search expand

Antropolog Madawi al-Rasheed: Våpeneksport til Saudi-Arabia = krig mot demokratibevegelsen


Protester mot USA-alliert Bahrain. Foto: Al Jazeera, flickr

– Det kommer aldri demokrati i Bahrain og Saudi-Arabia, sålenge Vesten støtter disse regimene, sier den britisk-saudiske sosialantropologen Madawi Al Rasheed i et intervju med Fria Tidningen.

Mens folket har klart å bli kvitt diktatorene sine i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika, fordyper Sverige sitt militære samarbeid med Saudi-Arabia, regionenes verste diktatur.

Å gi militær støtte til Saudi-Arabia betyr å bidra til å bekjempe opposisjonelle, mener antropologen:

– Sverige har hittat ett sätt att i det tysta stödja en diktatur. Övervakningssystemen som saudierna importerar från Väst har de senaste tio åren använts till att förtrycka det saudiska folket under rubriken ”kriget mot terrorn”.

– Mer och mer av budgeten läggs på krigsmateriel och militär utbildning. Saudiarabien spänner nu sina muskler och är på väg att bli ett militariserat samhälle.

Det er ikke bare på hjemmebane at Saudi-Arabia slår hardt ned på opposisjonelle. Regimet er også involvert i aktiviteter som skal undergrave demokratibevegelser i andre land, påpeker hun.

Sveriges regjering ser Saudi-Arabia som en viktig alliert i den såkalte “kampen mot terror”. Men al-Rasheed mener at Saudi-Arabia ikke bekjemper, men skaper terrorisme:

– Terrorismen är en välmående bakteriehärd i Saudiarabien. För att ta ett exempel: den saudiska regimen sponsrar och för befäl över religiösa grupper som pratar om att döda otrogna – inte i Väst, utan andra muslimer. I Bahrain finns det just nu saudiska grupper, som lyfter lön från den saudiska staten, som ränner runt och lägger upp Youtube-videos och tjatar om otrogna som inte är några andra än shiamuslimer i Bahrain.

Intervjuet er fordelt på to saker i Fria Tidningen: ”Sverige har hittat ett sätt att i det tysta stödja en diktatur” og Arabisk vår mot krigisk vinter

Se også Will Saudi Arabia lead Egypt’s counter-revolution?, en analyse av Max Strasser i den egyptiske avisa Al-Masry Al-Youm.

Madawi Al Rasheed har vært mye i media de siste månedene og er blitt blant annet intervjuet av ABC News Australia, PBS Frontline og Angry Arab

Antropologen har skrevet kronikker i Foreign Policy og Open Democracy.

I flere av disse bidragene kritiserer hun stereotype oppfatninger om Saudiarbia som et land uten fattigdom samt den manglende akademiske interessen for landet.

Hun har lagt ut mange artikler på hjemmesiden sin http://www.madawialrasheed.org

Nylig har antropolog Thomas Fibiger fra Aarhus universitet kritisert det danske konsernet Mærsk for å svekke Bahrains demokratibevegelse. Konsernet har sparket mer enn 1000 arbeidere som deltok i demonstrasjonene og derfor ikke møtte opp på jobb.

SE OGSÅ:

“I ekte orientalistisk ånd”: Unni Wikan får mer kritikk for diktatorstøtte

Saba Mahmood: Democracy is not enough – Anthropologists on the Arab revolution part II

Anthropologists: “It’s time to kill the Osama bin Laden myths”

Når kommer opprøret i Vest-Sahara?

Protester mot USA-alliert Bahrain. Foto: Al Jazeera, flickr

– Det kommer aldri demokrati i Bahrain og Saudi-Arabia, sålenge Vesten støtter disse regimene, sier den britisk-saudiske sosialantropologen Madawi Al Rasheed i et intervju med Fria Tidningen.

Mens folket har klart å…

Read more

Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

I 2002 lempet indianerne et lastebillass med død laks på trappene til kongressen i Washington DC. Nå er filmen om indianernes kamp for The Klamath river – snart klar for å vises på utstillinger og festivaler, ifølge på Høyden.

Antropologene Frode Storaas, Liivo Niglas og Diane Perlov holder på å redigere 40 timer med råopptak fra feltarbeidet de tre gjorde langs elven i fjor.

– I 2002 lempet indianerne et lastebillass med død laks på trappene til kongressen i Washington DC. Bildet var så sterkt, og jeg tenkte at skal man gi innsikt i problemstillingen rundt Klamath-elven og hva den betyr for menneskene som bor der, er film det beste mediet, forteller Perlov.

Indianerne var først litt skeptiske til å la antropologer dele deres hverdag – de har slitt med stereotypier og har ofte følt seg feil framstilt.

