search expand

“Transkulturelles Lernen”

Kluge Worte von Ethnologin Christiane Klingspor vom Transkulturellen und interreligiösen Lernhaus der Frauen in der taz. Sie meint (wie viele andere Ethnologen auch), dass wir Kultur neu definieren müssen:

Die Art, wie wir Kultur definieren, prägt unser Verständnis von Gesellschaft. Meist wird unter Kultur etwas Geschlossenes verstanden, das mal durch Ethnie, mal durch Volk, mal durch Geschichte zusammengehalten ist.

Ein transkulturelles Verständnis indes geht davon aus, dass es nie eine abgeschlossene Kultur gab. Leute sind immer gewandert und haben etwas von einer Gesellschaft in eine andere getragen. Wenn man mit dieser Brille guckt, kann man besser miteinander auskommen.

(…)

(W)enn jemand sagt: “Wir sind die deutsche Leitkultur”, dann verkrampft das doch das Miteinander. Wenn man dagegen versteht, dass die Kultur des Okzidents nicht denkbar wäre, wenn der Orient nicht ordentlich zugeliefert hätte, dann kann man etwas entspannter damit umgehen. Dass die transkulturelle Wahrnehmung aber nicht einfach ist, das sieht man schon, wenn Leute aus Berlin auf einen Feuerwehrball in einem sauerländischen Dorf einfallen.

>> weiter in der taz Berlin

Die taz-Reportage über das Lernhaus ist jedoch weniger “transkulturell” – vielleicht liegt es ja an der Journalistin?

SIEHE AUCH:

Wie nützlich ist der Begriff “Kultur” in der Zuwanderungsdebatte?

Mehr Fokus auf die Gemeinsamkeiten der Menschen! – Interview mit Christoph Antweiler

Schule, Integration und Kosmopolitismus

Kluge Worte von Ethnologin Christiane Klingspor vom Transkulturellen und interreligiösen Lernhaus der Frauen in der taz. Sie meint (wie viele andere Ethnologen auch), dass wir Kultur neu definieren müssen:

Die Art, wie wir Kultur definieren, prägt unser Verständnis von Gesellschaft.…

Read more

Barbara Lüem ist tot

Die Basler Ethnologin Barbara Lüem ist im Alter von erst 55 Jahren gestorben, meldet webjournal.ch. Kurz vor der Veröffentlichung ihres neuen Buches ist sie durch einen unglücklichen Sturz unmittelbar gestorben.

Ich habe in den 90er-Jahren an einer ihrer Seminaren an der Uni Basel über die Pazifik-Inselgruppe Tuvalu teilgenommen. Die Einwohner Tuvalus waren auch Thema ihrer Doktorarbeit. Das Nachrichtenportal schreibt:

Sie war eine vielseitig interessierte Persönlichkeit, die als freischaffende Ethnologin, stets auch immer «berufsfremde» Tätigkeiten ausübte, die schliesslich aber immer wieder in ihre wissenschaftliche Arbeit einflossen.

So ist sie die Verfasserin von «Heimathafen Basel» eines der «Bestseller» des Christoph-Merian-Verlages Basel, worin sie umfassend die Geschichte der schweizerischen Hochsee- und Rheinschiffahrt sowie des Rheinhafens Basel in süffig lesbarer Weise schildert.

Sie war auch Märtfrau auf dem Basler Markt, und zwar am Elsässer-Stand von Boulay, Village-Neuf. (…) Barbara Lüem war während eines Jahres auch zuständig für das kulturelle Programm im Kleinbasler Integrations-Zentrum «Union».

>> weiter auf webjournal.ch

Ueber das Buch Heimathafen Basel schreibt die taz:

In vier Kapiteln untersucht die Autorin Fragen nach dem Wie und Warum der Flotte, nach den Schiffstypen, die vom Hochseehafen Basel aus die Welt befahren, und nach den Menschen, die damit zu tun haben. Das Resultat ist ein ausgesprochen interessantes und spannendes Werk, welches historische Informationen, private Dokumente Schweizer Seefahrer und persönliche Eindrücke auf angenehmste Art und Weise verbindet.

>> Interview mit Barbara Lüem über das Buch auf SwissInfo

Die Basler Ethnologin Barbara Lüem ist im Alter von erst 55 Jahren gestorben, meldet webjournal.ch. Kurz vor der Veröffentlichung ihres neuen Buches ist sie durch einen unglücklichen Sturz unmittelbar gestorben.

Ich habe in den 90er-Jahren an einer ihrer Seminaren an…

Read more

Forbruk som veldedighet: – Næringslivstopper snakker som koloniherrer

I Sverige prøver næringslivet å overbevise befolkningen om at de bør forbruke mer for å redde klimaet. “Slutt for Guds skyld ikke å kjøpe kinesernes varer. Dette er jo deres sjanse å utvikle seg og betale for et renere miljø.” Denne argumentasjonen minner om Rudyard Kiplings resonnement om “den hvite manns byrde”, skriver antropolog Alf Hornborg i Dagens Nyheter: “Kolonialisme som veldedighet!”

