search expand

Fredrik Barth: “Slutt å kalle fordommer for rasisme”

I et intervju med Dag og Tid advarer antropolog Fredrik Barth mot “overdrevet bruk” av begrepet rasisme. “Vi oppmuntrar folk til indirekte å bera på ein raseteori om ulike variantar av menneskeslekta – og at desse skilnadene er arvelege og i grunnen urikkelege. Det er farleg og difor mislikar eg sterkt denne overdrivne bruken av rasisme”, sier han.

En dame som ikke vil leie ut hybelen sin til pakistanere ville han simpelthen betegne som “fordumsfull”:

Ho er ikkje rasist, men ho er opplagt fordomsfull. Ho tenkjer at dei med pakistansk bakgrunn ter seg annleis enn vi og kokar mat med sterk lukt. Men valet hennar kan vera relativt godt grunngjeve, og ho kan ha fått stadfest fordomane sine gjennom eigne røynsler. Det er leitt, men det er slik det fungerer sosialt. Vi kjenner langt frå dei fleste menneska vi har sosial omgang med, så då går vi etter nokre signal som vi trur vi kan bruka for å klassifisera dei.

Rasisme fins ikke i Norge, mener Barth:

Rasisme, slik eg skjønar det, er ein teori eller ei tru om at menneskeleg åtferd og menneskeleg verdi botnar i rase. Altså at måten mennesket ter seg på, er avgjort av biologisk avstamming. Det er ikkje det vi talar om i Noreg. Vi har vore gjennom ein hestekur dei seinaste femti åra, og slike oppfatningar finn ein knapt att. Når nordmenn talar om rasisme, er det fordomar og stereotypiar dei meiner.

>> les hele intervjuet i Dag og Tid

Mange som forsker og jobber mer med slike temaer enn Barth ville være uenige med ham. Barth ufarliggjør med denne snevre definisjonen av ordet rasisme tvilsomme holdninger blant folk. Ifølge Marianne Gullestad er det å utfordre slike holdninger som Barth her viser et av de viktigste oppgaver for antropologer, se The Five Major Challenges for Anthropology og Norske verdier, islam og hverdagsrasismen. “Kategorien ’rase’ er blitt en blind flekk for nordmenn”, påpekte den norsk-skotske forskeren Eileen Wood

I et intervju med Dag og Tid advarer antropolog Fredrik Barth mot "overdrevet bruk" av begrepet rasisme. "Vi oppmuntrar folk til indirekte å bera på ein raseteori om ulike variantar av menneskeslekta – og at desse skilnadene er arvelege…

Read more

– Sjarkfiskere er havets cowboyer

Maskulinitet, individualisme og frihet. Det er noe av verdiene som preger sjarkfisket. Mannen ombord på en enmannsbåt er rett og slett en slags cowboy, mener sosialantropolog Gunnar Lamvik ved Sintef teknologi og samfunn. Han har kikket litt nærmere på den norske sjarkfiskeren for å kunne si noe om kulturen på Norges farligste arbeidsplasser, melder Fiskeribladet.

Ulykkestallene er høye. Sjarkfiskeren tenker lite på sikkerhet. Hvis fiskere på en enmannsbåt virkelig begynner å tenke på alt som kan gå galt, bør de bare slutte i yrket, sier antropologen:

– Som cowboyene jobber en sjarkfisker alene. Han har en frihet, og jobber til en viss grad når han vil. Jeg har også merket meg at sjarkfiskere driver og bygger om og modifiserer båtene etter sitt hode. Maskulinitet er åpenbart en del av bildet. Man skal være en harding for å drive på denne måten, fordi man også må holde på i snødrev, mørke og dårlig vær.

– En sjarkfisker sa til meg at hvis man legger seg til å sove i overlevingsdrakt, da er man ferdig. Et sterkt fokus på helse, miljø og sikkerhet om bord vil påminne fiskerne om alle farene. Det er nå en gang farlig å være fisker, og folk i dette yrket vil ikke eller kan ikke se alle faremomentene.

