search expand

Russian Anthropological Film Festival

21-27 Sep 2008 Salekhard, capital of the Yamal-Nenets autonomous region

The First Russian Anthropological Film Festival (RAFF) is the only Russian full format competitive film festival representing rapidly developing genre of anthropological film.

The most northern in the world festival with peaceful formula art+science has already become very popular and the internationally authoritative among Russian and foreign cinematographers, managers of culture, Arctic researchers. It is reputed as content art-intellectual film festival and effective social and cultural phenomenon, and it has received set of positive responses in Russia and abroad, its film-winners were shown on all-Russian and regional TV channels.

Today RAFF serves, besides other purposes, as an experimental platform to search for new film-forms, to co-act in current search for identity and culture-building rather than just to reflect nostalgia for leaving cultural values.

http://rfaf.ru/eng/raff/153/247

21-27 Sep 2008 Salekhard, capital of the Yamal-Nenets autonomous region

The First Russian Anthropological Film Festival (RAFF) is the only Russian full format competitive film festival representing rapidly developing genre of anthropological film.

The most northern in the world festival with…

Read more

Primitive indianere eller primitive journalister?

vi bor dypt i skogen

(saken blir løpende oppdatert, se nye linker i slutten av teksten) NRK betaler indianere for å kle seg naken i reality-serien “Den store reisen”. Statskanalen ville framstille indianere som “primitive”. Nå er bløffen avslørt av Ny Tid og antropolog Laura Rival.

NRK presenterer serien slik:

Tre norske familier, mor og far med tenåringsbarn, har meldt seg på en ferietur med ukjent mål. Det ingen av dem vet, er at de skal tilbringe tiden sammen med noen av verdens få gjenlevende urfolk.

Familien Berg fra Stjørdalen skal bo hos himbaene i Namibia. Familien Prøis fra Svelvik reiser til krigerfolket waoraniene i dypet av Amazonas i Ecuador, og familien Alsos fra Svolvær tar turen til mentawaiene på øye Siberut i Indonesia.

Hvordan vil familiene takle overgangen til en primitiv tilværelse? I det første programmet møter vi familiene og blir med på deres lange reise til de ulike stammene.

Antropolog Laura Rival har fulgt Waorani-samfunnet i Ecuador siden 1989, og var i landsbyen Banemo da den belgiske utgaven av serien ble spilt inn.

Hun sier:

– De går aldri rundt nakne i grupper lenger, utenom for turister og realityshow. Jeg kjenner dem.

– Det er vi i Vesten som skaper mytene om dem. Waoraniene har endret seg, men det har ikke våre forestillinger om dem.

– Disse programmene bygger på de samme ideene man har hatt i vesten i 400-500 år: Å finne de siste ville menneskene og leve sammen med dem. Tv-selskapene er interessert i å gjenskape vestlige myter. Det er veldig nedlatende og orientaliserende.

Noe av det beste i mediedekningen etter NyTids avsløring er Aftenpostens overskrift Ikke så primitive likevel. Hører vi her en viss skuffelse eller overraskelse?

Som antropologen sier er forestillingen om “primitive urfolk” (som presenteres som motsetning til oss som opplyst kulturfolk) en av de seigeste og mest populære mytene om “de andre”. En lignende diskurs finner vi i debatter om innvandring.

En slik mediedekning om andre folkeslag har lang tradisjon i norsk presse, som bl.a. antropolog Anne Hege Simonsen og medieviter Elisabeth Eide dokumenterer i boka Verden skapes hjemmefra. Journalistenes verdensbilde, skriver de, er fortsatt er preget av kolonitidens syn på “de andre”.

vi kler oss

Det lønner seg å ta en titt på serien for å studere hvordan statskanalen inscenerer annerledeshet og primitivitet. Den første episoden er lagt ut på nett og det fins flere artikler og reportasjer!

mat

Lignende kritikk fikk forresten BBC-serien Tribal Wives, se “Tribal wives” – Pseudo-anthropology by BBC?

Primitive folkeslag finnes ikke. Men det finnes primitiv journalistikk.

