search expand

Adieu again

The clouds hang low over Oslo Airport. Typical nice autumn weather, the captain called it. The weather is not necessarily so nice in Paris either, so I’ll not jump to any easy comparison…
[teaserbreak]
But these last weeks, the weather has been very nice in Paris, particularly the evenings and nights. And it was even not too bad when we early, early this morning left the flat and got on our way to the airport. It’s Saturday, and at the bakery (in the upper end of Rue Oberkampf, highly recommended! Their croissants au beurre are the kind that melt in your mouth), there are more noctambules (see this post) than morning birds dropping by. I stand behind a tired young man, leaning over the counter struggling to decide between an orange or apple juice to go with his pastry. The saleswoman keeps her cool and retains all the polite phrases, but she looks a bit apprehensively up at the hooded youth.

Outside, while the bars closed some hours ago, other cafés are opening their doors, putting out chairs and tables at the pavement. Most night wanderers seemed to disappear at dawn, and we get on the bus taking us across the city, Paris is awake. Eager students hop off in the university area, and I see shoppers pull their trolleys along to the street market already burgeoning of flowers, groceries and the rest.

Paris never sleeps, I thought when I went to the bakery in this intermediate zone between nightlife and early morning. Perhaps there are streets in Oslo which gradually transforms like this as well. Oberkampf, where I lived now, can in many respects be compared to Grünerløkka (which is close to where I live in Oslo), but how often does one see old, completely ordinary people sit down on more or less trendy cafés in Grünerløkka? There are plenty of elderly inhabitants in Oberkampf, talking part in the local life, as there are plenty of children going to school there in the morning. I think it is something there, which is more than an easy comparison; this mixing of old and young, of hip and ordinary, of noctambules and parents with pushchairs, that is weaving the distinctive fabric of the Parisian street life, giving it its very particular feel. Which I don’t even have to say that I miss.

The clouds hang low over Oslo Airport. Typical nice autumn weather, the captain called it. The weather is not necessarily so nice in Paris either, so I’ll not jump to any easy comparison…
[teaserbreak]
But these last weeks, the weather has…

Read more

Selvmordsforskning: Nye perspektiver redder liv

Fortvilt? Ring oss! Det hjelper å snakke om det. Foto: Kecko, flickr

(utkast) Hver dag kaster seg minst en nordmann foran toget, henger seg, tar gift eller setter seg i bilen for å kræsje med et vogntog og dør. Enda flere prøver å ta livet av seg, men overlever.

Hvorfor velger de å avslutte livet sitt? Fordi de er psykisk syke? Ikke nødvendigvis. Det er på tide å ta et oppgjør med sykdomsfokuset og rette oppmerksomheten mot samfunnsforholdene som medvirker til at mennesker ikke orker å fortsette livet, mener flere og flere forskere, skriver Kari Dyregrov i Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

Det er Sigrun Tømmerås som i et innlegg angående gårsdagens Verdensdag for forebygging av selvmord anbefaler Dyregrovs artikkel.

Den individuelle tilnærmingen kan ifølge Dyregrov være farlig. Sykdomsfokuset tar oppmerksomheten bort fra andre årsaksforhold og fremmer i liten grad ansvar blant hver av oss. “Alle har et ansvar for å forebygge selvmord, ikke minst de som har mye makt over andre menneskers liv. Noe å tenke på ikke minst for politikere og Nav”, kommenterer Tømmerås som har skrevet mye om selvmord.

Jeg har selv kritisert det ensidige medisinske sykdomfokuset i et tidligere innlegg om The Anthropology of Suicide. Kanskje selvmordsforskningen illustrerer særlig godt hvorfor det er nødvendig at real- og samfunnsfagene samarbeider mer, at tverrfaglighet faktisk redder liv?

Morten Thomsen, leder av organisasjonen Livslinien, har skrevet en veldig god og gripende artikkel i Information: Selvmord som kommunikationsmiddel. Selvmord og selvmordsforsøk kan ses som en reaksjon på ødeleggende samfunnsforhold, en protest mot å ikke blitt hørt og sett. Han skriver om en økende andel ensomme mennesker, snevre idealer om det gode liv, høye krav til vellykkethet og manglende evne til å takle egen og andres “svakhet”, “nederlag”, sorg og kriser.

