search expand

Arne Kalland (1945 – 2012)

Kort tid etter Harald Eidheims død fikk vi nyheten om at enda en antropolog har forlatt oss: Arne Kalland fra Universitetet i Oslo.

Som Harald Bøckman skriver i en nekrolog på nettsidene til Sosialantropologisk institutt, så var Kalland en av pionerene innen moderne Asiaforskning i Norge. Hans hovedarena var Japan, med fokus på kystsamfunn som levde av det havet ga, inkludert hvalfangst.

Som jeg også husker godt fra den korte tiden jeg tilbrakte i samme institutt som Kalland, så er han en person “som ikke gikk av veien for å tale etablerte sannheter eller populære trender midt imot”.

>>Les hele nekrologen Arne Kalland til minne

(link ikke lenger tilgjengelig)

Se også Nekrologen Arne Kalland is dead av NIAS Press / Nordic Institute of Asian Studies, Copenhagen som inkluderer linker til flere publikasjoner.

Brian Moeran fra Japan Anthropology Workshop skriver i nekrologen R.I.P. Arne Kalland blant annet:

Many of you will know Arne only by name through his exemplary work on fishing, whaling, and the environment. Those of us who were fortunate enough to have met him will also remember his piercing gaze, his wicked humour, and his uncompromising stance towards scholarship. He was the best fieldworker I have ever come across and it was both a pleasure and a challenge to work with him. Most importantly, he instilled in me – and I’m sure in many of you who knew him – a desire and determination to learn, and learn more.

Det var under jorskjelvet i Japan ifjor vår at han var sist i norsk mainstream media, se oppslaget Hvorfor plynder ikke japanere?

Det finnes noen få tekster av og om ham på nett, blant annet:

Drømmen om superhvalen: Hvalen er blitt et spesielt viktig symbol for deler av miljøbevegelsen (Apollon 1.3.1997)

Japanere og hvalkjøtt (Antropress 26.4.2010)

Hvorfor hater vi ulven? (nysgjerrigper.no, 25.9.2012)

The Anti-Whaling Campaigns and Japanese Responses (bokutdrag)

Sist og ikke minst her er det to bokanmelder av Kallands Unveiling the Whale: Discourses on Whales and Whaling (2009) – den ene ble publisert i Durham Anthropology Journal (pdf) og den andre på H-Net Online.

Noe som jeg synes er både frekt og merkelig er at Kallands side på Sosialantropologisk institutt i Oslo er blitt slettet. Det er liksom som om han aldri har jobbet der. Vi får håpe de lar stå hjemmesiden hans som han lagde selv http://folk.uio.no/akalland/


Slettet fra minnet: “Denne siden fnnes ikke”. Denne beskjeden får vi når vi oppsøker Kallands presentasjonsside ved Universitetet i Oslo for å lære mer om hans forskning.

Kort tid etter Harald Eidheims død fikk vi nyheten om at enda en antropolog har forlatt oss: Arne Kalland fra Universitetet i Oslo.

Som Harald Bøckman skriver i en nekrolog på nettsidene til Sosialantropologisk institutt, så var Kalland en av pionerene…

Read more

When anthropology is begging for attention: PopAnth website launched

Regularily, new initiatives are launched to make anthropological knowledge more accessible to the general public. A few weeks ago, PopAnth was launched – a highly ambitious project that “translates anthropological discoveries for popular consumption” as they explain:

We take anthropology’s collective knowledge and translate it for mainstream audiences, much in the way that popular science books, tv shows and trivia quizzes make even the hardest of sciences accessible. We strive to provide you with the best of anthropology in a format that makes you go, ‘Wow! I didn’t know that!’ Our cross-cultural stories aim to help you discover things about yourself and the world you live in.

That sounds – apart from the corporate PR-language – good and is exactly what we need more of in the social sciences. And already after a few weeks, there are a lot of articles about a wide range of topics about everything from backpacking, human emotions and Japanese consumers. And yes, they are all written in an easily understandable language. Yeah!

This also applies to the book reviews, where they also chose to focus on books that might be able to attract a wider non-specialized readership like Watching the English by Kate Fox or Haiti After the Earthquake by Paul Farmer.

And they’ve also set up a discussion forum.

But as a look at their first articles also reveals, this project suffers from similar shortcomings as many others we find online. It is a rather Western / US-centric endavour in the sense that the “we” that is invoked and articulated in many articles means “We Americans” or “We in the metropolitan West”. Most of the authors have an US- or Britain-based background.

I’m still waiting for the globalisation of anthropology.

