lorenz | antropologi.info | Page 198 of 695

Australian anthropologist is Japan’s first-ever foreign geisha

Published on January 26, 2008 by lorenz Posted in anthropology in the news, Asia, culture traditions, fieldwork / methods

A documentary film-maker and academic with a doctorate in anthropology from Oxford University, Fiona Graham has just become what she says is the first non-Japanese in 400 years to debut as a geisha. But she hasn’t become a geisha for private reasons: She is now recording her life on film according to The Independent:

Sometime soon, she says, the world will see the results: a rare, scholarly inside look into one of the most closed societies in Japan. “It will be unique,” she insists. “Most Westerners who have tried to write about the traditions have failed because they never really lived the life. I’m going to represent the society that I’m living in now, as it is.”

Graham (or Sayuki as she now is called) has been doing anthropological fieldwork in Asakusa – one of the oldest of Tokyo’s six remaining geisha districts – for the past year, living in a geisha house (okiya), and participating in banquets as a trainee. She first came to Japan on an exchange programme from Melbourne aged 15. Fluent in Japanese, she has spent time working in Japanese companies and as a journalist.

It seems that it was during her fieldwork she learned to become a geisha:

The training involves learning how to walk, talk and dress, and master several skills, such as the tea ceremony and the three-stringed shamisen, and her own speciality, the Japanese bamboo flute, which she practises every day. Then there are the rules of being in an okiya, or geisha house.
(…)
Her duties will include attending parties at these venues, pouring drinks and entertaining guests. “Everything is carefully rehearsed,” she explains. “When I open a sliding door I have to be on my knees, and stand up. Then close the door again on my knees. Learning what kimono to wear and when … there are many, many little customs like that.” Despite a year of training, she says she is still “not confident” about choosing the appropriate kimono to wear.

Geishas are traditional, female Japanese entertainers, who dance, sing and chat to high-paying guests, usually men (Wikipedia on Geishas / BBC Photo journal Geisha / about.com about Geishas)

According to Fiona Graham, Geishas are “strong, independent businesswomen who control their own lives. They were among the first independent women.”

>> read the whole story in the Independent

>> first coverage by the Telegraph

The anthropologist-geisha has her own website http://www.sayuki.net/ (not so much content there yet, though)

“A unique art form” – Anthropological Research on Anime

Pop goes Japanese culture: Japan’s most visible export isn’t economic, but cultural

Why cellular life in Japan is so different – Interview with anthropologist Mizuko Ito

Anthropologist examines influence of robots in Japan

Anthropologist: Investors need to understand the tribal nature of banking culture

Published on January 26, 2008 by lorenz Posted in anthropology in the news, applied anthropology, corporate & business anthropology

Can anthropology help us to understand the current Wall Street crisis? Of course. Anthropologist Gillian Tett is an assistant editor of the Financial Times. “It is undoubtedly an unusual background for a financial journalist”, she writes:

Indeed, whenever I reveal my strange past today, bankers usually either react with horror (what does she know about finance?) or incredulity (why would anyone spend years studying Tajik goat-herders?). But a decade later, my years in Tajikistan are suddenly starting to look a whole lot more useful.

For one thing that anthropology imparts is a healthy respect for the importance of micro-level incentives and political structures. And right now these issues are becoming critically important for Wall Street and the City, as the credit crunch deepens by the day.

One of the important issues is the culture of power:

(G)roups such as Citi or Merrill appear to have developed a more hierarchical pattern, in which the different business lines have existed like warring tribes, answerable only to the chief. Moreover, the most profitable tribe has invariably wielded the most power – and thus was untouchable and inscrutable to everyone else. Hence the fact that, in this tribal culture, nobody reined in the excesses of the structured finance teams at Citi and Merrill.
(…)
(W)hat is crystal clear is that if you want to understand which banks will emerge as winners from the current mess, it is no longer enough to look at their computer systems and balance sheets. Now, more than ever, investors need to understand a bank’s culture too – and the degree to which it is tribal. As I said, a training in Tajik anthropology is suddenly looking very useful.

