Her kommer del 2 av intervjuserien om antropologi og kunst. For noen dager siden intervjuet Aleksandra Bartoszko antropologen Cicilie Fagerlid. Nå følger et intervju med kunstneren Marianne Heier.
—-
Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi? Del 2
av Aleksandra Bartoszko
I denne delen av serien intervjuer jeg kunstner Marianne Heier som er aktuell med utstillingen Jamais – Toujours på Stenersenmuseet i Oslo. Heiers åpningstale fikk meg til å reflektere rundt hennes arbeidsmetoder i lys av antropologiske forskningsteknikker. Jeg spurte henne om forbindelser mellom disse.
Hennes svar avslørte hvor innbilsk jeg er som antropolog – jeg ser antropologi og dens innflytelse overalt. Har Cicilie Fagerlid rett i at alt kan bli antropologi? Hvis svaret er ja hva er i så fall så spesielt med faget vårt? Kan man gjøre antropologi uten å kalle virksomheten sin for antropologi? Jeg føler at de tilsynelatende naive spørsmålene jeg stilte for moro skyld fører oss tilbake til en viktig problemstilling – en vi har prøvd å svare på i altfor mange år: Hva er antropologi og antropologisk metode?
I dette intervjuet ble jeg konfrontert med min egen tatt-for-gitthet – antropologisk metode er kanskje ikke så unik som vi liker å tro. En ikke alltid like hyggelig opplevelse, men kanskje det er en slik konfrontasjon vi trenger? Kanskje burde vi diskutere faget mer med ikke-antropologer for å få den selvinnsikten vi er på jakt etter eller for å besvare det moteriktige i det siste spørsmålet om antropologiens ender og grenser?
Antropologen på feltarbeid i Nicaragua, observasjon, “hanging on the street corner”. Foto: Bartosz Bartoszko
Kunstner Marianne Heier, observasjon i prosjektet Construction Site
Aleksandra Bartoszko: Når jeg først leste om dine arbeidsmetoder, tenkte jeg med én gang på antropologi. Antropologer samler data på et feltarbeid og deltakende observasjon er en av de viktigste teknikkene for å få forståelse og kunnskap om fenomener og folk. Ville du si at du bruker samfunnsvitenskapelige metoder i ditt arbeid? Ble du inspirert av noen samfunnsfag? Hvordan har du kommet frem til din arbeidsmetode?
Marianne Heier: Arbeidsmetoden min er et resultat av hvordan livet mitt har vært. For å overleve som kunstner har jeg vært avhengig av inntekt fra en serie mer eller mindre midlertidige arbeidsoppdrag. Til tider har disse strøjobbene tatt alt jeg har hatt av tid. Hvis jeg i det hele tatt skulle få laget noe kunst, måtte jeg finne en måte å kombinere pengejobbing og kunstvirksomhet. Og etter hvert oppdaget jeg jo også hvor mange kunstnerisk interessante muligheter disse arbeidssituasjonene bød på. Det dreier seg om erfaringer fra mitt eget liv, som naturlig nok opptar meg på mange plan, både personlig, faglig og politisk. Så en dobbeltrolle jeg først opplevde som et ’nødvendig onde’ ble etter hvert til en mer og mer bevisst og fruktbar strategi.
I utviklingen av denne arbeidsformen har jeg naturligvis benyttet litteratur hentet fra forskjellige fagfelt, men jeg vil ikke si at jeg føler spesiell tilknytning til noe spesielt samfunnsfag. Arbeidet mitt er først og fremst forankret i kunsttradisjonen.
AB: Antropologer understreker gjerne at langvarig feltarbeid, ofte over flere måneder eller år, er nødvendig for å leve seg inn i folks liv. Selv har du brukt noen måneder for å forstå steder og folk du skal inkludere i verkene dine eller som dine verker handler om (Hammerfest skattekontor i Waldgänger, Universitetssykehus i Poster Project eller Røde Kors i Jamais – Toujours).
Synes du at den tiden du brukte på skattekontoret var nok til å komme frem til konklusjonene du presenterer i åpningstalen? Da du gikk videre med prosjektet og bygget om rommet, var du sikker på at du har fått med deg nok kunnskap om stedet til å kunne intervenere i folks liv, å gripe inn i skattekontorets hverdag? Er denne sikkerheten viktig for deg?
MH: Verkene mine er ikke en presentasjon av konklusjoner etter en periode med research eller feltarbeid. De er konkretiseringer av min opplevelse av gitte situasjoner. Andre kan naturligvis ha helt andre opplevelser av samme situasjon, og det er ikke vesentlig for meg at arbeidene for eksempel skal kunne være vitenskapelig etterprøvbare.
Deltakelsen i arbeidssituasjonen inngår i arbeidet, og kan ikke skilles fra det ferdige resultatet. Jeg ser på alle deler av denne prosessen som estetiske elementer.
Jeg prøver alltid å ta utgangspunkt i egne, personlige erfaringer, og for at disse erfaringene skal bli så komplekse og interessante som mulig, er det viktig at deltakelsen skjer over tid.
Mange av prosjektene mine setter spor i form av varige endringer i arbeidsomgivelsene de tar utgangspunkt i. Det følger naturligvis et ansvar med dette, og det tar jeg alvorlig. Jeg krever ikke at arbeidene skal bli stående uendret over tid. De ansatte kan endre dem som de selv finner for godt, i forhold til deres praktiske behov i hverdagen. På denne måten kan de gjøre arbeidene til sine, og kunstverket vil gradvis gjenabsorberes i konteksten som omgir det. Kontrasten mellom omgivelse og verk viskes gradvis ut. Det syns jeg er fint.