In my opinion a thematic focus and stronger connections to current issues and bigger questions would benefit the site and attract more readers. The content of the articles seems to be somehow arbitrary, and their focus sometimes too narrow.

Maybe more articles are needed who ask such big questions as Edward F Fischer does in his interesting piece Can reducing our choices increase our happiness?


“Share me, like me, look here!” Maybe a bit too messy?

Another thing that struck me as typical for our time is the cry for attention, the cry for being shared and liked. Big sharing buttons everywhere, one of them even covers parts of the text, and makes it unreadable. And when we are approaching the end of the article, we get attacked by a huge popup with the message “You’ll probably get a kick of these too”.

The PopAnth project started by the way after a discussion on newly formed PopAnth group, founded by Erin Taylor at the Open Anthropology Cooperative.

Two years ago I looked at a similar initiative with a very similar name, and as the title of the post I chose Popular Anthropology Magazine = fail. This journal does not seem to exist anymore. All we see is a post called Welcome to Popular Anthropology Relaunched, but all the articles are gone. But there are ads for firewood and business intelligence software… …

Regularily, new initiatives are launched to make anthropological knowledge more accessible to the general public. A few weeks ago, PopAnth was launched - a highly ambitious project that “translates anthropological discoveries for popular consumption” as they explain:

We take…

Read more

Harald Eidheim 1925-2012

Harald Eidheim

Via Thomas Hylland Eriksens Facebook-side fikk jeg vite at sosialantropolog Harald Eidheim døde forrige lørdag. Han er en av de store innen norsk antropologi, ja en av fagets grunnleggere i Norge.

Han er mest kjent for sin forskning i Nordnorge om forholdet mellom nordmenn og samene.

Norsk antropologisk forening laget en egen utgave om Eidheim da han ble 80 år.

Der påpekte den samiske antropologen Vigdis Stordal at Eidheim bidro til et paradigmeskifte innen sameforskningen. I stedet for å fokusere på det eksotiske ved samekulturen, på det som skiller det samiske fra det norske, dreide Eidheim fokuset på samenes minoritetssituasjon. For ham var det viktig å forstå identitet som noe relasjonelt og foranderlig.

Se oppsummeringen min – Har gjort faget samfunnsrelevant

Det finnes to interessante intervjuer om Eidheim som jeg omtalte tidligere.

I intervjuet som Aina Landsverk Hagen og Christian Sørhaug førte med ham, får vi bla. vite om Eidheims mangsidige bakgrunn som sannsynligvis er en sjeldenhet idag:

Bare 24 år gammel har Eidheim vært slåttekar, nattportier, skopusser, oppvaskmann, lærer i Meskelv og Polmak og fabrikkarbeider i Jern og Metallindustrien i Moss.

Dessuten har han ikke noe særlig sans for “nøytral” forskning. Det blir det ikke noe interessant antropologi av, mener han. En må ta standpunkt! Se Intervju: Harald Eidheim fyller 80 år

I et lengere intervju med Thomas Hylland Eriksen i Norsk antropologisk tidsskrift forteller Eidheim blant annet at han er bekymret for utviklingen av faget i Norge. Han er ingen tilhenger av reformene innen høyere utdanning. Se Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim

(Bilde: UiT)

Harald Eidheim

Via Thomas Hylland Eriksens Facebook-side fikk jeg vite at sosialantropolog Harald Eidheim døde forrige lørdag. Han er en av de store innen norsk antropologi, ja en av fagets grunnleggere i Norge.

Han er mest kjent for sin forskning i Nordnorge…

Read more

På tide å ta seg av de store spørsmålene! – Thomas Hylland Eriksen round-up

Det er mye som har hopet seg opp i den nesten 10 måneder lange pausen på antropologi.info – ikke minst mange saker fra og om Thomas Hylland Eriksen. I det siste har han tatt seg spesielt av de mer store spørsmålene.

I et nyere innlegg i VG for eksempel stiller han spørsmålet: Hva er det som virkelig har forandret norsk kultur i det siste? Er det innvandring? Eller er det heller nyliberalismen? “De som bekymrer seg over fremtiden til norsk kultur”, skriver han, “ville gjøre klokt i å rette blikket i nye retninger.”

I Maktens ansikt i verdens frieste samfunn i Politiken kommer det opp følgende spørsmål: Hvorfor er det så mye urettferdighet i dag? Hvorfor så store forskjeller mellom rik og fattig? Tekstens svar er mulig å tolke slik: Fordi vi ikke gidder gjøre noe med det. Vi vil helst ikke tenke på ulikhetene. Vi er lydige og disiplinerte borgere som ikke gjør motstand mot systemet. Det nå på tide å utfordre makten som styrer våre liv, mener antropologen.

