vi og de andre | antropologi.info

– Kolonitida lever videre i utenriksredaksjonene

Published on February 17, 2008 by lorenz Posted in bøker, media, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Antropolog Anne Hege Simonsen og medieviter Elisabeth Eide har nettopp lansert boka Verden skapes hjemmefra – den første systematiske gjennomgangen av norsk presses dekning av den såkalte ikke-vestlige verden.

Avisene er ikke nøytrale i omtalen av land på andre kontinenter. Det er virkeligheten hjemme som avgjør pressens prioriteringer og vinklinger. Pressedekningen av “andre” sier ofte mer om oss selv og våre verdensbilder enn om de faktiske forholdene i landene, mener de to forskerne.

De viser blant annet hvordan journalistenes verdensbilde fortsatt er preget av kolonitidens syn på “de andre” som underlegen og avhengig av hjelp fra “Vesten”. Her framstår nordmenn gjerne som “den gode hjelperen” (misjonær, bistandsarbeider).

Til Morgenbladet (kun tilgjengelig for abonnenter) sier de to:

– Vår tese er at avisenes dekning av verden utenfor Vesten først og fremst avslører vårt eget selvbilde. Og siden Norge har vært en slags halvkoloni under Danmark, trodde vi først at norsk presse skulle ha en viss forståelse for situasjonen i den koloniserte verden. Men selv om også Norge var et fattig land på denne tiden, så vi på oss selv som moderne og høyteknologiske i motsetning til De andre, altså «de primitive folkeslagene».

Hvem fikk dårligst behandling av pressen? Araberne!

– Araberne blir nesten konsekvent fremstilt som uorganiserte, bakstreverske, late, uselvstendige, dumme, brutale og lette å manipulere. I 1902 skriver en journalist i Social-Demokraten (i dag Dagsavisen) at han foretrekker kamelenes selskap.

>> omtale av lanseringen av “Verden skapes hjemmefra”

>> Intervju med Anne Hege Simonsen i Østlandets Blad

>> Intervju med Eide og Simonsen i Dagsavisen

>> omtale i Utdanningsnytt

>> anmeldelse i VG

Temaet har vært oppe her på antropologi.info flere ganger før. Når det gjelder dagens presse, så er det etter mitt inntrykk omtalen av urbefolkninger og såkalte “stammesamfunn” som er verst. Jeg har skrevet i Utrop om dette, se Skriver rasistisk om tsunamiofre

SE OGSÅ:

Anne Hege Simonsen: “Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”

Media skaper enkle bilder av «de andre» (Om boka «Å se verden fra et annet sted» av Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen, Dagsavisen, 23.4.04)

Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur

Primitive Racism: Reuters about “the world’s most primitive tribes”

“Good story about cannibals. Pity it’s not even close to the truth”

The Dictionary of Man: Will Bob Geldof and the BBC reproduce racist anthropology?

Ukontaktede indianere?

Antropolog Anne Hege Simonsen og medieviter Elisabeth Eide har nettopp lansert boka Verden skapes hjemmefra - den første systematiske gjennomgangen av norsk presses dekning av den såkalte ikke-vestlige verden.

Avisene er ikke nøytrale i omtalen av land på andre kontinenter.…

Derfor må vi snakke om “rase”

Published on February 15, 2008 by lorenz Posted in sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, språk, teorier, vi og de andre

“Raser eksisterer for antirasister på samme måte som Gud eksisterer for ateister – nemlig som en sosial konstruksjon å ta svært alvorlig”, skriver Thomas Hylland Eriksen i Aftenposten. Selv om det ikke fins raser i biologisk forstand, fins det grunner til å bruke ordet “rase”:

Rase er mer ubønnhørlig enn andre kriterier vi bruker for å klassifisere hverandre. I et liberalt samfunn kan du skifte språk, fotballag eller religion; du kan få deg en utdannelse, klippe håret og slutte – eller for den del begynne – med hijab.

Men du kan ikke vaske bort hudfargen. Derfor har vi ikke råd til å glemme at rase lever i beste velgående.