>> Ny Tid: Indianere kler av seg for NRK-serie

OPPDATERING (1.12.08): “Den store reisen”-deltaker Gry Falch-Olsen kristiserer NRK i et innlegg i Aftenposten og skriver bl.a. at de ved kontraktsforhandlingene ble forsikret om at dette ikke var et reality-konsept, men en dokumentarfilm

OPPDATERING (2.10.08): Kringkastningseådet behandlet flere klager på NRKs storsatsing «Den store reisen», melder journalisten.no. Rådet kom ikke med noen kritikk og mener at serien er blitt markedsført på en litt feil måte. – Det har vært uklart i vår presentasjon til publikum om programmet var dokumentarisk eller ikke. Vi burde ha vært tydeligere, sier Hans Tore Bjerkaas til NRK.

OPPDATERING (26.9.08): Nye avsløringer i Ny Tid om hvordan indianerne ble utbyttet av det belgiske TV-selskapet som laget den belgiske utgaven av «Den store reisen» som faktisk het «Skål, kannibal». – Den konstruerte reality-idyllen skygger for deres politiske kamp for regnskogen, sier indianernes forhandlingsmann.

OPPDATERING (25.9.08): – Vi forventer at kringkastingssjef i NRK, Hans-Tore Bjerkaas, kommer med en beklagelse for måten urfolk er blitt fremstilt på, sier sametingsrepresentant Gunn-Britt Retter (Norske Samers Riksforbund) til NRK. Men NRK har fortsatt ikke skjønt poenget og syns serien er helt ok. Hva slags folk er det som jobber i NRK?

OPPDATERING (23.9.08) – Dagen realityserier er forferdelig lik verdensutstillingene fra det 19. århundre , der man stilte ut Kongo-folk sammen med dyr, sier antropolog Arne Martin Klausen til NRK Sami Radio.

OPPDATERING (22.9.08) NRK-serien er “et uvanlig dårlig bidrag til arbeidet for å bryte ned tankegangen som bygger på et skarpt skille mellom “de andre” og “oss””, leser vi i Aftenpostens leder

OPPDATERING (20.9.08)
Thomas Hylland Eriksen mener det er skandaløst at NRK sender programmet. “I likhet med oss nordmenn lever alle folkeslag i en blandingsverden mellom modernitet og tradisjon. Å hevde noe annet er svindel, løgn og skadelig, sier han til Dagsavisen.

Bloggen Børge forteller om livet kaster et kritisk blikk på presentasjonen av indianerne på NRKs nettsider.

En kan selvfølgelig se på dette som morsom underholdning, men problemet er at både NRK og familiene selv presenterer alt dette som virkelighet. Se blant annet Drømte om palmer og bananer, men så… i Drammens Tidende og familiens møte med et “nakent stammefolk”. Det er med slik “ufarlig underholdning”, verdensbilder skapes. Det er slik propaganda virker.

Nå angrer plutselig NRK på at de kalte indianerne for primitive, melder Stavanger Aftenblad. Produksjonsansvarlig Per Selstrøm forsvarer konseptet ved å si at reality-tv er en “slags merkelig kombinasjon av fiksjon og fakta”. Men dette samsvarer jo ikke med presentasjonen av indianerne på NRKs nettsider der jo indianernes nakenhet blir presentert som fakta.

Det gjør saken heller ikke bedre at denne serien blir brukt for å snakke om “kulturforskjeller”. Eli, Siri & Iselin, sannsynligvis studenter, skriver i bloggen sin at programmet er “ganske relevant i forhold til faget vårt”. Analysen er god og interessant, men altså for en stor del bygget på fiksjon. I serien får vi jo ikke med oss hvordan indianerne oppdaterer bloggene sine (“De har jo sine egne nettsider”, sa NRK-mannen Per Selstrøm til Aftenbladet)

OPPDATERING (19.9.08): Moren i den norske familien som drar på besøk til waorani-indianerne – Christin Grilstad Prøis – mener mediene nå forsøker å lage skandale av et populært og ufarlig underholdningsprogram. Medieviter Bjørn Sørenssen mener grep for å bearbeide virkeligheten er noe som preger hele realitysjangeren, skriver Dagbladet

NRK-serien forsterker mytene om urfolk og bygger opp under fordommer, mener Liv Inger Somby, ved Gáldu, kompetansesenteret for urfolks rettigheter, melder NRK.

