search expand

– Fredrik Barth krenker afghanerne

“Det følger ære med den som lyver, dreper, stjeler”, skal Fredrik Barth ha sagt om afghanere på et arrangement i Litteraturhuset i Oslo. Antropologen regnes som en av Norges store Afghanistan-eksperter. Men hvor mye vet han virkelig, spør Mohammad Naser Ahmedi i et leserinnlegg i dagens Klassekampen.

Innlegget er interessant ikke minst etter at Barths nye bok “Afghanistan og Taliban” ble slaktet av Stian Bromark i Dagbladet og fordi skribenten tar opp et av antropologiens store tema: Hvordan beskrive andre? Hvor mye generalisering er legitim?

Barth skjærer alle pashtonerne over en kam, kritiserer Mohammad Naser Ahmedi etter arrangementet i Litteraturhuset:

Innenfor den pashtonske folkegruppen er det også store individuelle forskjeller. De som bor i stammeområdene har forskjellige levesett og levevilkår enn pashtonere i bysamfunn. I byer forholder ikke folk seg til høvdinger og stammeledere, men folkevalgte myndigheter godkjent og støttet av den vestlige verden.

Det som skremmer han enda mer er Barths utsagn om ærebegrepets betydning i Afghanistan: Barth hevdet ifølge Mohammad Naser Ahmedi at “det følger ære med den som lyver, dreper, stjeler”:

Dette er helt galt ut ifra etikk og moral uansett religion. Hvordan kan en mann som har en slik posisjon i samfunnet uttale seg på en slik krenkende måte? Hva er det som gjør at Barth tror at han er i en posisjon til å krenke en hel nasjon? Det som var enda verre, var at han raljerte med dette på en slik måte at publikum lo sammen med han.

Som afghaner i Norge føler jeg meg krenket av Barths uttalelser og manglende kunnskaper om hva begrepet ære inneholder for afghanere generelt og andre mennesker for øvrig. Jeg lurer på hvilke kunnskaper om afghanske folkegrupper i sin helhet hans uttalelser bygger på?

Hvordan kan han si at alle afghanere definerer æresbegrepet slik som han beskriver?

Barth ser ut til å ha kommet med flere nedsettende karakteristikker av Afghanistan:

I Barths beskrivelse av litteratur i Afghanistan blir den afghanske kulturen sett på som fattig på god litteratur, og etter hans påstand er det som finnes der arvet fra det gamle Persia. Det som ikke ble saklig drøftet i hans innlegg på Litteraturhuset var for det første den afghanske delen av den persiske litteraturen og sivilisasjonen.

Han glemmer at under gullalderen i persisk kultur var byene Ghazni og Herat i dagens Afghanistan hovedsteder og sentre for kunst, vitenskap og litteratur, spesielt i perioden 962-1148. Det meste av bøkene som vi har igjen fra det gamle Persia på 1400-tallet er skrevet i dagens Afghanistan av lokale forfattere og vitenskapsmenn og under lokale styrer. Den første berømte kvinnelige dikteren i den persiske litteraturen, Rabia Balkhi, ble født i Afghanistan i byen Balkh året 914.

Barth glemmer også den afghanske litteraturen etter 1740-tallet, da Persia begynte å kollapse. Han glemmer at også en annen kvinnelig dikter, Makhfi Badakhshi, er født i Afghanistan. Flere hundre prosa- og diktsamlinger har vi på persisk i denne perioden.

For Barth er Afghanistan et land med kun en etnisk gruppe, pashtonere, som er fra lovløse områdene. Resten er glemt og finnes ikke.

Innlegget er ikke på nett.