Også i Norge finnes rase:

Forleden leste jeg i lokalavisen min om en ung svensk mann som var på boligjakt i Oslo. Han snakket perfekt svensk i telefonen, men idet han dukket opp personlig, oppdaget huseieren at han var svart. Og da var boligen alltid nettopp utleid. Som Knut Nærum ville ha uttrykt det: Tilfeldig? Neppe.

I situasjoner som disse finnes rase. Det er et levende klassifikasjonsprinsipp i Norge den dag i dag, og det eksisterer i samme forstand som hekser fantes i middelalderen – det er altså høyst reelt.

“Raseidentiteten” oppsto i samband med kampen mot rasisme:

Allerede på 1950-tallet skrev Frantz Fanon om “negeren” (et kurant ord på den tiden) og hans drøm om å bli behandlet som likeverdig. Når dette målet viste seg å være uoppnåelig på grunn av dypt rotfestet rasisme, ble det nødvendig å bygge et solidarisk fellesskap blant svarte.

Enten de var fra Martinique eller Britisk Øst-Afrika, hadde de noen felles erfaringer, som ofre for den hvite manns rasisme.

Dermed fikk de en felles identitet selv om de ikke hadde felles etnisk opprinnelse – en svart identitet. Kort sagt en raseidentitet. Den jamaicanske rastafarianismen springer ellers ut av et beslektet resonnement.

>> les hele saken i Aftenposten

For ikke så lenge siden var filosofen Paul C. Taylor fra Temple University på besøk i Oslo. Han sa noe lignende: Rase er en viktig kategori for å forstå hvit dominans, se >> Snakk mer om rase

SE OGSÅ:

Racism: The Five Major Challenges for Anthropology

– Kategorien ’rase’ er blitt en blind flekk for nordmenn

Fredrik Barth: “Slutt å kalle fordommer for rasisme”

“En pakistaner kan aldri kalle seg nordmann”: Rasetenkning i Språkrådet?

Global identity politics and The Emergence of a Mongol Race in Nepal

“It will take a long time for people to grasp the illusory nature of race”

"Raser eksisterer for antirasister på samme måte som Gud eksisterer for ateister - nemlig som en sosial konstruksjon å ta svært alvorlig", skriver Thomas Hylland Eriksen i Aftenposten. Selv om det ikke fins raser i biologisk forstand, fins det grunner…

Forbruk som veldedighet: – Næringslivstopper snakker som koloniherrer

Published on January 28, 2008 by lorenz Posted in forbruk, klasse, økonomi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, Sverige, vi og de andre

I Sverige prøver næringslivet å overbevise befolkningen om at de bør forbruke mer for å redde klimaet. “Slutt for Guds skyld ikke å kjøpe kinesernes varer. Dette er jo deres sjanse å utvikle seg og betale for et renere miljø.” Denne argumentasjonen minner om Rudyard Kiplings resonnement om “den hvite manns byrde”, skriver antropolog Alf Hornborg i Dagens Nyheter: “Kolonialisme som veldedighet!”

Han forklarer:

Den franske antropologen Maurice Godelier har påpekat att samhällen i alla tider har varit benägna att framställa ojämnt utbyte och exploatering som om det vore ett rättvist byte av tjänster. Slavarna skulle vara tacksamma mot sina ägare, medeltidens livegna mot sina feodalherrar, inkahärskarens undersåtar mot sin gudomliga kejsare De som alstrar överflödet skall vara tacksamma för de smulor som kommer dem till del.

Är det därför vi i dag pratar om “arbetsgivare” och “arbetstagare”? Är det därför vårt budskap till de fattiga länderna i syd är att de bör vara tacksamma för att få sälja sina underbetalda arbetstimmar och naturresurser till det kapitalstinna nord?

>> les hele kronikken i Dagens Nyheter

SE OGSÅ:

Miljøkrise: Mindre frihet, mer ansvarlighet?

