:: antropologi.info ::

Få antropologer har kommentert krigen i Gaza. Thomas Hylland Eriksen er et av de få unntakene. Hvorfor har ikke verdenssamfunnet forlengst rykket inn med tungt artilleri og satt Israel og Palestina under administrasjon? Det bekreftes jo gang på gang at befolkningen i området er ute av stand til å styre seg selv, skriver han i en kronikk i Aftenposten:

De siste 15 årene har man med vekslende hell grepet inn bl.a. i Irak, Afghanistan, Somalia, Kosovo, Bosnia og Rwanda. Så hvorfor ikke i Israel og Palestina?
(…)
Vanlige jøder og arabere fortjener bedre enn å bli holdt som gisler av religiøse fanatikere og krigsherrer. Det er kort sagt vanskelig å se noen annen løsning enn påtvungen avvæpning, utvikling av en ikke-etnisk offentlighet med forbud mot etniske og religiøse partier og der en arabisk/palestinsk stemme er like mye verdt som en jødisk, muliggjort fordi verdenssamfunnet har fylt opp gater og torv med FN-soldater og internasjonalt politi som ikke har tenkt å reise hjem med det første.

>> les hele kronikken i Aftenposten

For ti dager siden har teolog Anne-Hege Grung skrevet en fin kronikk der hun har avmytologisert Midtøsten-konflikten: “Konflikten er rett og slett ikke særlig mytisk, den er knyttet til kamp om land, vann og politisk kontroll” - les kronikken Godt nytt år, Gaza i Aftenposten.

Jeg er forresten nettopp blitt ferdig med innlegget Anthropologists on the war on Gaza (handler om engelskspråklige media)

Hvordan reagerer mennesker på klimaendringer? “Et nyt, dansk klimacenter åbner for alvor til februar, når eksperter fra hele verden diskuterer, hvordan mennesket reagerer på klimaet", melder videnskab.dk.

Antropolog Kirsten Hastrup holder på med å forberede åpningen av senteret som skal stå for “de hidtil mest ambitiøse analyser af, hvordan mennesker reagerer på klimaforandringerne".

Hun forteller:

Konferencen skal dels markere, at vi er på banen, og dels skal vi møde nogle af de kolleger, vi allerhelst vil være i kontakt med i forbindelse med projektet.

Vi skal stille nye spørgsmål til begrebet ‘resilience’ - modstandsdygtighed. Det handler om mennesker og hvordan vi dæmmer op for trusler og forandringer i forbindelse med klimaet. Ved at tage fat i det begreb med det samme, åbner vi for de centrale temaer og lægger forhåbentlig et godt grundlag for de næste fem års arbejde.

Hastrup har allerede fått flere forespørsler fra både forskere og internasjonale phd-studenter som har lyst til å være med. Hun vil gjerne få med folk fra noen av områdene som blir spesielt hardt rammet av klimaendringene og er glad over at en phd-student fra Bangladesh allerede har tatt kontakt.

>> les hele saken på videnskab.dk: Hvordan klarer vi klimaforandringerne?

Videnskab.dk har vært flink i å følge opp klimaprosjektet, se bl.a tidligere sak Flygtninge skal med i kæmpe klimaprojekt. På hjemmesiden til Institut for Antropologi i København derimot finner jeg ikke noe informasjon.

I Norge er forskningsprogrammet PLAN opptatt av lignende spørsmål, se intervju med forskningsleder Karen O’Brien.

SE OGSÅ:

Kirsten Hastrup 60 år

Skal bringe sammen klima og antropologi

Håper at samfunnsforskere begynner å interessere seg for globle miljøendringer

How Anthropologists Can Respond to Disasters

Fem av seks forskere skyr offentligheten, melder Morgenbladet. Nå skal SV-fakultetet i Tromsø belønne dem som populariserer forskning.

Nyordningen gjelder fra og med i år, og SV-fakultetet har satt av cirka 200 000 kroner til å belønne forskere eller instituttet de jobber på, leser vi. Men merkelig nok har fakultetet har ennå ikke bestemt seg for hvilke typer formidling som skal belønnes.

– Summen er symbolsk, men tiltaket settes i verk for å synliggjøre at formidling er viktig, sier direktør på SV-fakultetet på UiTø Jørgen Fossland til Morgenbladet.

Han mener ikke at det nå vil komme et rush av lettvinte medieutspill:

– I denne sektoren er det ingen fare for at vi bruker for mye penger på popularisering. Formidlingen drukner snarere i de oppgavene som gir økonomisk uttelling i dagens system.

