sosiologibøker er ofte blitt kritisert for å handle for lite om verden utenfor Norges grenser. Helt fram til Norsk innvandringshistorie kom ut i 2003, har innvandrernes innsats i å bygge landet vært usynlig i historiebøkene. På den måten kunne myten oppstå om at innvandring er noe nytt og at nordmenn har hatt lite erfaring med folk fra andre land.

Men Roar Svendsen og Bjørn Arild Hansen Ersland skriver allerede på side 21 i boka “Utsira fram til år 2000. Historien om et øysamfunn”:

Det ville ha vært feil å studere Utsiras steinalder isolert, heller ikke Norges. Vi kan gjerne snakke om isolerte øyer eller avstengte daler, men utviklingen skjer likevel i takt med andre kulturområder, og den blir drevet fram av påvirkninger utenfra. Dette gjelder helt fra de første fangstfolkene vandret inn for å utnytte de fangstområdene som en gang mye senere ble Norge.

Med dette i minnet har vi forsøkt å følge de sporene menneskene på Utsira har etterlatt seg fra de innvandret til Norge etter isavsmeltingen og fram til slutten av yngre steinalder.

Om bronsealderen skriver de:

Den første virkelige bronsealder i Europa, hvor bronsen var det viktigste materialet i våpen og redsskaper oppstod i Slovakia, Mähren og Böhmen (aunjetitz-kulturen).
(…)
Denne kulturen besto av jordbruksfolk som gjennom å utvinne metall i Alpene og Slovakia kom til å få stor innflytelse, ikke minst på grunn av handelen som fulgte. Deres våpen, redskaper og smykker ble spredt over hele Europa. I løpet av kort tid virker det som om hele kontinentet var blitt åpnet for handelssamkvem over det ungarske slettelandet til Middelhavet, over passene i Alpene til Nord-Italia, og til de store elvene opp til Skandinavia.

Vi leser om en spesiell grav som ble funnet på Utsira for rundt 75 år siden som stammer fra slutten av 700-tallet. Måten kvinnen ble gravlagt på tyder på kristen påvirkning – 200 år før kristendommens endelige innpass i Norge! Hvordan kunne dette være mulig?

“En kan gjerne lure på hvordan folk på Utsira, som i dag er en av Norges minste og mest isolerte kommuner, kan ha blitt utsatt for en slik påvirkning før år 800”, skriver historikerne.

Jan Petersen, som var ansvarlig for utgravningene på Utsira mellom 1929 og 1933, mente kristendommen kom til Utsira via Shetland. På de britiske øyene har kristendommen allerede fått innpass flere hundre år tidligere. Ifølge Petersen må det allerede i folkevandringstiden ha vært forbindelser mellom øyboerne på Utsira og Shetland.

Petersen fikk riktignok ikke mye støtte fra andre arkeologer, men uansett viser gravfunnet “at Utsira var en del av verden” ifølge boka:

I graven har det ligget en kvinne med perlekjede og to bergkrystaller som gravgods. Perlene stammer fra yngre jernalder. Ti av dem er store mosaikkperler, ellers er det blå, hvite og grønne glassperler og en av rav. Alle perlene kommer fra utlandet. Ravperlen kommer sannsynligvis fra Jylland, og glassperlene kommer fra Rhin-egnen. Dette funnet viser at det har vært storfolk på Utsira for over 1000 år siden.

Det ser altså ut til at Utsira, i likhet med flere andre Rogalands-kommuner har vært utsatt for en kristen påvirkning lenge før kristendommens endelige gjennombrudd i Norge. Denne påvirkningen foregikk før de kristne misjonærene kom til Norge, og må selvsagt skyldes direkte eller indirekte kontakt med utlandet. De første kristne misjonærene kom til Norden først på 800-tallet.

Vi leser dessuten om skottehandelen på Vestlandet, om engelske, tyske, nederlandske og danske skip i traktene rundt Utsira. Hollandske og engelske hummerfartøyer kom hit og kjøpte hummer:

Selv om vi vet svært lite om innflytting til Utsira, så vet vi at dette ikke var noe nytt fenomen. I det sjømilitære manntallet fra 1707 får vi nemlig oppgittt fødselsstedene til mennene på øya. Da var 11 av de 41 mannspersonene, dvs 27% født på andre steder, 5 på Karmøy, 1 var født i “Bergenhuus Lehn”, 1 i “Aske Sogen”, 2 i “Nordlandene” og 2 i Holland.

Flere sirabuer dro ut i verden, ikke bare på Islandfiske: Mellom 1851 og 1907 dro 72 sirabuer fra Utsira til Amerika.

Senere i boka konkluderer Svendsen og Ersland:

Sirabuene var nemlig langt i fra noen heimfødinger. De levde i et åpent samfunn, og var godt vant til å forholde seg til fremmede.

Og jeg har bare tatt en rask titt inn i boka.

Her på øya fikk jeg vite at folk stort sett har vært orientert mer mot Vest enn mot Øst. De hadde mer kontakt med de britiske øyene, Færøyene og evt også Island enn med Oslo. Idag pendler flere sirabuer til oljeplatformer eller seiler på “de syv hav” som maskinister eller styrmenn, påpekes det også i en brosjyre.

For mer info se en fin reportasje i Vi over 60 og Utsira kommunes sider. Atle Grimsby blogger dessuten om Utsira as a way of life.

SE OGSÅ:

Fortsatt nasjonalistisk indoktrinering i lærebøkene

– Nasjonalistisk historieskriving er problemet

For en mer transnasjonal sosiologi

Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg

Mens norske lærebøker er navlebeskuende og nasjonalistiske, er bygdebøker befriende åpne og byr på globale perspektiver.

Det er i hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest litt i bygdebøker i det siste. Jeg befinner meg akkurat nå…