Resultatet av studien ble presentert på Sjøsikkerhetskonferansen i Haugesund.

>> les hele saken i Fiskeribladet

SE OGSÅ:

Fellesskap på arbeidsplassen forebygger ulykker

Thomas Hylland Eriksen: “Jakten på trygghet gjør oss utrygge”

– For mer fabrikkantropologi

Maskulinitet, individualisme og frihet. Det er noe av verdiene som preger sjarkfisket. Mannen ombord på en enmannsbåt er rett og slett en slags cowboy, mener sosialantropolog Gunnar Lamvik ved Sintef teknologi og samfunn. Han har kikket litt nærmere på den…

Read more

Trengte politibeskyttelse for å forsvare doktoravhandlingen sin

Politi og vektere var på plass da sosialantropolog Åsa Aretun forsvarte sin avhandling om muslimske friskoler, melder Östgöta Correspondenten. Forskningen hadde vakt oppsikt på nettet og en del innslag var ubehagelige, leser vi. Jeg antar dette gjelder anti-islam nettsteder (vil ikke spekulere mer her, det er bare å google). Men alt gikk bra da.

Aretun fant ut at barna ikke blir påvirket av skolens religiøse profil i noen større grad.

Jeg har tidligere omtalt oppgaven, se Doktoravhandling: Forskjellene mellom offentlige og muslimske skoler er overdrevet og den kan også lastes ned i fulltekst

Politi og vektere var på plass da sosialantropolog Åsa Aretun forsvarte sin avhandling om muslimske friskoler, melder Östgöta Correspondenten. Forskningen hadde vakt oppsikt på nettet og en del innslag var ubehagelige, leser vi. Jeg antar dette gjelder anti-islam nettsteder (vil…

Read more

Første omtaler av Marianne Gullestads “Misjonsbilder”

“Boken er et vitenskapelig verk som krever sitt av leseren. Samtidig er den skrevet av en forfatter med stor formidlingsglede, og som selv synes å ha hatt stort utbytte av arbeidet”, skriver Stavanger Aftenblad om Marianne Gullestads nye bok Misjonsbilder. Bidrag til norsk selvforståelse.

>> Stavanger Aftenblad: Bak misjonærbildene

Liv Riiser, kulturjournalist i Vårt Land har skrevet en mer personlig omtale. “Jeg vokste opp med disse bildene. For meg er «Misjonsbilder» nærmest som et familiealbum”, skriver hun. “Marianne Gullestad har analysert bildene og skrevet bok om virkelighetsforståelsen som jeg, og mange med meg, engang tok for gitt.”

>> Vårt Land: Med kamera i Afrika

MER INFORMASJON OM BOKA:

Misjonsbildenes makt over sinnene – ny bok av Marianne Gullestad

"Boken er et vitenskapelig verk som krever sitt av leseren. Samtidig er den skrevet av en forfatter med stor formidlingsglede, og som selv synes å ha hatt stort utbytte av arbeidet", skriver Stavanger Aftenblad om Marianne Gullestads nye bok Misjonsbilder.…

Read more

Anthropology and CIA: “We need more awareness of the political nature and uses of our work”

In the newest issue of Anthropology Today (to be published in October), David Price continues discussing how CIA and similar agencies “covertly set our research agendas and selectively harvest the resulting research” and writes that “sometimes we may need to follow Delmos Jones’ Vietnam War-era example of withholding materials from publication when there is a risk of abuse by military and intelligence agencies:

Given the abuse of power we have already witnessed and the uncertain future we face in relation to the security state that perpetrated this, how far should we permit our professional involvement to go in this matter? We need more awareness of the political nature and uses of our work. As long as we publish in the public arena, anyone can use our findings for ends we may not approve. But we also analyse and advocate on the basis of data we collect, and have a degree of control over our own interpretations. Though secrecy may limit our knowledge of how our research is deployed by the security state, we must continue to expose and publicize known instances of abuse or neglect of our work.