Forenkling og forvrengning av budskapet oppgir forskere som en av tre hovedgrunner til ikke å prioritere populærvitenskapelig formidling, skriver Nifu Step-forskeren Svein Kyvik i boken «Forskning ved universitetene» (2005) der han kartla publiseringsvirksomheten ved fire universiteter og tre høyskoler i 2001. Noen forskere sier også at noen typer forskning oppfattes som umulig å popularisere. Et tredje poeng er at formidling er bortkastet fordi det ikke gir uttelling ved faglig bedømmelse, skriver Morgenbladet.

Belønning av popularisering er ikke nødvendigvis bare positivt. Morgenbladet snakket med Ragnvald Kalleberg som er bekymret for at forskningsformidling er i ferd med å bli omdefinert til en kommersiell virksomhet som skal gi økonomisk vekst i samfunnet eller PR for institusjonen forskeren kommer fra:

– Jeg er ikke kritisk til verken PR eller at forskning skal bidra til vekst. Men disse målene er adskilt fra formidlingsoppdraget.

– Det er lett å velge bort formidling for overarbeidede forskere. Mange flinke folk er hardt presset for å publisere vitenskapelige artikler og for å søke om forskningsmidler. Nå er det et veldig fokus på tellekanter og studiepoeng. Det er et problem for formidlingsvirksomheten.

>> les hele saken i Morgenbladet

Formidling på nett (bl.a. blogging) blir forresten ikke nevnt i artikkelen.

SE OGSÅ:

Kun to antropologer blant de 100 mest medieomtalte professorer

Blogger får Universitetets formidlingspris

Skriver heller blogginnlegg enn aviskronikker

Thomas Hylland Eriksen: - Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Tilbake til steinalderen: Ingen belønning for forskningsformidling på nett

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Formidling: - Bruk heller film enn skrift

Kommersialisering av forskning: Artikkel om aidssyke barn uønsket

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

Marianne Gullestad: - Godt språk forgyller forskningsresultatene

Vitenskap for alle - For fulltekst-publisering på nettet

Mens norske lærebøker er navlebeskuende og nasjonalistiske, er bygdebøker befriende åpne og byr på globale perspektiver.

Det er i hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest litt i bygdebøker i det siste. Jeg befinner meg akkurat nå på Utsira, en liten øy 20 km utenfor Haugesund. Den lokale historieboka er imponerende. Den teller flere sider (856) enn øya har innbyggere (litt over 200). Ikke bare det, den inneholder mye stoff om globale forhold. Hele perspektivet er transnasjonalt.

Norske lærebøker, både historie-, filosofi- eller sosiologibøker er ofte blitt kritisert for å handle for lite om verden utenfor Norges grenser. Helt fram til Norsk innvandringshistorie kom ut i 2003, har innvandrernes innsats i å bygge landet vært usynlig i historiebøkene. På den måten kunne myten oppstå om at innvandring er noe nytt og at nordmenn har hatt lite erfaring med folk fra andre land.

Men Roar Svendsen og Bjørn Arild Hansen Ersland skriver allerede på side 21 i boka “Utsira fram til år 2000. Historien om et øysamfunn”:

Det ville ha vært feil å studere Utsiras steinalder isolert, heller ikke Norges. Vi kan gjerne snakke om isolerte øyer eller avstengte daler, men utviklingen skjer likevel i takt med andre kulturområder, og den blir drevet fram av påvirkninger utenfra. Dette gjelder helt fra de første fangstfolkene vandret inn for å utnytte de fangstområdene som en gang mye senere ble Norge.

Med dette i minnet har vi forsøkt å følge de sporene menneskene på Utsira har etterlatt seg fra de innvandret til Norge etter isavsmeltingen og fram til slutten av yngre steinalder.

Om bronsealderen skriver de:

Den første virkelige bronsealder i Europa, hvor bronsen var det viktigste materialet i våpen og redsskaper oppstod i Slovakia, Mähren og Böhmen (aunjetitz-kulturen).
(…)
Denne kulturen besto av jordbruksfolk som gjennom å utvinne metall i Alpene og Slovakia kom til å få stor innflytelse, ikke minst på grunn av handelen som fulgte. Deres våpen, redskaper og smykker ble spredt over hele Europa. I løpet av kort tid virker det som om hele kontinentet var blitt åpnet for handelssamkvem over det ungarske slettelandet til Middelhavet, over passene i Alpene til Nord-Italia, og til de store elvene opp til Skandinavia.