SE OGSÅ:

Slakter Fredrik Barths bok “Afghanistan og Taliban”

Fredrik Barth for mer respekt for Taliban og “stammesamfunnene”

Fredrik Barth underviste Hæren om Afghanistan

Fredrik Barth: “Slutt å kalle fordommer for rasisme”

"Det følger ære med den som lyver, dreper, stjeler", skal Fredrik Barth ha sagt om afghanere på et arrangement i Litteraturhuset i Oslo. Antropologen regnes som en av Norges store Afghanistan-eksperter. Men hvor mye vet han virkelig, spør Mohammad Naser…

Read more

– Moderne medarbeidere er som tenåringer

Moderne medarbeidere må være kreative og overskride seg selv hele tida. Mange ledere holder på å drukne i moderne medarbeidernes konstante krav om at bli sett, rost og anerkjent, melder Information. Medarbeiderne oppfører seg som tenåringer, sier antropolog Susanne Ekman:

Moderne medarbejdere kan minde om teenagere. På den ene side er de overansvarlige – eller i hvert fald overengagerede. På den anden side er der en meget stor ansvarsfralæggelse, hvor man længes efter den autoritære chef, der sætter rammerne. De er ekstremt grænsesøgende og vil ikke have eksterne kriterier for, hvad der er godt. Men samtidig vil de gerne have, at chefen er der hvert andet sekund og fortæller dem, om de er gode nok. Chefen skal gå og blive på en gang. Det er det samme skisma som hos teenageren; jeg vil selv bestemme over mit liv, men du skal stadig give mig lommepenge.

Ekman er doktorgradsstipendiat ved Copenhagen Business School og studerer såkalte “kunnskapsarbeiderplasser”. Hun mener medarbeidernes søken etter anerkjennelse har med nyere utviklinger i arbeidslivet å gjøre:

Arbejdspladskulturen i dag kræver, at man skal signalere, at man vil overskride sig selv hele tiden for at være ansættelsesrelevant. Det er ikke legitimt for en medarbejder at sige, at det hele skal være forudsigeligt. Vidensmedarbejdere flytter sig desuden meget fra job til job. Derfor bliver det vigtigt hele tiden at være attraktiv. Og internt i en organisation kan medarbejderne mærke, at de, der bliver favoriseret, er dem, der skiller sig ud.

Det er snakk om et arbeidsmarked, “der er skruet ind i urealistiske og gensidigt udelukkende forventninger omkring nyskabelse, forandring og profit”:

Lederne rekrutterer ud fra idealer om højt engagement og kreativitet, snarere end ud fra stabile håndværksmæssige færdigheder. Men så synes de altså, at det er besværligt at skulle håndtere bagsiden af disse super-medarbejdere, som på fire af ugens fem dage præsterer det umulige – og på ugens femte dag har deres akutte selvværdskrise med dertil hørende monumentale behov for anerkendelse. Så der er ikke nogen good guys og bad guys her.

Hun utfordrer den gjengse forståelsen av hvordan anerkjennelse virker:

I forskningen beskæftiger man sig med at manglende anerkendelse kan være årsag til sociale og personlige patologier. Men jeg prøver at vise med min forskning at selve anerkendelsesdynamikken kan gå ind og feede nogle af de skrøbelighedsmønstre. Anerkendelse fungerer ikke kun som noget, der øger velbefindende, tryghed og sikkerhed. Det kan blive benzin på en accelerationsmaskine, der ikke har nogen stopklods.

>> les hele saken i Information

Jeg har tidligere skrevet om Ekmans forskning, se På jobb: Jo mer frihet jo større trivsel?

SE OGSÅ:

Fengslende frihet – GEMINI om det nye arbeidslivet

Farlig kunnskap: Tian Sørhaugs Managementalitet og autoritetenes forvandling

Når medarbeidere må lede hverandre: Doktorgrad på medarbeidersamhandling og medarbeiderledelse

Feltarbeid i bedrifter: Åpen arkitektur gir skjult kontroll

Kulturen blandt Åskov Kommunes ledere undersøges

– Moderne arbeidsliv er preget av new age

Moderne medarbeidere må være kreative og overskride seg selv hele tida. Mange ledere holder på å drukne i moderne medarbeidernes konstante krav om at bli sett, rost og anerkjent, melder Information. Medarbeiderne oppfører seg som tenåringer, sier antropolog Susanne…

Read more

Hva sier forskere om Gaza-krigen?