>> les hele saken i På Høyden

SE OGSÅ:

Formidling: – Bruk heller film enn skrift

Dokumentar- og dogmefilmer inspirert av antropologisk film? Antropolog Frode Storaas peker på likheter

“Bredbånd til himmelen” – Eksamensfilmer i Visuelle kulturstudier på kino

I 2002 lempet indianerne et lastebillass med død laks på trappene til kongressen i Washington DC. Nå er filmen om indianernes kamp for The Klamath river - snart klar for å vises på utstillinger og festivaler, ifølge på Høyden.

Antropologene…

Read more

Bedre arkitektur = bedre samfunn?

(LENKER OPPDATERT 5.9.2020) New Urbanism er en populær retning innen arkitekturen som vil skape et mer sosialt bylandskap med innbyggeren istedenfor bilen som utgangspunkt I en kronikk i Aftenposten advarer antropolog Bengt Andersen for overdrevet eufori. Bedre arkitektur fører ikke nødvendigvis til et bedre bomiljø. Sammenhengene er mer komplekse.

Bengt Andersen har nemlig gjort feltarbeid i i et av nyurbanistenes mest kjente byutviklingsprosjekter Kentlands i staten Maryland, USA. “Det feltarbeidet avdekket, var at politikernes og planleggernes visjoner og intensjoner er én ting, mens beboernes faktiske handlinger ofte er noe helt annet”, skriver han:

Folk brukte bilen stort sett hele tiden, de sosialiserte ikke med naboene slik det var forutsatt – og mange mer eller mindre subtile ekskluderingsmekanismer var et stort hinder for mangfold. Enkeltindividers handlinger viste seg ikke overraskende å være vanskelig å forutse.

(…)

Lokalisert i et område med stort etnisk og klassemessig mangfold, lå Kentlands som en enklave dominert av hvite (over 90 %) fra den øvre middelklassen. Akkurat som Aker Brygge.

Også i Kentlands var det en materiell faktor som i stor grad påvirket befolkningssammensetningen, nemlig eiendomspriser. Ved at inngangsbilletten til Kentlands var dyr, ekskluderte en automatisk alle som ikke hadde den nødvendige kjøpekraften.

>> les hele kronikken i Aftenposten: Den rosenrøde fortiden

Flere tekster av Bengt Andersen

Bymiljø etter gamle idealer: Mesteparten av det som er bygd i USA etter 1945, har vært en katastrofe for lokalsamfunnene, mener tilhengerne av nyurbanismen (Tekninsk Ukeblad, 6.5.04)

Bengt Andersen: Making Territory in Urban America: New Urbanism and Kentlands (pdf) (Hovedfagsstudentenes Årbok 2001 Sosialantropologi)

Bengt Andersen og Sondre Sommerfelt: Er vi stedløse? (Localmotives.com)

SE OGSÅ:

Antropologisk byforskning – nytt temanummer av Tidsskriftet Antropologi

Tverrfaglig forskningsprosjekt avslører romantiske forestillinger om Grünerløkka

(LENKER OPPDATERT 5.9.2020) New Urbanism er en populær retning innen arkitekturen som vil skape et mer sosialt bylandskap med innbyggeren istedenfor bilen som utgangspunkt I en kronikk i Aftenposten advarer antropolog Bengt Andersen for overdrevet eufori. Bedre arkitektur fører ikke…

Read more

Kristendommen øker mer enn islam

Vi hører mye om Islam, men det er de kristne karismatiske bevegelsene som øker mest av verdens religioner, kom det nylig fram på antropologikonferansen Vital Matters i Bergen. Konferansen tok blant annet for seg veksten i religiøs aktivitet etter 11.september-angrepet i 2001.

Den kristen-karismatiske bølgen er spesielt tydelig i USA. Siden 1960 har medlemstallet i enkelte amerikanske karismatiske bevegelser økt med nesten 2000 prosent.

Antropologen Jean Comaroff mener at mens mange europeere ser på Europa som sekulært, blir det av mange utenfra sett på som et kristent kontinent.

Hun advarer mot å overlate for mye makt til de religiøse bevegelsene. Mange av dem ønsker mindre statlig styring og kan undergrave statene de selv er en del av:

De som deltar aktivt i slike karismatiske bevegelser er mindre medlemmer av staten enn de er av sine kirker. Det religiøse samfunnet er medlemmenes alt: deres familie, nettverk og trygghet. Dette gjelder også mange andre land enn USA. I Ghana er det kristne samfunn som leverer posten, i Sør-Afrika gjør de politiets jobb og tar seg av kriminelle.

Vi må ikke tro at utfordringene fra denne typen religiøse grupperinger ikke er noe som angår ”oss”. De er svært profesjonelle i måten de rekrutterer på. De er veldig hippe, og de øker svært raskt i omfang.