AB: I sin oppsummering av konferansen «Fieldworks: Dialogues between art and anthropology» som fant sted i Tate Modern i London i 2003 skriver Glenn Bowman at kunstnere ønsker at kunsten viser noe immanent ved kontekstdannende hendelser, mens antropologer, som forskere generelt, vil skille ut en struktur eller prosess fra hendelsen og fortelle den. Ville du si at kunsten din viser og ikke forteller og at den ikke er interessert i strukturene?
MH: Jeg ønsker naturligvis at arbeidet mitt skal være, ikke at de skal representere. Men jeg er ikke sikker på at å vise nødvendigvis står i opposisjon til å fortelle. Og jeg er absolutt interessert i det du kaller strukturene. Interessen for hvordan hierarkier representeres og opprettholdes av de konkrete omgivelsene våre er for eksempel en sterk drivkraft i arbeidet mitt.
AB: Tekst og åpningstaler er en viktig del av arbeidet ditt. Mener du at det er viktig å supplere det visuelle med det tekstlige? Tror du at dine verk ville bli enda mer hørt eller fått en annen dimensjon hvis du i tillegg leverte skriftlig rapport, inkluderte samfunnsteorier etc.? Trenger mennesker tekst?
MH: Åpnings- eller overrekkelsestaler er et gjennomgående element i arbeidet mitt. De er en del av en performativ tilnærming, og er ment å knytte de forskjellige fasene i den kunstneriske prosessen sammen. De er dermed ikke et supplement, men en sentral del av selve verket.
|
|
Antropologen på feltarbeid i Nicaragua. Foto: Bartosz Bartoszko
|
|
|
Kunstner Marianne Heier i aksjon/på feltarbeid i prosjektet Investment
|
Jeg anser den første fasen av et prosjekt, deltakelsen i for eksempel et arbeidsmiljø, som en performativ gest. I hver situasjon utvikler jeg en rolle som spiller sammen med omgivelsene, og som forholder seg til de gjeldende reglene og normene i situasjonen jeg er i, og som det alltid tar litt tid lære.
Den påfølgende fasen er mer pragmatisk, det handler ofte om for eksempel å bygge et rom. Her har jeg en helt annen rolle, og samarbeider med arkitekter, bygningsteknikkere og håndverkere. I denne fasen er jeg en slags oppdragsgiver. I talen knyttes disse forskjellige sidene av min erfaring sammen, og overføres til kunstoffentligheten.
Talen er på en måte det stedet der alle mine roller i prosjektet igjen føres sammen og blir til en. Det ligger også alltid en mengde estetiske vurderinger til grunn for hvordan disse talene fremføres; kostyme, lyssetting, hvordan publikum plasseres i rommet. Så den har en veldig viktig funksjon, og kan ikke forstås som bare en forklaring eller et supplement.
Når det er sagt benytter jeg selvsagt teorier utviklet innenfor andre fagfelt i utarbeidelsen av prosjektene mine. Men dette er ikke spesielt for meg, det er noe de fleste kunstnere gjør i ganske stor grad. Kunstfeltet preges i det hele tatt av stor respekt og nysgjerrighet overfor andre fag, kanskje særlig overfor akademia. Og rapporter er det mer enn nok av også i mitt felt, uten at jeg har følelsen av at det fører til større synlighet…
AB: Besøker du etnografiske, antropologiske eller kulturhistoriske museer som presenterer forskning på moderne kulturer og samfunn?
MH: Ja, det hender. For eksempel er Musée du Quai Branly i Paris en fantastisk opplevelse.
AB: Hva synes du antropologer, etnografer og andre akademikere kan lære av kunstnere? Er det noe råd du kunne gi til andre som på samme måte som deg utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?
MH: Det syns jeg er veldig vanskelig å svare på. Det fins så mange forskjellige retninger og arbeidsformer innenfor kunsten at det er umulig å si noe generelt om dette. Det er heller ikke så enkelt å snakke om ’metode’ innenfor kunstproduksjonen, der hvert enkelt prosjekt nødvendigvis genererer sin egen metode og produksjonsstruktur.
Flere linker:
Utstilling: Art as Ethnography? Multi-media explorations in post-socialist St. Petersburg
Dewi Faulkner: “Ethnography as Art: How the Tools of Anthropology Can Enrich the Creative Process” (Word-dokument!)
Hal Foster: “The Artist as Ethnographer”. In: The Traffic in Culture, eds. George Marcus& Fred Myers (pdf)
liste over antropologi og kunst fra pensum til kurset SOSANT4400
Anthropologists as Artists, Artists as Anthropologists, våren 2007 (Word-dokument)
Aleksandra Bartoszko og Cicilie Fagerlid leder arbeidsgruppen Representasjoner av sosialt liv: Grenser for antropologi i kunnskapsproduksjon og formidling? på årskonferansen i Norsk Antropologisk Forening 7.-9.mai 2010 i Trondheim.
SE OGSÅ:
Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?
What anthropologists and artists have in common
Manga instead of scientific paper: How art enriches anthropology
Connecting Art and Anthropology: What happens when artists and anthropologists are asked to do something together?
Nigel Barley: “Fiction gives better answers than anthropology”
Klarer kunsten seg uten forskningen?
Doktoravhandling ble teaterstykke
