search expand

Færre danske antropologi-nyheter

Til de som lurer på hvor det er blitt av nyhetene fra Danmark. Det fins en enkel forklaring: Danske aviser trekker seg tilbake fra offentligheten. De har tatt farvel fra internettet. Færre og færre aviser har en egen hjemmeside som er tilgjengelig for ikke-abonnenter. Oftere og oftere får vi nemlig opp slike sider.

Til de som lurer på hvor det er blitt av nyhetene fra Danmark. Det fins en enkel forklaring: Danske aviser trekker seg tilbake fra offentligheten. De har tatt farvel fra internettet. Færre og færre aviser har en egen hjemmeside som…

Read more

Urfolk og globalisering: Samisk uke i Umeå om urfolkssamarbeid

(via same.net) Internasjonalt urfolkssamarbeid er blitt viktigere og viktigere de siste årene. Om tre uker starter Ubmejen Biejvieh – den Samiska veckan i Umeå. Arrangørene (Umeå sameforening) har lagt et interessant program med fokus på nettopp internasjonalt urfolkssamarbeid.

>> mer på hjemmesiden til den Samiska veckan i Umeå

En leser fortsatt pessimistiske tekster der globalisering blir framstilt som trussel for kulturelt mangfold i sin alminnelighet og for urfolkene spesielt. Påstanden er antakelig bare riktig når det gjelder den økonomiske konsernstyrte globaliseringen, når storkapitaler går ut mot indianerne i Columbia og Mapucheindianerne blir fordrevet av Benetton

I en tidligere artikkel for magasinet Utveier konkluderte jeg:

Globaliseringen hjelper urfolkene verden rundt for å fremme sin sak. Ved å inngå allianser og bruke internasjonale organer som FN har urfolkene og andre marginaliserte grupper opp- nådd mer enn det som kunne være mulig tidligere innenfor nasjonalstatens rammer

>> les hele saken

Tidligere saker om urfolkssamarbeid er bl.a:

Riddu Riddu: Liten bygd i Nord-Troms senter for verdens urfolk

Sameungdom på besøk hos inuit-ungdom: – Vi så flere likheter enn ulikheter

Transnasjonale urfolk: Filmmøte mellom samer og maorier

Himalaya-Sami: Oss urfolk imellom

Samiske Vajas til Migration Music Festival in Taiwan

(via same.net) Internasjonalt urfolkssamarbeid er blitt viktigere og viktigere de siste årene. Om tre uker starter Ubmejen Biejvieh - den Samiska veckan i Umeå. Arrangørene (Umeå sameforening) har lagt et interessant program med fokus på nettopp internasjonalt urfolkssamarbeid.

>> mer…

Read more

Fengslende frihet – GEMINI om det nye arbeidslivet

Til tross for at teknologi og arbeidsgivere har gitt oss fleksibilitet til å styre tida sjøl, jobber mange av oss 60 timers uke. Det kreves, dersom man vil opp og fram, leser vi i den nyeste utgaven av forskningsmagasinet GEMINI ved NTNU Trondheim.

En av de forskerne som har studert det morderne arbeidslivet er antropologen Tian Sørhaug :

Tradisjonelt har arbeidslivet vært opptatt av å være «on time», nå handler det om å være online. Arbeid har blitt et personlig frigjøringsprosjekt der alle er kapitalister. Kunnskap er vår nye kapital.

Trenden med å være travel ser ikke ut til å være på vei ut. Det er ikke alltid noe galt i det, mener han. Men det er et faresignal når familielivet oppleves som en endeløs og knapp logistikkabal, mens jobben er stedet man blomstrer:

Jeg sa som fleip for 15 år siden at trenden var at familielivet var i ferd med å bli rasjonalisert, mens arbeidslivet blir erotisert. Det er der man får anerkjennelse, klappen på skuldra som er så viktig for oss. Nå må jeg si at jeg fikk rett.

Effektivitetsjaget som er bærebjelken i det nye arbeidslivet, er lite bærekraftig, mener psykolog Arnulf Kolstad. fordi det gradvis raserer miljø og natur og fremmer en individualisme som går på bekostning av fellesskap og solidaritet.