Hans nye forskningsprosjekt “Overheating” som han holder på å sette igang nå ihøst, dreier seg også om store spørsmål. Det dreier seg ikke om noe mindre enn å skrive en “antropologisk verdenshistorie”:

“Målet er å laga ei verdshistorie om vår tid, med eit antropologisk blikk og med vekt på globaliseringa sine kriser”, sa han til Uniforum tidligere iår.

De tre krisene han mener er
(1) økonomi-finans
(2) kultur-identitet
(3) klima-miljø

Hylland Eriksen forklarer:

– Me skal ta føre oss fem heilt ulike land og forska på fire ulike grupper i kvart land. Det som er klart er at eit av landa vil vera eit nyindustrialisert land (BRIC-landa), medan eitt vil tilhøyra OECD, dei tre andre vil vera eit muslimsk, eit semiperifert land og eit av dei fattigaste. I kvart land vil me gjera feltarbeid mellom representantar frå den politiske klassen nasjonalt eller lokalt, representantar frå dei frivillige organisasjonane og frå vanlege folk. (…).

Blant de mange temaene er det også et tema som ofte er blitt neglisjert av antropologer – klasseskiller:

I prosjektet vil me sjå nærare på dei globale klasseskilnadene. Arbeidarar i Kina må arbeida under helsefarlege forhold for at me i Vesten skal få dei mest moderne mobiltelefonane. (…) [Det] vil vera interessant å sjå skilnadene mellom dei styrande klassane, middelklassen og dei fattige i dei fem landa me skal driva feltarbeidet vårt i. For oss blir det svært spennande å finna meir ut om det.

Sjekk også hans paper (fra 2009): Living In An Overheated World: Otherness As A Universal Condition (pdf)

Ikke akkurat overraskende nok, så har Hylland Eriksen også publisert flere nye bøker, bl.a. “På stedet løp. Konkurransens paradokser” (sammen med Dag Olav Hessen) – sjekk bokutdrag av kapittel 3. Sosialantropologen og biologen leverer “en heseblesende utlegning av hva konkurranse er, hvorfor vi ikke hadde klart oss særlig bra uten, og hvorfor vi likevel er nødt til å temme konkurransen iblant”, skriver Simen Ekern i Dagbladet.

“Konkurranse er så til de grader en del av lufta vi puster i at vi bare unntaksvis reflekterer over hva dette gjør med oss og hvor den fører oss”, skriver Dag Olav Hessen og Thomas Hylland Eriksen i kronikken i Dagbladet “Konkurransens spiraler”. En lignende kronikk har de publisert i Morgenbladet.

Dagsavisen intervjuet Thomas Hylland Eriksen på grunn av boka, men det ble mer en prat om løs og fast. Jeg liker det han sa om den altfor snille debattkulturen i norsk akademia som han sammenligner med anarkistiske Gateavisa der han jobbet i tidligere. Han har aldri vært så uenig med folk noe sted som der:

Jeg kan egentlig ikke huske at vi noen gang var enige om noe som helst. Hver diskusjon begynte slik: «Nei, der tar du helt feil!». Det ble ikke lagt noe imellom. Etterpå gikk vi ut og drakk øl sammen. Det var en uenighetskultur som vi kunne hatt godt av i akademia – vært litt tøffere mot hverandre enn vi er.

Han har også gitt ut en roman – Veien til Barranquilla. Steinar Sivertsen er i sin anmeldelse i Stavanger Aftenblad ikke helt overbevist av denne “latinamerikanske road movien”. Hilde Reinertsen i Klassekampen (6.10.2012, ikke på nett) er litt mer positiv, selv om hun også påpeker at “det blir raskt tydelig at Hylland Eriksen ikke først og fremst er en skjønnlitterær forfatter”:

Men Hylland Eriksen kan skrive, og han kan se: Han har tidvis svært gode skildringer av landskapet og samfunnet hovedpersonene beveger seg i. Pablos oppdagelsesferder i Bogotá utgjør fine sidehistorier. Hylland Eriksens store fortrinn – hans nisje som sosialantropolog – kommer tydeligst fram her: I den varme, empatiske skildringen av lokalsamfunn der mye er ille, men hvor mye også tross alt er fint. Folk opplever fattigdom, lidelse og sorg, men også de har mest hverdag, ispedd pussige øyeblikk og overraskende skifter. (…)

