search expand

Die zweifelhalften Kampagnen von Survival International

Rechtfertigt der gute Zweck einen “menschlichen Zoo”? fragt Ethnologin Katrin Zinoun. Wie sie habe auch ich (mal wieder) ein Mail von Survival International erhalten, in der die Organisation auf “seltene Filmaufnahmen von einem unkontaktierten Volk im Amazonas” aufmerksam macht.

Survival International wird selten kritisiert, und Journalisten widergeben Infos von dieser Organisation brav. Ihr Anliegen scheint nobel zu sein und ist es wohl teils auch: Sie protestieren und starten Kampagnen, wenn z.B. profitgierige Konzerne Regenwaldbewohner von ihrem Land vertreiben. Ja, eine gute Sache.

Doch welches Weltbild vermittelt die Organisation? Wie stellen sie sogenannte “indigene Völker” dar? Dies wäre ein interessantes Thema einer ethnologischen Forschungsarbeit.

Man könnte zum Beispiel ihre Vorstellungen von “ethnischer” und “kultureller” “Reinheit” untersuchen. “Isolation statt Kontakt mit “Fremden” scheint das Motto der Organisation zu sein. Woran erinnert uns dies? Die Gesellschaft für bedrohte Völker ist mehrmals wegen Verbindung zur rechten Szene in Schlagzeilen geraten. Finden wir implizit ähnliches Gedankengut bei Survival International? Was ist von den Zitaten oben auf ihrer Webseite zu halten wie z.B. “Die Fremden sind schlechte Menschen. Sie missbrauchen uns. Ich bleibe lieber im Dschungel.”

Interessant wäre auch eine Untersuchung des “Volk”-Konzeptes. Auffallend sind die Generalisierungen a la “Die Yanomami glauben…” Interne Unterschede scheint es nicht zu geben, und Menschen werden hauptsächlich über die Zugehörigkeit zu ihrem “Volk” definiert.

Und was ist von ihrem Geschichtsverständnis zu sagen wenn sie behaupten “Seit Jahrtausenden konnten sich die Yanomami im südamerikanischen Regenwald entfalten. Nun kämpfen sie um ihr Überleben, da es den Behörden nicht gelingt, sie vor Eindringlingen, Angriffen und Krankheiten zu schützen”?

“Fortschritt kann töten” heisst eine ihrer Kampagnen. Was erzählen ihre Argumente über die Organisation? Träumen die Survival-Aktivisten vom “Edlen Wilden”?

Progress Can Kill

Katrin Zinoun fühlt sich beim Schauen des Videos (siehe unten) an koloniale Völkerschauen erinnert, sie kritisiert den Mythos der “unkontaktierten Völker” und hinterfragt das Motto von Survival International “Wir helfen indigenen Völkern ihr Leben zu verteidigen, ihr Land zu schützen und ihre Zukunft selbst zu bestimmen.”

“Nimmt man tatsächlich an”, fragt sie, “diese Völker könnten ihr Leben selbst bestimmen, wenn eine engagierte NGO ihnen quasi vorschreibt, dass sie möglichst isoliert bleiben sollen, weil sie sonst an Zivilisationskrankheiten sterben könnten?

>> weiter auf Katrin Zinouns Blog dialogtexte

Unkontaktierte Amazonas-Indianer: Erste Luftaufnahmen

SIEHE AUCH:

“Untouched” Amazone hosted large cities

How Media and Digital Technology Empower Indigenous Survival

Ethnologen kritisieren Berichterstattung über “isolierte Urwaldvölker”

The Double Standards of the “Uncontacted Tribes” Circus

Romantisierungen am “Internationalen Tag der indigenen Völker”

Multikultureller Rassismus: Angst vor Identitätsverlust bei den Nicobaren?

“Leben wie in der Steinzeit” – So verbreiten Ethnologen Vorurteile

In Norwegian TV: Indian tribe paid to go naked

Rechtfertigt der gute Zweck einen “menschlichen Zoo”? fragt Ethnologin Katrin Zinoun. Wie sie habe auch ich (mal wieder) ein Mail von Survival International erhalten, in der die Organisation auf "seltene Filmaufnahmen von einem unkontaktierten Volk im Amazonas" aufmerksam macht.