Han forklarer:

Den franske antropologen Maurice Godelier har påpekat att samhällen i alla tider har varit benägna att framställa ojämnt utbyte och exploatering som om det vore ett rättvist byte av tjänster. Slavarna skulle vara tacksamma mot sina ägare, medeltidens livegna mot sina feodalherrar, inkahärskarens undersåtar mot sin gudomliga kejsare De som alstrar överflödet skall vara tacksamma för de smulor som kommer dem till del.

Är det därför vi i dag pratar om “arbetsgivare” och “arbetstagare”? Är det därför vårt budskap till de fattiga länderna i syd är att de bör vara tacksamma för att få sälja sina underbetalda arbetstimmar och naturresurser till det kapitalstinna nord?

>> les hele kronikken i Dagens Nyheter

SE OGSÅ:

Miljøkrise: Mindre frihet, mer ansvarlighet?

Håper at samfunnsforskere begynner å interessere seg for globle miljøendringer

Samfunnsforskere inn i klimadebatten – Intervju med Karen O’Brien

Doktoravhandling: “Antropologer forstår forbruk og salg bedre enn markedsførere”

I Sverige prøver næringslivet å overbevise befolkningen om at de bør forbruke mer for å redde klimaet. "Slutt for Guds skyld ikke å kjøpe kinesernes varer. Dette er jo deres sjanse å utvikle seg og betale for et renere miljø."…

Read more

“Kanskje det ikkje er så stor skilnad på feltarbeid og arbeidsliv?”

For ikke så lenge siden sprang Ragnhild Therese Nordvik med en ungdomsgjeng gjennom gatene i Bolivia. Nå er hun
daglig leder i SAIH (Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond) – og månedens antropolog. Forskjellen mellom feltarbeidet hos gjengen og lederjobben er mindre enn en skulle tro, skriver hun i sin tekst på hjemmesiden til Norsk antropologisk forening: Som antropolog prøver hun fortsatt å finne ut hvordan ting henger sammen:

Eg brukte eit halvt år på å stå og fryse på ein plaza, prøve å omsetje Eminem og 50 Cent sine tekstar frå jukeboksen på spelebula til stadig mindre imponerte gjengungdomar, finne strategiar for å unngå å verte overskjenka på festar, prøve å finne ei meining bak vald og valdtekter i ein gjeng som omtala seg som ein stor familie, og prøve å finne ut korleis alt dette kunne henge saman.

I dag heng eg meir på seminar om økonomistyring i frivillige organisasjonar, prøver å omsetje bistandsstrategispråk til den røynda vi opplever, finne strategiar for å motivere og få det beste ut av mine flinke medarbeidarar, og prøve å finne ei meining bak dei fine orda i PRSP-ar, regjeringa sine strategidokument og diverse FN-konvensjonar. Og framleis prøver eg å finne ut av korleis alt heng saman. Kanskje det ikkje er så stor skilnad på feltarbeid og arbeidsliv trass alt?

Antropologi er for henne ikke et fag, men et livssyn:

Kjerna av antropologi handlar ikkje om studiepoeng og endelege teoriar, men det er eit overordna rammeverk, ein måte å sjå på livet på. (…)

Å vere antropolog er mellom anna å vere nyfiken, open og prøve å forstå. Det er å tenkje: ”Kvifor meiner ho det?” og ikkje berre ”Ho tek feil”. Antropologar har lest, lært og erfart at det fins så mange ulike måtar å organisere og forstå samfunnet på, og at alle dei ulike måtane har ein intern logikk. Dette gjer oss – vonleg – meir opne for å stille spørsmålet: ”Fins det andre måtar å sjå på dette på?”, og så prøve å forstå desse andre måtan.

>> les hele teksten på NAFs hjemmeside

Ragnhild Therese Nordviks hovedoppgave om ungdomsgjengen er lagt ut på nettet:

Ragnhild Therese Valverde Nordvik: Å leve på kanten. Fellesskap og identitet i en ungdomsgjeng i El Alto, Bolivia

I Bistandsaktuelt 5/2005 ble hun beskrevet som “en typisk representant for de mange unge velkvalifiserte kvinnene som jobber med bistand”.

SE OGSÅ:

“Nesten som på feltarbeid” – Månedens antropolog på jobb i Uteseksjonen

Månedens antropolog: – Antropologifaget verdifullt for troverdig kommunikasjon

For ikke så lenge siden sprang Ragnhild Therese Nordvik med en ungdomsgjeng gjennom gatene i Bolivia. Nå er hun
daglig leder i SAIH (Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond) - og månedens antropolog. Forskjellen mellom feltarbeidet hos gjengen…

Read more

Really an ethnic conflict? An anthropologist on the Kenya-crisis

Both in Norwegian and international media, the recent crisis in Kenya has often been described as an ethnic or an tribal conflict. But is this a correct view? “There is a tendency in media in the West to portray Africa as a place where tribal rivalries inevitably and almost naturally yield conflict and violence, and that is fairly misleading”, says anthropologist Angelique Haugerud in a The Real News Network radio interview:

It’s clear that ethnicity is a part of this picture, but it is only one piece of it. And the conflict in Kenya is as much due to political party competition, modern efforts at democratization, and the kinds of political dynamics we see anywhere in the world.