Vi leser om en spesiell grav som ble funnet på Utsira for rundt 75 år siden som stammer fra slutten av 700-tallet. Måten kvinnen ble gravlagt på tyder på kristen påvirkning - 200 år før kristendommens endelige innpass i Norge! Hvordan kunne dette være mulig?

“En kan gjerne lure på hvordan folk på Utsira, som i dag er en av Norges minste og mest isolerte kommuner, kan ha blitt utsatt for en slik påvirkning før år 800″, skriver historikerne.

Jan Petersen, som var ansvarlig for utgravningene på Utsira mellom 1929 og 1933, mente kristendommen kom til Utsira via Shetland. På de britiske øyene har kristendommen allerede fått innpass flere hundre år tidligere. Ifølge Petersen må det allerede i folkevandringstiden ha vært forbindelser mellom øyboerne på Utsira og Shetland.

Petersen fikk riktignok ikke mye støtte fra andre arkeologer, men uansett viser gravfunnet “at Utsira var en del av verden” ifølge boka:

I graven har det ligget en kvinne med perlekjede og to bergkrystaller som gravgods. Perlene stammer fra yngre jernalder. Ti av dem er store mosaikkperler, ellers er det blå, hvite og grønne glassperler og en av rav. Alle perlene kommer fra utlandet. Ravperlen kommer sannsynligvis fra Jylland, og glassperlene kommer fra Rhin-egnen. Dette funnet viser at det har vært storfolk på Utsira for over 1000 år siden.

Det ser altså ut til at Utsira, i likhet med flere andre Rogalands-kommuner har vært utsatt for en kristen påvirkning lenge før kristendommens endelige gjennombrudd i Norge. Denne påvirkningen foregikk før de kristne misjonærene kom til Norge, og må selvsagt skyldes direkte eller indirekte kontakt med utlandet. De første kristne misjonærene kom til Norden først på 800-tallet.

Vi leser dessuten om skottehandelen på Vestlandet, om engelske, tyske, nederlandske og danske skip i traktene rundt Utsira. Hollandske og engelske hummerfartøyer kom hit og kjøpte hummer:

Selv om vi vet svært lite om innflytting til Utsira, så vet vi at dette ikke var noe nytt fenomen. I det sjømilitære manntallet fra 1707 får vi nemlig oppgittt fødselsstedene til mennene på øya. Da var 11 av de 41 mannspersonene, dvs 27% født på andre steder, 5 på Karmøy, 1 var født i “Bergenhuus Lehn", 1 i “Aske Sogen", 2 i “Nordlandene” og 2 i Holland.

Flere sirabuer dro ut i verden, ikke bare på Islandfiske: Mellom 1851 og 1907 dro 72 sirabuer fra Utsira til Amerika.

Senere i boka konkluderer Svendsen og Ersland:

Sirabuene var nemlig langt i fra noen heimfødinger. De levde i et åpent samfunn, og var godt vant til å forholde seg til fremmede.

Og jeg har bare tatt en rask titt inn i boka.

Her på øya fikk jeg vite at folk stort sett har vært orientert mer mot Vest enn mot Øst. De hadde mer kontakt med de britiske øyene, Færøyene og evt også Island enn med Oslo. Idag pendler flere sirabuer til oljeplatformer eller seiler på “de syv hav” som maskinister eller styrmenn, påpekes det også i en brosjyre.

For mer info se en fin reportasje i Vi over 60 og Utsira kommunes sider. Atle Grimsby blogger dessuten om Utsira as a way of life.

SE OGSÅ:

Fortsatt nasjonalistisk indoktrinering i lærebøkene

- Nasjonalistisk historieskriving er problemet

For en mer transnasjonal sosiologi

Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg

Norsk antropologisk forening (NAF) kåret frilansjournalisten Katrine Ree Holmøy som månedens antropolog desember. Hun forteller at det kan være en fordel å ha antropologisk bakgrunn i yrket som frilansjournalist og at det heller ikke skader å ha journalistutdannelse på feltarbeid:

Jeg har av og til tenkt at jeg burde gått rett på journalistikken, istedenfor å bruke fem år på Blindern mens andre sanket arbeidserfaring i den virkelige verden. Men kombinasjonen av sosialantropologi og journalistikk har vært god på flere måter, og som frilanser nyter jeg godt av å ha en solid faglig bakgrunn. Ikke minst lærte feltarbeidet meg mye om å møte og forstå mennesker som jeg deler få erfaringer med. Og journalistutdanningen var ikke noen dårlig ballast da jeg reiste ut i felten.
(…)
Sosialantropologien har gitt meg evne til å analysere og formidle. Men det jeg kanskje setter aller mest pris på er evnen til å synes nesten enhver problemstilling er interessant, og til å stille spørsmål ved tilsynelatende etablerte sannheter.