Price’s text “Buying a piece of anthropology. The CIA and our tortured past” is the second part of a two-part article examining how research on stress under Human Ecology Fund sponsorship found its way into the CIA’s Kubark interrogation manual. Abuse of detainees at Guantánamo Bay, in Afghanistan and Iraq, and in the CIA’s network of secret ‘rendition’ prisons involves tweaking techniques described in Kubark:

As I have argued here, new information has become available that shows how anthropological knowledge has been applied to devising coercive interrogation techniques in the past. Also, we now know that Tony Lagouranis, who joined Abu Ghraib as an interrogator after the torture scandal broke, has described how Patai’s The Arab mind was abused by military personnel attempting to help interrogators dehumanize Arab enemies (Lagouranis and Mikaelian 2007). We must take this backdrop to the involvement of our discipline into account if we are not to become complicit.

(…)

Those who lead calls for social scientists to design improved interrogation methods (see ISB, Gross 2007) claim to do so in order to move away from torture towards a more humane interrogation, but they fail to acknowledge the irony that those they hail as pioneers of scientific interrogation were key CIA MK-Ultra-funded scientists who unethically commissioned and mined research for this purpose (Shane 2007). As a discipline we cannot afford to condone torture; were we to allow our work to be used for such ends we should become ‘specialists without spirit, sensualists without hearts’ (Weber 1904: 182).

Among other things, Kubark discussed the importance of interrogators learning to read the body language of interrogation subjects. The HEF funded the research by anthropologist Edward Hall on this issue, David Price writes. Several pages of Kubark describe how to read subject’s body language with tips such as:

It is also helpful to watch the subject’s mouth, which is as a rule much more revealing than his eyes. Gestures and postures also tell a story. If a subject normally gesticulates broadly at times and is at other times physically relaxed but at some point sits stiffly motionless, his posture is likely to be the physical image of his mental tension. The interrogator should make a mental note of the topic that caused such a reaction. (CIA 1963b: 55)

In 1977, after public revelations of the CIA’s role in directing HEF research projects, Edward Hall discussed his unwitting receipt of CIA funds through the HEF to support his writing of The hidden dimension (Hall 1966):

Hall conceded that his studies of body language would have been useful for the CIA’s goals, ‘because the whole thing is designed to begin to teach people to understand, to read other people’s behavior. What little I know about the [CIA], I wouldn’t want to have much to do with it’ (Greenfield 1977: 11).10 But Hall’s work, like that of others, entered Human Ecology’s knowledge base, which was selectively drawn upon for Kubark.

However, it does not take CIA funding for anthropologists to produce research consumed by military and intelligence agencies, Price stresses:

During the 1993 American military actions in Somalia I read a news article mentioning an ethnographic map issued by the CIA to Army Rangers. Because of my interest in ethnographic mapping, I wrote to the CIA’s cartographic section requesting a copy of this map. A CIA staff member responded to my query, informing me that no such map was available to the public. This CIA employee also politely acknowledged that she was familiar with a book I had published while a graduate student that mapped the geographical location of about 3000 cultural groups (Price 1989).

Given the CIA’s historic role in undermining democratic movements around the world, I was disheartened that they were using my work, but I should not have been surprised. Obviously nothing we publish is safe from being (ab)used by others for purposes we may not intend.

For more texts by David Price on anthropology and CIA, se his homepage

SEE ALSO:

Oppose participation in counter-insurgency! Network of Concerned Anthropologists launched

The dangerous militarisation of anthropology

Laura McNamara: Cultural Dynamics in Interrogation: The FBI At Guantanamo (Savage Minds)

Protests against British research council: “Recruits anthropologists for spying on muslims”

More and more anthropologists are recruited to service military operations

“Tribal Iraq Society” – Anthropologists engaged for US war in Iraq

San Jose: American Anthropologists Stand Up Against Torture and the Occupation of Iraq and AAA Press Release: Anthropologists weigh in on Iraq, torture at annual meeting

In the newest issue of Anthropology Today (to be published in October), David Price continues discussing how CIA and similar agencies "covertly set our research agendas and selectively harvest the resulting research" and writes that "sometimes we may need to…

Read more