TV2 viser bilder fra 1995 der Waorani-indianerne er fullt påkledd.

– Vi opplevde det som ekte, sier Christin Grilstad Prøis til Drammens Tidende

SE OGSÅ:

Vestens lengsel etter “ukontaktede indianere”

“Untouched” Amazone hosted large cities

– Kolonitida lever videre i utenriksredaksjonene

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

Menneskeutstillinger og myten om hvit overlegenhet

Primitive Racism: Reuters about “the world’s most primitive tribes”

“Good story about cannibals. Pity it’s not even close to the truth”

The Dictionary of Man: Will Bob Geldof and the BBC reproduce racist anthropology?

Anne Hege Simonsen: “Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”

Media skaper enkle bilder av «de andre»

Skriver rasistisk om tsunamiofre

vi bor dypt i skogen

(saken blir løpende oppdatert, se nye linker i slutten av teksten) NRK betaler indianere for å kle seg naken i reality-serien "Den store reisen". Statskanalen ville framstille indianere som "primitive". Nå er bløffen avslørt av Ny Tid og antropolog Laura…

Read more

Intervju: På feltarbeid i bedehuset

edle

På øya finnes det hverken pub eller restaurant, men de 1700 innbyggerne kan velge mellom fem bedehus. Antropolog Edle Lerang Nes har vært sju måneder på feltarbeid blant bedehusfolk på Finnøy i Rogaland.

– De har de vært veldig åpne, imøtekommende og positive – til tross for sitt rykte som “trauste, litt inneslutta” folk, sier hun i et epost-intervju med antropologi.info. Masterstudenten ved SAI og Culcom-stipendiaten holder på med en av de første antropologiske studiene om kristen tro i Norge.

antropologi.info: Hva fikk deg til å dra til en øy utenfor hjembyen din for å studere troende kristne?

Edle Lerang Nes: Ideen kom fra en av forskerne på instituttet som nevnte hvor få studier det var gjort av kristne miljøer i Norge, til tross for viktigheten av dette feltet. Gradvis begynte denne tanken å vokse i meg, og jeg innså til slutt at dette var noe jeg ønsket å studere.

Det er jo en trosretning som har dominert her i landet i rundt 1000 år, og som har hatt enorm påvirkning på alle sider av samfunnet. Det er jo veldig spennende å studere hvordan troen kommer til utrykk i dag!

Finnøy ble mitt felt etter litt søking på SSB, som viste at KrF hadde høyest oppslutning her av alle kommunene i Rogaland. Litt mailkorrespondanse med sentrale personer i miljøet som var svært positive til både det kristne miljøet på øya, og til min studie, avgjorde saken.

Ble det så spennende og interessant som du (sannsynligvis) håpet?

Ja, det ble jo det. Du innser etterhvert at noe av det du hadde trodd eller håpet skulle være interessant, enten viser seg vanskelig å finne ut av/gjennomføre eller at det faktisk ikke var så interessant. Og så finner du mange interessante ting du ikke hadde tenkt på i det hele tatt på forhånd.

Det vil si?

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ha hovedfokuset på relasjoner og nettverksbygging, for gjennom dette å finne ut hvordan tro påvirker hverdagen, hvem du er med, holdninger og lignende. Men dette viste seg etterhvert å være veldig vanskelig å gjennomføre i praksis; både fordi det var få arenaer hvor kristne og “ikke-kristne” møttes og samhandlet, men mest fordi det ble en umulig oppgave for meg å kunne peke ut kristne og de som ikke var det.

Men relasjoner og nettverk er fortsatt interessant, men det blir ikke utgangspunktet for oppgaven. Det ble veldig tydelig i løpet av feltarbeidet hvor mye bakgrunn, oppvekst og nettverk har å si for mange. Som en informant sa “det e nok mange miljøkristne her på Finnøy”.

Andre ting jeg ikke hadde tenkt på, var for eksempel hvordan og når folk snakker om tro offentlig og privat. Det ble overraskende sjelden snakket om tro, eller om det tema som hadde blitt tatt opp av taleren. Etter møter, eller under kaffe og kvelds, var det heller oppdateringer, slekt og venner som var samtaletema.