Hvordan kan Gaza-konflikten løses? Hva er akademias rolle? Er akademisk boikott veien å gå? Fire forskere diskuterte spørsmålene på et seminar, som Culcom ved Thomas Hylland Eriksen arrangerte spontant.

Seminaret var et godt eksempel på engasjert vitenskap: På få dagers varsel var det mulig å få profilerte forskere som Nils Butenschøn, Hilde Henriksen Waage, Elisabeth Eide og Anne Hege Grung til å stille opp. Og det var altså heller ikke noe problem å fylle benkerådene i auditoriet. Folk strømmet på, det var ikke nok stoler til alle. Slike seminarer trenger vi flere av.

Forskerne var ganske tydelig i sine syn på akademias rolle.

Historiker Hilde Henriksen Waage sa:

– Det viktigste vi akademikere, forskere, studenter kan gjøre er å lære mer, lese mer, analysere mer, tenke mer, spre kunnskap. Det fins knapt en annen internasjonal konflikt der emosjonsnivået er så høyt og kunnskapsnivået så lavt.

Teolog Anne Hege Grung pekte på noe lignende. Mange myter holder liv i konflikten – på begge sider. Forskere må plukke fra hverandre disse mytene.

Vi bør være mer bevisst på hvilke ord vi bruker og være forsiktig med å bruke uttrykk som “Det hellige land”, “Den hellige by”, “terrorist” og “krig mot terror, sa hun. Krigen føres også via ord, påpekte medieforsker Elisabeth Eide. Hun har lagt merke til at journalister sier “kampanje” eller “operasjon” istedenfor “krig”, “å ta ut” istedenfor “å drepe”.

Mens Hilde Henriksen Waage er mot akademisk boikott, går statsviter Nils Butenschøn gikk inn for en “smart akademisk boikott”: En bør bare samarbeide med institusjoner som “ikke driver med folkerettsstridig virksomhet”.

>> les oppsummeringen min på Culcoms nettside

>> oppsummering på forskning.no

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: Sett Israel og Palestina under administrasjon!

Anthropologists on the war on Gaza

Anthropologists on the Israel-Lebanon conflict

Hvordan kan Gaza-konflikten løses? Hva er akademias rolle? Er akademisk boikott veien å gå? Fire forskere diskuterte spørsmålene på et seminar, som Culcom ved Thomas Hylland Eriksen arrangerte spontant.

Seminaret var et godt eksempel på engasjert vitenskap: På få dagers…

Read more

Thomas Hylland Eriksen: Sett Israel og Palestina under administrasjon!

Få antropologer har kommentert krigen i Gaza. Thomas Hylland Eriksen er et av de få unntakene. Hvorfor har ikke verdenssamfunnet forlengst rykket inn med tungt artilleri og satt Israel og Palestina under administrasjon? Det bekreftes jo gang på gang at befolkningen i området er ute av stand til å styre seg selv, skriver han i en kronikk i Aftenposten:

De siste 15 årene har man med vekslende hell grepet inn bl.a. i Irak, Afghanistan, Somalia, Kosovo, Bosnia og Rwanda. Så hvorfor ikke i Israel og Palestina?
(…)
Vanlige jøder og arabere fortjener bedre enn å bli holdt som gisler av religiøse fanatikere og krigsherrer. Det er kort sagt vanskelig å se noen annen løsning enn påtvungen avvæpning, utvikling av en ikke-etnisk offentlighet med forbud mot etniske og religiøse partier og der en arabisk/palestinsk stemme er like mye verdt som en jødisk, muliggjort fordi verdenssamfunnet har fylt opp gater og torv med FN-soldater og internasjonalt politi som ikke har tenkt å reise hjem med det første.