Katrine Ree Holmøy har skrevet mange saker for avisa Klassekampen. I august kom hun tilbake fra ett år som frilanser i New York og har siden då frilanset fra loftet på Litteraturhuset i Oslo:

Etter noen år som journalist virker akademias tidshorisonter uoverskuelige. Frilansjournalistikken gir meg muligheten til å regulere tempoet selv, om enn med konsekvenser for hvor mye jeg tjener. Lavere tempo betyr færre saker produsert, og mindre betaling. For meg er det viktig å finne et arbeidstempo hvor jeg får tid til å gjøre ting skikkelig, men samtidig ikke trenger dvele ved det samme prosjektet i for lang tid.

>> les hele saken på NAFs hjemmeside

Journalist-antropologen har en fin hjemmeside http://www.skrivende.no/ der hun har lagt ut mange tekster hun har skrevet (et eksempel på at det faktisk går an å lage gode hjemmesider med bloggverktøyet blogger).

Hun har skrevet hovedoppgaven “All we want is our freedom. An intersectional approach to Kurdish lives in Istanbul.”

SE OGSÅ:

Flere antropologiske firmaer: Glocals - journalistikk og antropologi

Hvorfor så konforme journalister? Antropolog på feltarbeid i rikspressen

Skal soldater drive med bistand? Hva er bistandsarbeid egentlig? Hvem skal profitere av det? Vet vi egentlig hvorfor vi holder på med dette? Antropolog Sverker Finnström har i mer enn ti år fulgt Sveriges bistandsarbeid i Uganda. I en kronikk i Svenska Dagbladet skriver han om hvordan “Vestens” sikkerhetstenkning, Bush’s terrorkrig og utviklinger i den globale økonomien har ført til en ny type bistandspolitikk.

Det er på tide å granske bistandspolitikkens ideologiske bakgrunn, skriver han. For bistand er aldri nøytral:

Ironiskt nog är ledstjärnan för många hjälpinsatser ignorans snarare än lokalbaserad kunskap. Genom att inte självkritiskt granska den komplexa sammanflätningen av globala krafter, inte minst ekonomin och kriget mot terrorn, med oroshärdar i våra förmodade globala periferier, och vår roll i allt detta, fortsätter vi att odla bilden av humanitära insatser som altruistiska och ickepolitiska. Kortsiktigt är det naivt och långsiktigt är det farligt.


I Uganda har den ukritiske holdningen til bistandsarbeid og bistandsorganisasjoner (som heller ikke handler altruistisk) ført til en sementering av et ikke-demokratisk styre:

En ugandisk vän har för mig beskrivit hur de internationella hjälporganisationerna i så hög grad lutar sig mot regeringen att de ”välkomnas som dess älskare, i en kärleksrelation som dirigeras av regeringen, men knappast utifrån lokalbefolkningens behov”. Med direkt hänvisning till den växande humanitära biståndsapparaten påpekade några unga ugandiska studenter att kriget har blivit en självgående ”business” för både biståndsorganisationerna och landets regering. Ingen är oskyldig, några bara hävdar att de är det. Så länge de framhärdar i detta, menade studenterna, kommer de humanitära organisationerna aldrig bidra till fred.

>> les hele saken i Svenska Dagbladet: Inget bistånd är neutralt

Jeg har tidligere skrevet om Sverker Finnström, se - Vi må se sammenhengen mellom humanitær hjelp og storpolitikk. Antropologen er bokaktuell med Living with Bad Surroundings

Her i Norge har Terje Tvedt kritisert det norske godhetsregimet og TV-aksjonen. SAIH oppsummerer debatten om bistandspolitikken.

