antropologi.info | Page 352 of 726 | social and cultural anthropology blog

Slam poetry

Published on July 22, 2006 by cicilie Posted in Cicilie among the Parisians, Fieldwork, Music, literature, arts..., Slam/Performance poetry

Slam ‘aleikum – slam poetry soirée in Saint Denis (93)

I realised last night – dozing uncomfortably under rather dramatic circumstances, in the midst of a thunderstorm lightening the sky and with the wind making slamming windows and shutters throughout the street, and not to mention the pool of sweat from the perpetual heat wave as well as my untimely cold – that it’s about high time I write about what I’m actually doing here.
[teaserbreak]
At the end of the slam poetry soirée I had just attended, one of the slameurs – in one of his usual, but extraordinarily forceful performances – had ran onto the chairs among the audience and screamed the end of his poem standing on his knees on two chairs right in front of me. I can’t say for certain that I understood exactly what his text was about, I must to admit (I was outside when he started, and due to the seemingly explicit content I’d like to be sure before I go into it. My illness made me a rather bad researcher as well as bad company yesterday….). Images from his performance, the incredible heat in the small exhibition locale, the animated audience and many of the others – slammers, poets, story-tellers, toasters, mc’s, rappers – made its way into my imagination last night and disturbed my sleep in an unpleasant, but not uninteresting way.

I find the slam poetry scene in Paris rather extraordinary. The mix of people – from school children to pensioners, with a peak around the age of 30 I’d guess, women and men, and all colours and with seemingly no social or class bias – is amazing, so is the variety and authenticity in many of the texts and performances. People slam about personal or everyday experiences, issues of identity, history, love and sex… I’m so optimistic about my research project after I discovered this looking-glass by which I hope to better understand as well as describe some important aspects of French society. As I’ve found my research focus, the biggest challenge now is to understand the depth and nuances of what these slameuses et slameurs are saying, – as their rhymes and rhythms, poetics, imageries, slang and verlan not exactly make French more accessible for a foreigner. Having said that, it’s hard to find a scene more inspiring for expanding my understanding of the language of Baudelaire… (And as passionate I am about literature as well as social issues, I’m also a rather classically trained anthropologist, so it pleases me to do research on such a human universal phenomenon as spoken word performances.)

Cycling home in the night, I cursed my poor state of health and wondered what could have happened if I had hung around outside the locale a little longer as people stood chatting or if I had joined the group who went down to Canal Saint Martin to do a slam sauvage there. (I just got two enthusiastic, though apparently tired, text messages from one who had been by the canal: “Quelle nuit,”…). I think these regrets, as well as the anxiety about the project and sadness for having to leave just now when things are so great, contributed to my stormy sleep.

—

I’ll probably provide some links and stuff for the slam poetry scene later, but for the moment I’m not yet sure how I’ll go about the important issue of anonymity if this is really what my Ph.D. project will focus on.

I’m hesitating before writing the final paragraph. In several posts earlier in this blog, I’ve made reference to the skin colour of the people present. I’ll to that now as well, but with a reluctance which I’ll explore somewhere else: The group going down to the canal consisted of eight people with the following traits: black, Chinese, North African (the only girl except from me), one seemingly white (10-22 years older than the rest of us) and one seemingly Latin American and three European/whites (East, half Balkan and North (me)). The ethnic mix among the ones hanging around after closing time was about as diverse.

Slam 'aleikum - slam poetry soirée in Saint Denis (93)

New blog: Blogging anthropological fieldwork in Brazil

Published on July 21, 2006 by lorenz Posted in anthropology (general), anthropology in the news, development empowerment, fieldwork / methods, Latin- and Central America, Us and Them, websites

(via Gumsagumlao.dk) One more Danish anthroblogger: Rune Kier Nielsen is doing research on the black consciousness movement in Brasil. In his first post (three months ago) he writes:

I am writing this blog for me to reflect on an upcomming challenge in my life: Anthropological Fieldwork, and later retrace my path of knowledge. Hopefully the challenge will be met, and maybe, just maybe, this can be of some use to other students of anthropology or related -ologies.

This blog may also be of some interest as to the region of my fieldwork: The city of Salvador da Bahia, Brazil, or the subject of my study: Narrative constructions of race in the black consciousness movement (o movimento negro) and what that path of life offers in opposition to other possibilities.

I’ve just scanned a few entries, but it seems that the blog is a quite detailed and interesting account of his fieldwork.

In his most recent blog post he tells us that he has “come a long way since my initial frustrations with lack of participation and canceling informants”:

The last couple of weeks have been full of participation, the kind I prayed for in Denmark and thought impossible at first in Brazil. The kind of participation where you follow one activist around, from one social setting to the other and watch the changes that occur. Family, friends, parties, hobbies, introductions, trusted conversations and confidence – and all the other stuff.

This has been great and a important part of my study (and I predict, a big part of my final paper), but it cannot be the only part – it cannot stand alone. For this reason I have stepped up my interview activities to widen the study a bit.