>> read the whole article in The Financial Times

>> Steve Portigal comments on this piece

Gillian Tett has also written Office Culture – good overview about corporate anthropology

>> more pieces by Gillian Tett

Can anthropology help us to understand the current Wall Street crisis? Of course. Anthropologist Gillian Tett is an assistant editor of the Financial Times. "It is undoubtedly an unusual background for a financial journalist", she writes:

Indeed, whenever I reveal…

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

Published on January 26, 2008 by lorenz Posted in aktivisme og protest, film, kristendom, media, Norge, samer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Folk strømmet til kinoene for å se Nils Gaups film Kautokeino-opprøret. I en kronikk i Dagbladet sammenligner antropolog Ivar Bjørklund lederne for Kautokeino-opprøret med dagens selvmordsbombere.

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet personifisert av handelsmann, lensmann og prest i bygda Kautokeino.

Antropologen mener at opprøret har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre»:

Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

Vi har gjennom tidene mange eksempler på at undertrykte mennesker lager religiøs ideologi ut av sin fortvilte situasjon, forklarer han:

Historikere kaller gjerne fenomenet for Messianske bevegelser; koloniserte folkeslag som tar avstand fra hele modernitetsprosjektet og i stedet gir til kjenne åpenbaringer om jordens undergang, en apokalypse hvor de selv er Guds utvalgte mens undertrykkerne skal forgå i et evig mørke.

Så også med de vakte i Kautokeino. De avviste alle «djevelens herligheter», i følge dem selv gjaldt det verdslige lover, legetjeneste, klokker, bilder, griseflesk og sprit. Og ikke minst: Statens religion, dette «Stinkende Kadaver». De vakte mente seg «Hellige og Retfærdige», etter hvert også med «Lov til at dræbe andre Mennesker». Deres mål var «den uaandelige, uomvendte Øvrighed».

Antropologen knytter så filmen til Norges krig i Afghanistan og innvandringsdebatten. Norges utenrikspolitiske engasjement i dag “har ubehagelige likheter” med Norges moderniseringsprosjekt blant samene dengang:

Vi står for «sivilsasjon» og «demokrati» på samme vis som Høyesterett i 1854 ville hindre de vakte «med Vold og Magt … at tilintetgjøre al Civilisation». StatoilHydro, vår statseide økonomiske spydspiss i utlandet, har allerede pådratt seg anklager fra urfolk og menneskerettsorganisasjoner.

For å legitimere våre sivilisatoriske fremstøt, demoniserer vi gjerne motstanden gjennom merkelapper som «middelaldersk», «primitiv», eller vår hjemlige variant «fremmedkulturell». Den antatte mangel på «demokrati, humanisme og kunnskaper» – det være seg hos reindriftsamer eller Taliban – har gitt næring til moralsk ladede stereotypier og myter som vi omgir oss fritt med til daglig. «Overbeiting» i Finnmark har snart fått samme assosiasjonsdybde som «omskjæring». Hvordan de vaktes ettermæle ble håndtert i den norske offentlighet etter 1854, kan vi jo bare tenke oss.

De «faktiske hendelser» i Kautokeino for 150 år siden har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre». Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

>> les hele kronikken i Dagbladet

Det er en antropolog til som har skrevet et avisinnlegg. “Via kinolerretet og omtaler har folk flest endelig blitt kjent med en av de viktigste hendelsene i norsk samisk historie”, skriver antropolog Øyvind Eggen i Nordlys. Men samtidig mener han at det religiøse innslaget (læstadianismen) synes noe underkommunisert i filmen. Og men når læstadianismen omtales i mediene, er det mange mistforståelser som rår.

>> les kronikken: Læstadianismen – ikke spesielt samisk

Eggen er forfatter av Troens Bekjennere. Kontinuitet og endring i en læstadiansk menighet. Jeg har omtalt hans oppgave i teksten Der religionen skiller bygda

OPPDATERING 17.2.08: Odd J. H. Marakatt Sivertsen er ikke enig i Eggen, se Læstadianismen – samisk bakgrunn (Nordlys 16.2.08)

Nesten samtidig dukket det opp en kronikk i Nationen, skrevet av tidligere redaktør i Nordlys, Ivan Kristoffersen, som påpeker det samme: “Kunne samene gått mot prest, lensmann og handelsmann uten følelsen av et politisk eller religiøst fellesskap?”