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og – forebygging ved Universitetet i Oslo satser stort på forskningsformidling. På senterets nettside finner vi flere tekster om selvmord som samfunnsproblem, bl.a. i den nyeste utgaven av tidsskriftet Suicidologi som de gir ut: Samfunnets og hverdagslivets lidelsesproduksjon og selvmordsproblematikken. Ansatser til en kritisk refleksjon av Yngve Hammerlin. Når man diskuterer selvmord, bør man også diskutere de negative konsekvensene som vårt økonomiske system har på menneskene, skriver rettssosiologen og kriminologen blant annet. “Konkurranseideologiens sosiale, psykiske og fysiske slitasje er svært belastende for en del mennesker og må studeres grundigere og mer konkret innenfor suicidologien.”

Verdensdagen mot selvmordforebygging har ikke fått særlig mye omtale i mediene. De fleste norske avisene brakte bare standard-meldingen fra NTB Markant nedgang i antall registrerte selvmord (mens den danske avisa Berlingske Tidende melder Flere selvmord på Grønland og Information tidligere skrev Flere selvmordsforsøg hos 1980-generationen i Danmark).

Dagens Nyheter har derimot markert dagen med en artikkelserie som bl.a inneholder saken ”Webbsidor uppmanar unga att ta sitt liv”.

For å redde liv, må selvmord altså også bli et politisk spørsmål. Psykologer og leger må samarbeide med antropologer, sosiologer og økonomer etc. Selvmord er også et integreringsspørsmål – uten at innvandrere trenger å være involverte.

Uansett er det viktig å snakke om selvmord og å bry seg.

SE OGSÅ:

The Anthropology of Suicide – World Suicide Prevention Day

Why anthropologists should politicize mental illnesses

Selvmord en gammel tradisjon på Grønland?

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

Doktoravhandling om spilleavhengige: – Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!

Hvordan studere og forstå lidelse?

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

The globalisation of the Western conception of mental illness

Fortvilt? Ring oss! Det hjelper å snakke om det. Foto: Kecko, flickr

(utkast) Hver dag kaster seg minst en nordmann foran toget, henger seg, tar gift eller setter seg i bilen for å kræsje med et vogntog og dør. Enda flere…

Read more

Die Ethnologie der Karottenjeans

Das Magazin De:Bug interviewt Ethnologen Moritz Ege, der Karottenjeanstragende Jugendliche studiert.

Unter den Karottenjeansträgern, erzählt der Ethnologe, befinden sich überproportional viele der Jugendlichen aus den “Nachfolge-Milieus der Arbeiterschicht”.

“Ähnlich wie in den frühen Tagen der Skin-Kultur frönen deutschstämmige und migrantische Jugendliche gleichermaßen einer Ästhetik für harte Straßenjungs”, lesen wir.

Beim Studium dieser Szene ist offenbar der oft vernachlässigte Begriff der Klasse am relevantesten.

>> weiter bei De:Bug

Jeans sind noch in einem anderen Forschungsprojekt ein zentrales Forschungsprojekt, siehe “Study how and why people wear denim around the world!”

Das Magazin De:Bug interviewt Ethnologen Moritz Ege, der Karottenjeanstragende Jugendliche studiert.

Unter den Karottenjeansträgern, erzählt der Ethnologe, befinden sich überproportional viele der Jugendlichen aus den "Nachfolge-Milieus der Arbeiterschicht".

"Ähnlich wie in den frühen Tagen der Skin-Kultur frönen deutschstämmige und migrantische…

Read more

The multilingual playground

P1130473
(Early Sunday morning. Where are my playmates?)

It’s not the first time I write about how I enjoy hanging out in Parisian playgrounds (see posts from 2005 and 2007). They’re small to middle sized and every neighbourhood seem to have one. So, if you’re looking for a green and shady place to relax for a while and observe the local way of life, a playground can be recommended. Earlier, I haven’t paid much attention to the standard of the equipment, but this time I quickly noticed that all the parks in this part of the town have got new, exciting and very varied games for the different age sets. Perhaps this is part of an renovation of the public spaces in the Northeastern and poorer districts of Paris?
[teaserbreak]

Parc de Belleville in full blossom

Parc de Belleville for instance, has always had very well kept and diverse flower beds compared to comparable spots in Oslo’s poorer neighbourhoods, but now they’ve planted flowers and plans all over it – presumably in relation to the biodiversity plan of the city of Paris. (I see on the municipal net site that Père Lachaise is participating from the 20th Arrondissement, but they haven’t written anything about Parc de Belleville yet.) But I presume also as part of an over-all refurbishment of this part of the city. Anyway, back to the playgrounds.