Er det noe Hylland Eriksen får til her, er det å ikke la bistandsaktørene få bestemme hvordan vi betrakter verden. Folk er sjelden verken rene ofre eller rene overgripere, de har muligheter og livsvalg. Påminnelsen om at «ingen kommer herfra», som en biperson sier, at det å flytte på seg er noe av det mest menneskelige av alt, er også et sentralt poeng i mye av Hylland Eriksens forskning, ikke minst i hans siste storprosjekt om globalisering. Dette perspektivet er et viktig korrektiv til de mange bildene bistandsbransjen produserer av mennesker som sitter fastlåst i sin egen situasjon. Og den sleivete fortellerstilen er en befriende avveksling fra bistandens gravalvor.

Og så har han skrevet en bok til 22.juli-ungdommen: “Det som står på spill”.

“Boka enhver norsk demokrat burde gi sine barn”, skriver Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Linn T. Sunne i Oppland Arbeiderblad er litt mer skeptisk: Professoren belærer ungdommen.

En litt mer dyptgående anmeldelse står i danske Information. Mest av alt er boka “et dokument over, hvor hårdt Norge er blevet ramt af Anders Behring Breiviks attentat”:

Den er vidnesbyrd fra et samfund under angreb – en slags fællessang for voksne og børn, hvor de forsikrer hinanden om, at de vil det gode og tager afstand fra det onde. (…)

Antropologen optræder med denne bog som stammens gamle vismand, der overrækker næste generation en stor bog med gode råd til, hvordan de skal opretholde den sociale orden og de fælles goder. Den erfarne repræsentant for samfundet fortæller de unge, hvordan det hele hænger sammen, og hvad de selv skal gøre for at få fællesskabet til at fungere. (…)

Den gamle vismand opfordrer ikke de unge mennesker til at gøre oprør mod den etablerede orden. Han opfordrer dem til at studere reglerne, forventninger og koderne, så de kan tilegne sig dem og føre dem videre. Overordnet fremstilles samfundet ikke som en orden, vi selv udvikler, men som noget givet, vi ikke må tage for givet. Samfundet skal plejes gennem engagement og deltagelse – hvis de unge forsømmer det, skal de ikke regne med at få en ipad tilbage, hvis de glemmer den på et togtoilet.

(interessant, dette står i sterk kontrast til kronikken i Politikken jeg nevnte der han oppfordrer oss til å gjøre motstand mot systemet)

I februar iår er Thomas Hylland Eriksen blitt 50 år. Se bursdagsintervjuet i Morgenbladet Stadig grunn til begeistring.

Ellers er det også mye nytt på hans hjemmeside

Det er mye som har hopet seg opp i den nesten 10 måneder lange pausen på antropologi.info - ikke minst mange saker fra og om Thomas Hylland Eriksen. I det siste har han tatt seg spesielt av de mer store…

Read more

Die gefährlichen (Mainstream-) Medien

Eine der wichtigsten Blogs ist Teilnehmende Medienbeobachtung. Regelmässig zeigen die Autorinnen und Autoren von der Uni Wien auf, wie Medien Vorurteile in der Bevölkerung verbreiten. Damit nicht genug. Viele ihrer Blogbeiträge sind zuvor bereits als Leserbrief in der jeweiligen Redaktion gelandet.

Persönlich bin ich mehr und mehr zur Überzeugung gekommen, dass Mainstreammedien eine der grössten Bedrohungen für Demokratie und friedliches Zusammenleben auf diesem Planeten darstellen. Einen grossen Eindruck hinterliessen bei mir die Forschungen von Sharam Alghasi und Elisabeth Eide.

Ein neueres Beispiel sind die Berichte über “muslim rage”, also über die Proteste gegen den Anti-Islam Film eines Rechtsextremisten.

Es war überall nur eine bedeutungslose Minderheit – in der 20 Millionenstadt Kairo keine 200 Leute, die Steine wurfen. Und denen ging es nicht nur um Religion.

Laut den Mainstream-Medien war jedoch die gesamte “islamische Welt” im Aufruhr. Die Mainstreammedien taten ihr Bestes, die gesamte Religion Islam mit allen Gläubigen als gewalttätige Extremisten zu verurteilen.

Über den Rechtsextremismus des Filmemachers redete dagegen kaum jemand.