Some days ago he wrote enthusiastically:

I praise my decision to do a urban fieldwork. At the moment I don’t know how people can live in a longhouse in a small village on Java for three months without the possibility to withdraw once in a while.

Here, he reflects about having one’s girlfriend in the field: Will she hold you back from full participation? Rather not, it seems:

[Trust] is an important word in Anthropology, especially as the trust people give our discipline rests on the trust we gain from our informants, which in turn rests on the trust we give them, although by no means in a deterministic relation.

When I think back, all the times I have mentioned that my girlfriend was coming to visit, there has been enthusiastic responses. People have liked to talk about it and have expressed (repeatedly) that they would like to meet her. The requests have been more insistent than I would expect from politeness or common curiosity. And maybe this is not so strange.

Anthropologists often are the stranger arriving from some unknown land. (…) The anthropologist is alone! He usually has no family in the field, making him ‘matter out of place’ in a kinship society with strong family solidarity and mutual help. I imagine that here as elsewhere there is a common sensical assumption that if you know someone’s family you can trust them. It is quite common to threaten about ‘telling’ the family (mother, father, brother or sister). Being part of a known family makes you trustworthy and sharing that family with others is a show of trust.

>> visit Rune’s Blog: Blogging anthropological fieldwork in Brazil

(via Gumsagumlao.dk) One more Danish anthroblogger: Rune Kier Nielsen is doing research on the black consciousness movement in Brasil. In his first post (three months ago) he writes:

I am writing this blog for me to reflect on an upcomming challenge…

– Moderne arbeidsliv er preget av new age

Published on July 21, 2006 by lorenz Posted in arbeid(sliv), økonomi, religion kosmologi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Engang var arbeidet Guds gave. Nå er det et personlig utviklingsprosjekt med mål om selv-realisering, som er sterkt inspirert av nyreligiøst tankegods. Dette mener antropolog Karen Lisa Goldschmidt Salamon, ansatt på Danmarks Designskole, som har forsket på emnet i nesten 20 år.

Kristeligt Dagblad skriver at antropologen ser en markant endring i vår oppfattelse av hva arbeid er. Sammenhengen mellom religion og arbeid ble hun først oppmerksom på da hun tidligere forsket i Vestnorge blant fiskere og bønder

– I Vestnorge gjorde man det, der var ens pligt. Og hvis man ville alligevel miskreditere nogen, behøvede man ikke at sige ret meget. Et “han har da vist ikke slået marken til tiden” var nok til at antyde, at manden var en dovenlars og dermed utroværdig, fortæller hun.

(…)

Siden dengang er moden skiftet, og nu handler arbejdslivet om, at vi alle skal blive til selvstændige iværksættere, og det har virket tilbage på troslivet.

(…)

Den protestantiske arbejdsmoral dikterer, at man skal arbejde så meget og så godt, man kan, for at være et ordentlig menneske. I den sammenhæng har arbejdsdagen en begyndelse og en slutning, og derefter kan man holde fri. New age afspejler et helt andet arbejdsliv med selvplanlægning, hjemmearbejdsplader og e-mails, der tikker ind døgnet rundt.

– Du er ansvarlig for dig selv på et konkurrerende marked. Alt starter med dig selv. Du udvikler dig indefra og ud, og du har pligt til at udvikle dig hele tiden. Du kan ikke hvile et øjeblik på laurbærene, siger Karen Lisa Goldschmidt Salamon.

New-age-mentaliteten kommer spesielt godt til uttrykk i IT-bransjen:

Da it-firmaerne kort efter var på deres højeste, fandt Karen Lisa G. Salamon billeder i magasinet “Wired”, der handler om computere og internet. De lignede præcis de billeder, man kan finde hos Jehovas Vidner og Scientology.

– De ligner fotografier, men er i virkeligheden tegninger. En mand læner sig ind over et bord og ser forklaret ud i horisonten. Derude er der måske en jordklode, og farverne er typisk regnbuepasteller. Der var masser af jordkloder i de tegninger, som vi i dag kalder hyperrealisme. Jeg blev meget overrasket over, at det var sådanne billeder, der blev brugt og ikke en masse mere tekniske billeder af computerskærme, siger hun.

>> les hele saken i Kristelig Dagblad: Ånden bag arbejdet og del 2 Moderne arbejdsliv er præget af new age

>> Karen Lisa Goldschmidt Salamons hjemmeside med linker til flere radioprogrammer med henne om arbeid og ledelse

SE OGSÅ:

Fengslende frihet – GEMINI om det nye arbeidslivet

Antropolog: “På børsen driver en med magi og ritualer”

– Vi må ikke glemme de utenlandske akademikerne

Published on July 21, 2006 by lorenz Posted in forskning(spolitikk) akademia, innvandring migrasjon, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Nina Dessau tar i Morgenbladet et oppgjør med påstanden at norske “intellektuelle” og “akademikere” kan tillate seg å være “innvandrervennlige” fordi de, i motsetning til ufaglært arbeidskraft, skulle være uberørt av noe konkurranse med utlendingene. “Det er simpelthen en myte at etnisk norske akademikere skulle være skånet for konkurranse fra andre”, skriver hun. Dessuten er virkeligheten “aldri så enkel som at de som er i konkurranse om de samme godene, automatisk har en fiendtlig innstilling til hverandre”.