Survival…

Read more

Dissertationsprojekt: Second Life – ein transnationaler Platz des Kulturaustausches?


Meeting with Grad Students in Second Life. Foto: John E. Lester, flickr

Ein Ethnologe in Second Life: Auf virtual-world.info wird Ethnologe Björn Theis zu seiner Forschung in SecondLife interviewt. Er hat soeben mit seinem Dissertationsprojekt “Zur Konstruktion von Identität in digitalen Räumen: Eine interkulturelle Vergleichsstudie” begonnen.

Wieso ist SecondLife (SL) für ihn als Ethnologen interessant?

Weil mit SL ein grafischer, dreidimensionaler Kulturraum geschaffen worden ist. Hier können Menschen aus aller Welt zusammen kommen, miteinander kommunizieren, interagieren und kreieren. Gerade weil in Second Life neue Güter wie Kleidung, Skins und so weiter von den Nutzern entworfen werden können, entsteht ein transnationaler Platz des Kulturaustausches. Und mich interessiert, welchen Einfluss dies auf die kulturelle Identität der Nutzer hat. Bringen die SL-Nutzer ihre Real Life-Kultur mit nach Second Life? Und wenn ja, was und zu welchem Teil und was bringen sie mit, um ihre RL-Kultur zu repräsentieren?

Er schreibt seine Arbeit übrigens bei keinem Unbekannten in der Blogger-Szene: Alexander Knorr, nicht nur Vorreiter in Sachen Cyberanthropology, sondern auch einer der ersten Blogger überhaupt. Seit 2001 (!) ist er auf http://xirdal.lmu.de/cgi-bin/blosxom.cgi präsent. Vor kurzem ist er auf http://xirdalium.net/ umgezogen.

Björn Theis ist auch im Netz vertreten. Auf http://www.digitalcultures.de/ erzählt er mehr über seine Forschung, ein Feldtagebuch ist auch angekündigt. Dort können Second Life Nutzer auch einen Fragebogen ausfüllen. Über rege Beteiligung würde sich der Forscher freuen. Er braucht “dringend die Hilfe der deutschen SL-User”, damit seine Forschung “vernünftige Ergebnisse liefert”.

>> zum Interview auf virtual-world.info

SIEHE AUCH:

Cyberanthropology: “Second Life is their only chance to participate in religious rituals”

maxmod :: online among the gamemodders – a research-project in cyberanthropology

Feldforschung im Internet

Forschungsprojekt untersucht Rituale in Internet

Journal Ethnologie über Second Life und andere “digitale Welten”

Ethnographic study: Social network sites are “virtual campfires”

Dissertation: Why kids embrace Facebook and MySpace

Online: New book on the cultural significance of Free Software

Laughing in Cyberspace…or should I say LOL?

Meeting with Grad Students in Second Life. Foto: John E. Lester, flickr

Ein Ethnologe in Second Life: Auf virtual-world.info wird Ethnologe Björn Theis zu seiner Forschung in SecondLife interviewt. Er hat soeben mit seinem Dissertationsprojekt "Zur Konstruktion von Identität in digitalen…

Read more

Anthropologists and stereotypes about Libya and Japan


Two friends, same culture: Berlusconi and Gaddafi. Photo: Derek Visser, flickr

(draft) Have you tried googling “Japan” “earthquake” and “no looting”? Or “Libya” and “tribes”? It’s no big surprise to see stereotypical representations of other people in the news, but the ongoing historical developments in Libya and Japan might provide especially interesting examples.

Libya is for many journalists and experts a “tribal” country.

“Many Americans pride themselves on God and country. In Libya, it’s God, tribe, then country”, explains CNN and quotes anthropologist Philip Carl Salzman who says “Libyans have a strong loyalty to tribe. A tribe provides welfare in times of need,” he said. “They have a collective responsibility.”