Håper at samfunnsforskere begynner å interessere seg for globle miljøendringer

Samfunnsforskere inn i klimadebatten – Intervju med Karen O’Brien

Doktoravhandling: “Antropologer forstår forbruk og salg bedre enn markedsførere”

I Sverige prøver næringslivet å overbevise befolkningen om at de bør forbruke mer for å redde klimaet. "Slutt for Guds skyld ikke å kjøpe kinesernes varer. Dette er jo deres sjanse å utvikle seg og betale for et renere miljø."…

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

Published on January 26, 2008 by lorenz Posted in aktivisme og protest, film, kristendom, media, Norge, samer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Folk strømmet til kinoene for å se Nils Gaups film Kautokeino-opprøret. I en kronikk i Dagbladet sammenligner antropolog Ivar Bjørklund lederne for Kautokeino-opprøret med dagens selvmordsbombere.

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet personifisert av handelsmann, lensmann og prest i bygda Kautokeino.

Antropologen mener at opprøret har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre»:

Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

Vi har gjennom tidene mange eksempler på at undertrykte mennesker lager religiøs ideologi ut av sin fortvilte situasjon, forklarer han:

Historikere kaller gjerne fenomenet for Messianske bevegelser; koloniserte folkeslag som tar avstand fra hele modernitetsprosjektet og i stedet gir til kjenne åpenbaringer om jordens undergang, en apokalypse hvor de selv er Guds utvalgte mens undertrykkerne skal forgå i et evig mørke.

Så også med de vakte i Kautokeino. De avviste alle «djevelens herligheter», i følge dem selv gjaldt det verdslige lover, legetjeneste, klokker, bilder, griseflesk og sprit. Og ikke minst: Statens religion, dette «Stinkende Kadaver». De vakte mente seg «Hellige og Retfærdige», etter hvert også med «Lov til at dræbe andre Mennesker». Deres mål var «den uaandelige, uomvendte Øvrighed».

Antropologen knytter så filmen til Norges krig i Afghanistan og innvandringsdebatten. Norges utenrikspolitiske engasjement i dag “har ubehagelige likheter” med Norges moderniseringsprosjekt blant samene dengang:

Vi står for «sivilsasjon» og «demokrati» på samme vis som Høyesterett i 1854 ville hindre de vakte «med Vold og Magt … at tilintetgjøre al Civilisation». StatoilHydro, vår statseide økonomiske spydspiss i utlandet, har allerede pådratt seg anklager fra urfolk og menneskerettsorganisasjoner.

For å legitimere våre sivilisatoriske fremstøt, demoniserer vi gjerne motstanden gjennom merkelapper som «middelaldersk», «primitiv», eller vår hjemlige variant «fremmedkulturell». Den antatte mangel på «demokrati, humanisme og kunnskaper» – det være seg hos reindriftsamer eller Taliban – har gitt næring til moralsk ladede stereotypier og myter som vi omgir oss fritt med til daglig. «Overbeiting» i Finnmark har snart fått samme assosiasjonsdybde som «omskjæring». Hvordan de vaktes ettermæle ble håndtert i den norske offentlighet etter 1854, kan vi jo bare tenke oss.

De «faktiske hendelser» i Kautokeino for 150 år siden har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre». Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

>> les hele kronikken i Dagbladet

Det er en antropolog til som har skrevet et avisinnlegg. “Via kinolerretet og omtaler har folk flest endelig blitt kjent med en av de viktigste hendelsene i norsk samisk historie”, skriver antropolog Øyvind Eggen i Nordlys. Men samtidig mener han at det religiøse innslaget (læstadianismen) synes noe underkommunisert i filmen. Og men når læstadianismen omtales i mediene, er det mange mistforståelser som rår.

>> les kronikken: Læstadianismen – ikke spesielt samisk

Eggen er forfatter av Troens Bekjennere. Kontinuitet og endring i en læstadiansk menighet. Jeg har omtalt hans oppgave i teksten Der religionen skiller bygda

OPPDATERING 17.2.08: Odd J. H. Marakatt Sivertsen er ikke enig i Eggen, se Læstadianismen – samisk bakgrunn (Nordlys 16.2.08)

Nesten samtidig dukket det opp en kronikk i Nationen, skrevet av tidligere redaktør i Nordlys, Ivan Kristoffersen, som påpeker det samme: “Kunne samene gått mot prest, lensmann og handelsmann uten følelsen av et politisk eller religiøst fellesskap?”