Und die friedlichen Proteste, an denen viel mehr Leute teilnahmen (auch Christen) bekamen kaum Aufmerksamkeit. Für die Proteste mehrerer christlicher Bewegungen in Kairo gegen den Film interessierte sich auch kaum jemand. Dies obwohl die Proteste der Christen, so Bloggerin Zeinobia auf Egyptian Chronicles, viel wichtiger gewesen seien als alle die anderen. Die ägyptische orthodoxe Kirche in Alexandria, so Zeinobia weiter, war einer der ersten Institutionen, die den Film verurteilten.

Sind nicht die Journalisten, die solche Feindbilder über Muslime und diese Region verbreiten, schlimmer als die Steinewerfer, frage ich mich.

Denn, so schreibt Ingrid Thurner in ihrem Beitrag Unsere Mitschuld an den Krawallen:

Hierzulande ist es keine Minderheit, die zündelt, sondern mächtige Medien, die Hunderttausende erreichen, und täglich wird noch ein wenig zugelegt. Was bedeutet es für den sozialen Frieden im Lande, wenn die muslimische Bevölkerung regelmäßig in den Zeitungen liest, wie gewalttätig ihre Religion sei? Was bedeutet es für Gläubige, wenn das Recht eingefordert wird, sie und ihre Religion im Namen der Meinungsfreiheit beleidigen zu dürfen?

Zum Glück sind Islamverbände sensibler als manche Kommentare. Sie distanzierten sich und verurteilten die Gewaltakte, ebenso wie viele Politiker der Länder, in denen sie geschahen.

Bei den Protesten gegen Mohamed-Karikaturen, die ein französisches Blatt veröffentlichte, tauchten in Kairo nur 20 Leute auf, schreibt taz-Korrespondent Karim El-Gawhary in einem seiner stets wohltuend anders geschriebenen Texte. Die Einwohner Kairos verbrachten den Freitag lieber im Zoo:

Gleich neben der französischen Botschaft in Kairo befindet sich der gut besuchte Zoo. Gut hundert Schaulustige haben sich am Zaun versammelt, um die 20 Demonstranten zu beobachten. Einer der Schaulustigen meint: „Ich weiß nicht, was exotischer ist, die Tiere im Gehege oder die Demonstranten und die Kameramänner vor der Botschaft.“ Zumindest im Moment hat er beschlossen, den Tieren den Rücken zu kehren.

In einem früheren Beitrag auf Teilnehmende Medienbeobachtung thematisiert Ingrid Thurner eine andere Verallgemeinung: In “Neigen Österreicher eher zu Gewalt?” schreibt sie:

Sehr geehrter Herr Baltaci, sehr geehrte Redaktion,

ein einzelner Türke verübt eine Gräueltat, und die Presse fragt am 26. 5. 2012 “Neigen Türken eher zu Gewalt?”

Kann man von einem einzelnen Mann, der ausrastet, gleich Rückschlüsse ziehen auf alle Personen mit gleicher Nationalität, in diesem Falle gegen 75 Millionen Menschen? (…) Wieso kommt in Fällen, in denen österreichische Männer gewalttätig werden – und davon gab es in den letzten Jahren genug –, niemand auf die Idee zu fragen: „Neigen Österreicher eher zu Gewalt?“

Von Ingrid Thurner ist im vergangenen Jahr ein Text zum Thema Hassposten in Online-Foren. Diskursmuster und Diskursstrategien bei Islamthemen erschienen (leider nicht online). Zum Thema sind von ihr u.a. die Zeitungsbeiträge Alles ist erlaubt? Über das Hass-Posten (Die Presse, 25.11.2010) und Echtnamen schützen vor Bosheit nicht. Ein Plädoyer für die Beibehaltung der Anonymität in Internetforen (Der Standard, 23.8.2011) erschienen.

Für mehr Medienkritik siehe den Blog anders deutsch von Urmila Goel.

SIEHE AUCH:

Die Mythen über angebliche religiöse Gewalt in Kairo

Ethnologen: WM-Berichte verbreiten Vorurteile über Afrika

"Gewalt gehört zu Indien wie ein gut gewürztes Currygericht" – Ethnologe kritisiert SZ

Die "negroiden Lippen Obamas" – Ethnologe reagiert auf Rassismus in der Abendzeitung

In Norwegian TV: Indian tribe paid to go naked to appear more primitive

Why anthropologists should study news media

Eine der wichtigsten Blogs ist Teilnehmende Medienbeobachtung. Regelmässig zeigen die Autorinnen und Autoren von der Uni Wien auf, wie Medien Vorurteile in der Bevölkerung verbreiten. Damit nicht genug. Viele ihrer Blogbeiträge sind zuvor bereits als Leserbrief in der…

Read more