Når jeg gikk rundt og intervjuet, ble det fort tydelig at de likte å snakke om tro, og mange hadde ikke et svar på hvorfor de aldri snakket om det etter møtene. Noen kommenterte at “det bler bare sånn” og “me vett jo kor me står i forhold te kverandre, og me e jo enige, så då bler det liksom ikkje så mye vits i å diskutera”.

Eller hvorvidt det å gå på møter og arrangementer, men også det å delta som frivillig enten i tjenestegrupper eller i jentelag, handler om pliktfølelse eller om personlig utbytte. Et åpenbart spørsmål jeg merket meg allerede på de første møtene, var hvorfor det var en gjennomsnittsalder på over 60 på mange av møtene?

Andre eksempler på ting som interessant var hvordan bildet av Gud har endret seg, og til en viss grad også bildet om himmel og helvete, og synd. Men også hvordan verdier og holdninger opprettholdes og forblir solide. Og hva som gav “mad for truå”. Siden jeg ikke er veldig kjent med bedehusmiljøer fra før, blir det nødvendigvis mange nye interessante ting du stadig oppdager!

Hvordan gikk du fram for å finne et bedehus? Hvordan reagerte de da du spurte om du kunne “studere dem”?

Da jeg først hadde bestemt meg for Finnøy og hadde fått noen kontakter der, var det å finne et bedehus ikke noe problem. Det ble naturlig for meg å være med der det skjedde noe, så det var fire bedehus som ble mine hovedarenaer for å komme i kontakt med folk.

De fleste har vært positivt overrasket over at jeg ville studere dem, og lurte stadig på hva jeg fant ut. Mange var nysgjerringe på meg i begynnelsen, noe som gjorde det lettere å komme i kontakt med folk (jeg skilte meg greit ut med mine 24 unge år, som i tillegg var et ukjent fjes).

Generelt har de vært veldig åpne, imøtekommende og positive – til tross for sitt rykte som “trauste, litt inneslutta” folk. (Her må jo også min rolle tas hensyn til).

Du gjorde en lokalsamfunnsstudie som i gamle dager der man studerte et sted og integrerte seg så godt en kunne og ble en av dem? Hvordan gikk du fram? Ble du en av dem? Og ble du frelst? ;)

Først og fremt deltok jeg på så mye jeg kunne på det som var av møter, aktiviteter og lignende, og skapte her bekjentskaper. Ved å være aktiv håpet jeg på å vinne tillit til både meg og studien, noe jeg føler meg sikker på at jeg klarte. Jeg ble også invitert hjem på middag/kaffe/kvelds, og begynte senere å gjennomføre såkalte ustrukturerte intervjuer.

Mange spøkte med at jeg var en av dem nå, at jeg var nødt til å finne meg en bonde der. Samtidig var alle hele tiden klar over at det bare var for en periode, og jeg kan nok ikke si at jeg ble en av dem. Og nei, jeg ble nok ikke frelst. Så når jeg ikke ble frelst i løpet av dette halvåret, så finnes det nok ikke håp for meg på den kanten. Men jeg har stor forståelse for at folk tror, og har respekt for både det og dem.

For de uinnvidde: Er det store forskjeller mellom det som skjer i et bedehus og det som skjer i en vanlig kirke? Og er det kun etnisk norske i bedehuset eller er verden tilstede der også?

En del forskjeller er det ja. Selv om også et møte på bedehuset har en fast form som følges, er det er på mange måter mer uhøytidelig enn i kirken. På bedehuset er det nå mer vekt på det sosiale aspektet, og det blir som regel servert kaffi og kaker/frukt eller kveldsmat.

Samtidig føles nok terskelen litt høyere for å gå på bedehuset for mange. Det er her de “skikkelig kristne” og “den harde kjernen” samles, mens i kirken kan du sitte diskret på bakerste benk.

Det er mest etniske norske i bedehuset, men ikke bare. Noen har adopterte barn fra ulike deler av verden, andre er innvandrere som har bodd her lenge. Og verden er også tilstede gjennom misjonering og de mange fortellingene fra andre misjonsmarkene, og gjennom diverse hjelpeprosjekter som er startet av finnøyboere for fattige i u-land.

Hvordan er forholdet til islam, 9/11 og framveksten av det nye kristne høyre? Har du vært borte i sånne temaer?

