Antropolog Long Litt Woon skriver kritisk om medias dekning av statsborgerseremonien: “Føler du deg norsk nå?” var en gjenganger i mediedekningen av seremonien:
For mange “gamle” nordmenn, er norsk identitet en fast størrelse. Derfor får vi som er “nye” nordmenn ofte spørsmål om vi er blitt norske eller i alle fall “mer norske”. Det som forblir usagt, er en antagelse om at mer norskhet gir mindre plass til andre identiteter, i mitt tilfelle malaysiskhet.
Hun mener at det ikke bare er hva nye nordmenn føler som er interessant, men også hva de “gamle” føler om de “nye”. Hun minner om “ydmykende oppmøter hos politiet for å få fornyet oppholdstillatelsen” og må derfor konkludere at for henne “var en av de beste tingene med å bli norsk statsborger å slippe å møte opp årlig hos Politiets utlendingsseksjon”.
Både interiørarkitekturen og saksbehandlingsrutinen er lagt opp til å få brukerne til å føle seg liten, usynlig og lite velkommen. Det er lite som vekker gode følelser for Norge hos Politiets utlendingsseksjon. (…) Det er dagliglivets møter før og etter seremonien som kan få nye nordmenn til å føle seg norske.
(hun glemmer ventetiden: det tok alltid rundt tre timer før det var min tur)
>> les hele teksten i Aftenposten
Mediedekning
Aftenposten: Lovet troskap til Norge
Bergens Tidende: Ble ønsket velkommen som norsk statsborger
“Som norsk statsborger lover jeg troskap til mitt land Norge og det norske samfunnet, og jeg støtter demokratiet og menneskerettighetene og vil respektere landets lover.” Dette må de nye nordmenn love.
Jeg ville aldri avgitt et slikt løfte. Som Knut Olav Åmås skrev tidligere:
Er det mer servilitet Norge trenger? Lojalitet mot “samfunnet” er et svik mot demokratiet, skrev Hans Fredrik Dahl nylig. Det bærer i seg større lojalitet, dypere troskap å være en kritisk samfunnsborger. Individualismen hylles, men til syvende og sist er Norge et knallhardt konsensussamfunn der meninger endres i takt. Og det finnes en maktnaivitet som alltid tror at staten og myndighetene er på innbyggernes side.
IMDI (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) har laget en informasjonsside om statsborgerseremonien der en også kan laste ned gaveboka til de nye nordmennene (last ned del 1 og del 2). Bloggeren Inanna (en anonym antropolog) har tatt en kjapp titt og oppdaget en del skjulte budskaper:
– For all del – ikke reproduser dere slik at dere gjør landet helt ugjenkjennelig fargemessig eller på annet vis. Husk – deres menn kan være hjemme så kan deres kvinner komme seg ut for å vaske rumpene til våre eldre og våre barn.
– Vi er snille og lar dere få lov til å bli i landet men husk å være fornøyd og ikke klag. Vi liker ikke sutring og utakknemlighet i dette landet.
– Ja vi elsker dette landet som er overbevist om at menneskerettigheter og demokratiske prinsipper er begreper alle er enige om betydningsmessig og som er særnorske fenomener.
>> les hele innlegget: “Velkommen som ny statsborger”
Sistnevnte ble også tatt opp under et av innleggene under seremonien ifølge IMDI:
Festtaler i Vest Agder, integreringsrådgiver Loveleen Brenna, har indisk familiebakgrunn, men har selv trått sine barnesko i Kristiansand.
– Mange er opptatt av å understreke det norske samfunnets humane og liberale verdier. Til det sier jeg noen ganger: Men dette representerer jo det samme som Mahatma Gandhi snakket om. Verdiene vi slutter oss til er unviserselle – i et stadig mer globalisert Norge, sa hun.
Institutt for samfunnsforskning (ISF) arrangerte et debattmøte om seremonien i november. Det var delte meninger om gaveboken Velkommen som ny statsborger, leser vi. Forsker Grete Brochmann mente den er litt kjedelig men samtidig “interessant som uttrykk for den norske statens selvdefinisjon”. – Dette er jo ideologi i ren form, hevdet Brochmann. >> les mer og last ned innleggene på ISFs hjemmeside
Boka er allerede tidligere blitt slaktet av Knut Olav Åmås: “Her er det den etablerte norske elite som feirer seg selv og sitt land”, se Det er typisk norsk å være norsk
SE OGSÅ:
Norske verdier, islam og hverdagsrasismen
17.mai, nasjonale symboler, særtrekk, drømmer og andre pinligheter
David Graeber: There never was a West! Democracy as Interstitial Cosmopolitanism