>> les kronikken En tåre for historien

Filmen har fått mye mediedekning og flere aviser supplerte med bakgrunninformasjon om opprøret. Her et utvalg:

Rolf Edmund Lund: Det blodige opprøret. Hva skjedde egentlig i Kautokeino kirkested 8. november 1852? (Altaposten, 14.1.08)

Bård A. Berg: Kautokeino-opprørets bakgrunn: Hvordan kunne det skje at et fredelig folkeferd som reindriftssamene gikk til voldelig opprør mot norske myndighetspersoner? (Nordlys, 17.1.08)

Ole Henrik Magga: Det var ikke europeiske revolusjonstanker, men lokalt sosialt opprør og Læstadius som var inspirasjonen til Kautokeino-opprøret (Klassekampen, 8.1.08)

Sår som aldri gror: Inger Elin Utsi er kjent som en tøff journalist, men ved grava til opprørsleder Aslak Jakobsen Hætta blir hun overmannet av sterke følelser (Altaposten, 15.1.08)

Selvfølgelig eksisterer det en Wikipedia-artikkel om opprøret, dessuten en nettside om opprøret av Statsarkivet i Tromsø. Det fins også en doktoravhandling om opprøret, skrevet av den hollandske sosialantropologen Nellejet Zorgdrager, se sak i Dagbladet De helliges opprør.

OPPDATERING (7.2.08): Filmen er ikke akkurat reklame for Den norske kirke. De samiske opprørerne med halshogd med Kirkens velsignelse (i dobbel betydning). Fredrikstad Blad har snakket med professor i teologi Kjetil Hafstad om det som skjedde i 1852 >> les “Kirken var kongens representant”

Mer om filmen:

– Radikal historieomskrivning: VGs Anders Giæver mener filmen om Kautokeino-opprøret er et forsvar for fundamentalisme og terrorisme (Altaposten, 28.1.08)

Samisk rettferd: I filmen om tragedien i Kautokeino blir sameopprøret rettferdiggjort som ei uunngåeleg hending (Cathrine Brøymer i Dag og Tid 18.01.08)

Kautokeino-opprøret: Frigjøringsteologi på samisk (Kjetil Johansen, Nekropolis / Ny Tid 27.1.08)

– Bare ofre i Kautokeino-opprøret (NTB/ Filmweb, 21.1.08)

Kautokeino-opprøret: Hjerteskjærende og sjeldent (NRK Sami Radio, 18.1.08 – med linker til flere andre NRK-saker om filmen)

Kautokeino-opprøret: Sterk og tankevekkende (Dagbladet, 17.1.08)

– Min vanskeligste film – Intervju med Nils Gaup (Altaposten, 17.1.08)

Lager film på et av de største samiske dramaer noensinne (antropologi.info, 27.3.06)

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet…

Tvangsretur: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Published on January 22, 2008 by lorenz Posted in individ og samfunn, kommune stat forvaltning, master-/ hovedoppgaver, Norge, organisasjoner, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

“Jeg gjør bare jobben min”, sier politimannen som satte familiene på flyet tilbake til Afghanistan og Somalia. “Jeg føler vi tar den negative støyten for UDI.” I vårt byråkratiserte samfunn er mange av oss ansatt i jobber der vi må gjøre ting som andre har bestemt for oss. I en fersk masteroppgave har sosiolog Åsne Hagen fra Universitetet i Bergen intervjuet åtte politiansatte som jobber med “uttransport” av flyktninger og asylsøkere.

Uttransport er det samme som tvangsretur. Hvis en asylsøker som har fått endelig negativt vedtak fra UDI ikke reiser frivillig hjem, er det politiets ansvar å uttransportere vedkommende. Uttransport som oppgave for politiet har ikke tidligere vært gjenstand for sosiologiske studier i Norge og det fins heller ikke mye internasjonal forskning på dette, skriver sosiologen.

Det er ikke alltid så lett å være byråkratisk og følge regelverket når en har med mennesker å gjøre. Politiansatte har på lik linje med byråkrater utviklet diverse strategier for å takle etisk utfordrende situasjoner. De blir på en måte schizofrene: Hjemme er de de beste familiefedre eller mødre, men på jobben er de “kalde”.