Interessant: Psykologkollega Sven Svebak fant ut at vi ikke klarer å være planmessig, målrettet og seriøst engasjert i mer enn 20 minutter. Hjernen til et normalt menneske vil da ta over styringen og kreve et mentalt femminutt med litt tull og tøys på impuls:

Det moderne arbeidslivet tar i liten grad hensyn til at vår menneskenatur faktisk er nesten uendret gjennom de siste tusener av år. Slutt å koble selvbildet til lønnet virksomhet. Jo mer man gjør det, dess mer sårbar blir man.

>> les hele saken om det nye arbeidslivet: Fengslende frihet

SE OGSÅ:

Tian Sørhaug: Arbetet blir familjärt och familjen ett arbete (Axess 1/2005)

Forskning på ledelse: Tian Sørhaugs bok Managementalitet og autoritetenes forvandling

To nye kunnskapsoversikter innenfor arbeidslivsforskning

Adler arbeidet mennesket?

Til tross for at teknologi og arbeidsgivere har gitt oss fleksibilitet til å styre tida sjøl, jobber mange av oss 60 timers uke. Det kreves, dersom man vil opp og fram, leser vi i den nyeste utgaven av forskningsmagasinet GEMINI…

Read more

Runar Døving ut mot Åsne Seierstad: “Ikke samme standard som antropologer”

Sist gikk han hardt ut mot den norske matpakka, nå angriper antropolog Runar Døving suksess-skribenten Åsne Seierstad i et fiktivt intervju med henne i tidsskriftet Utflukt (ikke på nettet enda). Til Aftenposten sier Døving:

– Vi antopologer er også på et vis sosiale spioner. Men når man har et materiale som er sensitivt, skal det anonymiseres fullstendig. I tillegg til at de som berøres av det skal kunne lese det. Man skal informere om hva man gjør. Man skal også vise frem sin egen person i historien, så leseren kjenner subjektet. Min oppgave som forsker skal synes i teksten så det blir lettere for leseren å forstå de tolkninger jeg gjør. Seierstad bare utleverer mennesker. Det er helt utilgivelig.

>> les hele saken i Aftenposten

Sist gikk han hardt ut mot den norske matpakka, nå angriper antropolog Runar Døving suksess-skribenten Åsne Seierstad i et fiktivt intervju med henne i tidsskriftet Utflukt (ikke på nettet enda). Til Aftenposten sier Døving:

- Vi antopologer er også på…

Read more

En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige

Hvordan er det å bo på et asylmottak? Hva er ungdommene opptatt av? Hva tenker de om nordmenn og hva tenker nordmenn om dem? Og hvorfor er forholdet mellom asylsøkerne og “de andre” ofte preget av mistillit og skepsis? Det var av ren nysgjerrighet Anne Barlindhaug valgte å tilbringe et halvt år på et asylmottak for å skrive hovedoppgaven i sosialantropologi. Nå er oppgaven blitt publisert i Universitetsbibliotekets digitale arkiv.

“Det var en av de første dagene det året at snøen hadde lagt seg. Jeg sto på verandaen på Skogstu, da en gruppe av unge asylsøkere gikk av bussen på vei hjem fra skolen. De var tydelig oppspilte og i godt humør. De hadde snøballkrig på veien opp mot mottaket, de lo og ropte.” Oppgaven begynner vennlig og som en god bok: Barlindhaug kaprer leseren tidlig. Åpningssetningene er karakteristiske for resten av oppgaven og uten å planlagt det, har en lest nesten alle 140 sider.

Anne Barlindhaug bruker mye plass til å skildre opplevelser fra felten, dialoger med ungdommene, fester og møter. Oppgaven gir leseren en god forståelse av hvordan det er å bo (å jobbe) på et mottak.

Ungdommene må starte et nytt liv i Norge. På en måte ønsker de bevare noe av hjemlandet sitt, samtidig gripe de nye mulighetene i et nytt land, å feste, bli kjent med nordmenn, få seg utdanning og jobb. Barlindhaug beskriver rommet til to jenter fra Etiopia:

På veggen hang det et norsk og et etiopisk flagg. Det var ikoner av Maria og Jesus. Jentene hadde hengt opp bilder av seg selv i tradisjonelle etiopiske kjoler og de hadde pyntet med norske postkort med bilder av en isbjørn og av kongefamilien.