Ifølge Comaroff ser man de samme tendensene også innenfor hinduisme, jødedom og Islam.

Tanya Luhrmann har forsket på hvordan folk i ulike amerikanske trossamfunn kommer til å tro at Gud eksisterer. Hun sa:

– For svært mange amerikanere er det derfor helt naturlig når George W. Bush kan høre Guds stemme, for de gjør de jo også selv. De har gått gjennom en læringsprosess der kontakten med Gud blir tettere og tettere. De går på date med Gud i parker, de har med sandwich og brus og snakker med Gud om hverdagslige ting.

Det viktigste for disse karismatiske bevegelsene er å få folk til å tro på Gud, de har ikke så strenge regler for hvordan man skal leve. De hører gjerne på rock, det er ofte lov å danse, det viktigste er å tro og ha Gud med seg hele veien.

Luhrmann tror at en grunn til de kristne bevegelsenes populatritet er den økende sosiale isolasjonen i USA: Færre har daglig kontakt med slekt og venner, medlemstallene i fagbevegelsen har droppet sterkt, 25 prosent av alle amerikanere bor alene.

­– Kirken gir sosial intimitet med Gud, men også med andre mennesker, og er sånn med å tette et hull i disse menneskenes liv, mener hun.

>> les hele saken i På Høyden

SE OGSÅ:

På feltarbeid blant pilegrimsvandrere i Santiago

Typisk norsk å vere med i trussamfunn

Der religionen skiller bygda: Om læstadianismen i Nordnorge: På de årlige møtene samles opptil 100 000 troende

Vi hører mye om Islam, men det er de kristne karismatiske bevegelsene som øker mest av verdens religioner, kom det nylig fram på antropologikonferansen Vital Matters i Bergen. Konferansen tok blant annet for seg veksten i religiøs aktivitet etter 11.september-angrepet…

Read more

Den antropologiske aktivisten – Intervju med Johannes Wilm

johannes wilm

Er antropologens oppgave å dokumentere og analysere eller skal vi også bidra til å forandre samfunnet? Som nevnt tidligere, har Johannes Wilm gitt ut en redigert versjon av hovedoppgaven sin som bok. Han har vært på feltarbeid ved den US-mexikanske grensen i byen Douglas.

Douglas er en ganske ekstrem by: Mer enn halvparten av innbyggerne er arbeidsledig. 53% av ungdommene lever under fattigdomsgrensen. Byens største inntektskilde er smugling – av både narkotika og mennesker. Det som gjør boka interessant er portrettene av innbyggerne og deres livsstrategier. Dessuten gir han oss innsikter som er relevant for debattene om migrasjon. Han fant f.eks. ut at mexikanerne ofte er større forsvarere av “amerikanske verdier” enn amerikanerne. En overraskende konsekvens av den økonomiske nedgangen i Douglas er at de etniske grensene forsvant. (se mer i et tidligere innlegg Too engaged anthropology? The Lumpenproletariat on the US-Mexican Border og i omtalen av boka i Antropress).

Det som fikk meg til å bli litt skeptisk (og til å spørre om han kan tenke seg til å stille opp til et intervju) er hans noen ganger misjonerende tone. Han klager over at folk heller leser bibelen framfor Marx. Han skriver at det er “nødvendig å organisere lumpenproterariatet for å planlegge verdensrevolusjonen eller for å kjempe for et demokratisk og økonomisk rettferdig samfunn”. Er dette grei antropologi?

Det som en må vite er at Johannes Wilm ikke bare en politisk aktivist, men også en antropologisk aktivist. Han betegner seg som marxistisk antropolog.

– Hva er forskjellen på marxistisk og mainstream norsk antropologi?

Norsk mainstream antropologi er en type liberal antropologi. Hensikten er å nedbryte angst mot folk fra andre samfunn og fremme en viss relativisme (ingen er bedre enn andre). Jeg har intet mot det. Det er også et politisk prosjekt.

Innenfor marxistisk antropologi prøver en å se på de konkrete problemene i verden i forhold til klasse og klassekamp. En setter seg dypere inn i hvordan folk har det (for eksempel ved den US-mexikanske grensen) og prøver å komme fram med konkrete handlingsplaner i forhold til det.

Jeg ville tro at det er en forskjell til tradisjonelle antropologer ved at jeg diskuterte med informantene mine om teoriene jeg har. De fikk lese manuskriptet, de oppfattet meg ikke som en pompøs antropolog utenfra som kommer, skriver masse notater for så å dra hjem og skrive mye rart.

Det klasseløse samfunn er et mål for marxistiske antropologer. Men veien dit er åpen. All forskning må ha målsetningen / må gi muligheten for å forbedre samfunnene en forsker på.