Det er i alle fall ikke temaer som har hatt stor fokus. Det var ikke noe stort samtaletema blant mine “informanter”, men noen snakket gjerne litt rundt det under intervjuer.

Når det snakkes om Islam, er det som regel i sammenligning med kristendommen – at islam er så lovisk. Eksempler fra misjonsmarken kommer også gjerne frem under taler, hvor det tegnes et bilde av muslimen som blir befridd fra alle lovene. Ellers mener jo de fleste kristne at det er deres tro som er den sanne og rette, selv om noen syns at dette også er et vanskelig tema; de hadde jo antakelig vært muslimer dersom de hadde blitt født i Saudi-Arabia?

Det er generelt stor åpenhet mot andre kulturer og innvandrere- “alle er Guds barn, uansett kor di komme i frå eller koss di ser ud”. Ellers er det KrF og Sp som dominerer i politikken.

Har du gjort deg noen tanker rundt feltarbeid hjemme?

Ja, slipper ikke unna det. Og det er jo også verdt å reflektere litt rundt begrepene som “hjemmeantropologi” “i egen kultur” o.l. For ofte er ulempene/fordelene ikke nødvendigvis knyttet til hvor nært “hjemme” du er, men hvordan feltet er. Jeg hadde hatt helt andre problemer og fordeler om jeg hadde gjort en lignende studie i Stavanger hvor jeg ikke ville hatt den samme avgrensningen.

Hva mener du med det? Høres interessant ut

Jeg mener bare at det ofte er “studieobjektet” som vil få størst betydning for ulemper/fordeler, heller enn hvor “hjemme” du er. Størrelse, oversiktlighet, avgrensning og lignende av gruppen vil trolig ha mer å si for fordeler/ulemper enn bare det å være “hjemme”.

Du kan studere folk som er veldig ulike deg selv og dine sosiale/kulturelle koder på “hjemmebane”, og omvendt (for som er like deg, selv om du er “borte”). Jeg selv følte meg på relativt fremmed mark, selv om jeg var veldig nært hjemme.

Noen siste ord?

Gå i fred, tjen Herren med glede! Nei, jeg tror jeg korter det ner te “gå i fred!”

OPPDATERING 27.7.09. Masteroppgaven er levert, se intervju og last ned oppgaven (LINK OPPDATERT 1.7.2025)

SE OGSÅ:

Der religionen skiller bygda – masteroppgave om læstadianismen

Isolerer seg for å bli frelst – Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet

Misjonsbildenes makt over sinnene – ny bok av Marianne Gullestad

Forsker på “Norges mest flerkulturelle menighet” – den katolske St.Olav-menigheten i Oslo

Antropolog med ny bok om prester, folkekirken og autoritet

Kristendommen øker mer enn islam

Hjemme bra, men borte best? – Fagkritisk dag om feltarbeid

edle

På øya finnes det hverken pub eller restaurant, men de 1700 innbyggerne kan velge mellom fem bedehus. Antropolog Edle Lerang Nes har vært sju måneder på feltarbeid blant bedehusfolk på Finnøy i Rogaland.

- De har de vært veldig åpne, imøtekommende…

Read more

Nigel Barley: "Fiction gives better answers than anthropology"

(LINKS UPDATED 18.2.2021) “Fiction’s more fun. It lets you look inside people’s heads in a way you wouldn’t dare to do if you stuck to anthropology”, anthropologist Nigel Barley says in an interview with the Telegraph:

“As an anthropologist you’re always asking questions such as: How different can different peoples be? Are we all reducible to a common humanity? And if so: what is it? Nobody can answer these questions. But I like to use fiction to try to answer anthropological questions. And fiction, I find, gives better answers.”

His book The Duke of Puddledock records Nigel’s travels, literal and figurative. It is part biography, part autobiography, part natural history, part anthropology, and part travelogue.

>> read the whole story in the Telegraph

Nigel Barley, most known for his funny book The Innocent Anthropologist: Notes from a Mud Hut is not the only anthropologist who explores the possibilities of fiction.

A few weeks ago, I read about Tahmima Anam, the first Bangladeshi writer to win the Overall First Book Award at The Commonwealth Writers Prize 2008. She has a PhD in Social Anthropology from Harvard University, and an MA in Creative Writing from Royal Holloway College.