The kind of anger that’s boiling over now has also to do with economic inequalities:

The U.S., like the World Bank, the IMF, and European donors have over the years emphasized neoliberal economic policies—privatization, user fees for health care, and so on. That’s a set of policies that were, of course, widely implemented in Africa by these international financial institutions, as well as through bilateral aid. In Kenya, those have accentuated economic inequality and poverty.

>> view and read a transcript of the interview

In an article in OpenDemocracy, the anthropologist gives us an optimistic buttom-up-perspective. The way Kenyan citizens are living out and working through their country’s crisis offers insight into how boundaries of ethnicity, clan and class can be overcome, she writes:

Yet such hardening of ethnic boundaries, even four weeks into the crisis, is by no means pervasive or irreversible. 23-year-old Muthoni, for example – a Nairobi resident whose parents are from Embu district and thus again perceived as nearly Kikuyu – traveled with her church group to assist Luo people who had taken refuge at a police station in the nearby town of Limuru, whose population is predominantly Kikuyu. She comments: “we are all Kenyans…it’s a mixed brew; we can’t live without the other….it’s not logical to kill your neighbour; you were in agreement before.”

(…)

In spite of today’s newly charged ethnic identities and growing mistrust, now (as in the past) mutual assistance and other social bonds soften boundaries of ethnicity, neighborhood, clan, and class.

>> read the whole story in OpenDemocracy

I wish she’d elaborated more on this issue. But several excellent round-ups over at GlobalVoices provide us with useful links.

Rebecca Wanjiku writes:

After a week of killings, looting and the political madness witnessed in Kenya after last month’s general elections, Kenyan Bloggers are at the forefront of reconciliation, urging people to reach out, regardless of their ethnic background

>> read Kenya: “Bloggers seek to heal a wounded nation” and Kenya: Moving images of unrest and hope by Juliana Rincón Parra and Kenya: Cyberactivism in the aftermath of political violence by Ndesanjo Macha

A similar perspective can be found in the analysis by media researcher George Ogola:

A week prior to the election, only Al-Jazeera had taken some trouble to tell the Kenyan story. Reuters Africa proved another notable exception. But the familiar would soon follow, vicious and unrelenting.

When protests met the announcement of the presidential results, CNN, BBC 24 and Sky News sent some of their finest to Nairobi. But the frame of reference had been pre-determined. A narrative had been established. Kenya had descended into tribal anarchy reminiscent of the Rwanda genocide. Neighbours had turned onto each other just because they belonged to different tribes. ‘Tribal violence’ became the definitive mantra and was the basis for reports across the world.

(…)

It was equally about a western anthropology that figures conflict in Africa only in tribal terms; an Africa whose existence is so basic it must not be understood beyond the discourse of the tribe. I witnessed the power of a selective morality that tends to view Africa from a paradigm of difference, a unique rationality that embraces the kind of savagery the world was witnessing.

(…)

Amid this, the obvious was deliberately being negated. Why was violence in Nairobi largely restricted to the slums of Kibera and Mathare? Was it possible that the Kenyan poor were at war with the rich and with themselves? (…) Was it really possibly that because of disputed presidential elections, Kenya would suddenly implode? Was there a historical trajectory to this conflict?
(…)
The assumption that informs the continent’s interpretation is that this is a continent whose civilisation cannot be so sophisticated as to have class wars; neither can it justifiably fight for anything remotely democratic.

>> read the whole comment in AfricanPath

See also comment by Madeleine Bunting in the Guardian: “The west’s exotic fantasy of Africa means we fail to understand the real reasons for conflict in developing countries”, she writes.

>> read the whole comment “The violence in Kenya may be awful, but it is not senseless ‘savagery'”

UPDATE: Anthropologist Miroslava Prazak agrees: “Economic difference is truly at the heart of what is happening,” she said. “… It’s not about ethnic clashes. It’s about a political process that has gone wrong.” >> full story in the Bennington Banner (link updated)

SEE ALSO:

Cameroon: “Ethnic conflicts are social conflicts”

Turning away from ethnicity as explanatory model

Seeing Africa as exceptional underestimates common experience of globalisation

Conflict Resolution and Anthropology: Why more scholarship on violence than on peace?

Both in Norwegian and international media, the recent crisis in Kenya has often been described as an ethnic or an tribal conflict. But is this a correct view? "There is a tendency in media in the West to portray Africa…

Read more