Hun skriver:

Innenfor matematikk og naturvitenskap har utlendinger 24 prosent av vitenskapelige stillinger, i humaniora og teknologifag rundt 20 prosent, i medisin og landbruksfag i underkant av ti prosent. Et betydelig bidrag fra utlendingene, med andre ord, og enda gjelder disse tallene bare personer som har et annet statsborgerskap enn norsk som sitt første registrerte. I tillegg til dette kommer det etter hvert deres barn – “innvandrerne” som aldri har hatt et annet statsborgerskap enn norsk.

(…)

Sekstiåtternes barn som måtte satse på en karriere som forskere innenfor eller utenfor akademia, befinner seg objektivt sett i en konkurransesituasjon overfor utlendingene og deres barn. Blir alle behandlet på grunnlag av faglig kompetanse, vil normalt enkelte etnisk norske se de beste stillingene gå til noen andre.

Antallet på utenlandske forskere kommer til å øke – må øke, mener hun faktisk:

Uten utlendingene har landet ikke nubbesjans til å få realisert så mye som en brøkdel av sine ambisjoner med hensyn til forskning og utvikling. Bunnen hadde simpelthen falt ut av de mest sentrale fag, og sjansen for de enkelte miljøene til å hevde seg internasjonalt ville blitt forsvinnende liten.

Det er viktig å sørge for at utlendingene har det bra. Norge ligger ikke spesielt godt an i den internasjonale konkurransen om å tiltrekke seg vitenskapelig arbeidskraft. Landet ligger nemlig perifert i Europa, arbeidsmarkedet er begrenset og språkområdet også perifert, skriver hun. Og ifølge en undersøkelse var det flere innvandrete akademikere som fant Norge mindre attraktivt enn alternative land som var aktuelle for dem, enn det var som mente at Norge er mer attraktivt enn alternative land:

Så mange som en tredjedel av respondentene opplevde at immigrasjonsmyndighetene skapte hindringer for dem. Dette er oppsiktsvekkende når over 80 prosent av dem kom fra EU-land – og dette før EU-utvidelsen. Godt over en tredjedel av dem følte at de var uvelkomne i mer eller mindre sterk grad. Vel 60 prosent opplevde sosiale og kulturelle forskjeller som en hindring. Det er virkelig verdt å merke seg at forskjellene mellom vestlig og ikke-vestlig ikke er så store som man vil ha det til – ikke bare er det et stort flertall fra EU-land blant de spurte, men en fjerdedel av dem kom fra andre nordiske land. Som forfatterne skriver: “Det antyder at det ikke er så lett å være utlending i det relativt homogene norske samfunnet.”

For meg antyder det også at den såkalte innvandrerdebatten, med sine stereotypier om ressurssvake, motvillige og uvitende innvandrere, har adskillig flere negative konsekvenser enn det man kunne tro i første omgang.

Dette var utdrag fra en sak som kun er tilgjengelig for abonnenter. Tilgjengelig for alle er intervjuet med Nina Dessau: Universitet for nordmenn

SE OGSÅ:

Ingen satsing på unge norske antropologer? Ingen av de norske søkere ble ansatt, alle tre stillinger gikk til tyskere

Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?

Nina Dessau tar i Morgenbladet et oppgjør med påstanden at norske "intellektuelle" og "akademikere" kan tillate seg å være "innvandrervennlige" fordi de, i motsetning til ufaglært arbeidskraft, skulle være uberørt av noe konkurranse med utlendingene. "Det er simpelthen en myte…

– Ingen spøk å flytte til Norge i voksen alder

Published on July 21, 2006 by lorenz Posted in innvandring migrasjon, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, språk

Ja! Slik er det! Det vil nok være reaksjonen hos mange av oss som ikke har norsk som morsmål når vi leser innlegget av til antropologen Long Litt Woon i Aftenposten: Å lære seg norsk er et ~~livsprosjekt~~ livslangt prosjekt:

Man kan fra en lærebok lære seg de generelle regler for bruk av for eksempel preposisjoner. Men de subtile nyanser krever at man har språkkyndige rådgivere i omgangskretsen. Heter det “smaken av mangfold” eller “smaken på mangfold”? Og hva er eventuelt forskjellen?
(…)
Ordtak og uttrykk er også krevende fordi det her er lite rom for omtrentlighet. Man må med andre ord treffe blink ved første forsøk. Det hjelper for eksempel ikke “å slå to fluer i smekken”. Er å bli forfordelt å få for mye eller for lite? Er en bjørnetjeneste en stor tjeneste eller det motsatte?

>> les hele saken i Aftenposten

Man…