Leo adds to the diversity and learns to drink running water from watching the older children at the playground

It happens that our local playground is the same one I wrote about in 2007, and I can only repeat what I wrote about diversity at that time. The first friend my son made in France, was a little French Japanese girl with a nice Japanese bug on wheels which she swapped for a while for Leo’s excavator. Another day, Leo talked to himself as he played with cars side by side some older children. One of the north African looking ones asked what language he spoke, and he was so amazed to hear that it was something called Norwegian that he had to boast of his knowledge in Chinese. Whereupon he said something and the Chinese looking boy present (who were even a little older, and not too nice towards the smaller ones) laughed acknowledgingly. Today, he played around two girls where one of them was bilingual in German. And so on. The playground bears witness both to the increasing gentrification and the high Chinese presence in the area, in addition to the North African Muslim as well as Jewish immigration. An many others.

P1130473

(Early Sunday morning. Where are my playmates?)

It’s not the first time I write about how I enjoy hanging out in Parisian playgrounds (see posts from 2005 and 2007). They’re small to middle sized and every neighbourhood seem to have…

Read more

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold


Demonstrasjon i Sevilla. Foto: No Border Network, flickr

Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker? Dette spørsmålet stilte jeg meg ofte i det siste. Derfor har jeg skrevet dette innlegget om avviste asylsøkere og papirløse fra et tverrfaglig og globalt perspektiv.

I begynnelsen av juli brant ventemottakene i Lier og Fagerli ned. Det var beboerne selv som tente på bygningene. Med dette ville de – alle sammen mennesker som har fått endelig avslag på søknaden om opphold – protestere mot måten Norge behandler asylsøkere på.

Opprøret fikk ikke mye sympati i offentligheten. Politikere og byråkrater var mest opptatte av å sende opprørerne ut av landet.

UDI vil isolere ‘vanskelige asylsøkere’“, meldte Klassekampen. “Storberget senker terskelen for fengsling av asylsøkere“, skrev VG. Hvorfor skal vi bry oss om menneskene i ventemottakene, de er selv ansvarlige for sin situasjon, sa statssekretær Pål Lønseth i et intervju med Morgenbladet. “En totalt ansvarsløs handling“, kommenterte Aftenposten.

På en måte er den manglende støtten forståelig. Asylsøkerne har ødelagt flere bygninger. Likevel: Er det så enkelt å si hvem som har moralen på sin side?

Vold er ingen god løsning på konflikter. Men spørsmålet som er verdt å diskutere er om ikke asylsøkernes vold er “peanuts” i forhold til myndighetenes vold. Ikke bare beboerne, men også forskere karakteriserer tilværelsen på ventemottak som mental tortur. Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker?

“Jeg vet at menneskene i begge ventemottakene har lidd under mentale forstyrrelser grunnet langvarig, tilsiktet press fra norske myndigheter”, skriver Francis Okeny, menneskerettsaktivist fra Sudan, i et innlegg i VG.

Okeny har bodd i Lier ventemottak i fire år.

“Jeg vet også at myndighetene, gjennom å unnlate å vurdere situasjonen skikkelig og handle før det var for sent, gjorde seg skyldig i uaktsomhet”, legger han til og tar samtidig avstand fra brannstiftelsen. For beboerne har prøvd å få gehør mange ganger, men hos politikere og UDI vekket konferansene, møtene, teaterstykkene og avisartiklene deres ingen interesse, påpekte Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk senter flere ganger.

Det som beboerne opplever som mental tortur er endeløs venting i avsidesliggende mottak uten privatliv (fire menn i ett rom), frykt for deportasjon, og manglende anerkjennelse. De føler seg ydmyket av folk som stempler dem som “illegale” og “kriminelle”.

Siden myndighetene forbyr dem å tjene penger, er beboerne avhengige av lommepenger fra mottaket – 100 kroner i uka. “Det er ydmykende for et voksent menneske å måtte be om dopapir, tannkrem, såpe eller klær hele tida”, sa Francis Okeny i en tale.

“Mange blir gale her”, forteller en beboer fra Etiopia i NTNUs ferske rapport om ventemottaksordningen. “Jeg er redd for å bli slik. Jeg har observert de som er her mer enn ett år. De blir ubrukelige. Noen begynner å bruke rusmidler for å glemme.” En “skyggerapport” som norske organisasjoner sendte til FNs rasediskrimineringskomité inneholder enda flere historier om ydmykete asylsøkere.