Frida sier:

Jeg prøver å distansere meg fra det – jeg kan ikke leve meg inn i deres situasjon. Jeg må være profesjonell, og så kan jeg godt virke kald og hard og slike ting, og det har jeg jo fått høre mange ganger, at ‘du bryr deg ikke’ og ‘du tenker ikke på oss’ – men for at jeg skal kunne reise hjem igjen og leve videre mitt liv, så kan jeg ikke ta med meg de situasjonene som du er oppe i.

For å legitimere uttransport framhever de også politiets rolle som iverksettende instans og påpeker at det foreligger en ordre som skal følges. En uttransport er et oppdrag.

Calle sier:

Det er en utrolig fin følelse, en frihetsfølelse, at du nå har levert og sett at det har gått i orden. Det er en god følelse å fullføre det oppdraget.

Dessuten framstiller de uttransport som en beklagelig, men ufravikelig nødvendighet når det gjelder kontroll av migrasjon i en verden som ikke er ideell. Calle sier:

“Vi er jo der for å opprettholde Norges lover, og derigjennom også Utlendingsloven. Så vi gjør jo bare det som samfunnet har fortalt oss at vi skal gjøre. Eller – det samfunnet krever at vi skal gjøre, for de har gitt oss oppgaven, og da får vi ikke gjøre noe annet. Så vi kan ikke velge.”

Flere informanter kritiserer medias framstilling av saken: “Politiet blir alltid sett på som den store stygge ulven i slike saker”, kommenterer Frida. Media spisser tvangsretursaker ved å henge seg opp i de dramatiske sidene, mener Amund:

“Dette med å kaste ut, liksom. Tvangsmakt og håndjern og slike ting føler jeg at blir veldig hypet opp, da. Mens de fem timene jeg brukte på å ha en samtale med personen blir ikke vektlagt. Det er håndjernene som blir vektlagt.”

Det er kun en av de åtte informanter – Amund – som innrømmer at han tar med seg jobben hjem og av og til må tenke på menneskene han har satt på flyet til fjerne land. Det er bare når du er ny at du har en viss medfølelse for dem, sier Heine. Amund er også den eneste som antyder at det ligger et element av ansvarsfraskrivelse i framstillingen av politiet som siste ledd i prosessen:

Man må tenke på at det er rettferdig og at man er konsekvent i behandlingen. Man klamrer seg til den byråkratiske religionen, som jeg vil kalle det for – enten man tror det eller ikke, så vil man tro på det – at ting går riktig for seg. Og da føler man at man bare er en del av en sakskjede. Så man undervurderer sin egen rolle i det hele, kanskje, at man skylder på sakskjeden og byråkratiet. Du tar ikke avgjørelsen, men det er byråkratiet som gjør det… Det er kanskje litt den tankegangen vi har som jobber der.

Som Beate forklarer, blir en allerede i utdanningen på Politihøgskolen innprentet “at du må gjøre en del ting som du ikke er helt enig i, men det er jobben din.”

“Den byråkratiske religionen” er et godt uttrykk og et konsept som en kunne undersøke i andre områder. Det hadde også vært interessant å studere saksbehandlerne i UDI – de som – i motsetning til politiet – har makten å bestemme over liv og død – eller i det minste om en asylsøkers skjebne. Hvordan takler de denne rollen? Og: Hvor går lojalitetens og lydighetens grenser? Når bør en si Nei?

Slike spørsmål kommer opp ved lesningen av oppgaven som også er relevant for diskusjonen om ondskap og moderniteten, byråkrati og holocaust (Bauman).

Åsne Hagens oppgave er sikkert snart tilgjengelig på DUO. Men du kan laste den ned allerede nå – her:

Åsne Hagen: Å gjøre jobben sin.
Mestring og profesjon blant politiansatte som jobber med uttransport (pdf, 860kb)

"Jeg gjør bare jobben min", sier politimannen som satte familiene på flyet tilbake til Afghanistan og Somalia. "Jeg føler vi tar den negative støyten for UDI.” I vårt byråkratiserte samfunn er mange av oss ansatt i jobber der vi må…