search expand

– Fokus på innvandrere som gruppe tilslører ekskluderingsmekanismer

(Lenker oppdatert 13.2.2025) I en kronikk på nettsiden til Institutt for samfunnsforskning, går antropolog Hilde Lidén inn for å løse opp kategorien “minoritetsungdom” i mer spesifikke enheter. For: Er det ikke slik at det fins fellestrekk på tvers av majoritets- og minoritetskategoriene? Fokus på innvandrere som gruppe med bestemte egenskaper tilslører ekskluderingsmekanismer i det norske samfunn, hevder hun:

Mitt poeng – er at fokus på innvandrergruppen som en særlig kategori blinder oss i forståelsen av hva som kjennetegner samfunnet i dag. Eller sagt på en annen måte – denne innrammingen som blinker ut nordmenn med annen hudfarge, og definerer dem som problemet – sier noe vesentlig om dagens norske samfunn. Denne fortolkningsrammen som tematiserer kulturforskjeller, og inkluderer religion i dette, tilslører mange av de makt- og ekskluderingsmekanismer som vedlikeholder minoritets- og majoritetsstatus.

Vi trenger mer forskning på synlige og mindre synlige betingelse som gjør det f.eks. vanskeligere for ungdom i Norge enn andre land å ha en handlingsstrategi der de kombinerer foreldreverdier med majoritetskultur, når dette viser seg å være en vellykket integreringsstrategi.

Kan dette ha noe å gjøre med måten vi forstår forskjell og likhet på?

Vi trenger mer forskning på hvordan kjønn, klasse og hudfarge virker sammen og fører til diskriminerende praksiser. Dette innebærer å løse opp kategorien minoritetsungdom i mer spesifikke sosiale posisjoner, hvor en også ser fellestrekk på tvers av majoritets- og minoritetskategoriene. Samtidig trenger vi flere kritiske blikk på majoritetens maktgrep og fortolkningsrammer som dominerer i politikk og media og blant eliten – slik Marianne Gullestad har vært talskvinne for.

>> les hele kronikken

SE OGSÅ:

Studer majoriteten for å forstå minoriteten!

– Vi må snakke om meningsproduksjon istedenfor om integrasjon

Marianne Gullestad on norske verdier, islam og hverdagsrasismen

Innvandrerkriminalitet, integrering og gammeldags innvandrerforskning

Hvem er en innvandrer?

Thomas Hylland Eriksen: So what kinds of people exist – really? (newsletter nr 13)

(Lenker oppdatert 13.2.2025) I en kronikk på nettsiden til Institutt for samfunnsforskning, går antropolog Hilde Lidén inn for å løse opp kategorien "minoritetsungdom" i mer spesifikke enheter. For: Er det ikke slik at det fins fellestrekk på tvers av majoritets-…

Read more

Boulevard phenomenology


Place de Ménilmontant in the autumn (with bikes and cyclists…)

It’s been ages since I’ve been walking down the boulevard, but today I was doing it again. My bike has been stolen! And it was stolen from one of my favourite places, Place de Ménilmontant. Well, such things happen, and anyway it was a too small, but it feels strange that it should happen less than 48 hours before my departure. It’s the third (attempted) crime that happens to me after I came here. First I was robbed for my deposit (1300€!) for a flat that was way too expensive in the first place, then a kid tried to nick my camera during an anti-CPE demonstration (we both looked the same surprised – me because why would someone nick a fellow demonstrator’s camera, him because the camera was attached with a string around my neck so he didn’t get it…) and now my funny little green bike…
[teaserbreak]
Cherry blossoms at Place de Ménilmontant in the spring

Walking down the boulevard again made me think a lot of things. I thought about the very first time I walked that part of it, mid November eight and a half months ago. I was going from my previous flat in bobo (i.e. quite gentrified/emborgeoisé) Ménilmontant to Charonne, which is neither gentrified, neither nothing else – just okey, quite boring. After I’ve left the familiar area around Place de Ménilmontant which is not yet gentrified, but just full of cafés anyway, I passed the main entrance to the cemetery Père Lachaise at the time of the soup kitchen. The queues for free food are divided by gender, which surprised me at the time. Now I’ve passed the soupe populaire outside the Père Lachaise so many times that to not have to pay special attention to the people sitting in the bicycle lane around dinner-time around 20H would have been more surprising than to actually see them there.