>> les kronikken En tåre for historien

Filmen har fått mye mediedekning og flere aviser supplerte med bakgrunninformasjon om opprøret. Her et utvalg:

Rolf Edmund Lund: Det blodige opprøret. Hva skjedde egentlig i Kautokeino kirkested 8. november 1852? (Altaposten, 14.1.08)

Bård A. Berg: Kautokeino-opprørets bakgrunn: Hvordan kunne det skje at et fredelig folkeferd som reindriftssamene gikk til voldelig opprør mot norske myndighetspersoner? (Nordlys, 17.1.08)

Ole Henrik Magga: Det var ikke europeiske revolusjonstanker, men lokalt sosialt opprør og Læstadius som var inspirasjonen til Kautokeino-opprøret (Klassekampen, 8.1.08)

Sår som aldri gror: Inger Elin Utsi er kjent som en tøff journalist, men ved grava til opprørsleder Aslak Jakobsen Hætta blir hun overmannet av sterke følelser (Altaposten, 15.1.08)

Selvfølgelig eksisterer det en Wikipedia-artikkel om opprøret, dessuten en nettside om opprøret av Statsarkivet i Tromsø. Det fins også en doktoravhandling om opprøret, skrevet av den hollandske sosialantropologen Nellejet Zorgdrager, se sak i Dagbladet De helliges opprør.

OPPDATERING (7.2.08): Filmen er ikke akkurat reklame for Den norske kirke. De samiske opprørerne med halshogd med Kirkens velsignelse (i dobbel betydning). Fredrikstad Blad har snakket med professor i teologi Kjetil Hafstad om det som skjedde i 1852 >> les “Kirken var kongens representant”

Mer om filmen:

– Radikal historieomskrivning: VGs Anders Giæver mener filmen om Kautokeino-opprøret er et forsvar for fundamentalisme og terrorisme (Altaposten, 28.1.08)

Samisk rettferd: I filmen om tragedien i Kautokeino blir sameopprøret rettferdiggjort som ei uunngåeleg hending (Cathrine Brøymer i Dag og Tid 18.01.08)

Kautokeino-opprøret: Frigjøringsteologi på samisk (Kjetil Johansen, Nekropolis / Ny Tid 27.1.08)

– Bare ofre i Kautokeino-opprøret (NTB/ Filmweb, 21.1.08)

Kautokeino-opprøret: Hjerteskjærende og sjeldent (NRK Sami Radio, 18.1.08 – med linker til flere andre NRK-saker om filmen)

Kautokeino-opprøret: Sterk og tankevekkende (Dagbladet, 17.1.08)

– Min vanskeligste film – Intervju med Nils Gaup (Altaposten, 17.1.08)

Lager film på et av de største samiske dramaer noensinne (antropologi.info, 27.3.06)

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet…

Mainzer Ethnologen protestieren gegen Gen-Rassismus

Published on January 25, 2008 by lorenz Posted in Ethnologie Sozialanthropologie Kulturanthropologie, Forscher / Theorien / Richtungen, Kultur Tradition, Urbevölkerungen und Minderheiten, Wir und die Anderen

Es geschieht nicht oft, aber immer wieder aeussern sich Ethnologen zu aktuellen Themen. Manchmal wendet sich sogar ein ganzes Institut mit einer Stellungsnahme an die Oeffentlichkeit. So geschehen nach einem umstrittenen Interview im Deutschland-Radio mit Bildungs- und Intelligenzforscher Heiner Rindermann ueber angebliche Unterschiede in der Intelligenz verschiedener “Voelker”.

In der Stellungnahme schreibt das Institut für Ethnologie und Afrikastudien an der Uni Mainz:

Rindermann vertritt darin (im Interview) die These, es gebe genetische Unterschiede zwischen Menschenrassen hinsichtlich ihrer Intelligenz. Wissenschaftler und Wissenschaftlerinnen des Instituts für Ethnologie und Afrikastudien an der Johannes Gutenberg-Universität Mainz weisen Rindermanns Aussagen als rassistisch zurück und sind empört, dass solchen Theorien Raum in einem öffentlich-rechtlichen Sender gegeben wird.

Für Verwunderung bei den Mainzer Wissenschaftlern sorgte zudem, wie unkritisch die Journalistin Katrin Heise Rindermanns Gebrauch von Termini wie „Rasse“ und „rassisch“ begleitete. Sie nahm die postulierte Korrelation von genetisch determinierbaren Menschenrassen mit messbarer Intelligenz nicht nur schweigend hin, sondern wurde teils sogar zur Stichwortgeberin für dessen Argumentation.