In the article In Libya the revolution will be tribalized (The Globe and Mail), Khalil Ali Al-Musmari, a retired professor of anthropology and sociology, said the foreign media have often crudely misrepresented the nature of “tribal power” in the country, by talking about tribal leaders as though they still commanded the same obedience they did in ancient times. Educated Libyans in coastal cities, he says, make their own political decisions and do not feel obligated to follow their tribal elders. Talk of tribal divisions in the country is dangerous.

Check also The Egyptian revolution Orientalist essay contest

Japan is for journalists and experts a calm and spirutal country. Most meanstream papers around the world run stories like “Why is there no looting in Japan in earthquake aftermath?”


A lack of looting in Japan?

“The layer of human turmoil – looting and scuffles for food or services – that often comes in the wake of disaster seems noticeably absent in Japan”, claims CNN and several experts give culturalist explanations. Among them Merry White, an anthropology professor at Boston University who studies Japanese culture. “Violence, and taking what belongs to others, are simply not culturally approved or supported”, she says.

A great deal of culturalism can be found in the article Japan Earthquake Feature: Japanese stoicism part of the culture in the National Post.

The paper writes about “the extraordinary sense of calm on the Japanese archipelago amid conditions which in perhaps any other place would have led to chaos”.

“The Japanese culture encourages a heightened sense of individual responsibility, but also a very powerful sense of solidarity, and that is a very powerful combination”, says sociologist Frank Furedi.

“In Japanese culture, there’s a sort of nobility in suffering with a stiff upper lip, in mustering the spiritual, psychological resources internally,” explains anthropologist John Nelson.

“Quake response showcases Japan’s resilient spirit” is the title of Associated Press story:

Theories abound as to what makes the Japanese so resilient and willing to cooperate. Some cite the centuries-old need to work together to grow rice on a crowded archipelago prone to natural disasters. Others point to the hierarchical nature of human relations and a keen fear of shaming oneself before others.

“It strikes me as a Buddhist attitude,” Glenda Roberts, an anthropology professor at Tokyo’s Waseda University, said. “Westerners might tend to see it as passivity, but it’s not that. It takes a lot of strength to stay calm in the face of terror.”

There are even stories about the lack of a Japanese word for looting, as the bloggers at Language Log have observed. “As usual, the attempt to diagnose and explain culture cheaply in lexical terms is empirically as well as conceptually weak”, Mark Liberman comments. Further down in the comment field, Chris Kern deconstructs the notion of the non-looting Japanese:

Looking at Japanese news articles on the disasters is the easiest way to disprove this. There’s one article that discusses the American news media’s wonder over the lack of looting with the following headline:
「なぜ略奪ないの?」=被災地の秩序、驚きと称賛-米
“ryakudatsu” is used as the translation of “looting” there.

But there are other articles that talk about looting that actually has been occurring in Japan in the wake of the disasters, and they use “ryakudatsu” and “goudatsu”

But there has been looting, and these stories don’t seem to be translated into English or reported on English language news sites as the BBC explains.

What are the consequences of this kind of reporting?

These news stories that contrast peaceful Japan with violent Haiti have often triggered racist discourses in the comment fields.

Comments like this here were made quite often:

Japan is one of the least “diverse” countries in the world. This gives them solidarity and sense of nationhood that “multicultural” societies don’t have, it allows them to pull together for the common good in times of adversity. Contrast that with “multicultural” New Orleans response to a natural disaster. It seems like unity is a strength and “diversity” is a weakness.

Johann Hari challenges these stereotypes in her comment The myth of the panicking disaster victim. The evidence gathered over centuries of disasters, natural and man-made, is overwhelming, she writes:

The vast majority of people, when a disaster hits, behave in the aftermath as altruists. They organise spontaneously to save their fellow human beings, to share what they have, and to show kindness. They reveal themselves to be better people than they ever expected.

But what about the violence in New Orleans after Hurricane Katrina?

Remember the gangs “marauding” through New Orleans, raping and even cannibalising people in the Super-Dome after Hurricane Katrina? It turns out they didn’t exist. Years of journalistic investigations showed them to be racist rumours with no factual basis. Yes, there was some “looting” – which consisted of starving people breaking into closed and abandoned shops for food. Of course human beings can behave atrociously – but the aftermath of a disaster seems to be the time when it is least likely.