Rue de Ménilmontant, in direction of Place de Ménilmontant, with Centre Pompidou in the background

There are some quite deserted areas after Père Lachaise and down to my present flat. I rarely had to pass areas like that where I lived before, so I remembered it made me a bit anxious that first evening mid November, even though the time was hardly more than 8 o’clock in the evening. I remember the anxiety, and it’s funny to think about it now. Now everything is familiar, and it takes more than an empty stretch of the boulevard to make me uneasy. – Just now, on that stretch I passed a blonde and large threesome German family, sweaty and bewildered looking at a map, towards whom I acted Parisian and local and asked if I could help them. They looked for the night bus, and I told them the way – 5 minutes from where we were. I saw a friend off on that bus less than a week ago. How different everything feels now, after some months. – I remember the first time we (my travel company and I) were at Place the Ménilmontant. We felt to be so far east that we hardly imagined that we would dare to go further… And I remember the first time we actually dared to go further east, up the Rue de Ménilmontant, and how I, after a while, should start to say hello to the local Asiatic greengroser there, and how I should see the graffiti change and how I even, at the end, should start to know people in some of the local cafés in nearby Rue des Panoyaux

It’s amazing how quickly we get used to places and how the perception of these places changes completely as we get to know them. One of my – far to many, far to ambitious – plans for the autumn is to write an academic article based on Alfred Schutz’ The Stranger (on how the stranger slowly makes him- or herself at home in a new environment), and Tim Ingold’s notion of dwelling, (on how people, when making themselves at home in that environment also changes that environment a bit). For in a not very long while, I’ll not wander around getting to feel at home in Parisian boulevards, I’ll sit at my office making anthropology of my ethnographic field notes… (And people will not be able to make fun of me saying are you awake now when I send them an e-mail or sms at 10:30 in the morning – but anyway, I’ll still be able to make fun of them for knowing the Parisian streets better than the Parisians themselves ☺ )

Me when I still had my funny little green bike (photo from Pharo in Marseille)

This is not the last post you’ll read about this favourite boulevard of mine, stretching almost all the way through eastern Paris, from Place de la Nation up to Place de Stalingrad and Bassin de la Villette. I hope to soon write a comparison between this Haussmanian grandiose, three-linen and very French boulevard with the cheapest road on the English monopoly board – the hideously gorgeous Old Kent Road, and perhaps my local Oslo street Trondheimsveien. All lively, cosmopolitan east end streets I’ve had the pleasure to live next to for a while in my life.

Place de Ménilmontant in the autumn (with bikes and cyclists...)

It’s been ages since I’ve been walking down the boulevard, but today I was doing it again. My bike has been stolen! And it was stolen from one of my favourite…

Read more

Zwei Tage im Leben der Bundeswehr Ethnologin Barbara Mück

Wie berichtet, hat die Bundeswehr eine Ethnologin zu ihrem Auslandseinsatz in den Kongo mitgenommen. Der Tagesspiegel hat die Ethnologin zwei Tage begleitet. Offenbar hat die Bundeswehr genau die richtige Ethnologin erwischt. Mueck sagt:

“Die Art und Weise der Bundeswehr kommt meinem Typ entgegen. Strukturiert. Pünktlich. Ich war mal in der Entwicklungszusammenarbeit, das war so ein Wir-machen-eine-Arbeitsgruppe-Gelaber. Schrecklich.”

Am ersten Tag soll sie den Frauen „Eufor“ zu erklären, die Europäische Mission in der Demokratischen Republik Kongo:

Eine [Frau] fragt nach den Methoden der Eufor. „Madame Mück, werden Sie notfalls auch Waffen benutzen?“ „Ja, natürlich.“ Missmutiges Grummeln. „Und zwar sehr viele.“ Nun murren einige Frauen laut und machen abschätzige Gesichter. Sie haben genug Waffengewalt gesehen in ihrem Leben. Aber Barbara Mück spricht nun sehr engagiert. „Der Mann, dessen Namen eben niemand nennen wollte, mal angenommen, der greift zu den Waffen. Sollen wir da mit ihm reden? Oder sollen wir ihm nicht lieber zeigen, dass wir stärker sind?“

Darf man dieser Ethnologin trauen?