>> les hele kronikken i Aftenposten

For ti dager siden har teolog Anne-Hege Grung skrevet en fin kronikk der hun har avmytologisert Midtøsten-konflikten: “Konflikten er rett og slett ikke særlig mytisk, den er knyttet til kamp om land, vann og politisk kontroll” – les kronikken Godt nytt år, Gaza i Aftenposten.

Jeg er forresten nettopp blitt ferdig med innlegget Anthropologists on the war on Gaza (handler om engelskspråklige media)

PS: Thomas Hylland Eriksen har organisert et adhoc-seminar “Gaza: Hvilke scenarier er mulige?”. Det skal finne sted mandag 12. januar 2009 kl 1415 i Auditorium 2, Eilert Sundts Hus (SV-fakultetet), Blindern (Universitetet i Oslo). Mer informasjon oppdatering Les oppsummering av seminaret

Få antropologer har kommentert krigen i Gaza. Thomas Hylland Eriksen er et av de få unntakene. Hvorfor har ikke verdenssamfunnet forlengst rykket inn med tungt artilleri og satt Israel og Palestina under administrasjon? Det bekreftes jo gang på gang at…

Read more

Les bygdebøker!

utsira

Mens norske lærebøker er navlebeskuende og nasjonalistiske, er bygdebøker befriende åpne og byr på globale perspektiver.

Det er i hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest litt i bygdebøker i det siste. Jeg befinner meg akkurat nå på Utsira, en liten øy 20 km utenfor Haugesund. Den lokale historieboka er imponerende. Den teller flere sider (856) enn øya har innbyggere (litt over 200). Ikke bare det, den inneholder mye stoff om globale forhold. Hele perspektivet er transnasjonalt.

Norske lærebøker, både historie-, filosofi- eller sosiologibøker er ofte blitt kritisert for å handle for lite om verden utenfor Norges grenser. Helt fram til Norsk innvandringshistorie kom ut i 2003, har innvandrernes innsats i å bygge landet vært usynlig i historiebøkene. På den måten kunne myten oppstå om at innvandring er noe nytt og at nordmenn har hatt lite erfaring med folk fra andre land.

bygdeboka

Men Roar Svendsen og Bjørn Arild Hansen Ersland skriver allerede på side 21 i boka “Utsira fram til år 2000. Historien om et øysamfunn”:

Det ville ha vært feil å studere Utsiras steinalder isolert, heller ikke Norges. Vi kan gjerne snakke om isolerte øyer eller avstengte daler, men utviklingen skjer likevel i takt med andre kulturområder, og den blir drevet fram av påvirkninger utenfra. Dette gjelder helt fra de første fangstfolkene vandret inn for å utnytte de fangstområdene som en gang mye senere ble Norge.

Med dette i minnet har vi forsøkt å følge de sporene menneskene på Utsira har etterlatt seg fra de innvandret til Norge etter isavsmeltingen og fram til slutten av yngre steinalder.

Om bronsealderen skriver de:

Den første virkelige bronsealder i Europa, hvor bronsen var det viktigste materialet i våpen og redsskaper oppstod i Slovakia, Mähren og Böhmen (aunjetitz-kulturen).
(…)
Denne kulturen besto av jordbruksfolk som gjennom å utvinne metall i Alpene og Slovakia kom til å få stor innflytelse, ikke minst på grunn av handelen som fulgte. Deres våpen, redskaper og smykker ble spredt over hele Europa. I løpet av kort tid virker det som om hele kontinentet var blitt åpnet for handelssamkvem over det ungarske slettelandet til Middelhavet, over passene i Alpene til Nord-Italia, og til de store elvene opp til Skandinavia.