“I wrote A Golden Age because I wanted the story of the Bangladesh war to reach an international audience”, she says. She travelled throughout Bangladesh, interviewing ex-freedom fighters, military officers, students, and survivors of the 1971 war. The novel is a fictionalised account of these war stories, combined with her own family history.

In an interview with the Boston Globe she explains why she wrote a novel, rather than a nonfiction book:

I felt that this was a human story that needed character and plot. I wanted it to touch people’s hearts, as the stories I had heard had touched my heart. I wanted people to have a visceral sense of what it was like to be there at that time, and I didn’t think that nonfiction, for all its beauties and virtues, could do that.

And in an interview with the Guardian she says:

After graduating from university I started a PhD in social anthropology, but really I was dreaming of writing a novel. I would sit in my lectures and scribble in the margins of my notebooks. But for a long time, I didn’t tell anyone I wanted to be a writer; it was my undercover identity. It was when I started doing the research that it became more real. I travelled back to Bangladesh and met survivors of the Bangladesh war. After hearing their stories, I felt that I really ought to take the project more seriously, and that’s when I began writing the novel in earnest.

See also her articles in the Guardian and in New Statesman

SEE ALSO:

Manga instead of scientific paper: How art enriches anthropology

The most compelling ethnographies and ethnographic fiction

The Secret of Good Ethnographies – Engaging Anthropology Part III

Why is anthropological writing so boring? New issue of Anthropology Matters

(LINKS UPDATED 18.2.2021) "Fiction's more fun. It lets you look inside people's heads in a way you wouldn't dare to do if you stuck to anthropology", anthropologist Nigel Barley says in an interview with the Telegraph:

"As an anthropologist you're always…

Read more

Sichere Vollzeitbeschäftigung für viele Geisteswissenschaftler unerreichbar

Der Spiegel und die Zeit schreiben über eine neue Studie zu den Berufsaussichten für Ethnologinnen und andere Geisteswissenschaftler in Deutschland. Viele Absolventen fädeln sich zügig in die Berufswelt ein, doch sie landen oft in befristeten Stellen, verdienen schlecht – und sind oft unterfordert.

Ein Jahr nach dem Abschluss ist die Arbeitslosigkeit unter Geisteswissenschaftlern auf 5 Prozent gesunken, deutlich unter den bundesweiten Schnitt aller Berufe.

22.500 Euro brutto jährlich verdienen vollzeitbeschäftigte Geisteswissenschaftler ein Jahr nach ihrem Examen, rund die Hälfte vom durchschnittlichen Einstiegsgehalt eines BWL-Absolventen.

Nur jeder Achte steht richtig fest im Arbeitsleben. Zwei Drittel sind angestellt, ein Drittel arbeitet selbstständig oder freiberuflich.

Etwa ein Fünftel hat auch fünf Jahre nach dem Studium noch keine adäquate Position erreicht, die von den Anforderungen, von der Bezahlung oder auch den Inhalten her ihrem Studium entspricht.

Doch Geisteswissenschaftlern ist die persönliche Entfaltung wichtig, daher kommen sie besser mit der Härte des Berufslebens zurecht als z.B. Wirtschaftsstudenten.

Befragungen aus den Jahren 1993, 1997 und 2001 kamen zu ähnlichen Ergebnissen.

>> zum Bericht im Spiegel

>> Interview dazu in der ZEIT

SIEHE AUCH:

Gute Aussichen für die Ethnologie und andere “Orchideen-Fächer”

Arbeitsmarkt: “Auch der überzeugte Ethnologe hat gute Perspektiven.”

Neue Ethnologik: Kluge Worte zum Studium und zur “Anwendbarkeit” von Ethnologie

Deshalb brauchen wir die Geisteswissenschaften

Exzellenzinitiative bedroht Geisteswissenschaften

More and more anthropologists, but they’re absent from public debates – “Engaging Anthropology” (1)

Der Spiegel und die Zeit schreiben über eine neue Studie zu den Berufsaussichten für Ethnologinnen und andere Geisteswissenschaftler in Deutschland. Viele Absolventen fädeln sich zügig in die Berufswelt ein, doch sie landen oft in befristeten Stellen, verdienen schlecht - und…

Read more