Die Frauen sollen die Informationen in ihren Vierteln dann weiterverbreiten. Aber später wird sie umgekehrt auch den Soldaten etwas über die Einheimischen erzählen. Deshalb hat auch sie Fragen, zum Beispiel: „Wie ist die Stimmung jetzt vor den Wahlen?“

Am zweiten Tag haelt “Hauptmann (!) Mück” ein Landeskundeseminar fuer 30 Sanitäter der Bundeswehr:

Der Unterricht ist frontal, „aber bitte unterbrechen Sie mich anytime“. Mück steht, Hände hinterm Rücken verschränkt, und beginnt: „Das Bild, das man in der Presse vom Kongo hat, ist nicht das Bild von der breiten Bevölkerung. Der normale Kongolese will Frieden und seine Kinder großziehen.“

Wir erfahren, dass Barbara Mück trotz Uniform keine „richtige“ Soldatin ist, sondern Zivilangestellte der Bundeswehr, Dezernat „Info-Konzepte“. Dieses Dezernat wurde gegründet, um der wachsenden Zahl der Auslandseinsätze der Bundeswehr gerecht werden zu können.

>> weiter im Tagesspiegel (Link aktualisiert 13.11.2022)

SIEHE AUCH:

Mit in Kongo dabei: Noch eine Bundeswehr-Ethnologin

Deutsche Ethnologin hilft der Bundeswehr

Embedded anthropology? Anthropologist studies Canadian soldiers in the field

“War on terror”: CIA sponsers anthropologists to gather sensitive information

Anthropology and Counterinsurgency: The Strange Story of Their Curious Relations. Is it prostitution if anthropologists work for the military?

Wie berichtet, hat die Bundeswehr eine Ethnologin zu ihrem Auslandseinsatz in den Kongo mitgenommen. Der Tagesspiegel hat die Ethnologin zwei Tage begleitet. Offenbar hat die Bundeswehr genau die richtige Ethnologin erwischt. Mueck sagt:

"Die Art und Weise der Bundeswehr kommt meinem…

Read more

Når teologien nærmer seg antropologien

Teologer som skriver om seksualitet blant jenter i Malawi? Teologer som driver med feltarbeid og deltakende observasjon blant innvandrere? En titt i Universitetsbibliotekets digitale arkiv (DUO) byr på overraskelser, utfordrer fordommer om teologifaget.

Blant teologi-oppgavene som kan lastes ned i fulltekst finner vi f.eks Hvilke spenninger i medborgerskapsdiskusjonen speiler seg i livsførsel og holdninger blant pakistanske kvinner i Oslo? av Wenche Strand Oksavik. Vi leser i beskrivelsen:

Feltarbeid ble valgt som metode for å finne svar på oppgavens problemstilling. Jeg var deltakende observatør ved et ”hjelpesenter” i Oslo i 2 ½ mnd, og deretter intervjuet jeg 10 pakistanske kvinner.

I oppgaven Malawiske jenter og seksualitet. En studie åtte malawiske jenters tanker, oppførsel og erfaring av seksualitet tok Marte Bøe Wensaas for seg temaet HIV/AIDS-smitte i forhold til religiøse og kulturelle tradisjoner:

Oppgaven handler om hvordan disse jentene tenker, tror, oppfører og forholder seg til seksualitet og dermed HIV/AIDS. Den handler om hvordan de, som ofte vet at de er og blir utsatte for HIV, ikke nødvendigvis beskytter seg mot epidemien. Ved å bruke Bourdieus tenkning om hvordan handlingsmønstre dannes og begreper innen for kjønnsteori som verktøy, har jeg forsøkt å forstå hvordan og hvorfor de malawiske jentene oppfører seg som de gjør i forhold til egen seksualitet.

Bente Moseng skrev om God hensikt – ond handling. Om overgrep og krenkelser på barneverninstitusjoner:

Jeg stilte meg følgende spørsmål: Hvordan kunne det foregå omsorgssvikt og overgrep overfor barn på barneverninstitusjonene i et så stort omfang og over så lang tid? Hva får ansatte til å gjøre så mye vondt mot de barn de har ansvaret for? Hvorfor sa ingen fra? Hvorfor grep ingen inn? Hva kan vi lære av dette i dag?