“The cultural explanation for looting just doesn’t cut it, and at its worst it shows signs of racism”, David A. Love explains in his piece From Haiti to Japan: Is looting economic or cultural?:

As an African-American who lived with a Japanese family as a high school exchange student, majored in Japanese studies in college, and later rode the Tokyo subway every day to work in a Japanese corporation, I have some thoughts. I say it is economic, but it isn’t quite that simple, because other circumstances are at play.

SEE ALSO:

Haiti Earthquake: Worldwide solidarity, a common humanity? (updated)

How racist is American anthropology?

Emphasis on ‘culture’ in psychology fuels stereotypes, scholar says

“Stone Age Tribes”, tsunami and racist evolutionism

In Norwegian TV: Indian tribe paid to go naked to appear more primitive

The Culture Struggle: How cultures are instruments of social power

Thesis: That’s why there is peace

When applied anthropology becomes aid – A disaster anthropologist’s thoughts

Two friends, same culture: Berlusconi and Gaddafi. Photo: Derek Visser, flickr

(draft) Have you tried googling "Japan" "earthquake" and "no looting"? Or "Libya" and "tribes"? It's no big surprise to see stereotypical representations of other people in the news, but the…

Read more

Thomas Hylland Eriksen med ny bok om søppel

(LENKER OPPDATERT 19.1.2021) – Jeg samler på bivirkninger av moderniteten. Tidligere har jeg skrevet om hastverk og identitet, velstand og lykke. Nå har jeg tatt for meg søppel, sier Thomas Hylland Eriksen i et intervju med Dagbladet.

Søppel – Avfall i en verden av bivirkninger” heter boka der han vil få oss til å se på avfall på en ny måte. Ingenting er verdiløst og kan brukes igjen. Avfall er en ressurs.

– Jeg tenker på et materiale som fleece, som er laget av plastposer, som et tegn på et sivilisasjonsfremskritt og betegnende for retningen vi bør gå i, sier han.

Han påpeker at det innen akademia finnes en intens interesse for forbruk, men det er nesten ingen som skriver om søppel. Om det er få forskere som er opptatt av søppel, finnes det mange kunstnere som er det.

>> les hele saken i Dagbladet

OPPDATERINGER:

Thomas Hylland Eriksen har lagt ut innledningen på nett (pdf)

Anmeldelse i Dagsavisen av Stian Bromark: Drømmen om et luktfritt samfunn

Omtale i Nationen av Drude Beer: Stanken av de rikes søppel

Den kanskje beste dekningen finner vi i Nærnett, som er nettavisa til journalistutdanninga i Volda. De har ikke bare intervjuet Thomas Hylland Eriksen: – Folk bør tenke mer på søppel, men også skrevet en bakgrunnssak om søppelens kulturhistorie, søppelforskning og søppelflaket i Stillehavet som er minst fire ganger større enn Norge: Dette er en søppelsak (begge skrevet av Steffen Pedersen). I tillegg har Stine Vandevjen Olsen skrevet et veldig interessant intervju med ekteparet Randi og Knut Lied fra den eldre generasjonen: – Før var det ikke noe som het søppel

SE OGSÅ:

Jeg skrev om antropologi og søppel tidligere Anthropology of Trash: An anthropologist as garbage collector og Professor studies society’s poor by picking through trash. En av disse “søppel-antropologene” er blitt intervjuet på nytt ifjor høst: Robin Nagle

(LENKER OPPDATERT 19.1.2021) – Jeg samler på bivirkninger av moderniteten. Tidligere har jeg skrevet om hastverk og identitet, velstand og lykke. Nå har jeg tatt for meg søppel, sier Thomas Hylland Eriksen i et intervju med Dagbladet.

"Søppel - Avfall…

Read more

Antropolog: – Meningsløst å måle forskning på den måten

1 av 5 forskere forsker ikke, påsto Aftenposten nylig.

Forskningsaktivitet måles med et poengsystem. Byråkratene mener de kan måle “produktivitet” og “kvalitet” via poeng og rankinglister.