Vi leser om en spesiell grav som ble funnet på Utsira for rundt 75 år siden som stammer fra slutten av 700-tallet. Måten kvinnen ble gravlagt på tyder på kristen påvirkning – 200 år før kristendommens endelige innpass i Norge! Hvordan kunne dette være mulig?

Utsira fyr

“En kan gjerne lure på hvordan folk på Utsira, som i dag er en av Norges minste og mest isolerte kommuner, kan ha blitt utsatt for en slik påvirkning før år 800”, skriver historikerne.

Jan Petersen, som var ansvarlig for utgravningene på Utsira mellom 1929 og 1933, mente kristendommen kom til Utsira via Shetland. På de britiske øyene har kristendommen allerede fått innpass flere hundre år tidligere. Ifølge Petersen må det allerede i folkevandringstiden ha vært forbindelser mellom øyboerne på Utsira og Shetland.

Petersen fikk riktignok ikke mye støtte fra andre arkeologer, men uansett viser gravfunnet “at Utsira var en del av verden” ifølge boka:

I graven har det ligget en kvinne med perlekjede og to bergkrystaller som gravgods. Perlene stammer fra yngre jernalder. Ti av dem er store mosaikkperler, ellers er det blå, hvite og grønne glassperler og en av rav. Alle perlene kommer fra utlandet. Ravperlen kommer sannsynligvis fra Jylland, og glassperlene kommer fra Rhin-egnen. Dette funnet viser at det har vært storfolk på Utsira for over 1000 år siden.

Det ser altså ut til at Utsira, i likhet med flere andre Rogalands-kommuner har vært utsatt for en kristen påvirkning lenge før kristendommens endelige gjennombrudd i Norge. Denne påvirkningen foregikk før de kristne misjonærene kom til Norge, og må selvsagt skyldes direkte eller indirekte kontakt med utlandet. De første kristne misjonærene kom til Norden først på 800-tallet.

Vi leser dessuten om skottehandelen på Vestlandet, om engelske, tyske, nederlandske og danske skip i traktene rundt Utsira. Hollandske og engelske hummerfartøyer kom hit og kjøpte hummer:

Selv om vi vet svært lite om innflytting til Utsira, så vet vi at dette ikke var noe nytt fenomen. I det sjømilitære manntallet fra 1707 får vi nemlig oppgittt fødselsstedene til mennene på øya. Da var 11 av de 41 mannspersonene, dvs 27% født på andre steder, 5 på Karmøy, 1 var født i “Bergenhuus Lehn”, 1 i “Aske Sogen”, 2 i “Nordlandene” og 2 i Holland.

Flere sirabuer dro ut i verden, ikke bare på Islandfiske: Mellom 1851 og 1907 dro 72 sirabuer fra Utsira til Amerika.

Senere i boka konkluderer Svendsen og Ersland:

Sirabuene var nemlig langt i fra noen heimfødinger. De levde i et åpent samfunn, og var godt vant til å forholde seg til fremmede.

Og jeg har bare tatt en rask titt inn i boka.

Her på øya fikk jeg vite at folk stort sett har vært orientert mer mot Vest enn mot Øst. De hadde mer kontakt med de britiske øyene, Færøyene og evt også Island enn med Oslo. Idag pendler flere sirabuer til oljeplatformer eller seiler på “de syv hav” som maskinister eller styrmenn, påpekes det også i en brosjyre.

For mer info se en fin reportasje i Vi over 60 og Utsira kommunes sider. Atle Grimsby blogger dessuten om Utsira as a way of life.

SE OGSÅ:

Fortsatt nasjonalistisk indoktrinering i lærebøkene

– Nasjonalistisk historieskriving er problemet

For en mer transnasjonal sosiologi

Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg

utsira

Mens norske lærebøker er navlebeskuende og nasjonalistiske, er bygdebøker befriende åpne og byr på globale perspektiver.

Det er i hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest litt i bygdebøker i det siste. Jeg befinner meg akkurat nå…

Read more