Livet på ventemottak

Fra en debatt i Litteraturhuset i Oslo om situasjonen i ventemottakene

Ifølge psykolog Evelin Lindner er det å ydmyke noen noe av det verste man kan gjøre mot et menneske – og noe av det farligste. Hun betegner ydmykelse som “følelsens atombombe“.

Også psykiater Sverre Varvin betegner ventemottakene som destruktive.

Nå kan man som Pål Lønseth innvende at asylsøkerne har brakt seg selv i denne situasjonen. Søknaden deres er avslått, altså har de ikke krav på beskyttelse. Vi har ingenting mer med dem å gjøre. Ferdig med saken.

Men mange av dem er “ureturnerbare” eller “papirløse“. De kan heller ikke dra til et annet land i Europa. På grunn av Dublinavtalen betyr et avslag i Norge et avslag i hele Europa.

I tillegg bør man spørre seg om begrensningen i andre menneskers bevegelsesfrihet er rettferdig i seg selv. Nordmenn kan reise nærmest hvor som helst i verden. Hvorfor skal ikke denne retten også gjelde for irakere? Er ikke denne diskrimineringen på grunn av ens nasjonalitet i strid med menneskerettighetene?

Mange forskere mener det er på tide å tenke nytt. Dagens globaliserte verden, skriver filosof Odin Lysaker i boka “Rettferdighet“, behøver en kosmopolitisk rettferdighetsteori som fremholder at ingen mennesker er ulovlige. Han presenterer arbeidene til Martha Nussbaum og Seyla Benhabib. De argumenterer for at grunnleggende rettigheter bør gjelde for mennesker som verdensborgere og ikke som statsborgere.

Boka viser at dagens måte å håndtere migrasjon på skaper millioner av nærmest rettighetsløse personer og at det må gjøres noe med det.

Ikke bare beboerne i ventemottakene er offer for det som den sørafrikanske antropologen Owen Sichone kaller “global apartheid“. Samtidig som apartheid ble avskaffet i Sør-Afrika, har Vesten innført et apartheidsystem på globalt nivå som skiller de rike fra de fattige. Grensene til de rike landene blir militarisert , og det bygges murer som aldri før. Hver dag dør flyktninger i forsøket på å komme seg gjennom Festning Europa. Hvem har ansvaret for disse livene som gikk tapt som konsekvens av Europas innvandringspolitikk? Dette var ett av mange spørsmål som kom opp på konferansen “Kan et menneske være ulovlig” i Oslo forrige uke. Ja, hvilket ansvar har Knut Storberget?

Flere forskere er overbeviste om at fri migrasjon er veien å gå – ikke bare av moralske grunner. Migrasjon bidrar mer til utvikling og fattigdomsbekjempelse enn bistand ifølge antropolog Alessandro Monsutti og statsviter Jonathan Moses. En slik verden uten UDI er ikke utopisk. 21. mars 1860 bestemte Stortingspolitikerne at hvem som helst kan reise fritt inn til Norge. Som i resten av Europa var man overbevist om at grensekontroll var noe som hørte til despotiske stater, skriver Jan Eivind Myhre i Norsk innvandringshistorie.

Myndighetene ønsker seg lojale borgere. Men av og til er det nødvendig å gjøre opprør. Grunnen til at vi lever i noenlunde demokratiske samfunn er at andre har gjort opprør på vegne av oss.

Men kan vi dermed si at de opprørske asylsøkerne er gode rollemodeller? Som overbevist pasifist synes jeg at dette spørsmålet er vanskeligere å svare på enn spørsmålet om Knut Storberget, Pål Lønseth og de ansvarlige i UDI er gode rollemodeller. For det er de definitivt ikke.

SE OGSÅ:

The “illegal” anthropologist: Shahram Khosravi’s Auto-Ethnography of Borders

Antropologen Shahram Khosravi- Ikke kall dem for illegale

En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige

Masteroppgave om tvangsreturer: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Nina Glick Schiller: Who belongs where? A Global Power Perspective on Migration

Hvem er kriminell: EU eller flyktningene?

– Åpne grenser er løsningen

Demonstrasjon i Sevilla. Foto: No Border Network, flickr

Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker? Dette spørsmålet stilte jeg meg ofte i det siste. Derfor har jeg skrevet dette innlegget om avviste asylsøkere og papirløse fra et tverrfaglig og globalt…

Read more