Før postmodernismen, når marxistene uttalte seg, så fantes det kun den ene mulige sannheten og det fantes ikke noen alternativer. Men selv om jeg også tydelig skriver at jeg mener det og det, så er det etter å ha vurdert mange ulike måter å se ting på. Man må ikke oppfatte det som at jeg selv mener at jeg vet hele sannheten. Jeg syns heller at jeg kommer med noen innspill.

– Hvordan skal boka forandre Douglas?

Alle ungdommene har lest den. Den står på biblioteket. Nå har noen av dem også lest Marx og Engels, kanskje de oppfattet meg mer som autoritet, enn jeg trodde?

johannes wilm

Jeg sier ikke at medisinen er å lese Marx Das Kapital, men systemkritiske bøker generelt. Slike bøker mener jeg er viktige når man skal overveie hva slags alternativer som finnes.

Mange er flau over at de er fra Douglas, mens boka gir dem en forklaring på hvorfor forholdene er som de er. Det har ikke noe å gjøre med dem selv. Det er på en måte empowerment. Det jeg sier er “Greit det er ikke forferdelig det dere gjør, det er greit å prøve andre ting”. At de ikke i høyere grad prøvde å skape et mer eksperimentelt samfunn skyldes nok det moralske presset fra de velstående som mener: Det er feil å smugle, å omgå unngå loven. Min bok derimot sier: Det er greit å gjøre det hvis en lever under slike forhold.

Jeg satt på biblioteket og diskuterte med en fyr som bodde i bilen sin: Hvem har rett Marx eller Adam Smith. Han har lest Adam Smith og rundt oss satt mange ungdommer som kom på biblioteket fordi de ikke hadde internett hjemme. De satt der og hørte på oss to diskutere de ting. Det var en diskusjon på like villkår.

De kan forholde seg til meg. De kjenner posisjonen min og de er interessert. De har ikke møtt en sånn som meg før, de har møtt masse liberale før men ikke en som var så langt der ute på venstresiden.

– Din klare posisjon og ditt engasjement var altså en fordel?

Ja det vil jeg absolutt si. Mange ungdommer var republikanere og stemte på Bush. De syntes det var spennende: Her hadde de fiendebildet som FOX NEWS framstilte det i persona, en radikal europeer som ikke ville være med i krigen mot terror. Det har gitt meg helt klart mer tilgang til folk enn ellers.

– Tror du ikke boka kommer til å skremme eliten når de leser hva som foregår ang smugling etc

Hmmm, jeg vet egentlig ikke om de kommer å lese boka. Kanskje, ja, men jeg har ikke tenkt på dem som mottakergruppe

– Men masteroppgaven er altså helt annerledes?

Den er noe annerledes. Jeg kommer ikke med den slags konklusjoner som du oppdaga. Jeg bruker Marx’ teori også der, men jeg har i høy grad holdt meg til den akademiske versjonen, dvs kun å analysere ting og ikke komme med utspill om hva jeg mener.

– Altså ikke noe snakk om verdensrevolusjoner?

Nei nei

– Hva ville skjedd?

Da ville karakterene gått lenger ned.

– Det er lite forståelse for slike perspektiver på Blindern?

Det varierer veldig fra institutt til institutt. På samfunnsgeografi har en mye mer sans for marxismen enn på antropologi. I alt som går under Nordamerikastudier er de veldig subjektivt orientert, der er jeg ikke engang ekstrem. USAs storhetstid var for dem da sosialistpartiet fikk over 12% ved noen valg i begynnelsen av det 20.århundre. I antropologien er en konservativt-liberal. En drøfter noe som “Hvordan ville Bourdieu sett på det?” eller “Hvordan ville Marx sett på det?” En skal helst ikke ta entydig stilling selv. Det er tankespill uten konklusjoner.

MER INFO OM SAKEN:

Too engaged anthropology? The Lumpenproletariat on the US-Mexican Border

Intervju med Johannes Wilm i Antropress

mer informasjon om boka

last ned hele boka (pdf, 30 MB )

Johannes Wilm’s blogg

LITT OM MARXISME OG ANTROPOLOGI:

Marxist Anthropology – anthropological theories

Anthony Marcus and Charles Menzies: Marxism and North American Anthropology in the ‘Short Twentieth Century:’ A Review Essay

Anthrobase om Karl Marx

johannes wilm

Er antropologens oppgave å dokumentere og analysere eller skal vi også bidra til å forandre samfunnet? Som nevnt tidligere, har Johannes Wilm gitt ut en redigert versjon av hovedoppgaven sin som bok. Han har vært på feltarbeid ved den US-mexikanske…

Read more