Påfallende for antropologen var de store humørsvingningene. Den ene dagen kan en av guttene (Boy) stå på verandaen og fnise med de andre guttene, prate om damer og gi inntrykk av å være veltilpasset og fornøyd mens han den neste dagen sier at han like gjerne kan dø. Grunnen er den sårbare situasjonen som fremmed i Norge, spesielt den lange ventetiden som bl.a. UDI er ansvarlig for. De føler avmakt. Små detaljer kan derfor utløse stor frustrasjon. Mediene gjør vondt verre ved å stakkarsliggjøre mindreårige asylsøkere – noe som spesielt guttene misliker. De ønsker jo bli oppfattet som tøff og kom til Norge med følelsen av å beherske omgivelsene.

I oppgaven beskrives det flere møter mellom ungdommen og lokalsamfunnet – et flerkulturelt arrangement og et besøk av en norsk skoleklasse uten at det utviklet seg kontakter og vennskap. Det var mye skepsis på begge sider. Hun skriver:

“Jeg fikk inntrykk av at ingen [fra lokalbefolkningen] ønsket noe mer enn overfladisk kontakt med ungdommene, de ønsket ikke å bli personlig involvert. På den andre siden må det nevnes at ungdommene heller ikke tok noe initiativ. Da vi snakket om det senere ga jentene uttrykk for at de syntes det ville ha vært stas om noen hadde tatt kontakt med dem for å lage mat eller finne på noe sosialt. De ønsket å etablere relasjoner men turte ikke selv å ta initiativ.”

Hvorfor er det slik?

Med tanke på (…) typiske oppfatninger av asylsøkere generelt og enslige mindreårige spesielt, med tanke på de framstillingene, som blir gjort gjennom media, er det ikke rart at de norske ungdommene (…) er skeptiske og holder avstand. Det at de unge asylsøkerne er bevisst hvilke oppfatninger, som bli knyttet til dem, gjør at det er forståelig at også disse holder avstand.

Oppfatninger, som blir formidlet gjennom myndighetens holdning, gjennom samfunnsdebatten og gjennom media legger altså føringer for hvordan nordmenn og enslige mindreårige asylsøkere forholder seg til hverandre. Disse oppfatningene fungerer, som strukturelle føringer som begge parter i det sosiale samspillet tilpasser seg.

Hun referer til antropologen Liisa Malkki som skriver om at det har vært en implisitt tendens til å forstå mennesker og deres kultur som rotfestede, knyttet til sted.

Vi har en tendens til å oppfatte det slik at når mennesker blir revet vekk fra hjemstedet blir de også revet vekk fra sin kultur. Den redselen for rotløshet som migranter representerer, gjør at de blir sett på som moralsk og psykisk ustabile, de betraktes som ”matter out of place”, som anomalier.

Det er altså med tankene i hodene våre som det er noe galt med, kan en kanskje konkludere? Det som trengs er kanskje mer kosmopolitisme?

Hun går ikke inn i slike spørsmål, men velger å avslutte oppgaven slik:

Det er viktig for meg å understreke at mange av de unge asylsøkerne er ressurssterke. De ønsker å legge det vanskelige bak seg. Tenke framover. De forsøker å fokusere på det som er positivt. Ungdommene på Skogstu ga selv uttrykk for at de ønsket å bli oppfattet som vanlige unge mennesker og at ikke alltid merkelappen, enslig mindreårig asylsøker, skulle være i fokus. Jeg mener at svartmalingen av denne gruppen og tendensen til å beskrive dem som stakkarslige og sykelige er overdrevet, den passer ikke overens med virkeligheten slik jeg møtte den på Skogstu.

>> las ned hele oppgaven

Hvordan er det å bo på et asylmottak? Hva er ungdommene opptatt av? Hva tenker de om nordmenn og hva tenker nordmenn om dem? Og hvorfor er forholdet mellom asylsøkerne og "de andre" ofte preget av mistillit og skepsis? Det…

Read more