>> zur Stellungnahme des Instituts

Liest man das Interview (und Rindermanns Stellungnahme zu den Vorwürfen), kann man sich fragen ob die Ethnologen nicht zu weit gehen in ihren Anklagen, da Rindermann doch versucht zu differenzieren und sich längst nicht so bombastisch äussert:

Ob sie genetisch unterschiedlich verteilt ist, wissen wir nicht so genau, also, was wir genau wissen, dass die Intelligenz sich über verschiedene Länder hinweg stark unterscheidet in ihrem Mittelwert, und wir wissen auch sehr genau, dass auf individueller Ebene hierbei neben Umweltfaktoren auch genetische Faktoren relevant sind.

Fragwürdig und potenziell rassistisch – und auf jeden Fall ethnozentrisch – sind solche Tests allerdings so oder so. Zum einen weil ständig vom “Volk” als einer quasi biologischen Analyseeinheit ausgegangen wird und die Intelligenz definiert wurde nach den Standards der westlichen Mittelklasse.

Am besten gefällt mir dieser Teil des Interviews:

Heise: Kehren wir noch mal zu den Tests zurück. Würde uns beispielsweise … … Ein Test, der von einem Buschmann zusammengestellt worden ist, der käme doch sicherlich zu einem ganz anderen Ergebnis als ein Test, der von Ihnen zusammengestellt worden ist?

Rindermann: Ja, da haben Sie völlig Recht, es gibt sehr interessante Studien zum Beispiel zum Wegefinden, und da kann man feststellen, dass Naturvölker hier weit besser sind als Europäer. Ich selber war zum Beispiel auch mehrmals im Amazonasgebiet gewesen und ich war dort sehr erstaunt, wie toll zum Beispiel Yanomami-Indianer einen Weg finden können im Regenwald, wo wir keine Berge haben, keine erkennbaren Flüsse und so weiter, und trotzdem auf einer Wanderung von mehreren Stunden wieder genau an den Ausgangspunkt zurückkommen. Das können wir nicht, weil wir es nicht geübt haben.

Heise: Nehmen wir denn aber in unseren Tests auf genau solche Dinge auch Rücksicht?

Rindermann: Eigentlich nicht, es kommt darauf an, wie wir Intelligenz definieren. Wenn wir Intelligenz definieren würden als das Wegefinden in unbekanntem oder nahezu unbekanntem Gelände, dann wären uns Naturvölker höchstwahrscheinlich überlegen.

>> weiter im Interview

>> Stellungnahme der Mainzer Ethnologen inkl Dokumentation und Links

>> Heiner Rindermanns Publikationen (Im Gegensatz zu den meisten Ethnologen kann man so gut wie alle Papers gratis herunterladen)

– Helgefylla skyldes kristendom

Published on January 25, 2008 by lorenz Posted in forbruk, kristendom, mat og drikkekultur, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Den sære norske helgefylla har sikkert mange årsaker (restriktiv alkoholpolitikk?, Janteloven? etc), men antropolog Allan Sande sier til Vårt Land at den har blitt en protest mot protestantisme:

– Drikkingen kan sees som en reaksjon mot kirkens idealer, og den utarter seg forskjellig i sør og nord. I Nord-Europa skal vi vise mest mulig utenpå at vi er fulle. Det har sammenheng med tradisjonen for å vise troen fram. I Sør-Europa er idealet å forholde seg kontrollert mens man drikker, på samme måte som religionen utøves i kontrollerte former. Med en slik drikkekultur blir det vanskelig å få folkelig aksept for restriktiv skjenkepolitikk.

>> les hele saken i Vårt Land

Sande har forsket mye på alkoholkultur i Norge og Europa, inkl russefeiringen, se bl.a.

Månedens antropolog: Allan Sande

Rituell festing: Europas drikkekultur blir stadig mer nordisk

Allan Sande: Drikkekultur, og sosial endring. Et sosialantropologisk perspektiv på drikkekultur og religion

Russefeiringen – ritual eller rølp

Allan Sande: Drikkekultur, og sosial endring. Et sosialantropologisk perspektiv p� drikkekultur og religion.

Allan Sande: Rus og russekultur som overgangsrituale i livet

Den sære norske helgefylla har sikkert mange årsaker (restriktiv alkoholpolitikk?, Janteloven? etc), men antropolog Allan Sande sier til Vårt Land at den har blitt en protest mot protestantisme:

– Drikkingen kan sees som en reaksjon mot kirkens idealer, og den utarter…