For å svare på spørsmålene har teologen bl.a. brukt teorier av Zygmunt Bauman og Erving Goffman.

>> oversikt over alle oppgaver i teologi i DUO

Teologer som skriver om seksualitet blant jenter i Malawi? Teologer som driver med feltarbeid og deltakende observasjon blant innvandrere? En titt i Universitetsbibliotekets digitale arkiv (DUO) byr på overraskelser, utfordrer fordommer om teologifaget.

Blant teologi-oppgavene som kan lastes ned i fulltekst…

Read more

Å gjenoppfinne samfunnsvitenskapen fra et afrikansk perspektiv

Humanoria og samfunnsvitenskapen er preget av en etnosentrisk tradisjon. For hvorfor fins det to disipliner som antropologi og sosiologi ved siden av hverandre? Forskningsinstituttet WISER i Johannesburg – Wits Institute for Social and Economic Research har som målsetning “å gjenoppfinne humaniora og samfunnsvitenskap fra et afrikansk perspektiv”, skriver Dagens Nyheter:

När disciplinerna tog form på 1800-talet delade de samtidigt världen mellan sig. Sociologin ägnades “moderna”, det vill säga europeiska, samhällen. Antropologin skulle däremot inriktas på “primitiva”, “förmoderna” samhällen. Sociologin handlade om oss, antropologin om de andra.
(…)
Internationalisering nämns gärna som ett luftigt ideal i universitetsvärlden. Mer sällan talar man om den skeva globala fördelningen av kunskapsresurser. Trots att en majoritet av världens universitetsstudenter numera återfinns i den så kallade tredje världen sätter universiteten i Europa och Nordamerika dagordningen.

Et godt eksempel på ulike perspektiver av forskere i “Vesten” og i “Afrika” er reaksjonene på Wisers arbeid med temanummert “Johannesburg – den undflyende metropolen” i tidskriftet Public Culture (3/04). Redaktørene Sarah Nuttall og Achille Mbembe ble kritisert av amerikanske forskere på grunn av deres uvanlige perspektiv:

Amerikanska forskare tyckte att de hade ägnat för lite uppmärksamhet åt slummen. Underförstått: Afrikanska städer blir endast intressanta om de skildras som katastrofområden. Här återvänder, på det försåtligaste vis, tudelningen mellan moderniteten och de andra.

Utan att för ett ögonblick förneka de extrema klasskillnaderna i Johannesburg ville emellertid Nuttall och Mbembe göra upp med tendensen att “beskriva Afrika som ett objekt vid sidan om världen, eller som ett misslyckat eller ofullgånget exempel på någonting annat”.

I stället ville de förstå hur Johannesburgs blänkande finanskvarter och rangliga kåkstäder tillsammans bildar en urban mosaik, jämförbar med städer i São Paulo eller Bombay, men med sina egna historiska och sinnliga kvaliteter. Och där njutning är en lika giltig kategori som lidande.

Alltså undersöker Nuttall hur den nya “svarta” ungdomskulturen i Johannesburg medlar mellan minnet av påtvingad marginalisering och konsumtionssamhällets överflöd av identifikationsobjekt. Gamla bilder av Steve Biko hamnar på märkeskläder. Reklamen lånar stildrag från apartheids 70-tal för att ironisera över dem.

>> les hele saken i Dagens Nyheter

WISERs nettside derimot er ikke mye å skryte av. Fordi den er lagt med amatør-programmet Microsoft Frontpage, er den ubrukelig for oss som ikke bruker nettleseren Internet Explorer.

Fra/om redaktørene av temanummeret Johannesburg fins bl.a. dette på nettet:

Sarah Nuttall and Cheryl Ann Michael: Re-imagining South African Cultural Studies (pdf)

Intervju med Achille Mbembe om boka “On the Postcolony”

SE OGSÅ:

Sosiologiens blendende hvithet

– Antropologer er etnosentriske

Humanoria og samfunnsvitenskapen er preget av en etnosentrisk tradisjon. For hvorfor fins det to disipliner som antropologi og sosiologi ved siden av hverandre? Forskningsinstituttet WISER i Johannesburg - Wits Institute for Social and Economic Research har som målsetning "å gjenoppfinne…

Read more