SE OGSÅ:

Migrasjon mer effektiv enn bistand

Espen Marius Foss: Antropologien i utviklingspolitikkens tjeneste

Research: How migration fights poverty

Conservation for Whom? Telling Good Lies in the Development of Central Kalahari

Hvorfor forbruker vi mer og mer energi selv om det fins flere og flere tekniske løsninger for å spare energi? Energimyndigheten i Sverige skriver om forskningsprosjektet ”Två steg fram, ett steg tillbaka” ved Högskolan Dalarna som skal finne et svar på dette spørsmålet.

Antropolog Annette Henning leder prosjektet. Siden 1991 har hun forsket på energispørsmål. Hun er forundret over at ikke flere antropologer forsker på problemstilinger rundt energi og miljø .

– När antropologer berör klimatfrågan blir det oftast på andra sätt – till exempel biståndsrelaterad forskning eller att studera hur människors liv påverkas av klimatförändringar, sier hun.

Antropologen vil finne ut hvordan beslutningsprosessen ser ut når et hushold velger et varmesystem. Hun mener en bør ikke ta utgangspunkt i den økonomisk rasjonelt handlende kunden:

– Vi måste förstå att det är många aktörer inblandade, och att alla agerar utifrån sin situation. Ta dem som bygger nytt hus till exempel – de håller ju inte i första hand på att fatta beslut om värmesystem, utan att bygga sin dröm om hur de ska leva. Bland de vansinnigt många beslut som de ska fatta under byggprojektets gång blir frågan om värmesystem ofta ett icke-val, där husföretagets säljare får avgöra.

Antropologen jobber sammen med en statsviter og to “tekniske forskere". Tverrfaglighet er ikke alltid lett:

– Jag har fått frågan varför jag inte gör enkätstudier istället – då kan jag ju nå 1 000 personer istället för 20! Det tog några år innan mina kolleger förstod vitsen med kvalitativa studier – att man kommer väldigt nära. Så visst kan det vara svårt att integrera samhällsvetenskap och teknik, men lyckas man så tror jag att man kan nå något som inte är åtkomligt annars.

>> les hele saken på Energimyndigheten sine nettsider

Bare en liten brøkdel av Annette Hennings forskning er offentlig tilgjengelig, blant annet rapporten Värmesystemen i vardagen : Några småhusägares erfarenhet av att byta värmesystem, presentasjonen Vad avgör kundens val? (pdf) og paperet Can qualitative methods support the development of more flexible and energy saving thermal comfort? (pdf).

Jeg har nylig intervjuet en annen antropolog som er interessert i energispørsmål, se How electricity changes daily life in Zanzibar - Interview with anthropologist Tanja Winther. Hun fikk mye oppmerksomhet i norske medier

SE OGSÅ:

Skal bringe sammen klima og antropologi

Hovedoppgave i fulltekst: Hvorfor sliter salget av økologiske produkter i Norge?

- Antropologi er den nye frelsen innen forbrukerforståelse

Det er ikke mange antropologistudenter i Norden som blogger om faglige ting. Assad Nasir er en av dem, og i det siste innlegget kommenterer han Knut Olav Åmås’ spennende kronikk De frivillig barnfrie.

Det er et av de største tabu i vårt samfunn i dag å tenke: Jeg ønsker meg ikke barn. Assad Nasir peker på at Norge ikke bare har et av de høyeste andel fødende kvinner blant befolkningen. Norge ligger også på verdenstoppen i adopsjon. Han mener frivillig barnløshet har blitt mer tabubelagt fordi det ikke lenger finnet en “legitim” grunn for ikke å ha barn eller å ikke ville ha barn:

Bioteknologien har gjort det mulig for en kvinne som naturlig ikke kan få barn nettopp å kunne få barn, og velferdsordninger som fødselspermisjon, barnehage osv. har gjort det mulig for kvinner å ha barn samtdig som å ha karriere.

Skal en trekke det litt langt, og jeg velger å gjøre det her, så kan en påstå at kvinnefrigjørerne, som i all hovedsak har bestått av kvinner selv, har tapt kampen for sine egne kjønnsfeller. Kvinnen har frigjort seg økonomisk, til en viss grad, men parolen om å bestemme over egen kropp virker i denne sammenhengen totalt mislykket. Det normative kravet om å ønske seg barn og få barn kan sees på som overstyrende “sjølråderett over egen kropp” når de frivillig barnfrie fremstilles som “unormale” av majoriteten, eller de barnekjære kvinners hegemoni.

>> les hele saken på Assad Nasirs blogg

Antropolog Malin Noem Ravn har kommet til en lignende konklusjon, se - Mindre rom for å velge bort barn enn noensinne