Det er få forskere – jeg har ikke møtt en eneste – som forsvarer dagens tellekantsystem. Likevel er det få som protesterer offentlig. Et av de få unntakene blant antropologene er Kenneth Bo Nielsen. I et innlegg i Klassekampen (ikke på nett) gir han oss tre personlige eksempler på hvorfor dagens tellesystem “aldri vil kunne gi et rettferdig bilde av forskernes produktivitet”:

– I 2010 publiserte jeg en artikkel i det nordiske tidsskriftet «Forum for Development Studies». Tidsskriftet er vurdert på nivå 1, og derfor fikk jeg, takket være tellekantsystemet, tildelt et helt publiseringspoeng. Samme år publiserte jeg en annen artikkel i det engelske «Journal of Legal Pluralism». Den skulle egentlig ha kommet ut i 2009, men nummeret var så forsinket at det først ble ferdig høsten 2010. Men det stod uansett 2009 som publiseringsår på tidsskriftet, og dermed fikk jeg ingen publikationspoeng. Hvorfor? Fordi artikler med utgivelsesår 2009 skal registreres senest 1. april 2010. Kommer de ut de senere, regnes de ikke med i det store tellekantsregnskapet. Artikkelen min i Journal of Legal Plualism er altså en slags spøkelsesartikkel, som ifølge tellekantregnskapet ikke eksisterer.

– Denne måneden utgis så en antologi jeg har redigert med en dansk og en tysk kollega. Den inneholder tolv artikler og er på 324 sider. Det har vært mye jobb med å sikre en gjennomgående høy akademisk kvalitet i boka, og vi tre redaktører har arbeidet med oppgaven gjennom de siste to årene. For denne redaksjonelle innsatsen får vi null publiseringspoeng. Å redigere en akademisk antologi er altså ikke en forskningsbasert aktivitet.

– Heldigvis har jeg en artikkel selv i boka, og for den får jeg 0,7 tellekanter. En artikkel i en antologi krever med andre ord bare 70 prosent av den forskningsinnsatsen en artikkel i et tidsskrift på samme nivå gjør. Jeg har også forfattet introduksjonen til boka sammen med mine medredaktører. For dette får jeg også 0,7 poeng, men de skal jeg dele med de to andre. For introduksjonen får jeg dermed 0,23 poeng. Det gir mig i alt 0,93 poeng for å ha vært medprodusent av en bok på langt over 300 sider. Det er mindre enn jeg fikk for mine 25 sider i Forum for Development Studies.

Han konkluderer med at “det eneste positive man kan si om tellekantssystemet som en målestokk for produktivitet, er at det forhåpentligvis behandler alle forskere like urettferdig.”

Ingjerd Hoem, leder ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, fortalte nylig at dagens målesystem gjør det vanskeligere å tilbakeføre kunnskap. Publiserer du på språk annet enn engelsk får du som regel ingen publiseringspoeng. Tidsskrifter som blir publisert i land utenfor Vesten blir heller ikke anerkjent:

For antropologer er det viktig å gi noe tilbake til stedene man har gjort feltarbeid på. Hvis man for eksempel skriver bøker på et lokalt språk, gir dette ikke noe uttelling i form av publiseringspoeng. Før man begynte med tellekantsystemet var slik tilbakeføring av kunnskap en selvsagt del av forskningen. Nå er det blitt vanskeligere å prioritere dette.

I den nyeste utgaven av Universitas kan vi lese om at “Regjeringen ranker universitetene” ved hjelp av et forskningsbarometer. Her er det samme tankegang. God forskning = flest mulig publiserte artikler.

SE OGSÅ:

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

“Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten”

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget: Er det en god ide å studere så rask som mulig

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

1 av 5 forskere forsker ikke, påsto Aftenposten nylig.

Forskningsaktivitet måles med et poengsystem. Byråkratene mener de kan måle "produktivitet" og "kvalitet" via poeng og rankinglister.

Det er få forskere - jeg har ikke møtt en eneste - som forsvarer…

Read more