search expand

Ethnologin: Was Kampfhunde mit Klassenkampf zu tun haben

In der Schweiz wird ein landesweites Verbot von Pitbulls diskutiert. Swissinfo hat deshalb zwei Ethnologen zum Verhaeltnis zwischen Mensch und Hund befragt. Jacqueline Milliet sagt u.a. dass das Halten von Kampfhunden “eine Fortführung des Klassenkampfs mit anderen Mitteln” sei: “Es handelt es sich um ein äusserliches Zeichen von Gewalt-Status, ähnlich wie die Vierrad-angetriebenen Gelände-Wagen.

Sie hat selber nicht Hundehalter studiert, nimmt jedoch an, dass das Halten “solcher äusserlicher Kraftsymbole” eine Reaktion auf das Verhalten der privilegierten Klassen sei, die sich zum Beispiel 4X4-Statusfahrzeuge zulegten. Letztes Jahr seien Pitbulls zum Accessoire der Vorstadtjugend in den vernachlässigten Banlieues avanciert. >> zum Artikel bei Swissinfo

In der Schweiz wird ein landesweites Verbot von Pitbulls diskutiert. Swissinfo hat deshalb zwei Ethnologen zum Verhaeltnis zwischen Mensch und Hund befragt. Jacqueline Milliet sagt u.a. dass das Halten von Kampfhunden "eine Fortführung des Klassenkampfs mit anderen Mitteln" sei: "Es…

Read more

Stort antropologisk forskningsprosjekt: Hvorfor føder europeiske kvinner ikke flere barn?

Fødselratene synker i Europa. En gruppe av ti kvinnelige antropologer har gått på feltarbeid i flere europeiske storbyer for å få svar. Resultatene er publisert i boka Barren States. The Population Implosion in Europe og Weekendavisen oppsummerer den for oss:

Deres studier viser, at mange unge europæere tilsyneladende har tilføjet et helt nyt livsafsnit mellem barndom og familieliv. En periode, som er dedikeret til at skabe en selvstændig identitet gennem rejser, studier og eksperimenter med seksualitet og parforhold. I denne livsfase er børn ikke ønskede, for personlig frihed er det altoverskyggende ideal. (…)

Men det dreier seg ikke bare om frihet. Lave fødselstall har også med den nye økonomiske og politiske situasjonen å gjøre.

Om Spania leser vi:

»Hvorfor skulle jeg flytte hjemmefra, jeg lever på et femstjernet hotel,« svarer en ung spanier, da antropologen Carrie B. Douglass undrer sig over, at spanske unge bliver boende hjemme, til de er langt oppe i tyverne. De ønsker ikke økonomisk uafhængighed af deres forældre, men vil nyde den første fase af deres voksenliv uden forpligtelser. I stedet for at bygge rede, bruger de spanske unge deres tid på at skabe sig en plads på et arbejdsmarked, hvor konkurrencen om de prestigefyldte akademikerjobs er hård.

Noe lignende oppdaget antropolog Rebekka Nash under sitt feltarbeid i Praha:

Her har de unge tjekker travlt med at etablere sig i et samfund, som efter kommunismen byder på flere muligheder for succes, men også på større og dybere faldgruber end nogen sinde før.

Men kanskje heller ikke uviktig er mediene som “fejrer »singlen«”.

I Italia og Hellas er det den krevende morsrollen som fører til lave fødelstall:

Det arbejdsskrævende moderskabsideal, som også inkluderede snævre idealer om madlavning, rengøring og generel selvopofrelse for børnenes skyld, ser Krause som en væsentlig grund til, at de italienske kvinder fravalgte moderskabet eller nøjedes med at få en enkelt hvidklædt bambino. Hun mødte gang på gang italienske kvinder, som beskrev sig selv, som alt for nervøse til at få børn.

(…)

»I gamle dage var børn en hånd til arbejdet, i dag er et barn en krop, der skal have tøj og en mund, der skal have mad,« kommenterer en græsk bedstemor. Den gode græske mor skal ikke længere føde arbejdskraft til familielandbruget, men i stedet opdrage børn, som kan udvikle sig til storbyens succesfulde voksne. Det kræver penge til tøj, privatskoler og videreuddannelse i udlandet. Og det betyder paradoksalt nok, at mens Grækenland bliver rigere og rigere, føler flere og flere grækere, at de ikke har råd til at få mere end et barn.

Antropologene har også vært på feltarbeid i Norge. Norske kvinner, får vi vite, balanserer mellom motstridende idealer: familie og krav til personlig suksess:

»Når du er i de tidlige tyvere, skal du ikke indrømme, at du vil have børn. Du skal i hvert fald ikke sige, at det er det eneste, du vil. Når du så er blevet ældre og har gjort en masse ting, så bliver det pludselig naturligt, at ville have familie. Så er det mærkeligt, hvis du siger, at du ikke vil have børn. Det er en balancegang,« siger en ung norsk kvinde til Malin Noem Ravn.

Men likevel:

Trods de faldende fødselsrater viser antropologernes feltarbejde, at moderskabet stadig er en naturlig og vigtig del af et vellykket kvindeliv i europæernes bevidsthed.

>> les hele saken i Weekendavisen

OPPDATERING:

Europas befolkning imploderar: Varför medelklassen i Spanien och en rad andra europeiska länder valt bort barn framgår av det etnologiska fältarbetet i boken ”Barren States” (Svenska Dagbladet, 30.1.07)

Fødselratene synker i Europa. En gruppe av ti kvinnelige antropologer har gått på feltarbeid i flere europeiske storbyer for å få svar. Resultatene er publisert i boka Barren States. The Population Implosion in Europe og Weekendavisen oppsummerer den for oss:

Deres…

Read more

“Den postkoloniale kritikken må også omfatte relasjonen mellom mennesker og dyr”

Det er igjen blitt populært å stille ut afrikanere i dyreparker, bl.a. i Kolmårdens djurepark og ifjor i tyske Augsburg eller London. Mye er blitt skrevet om at dette er rasistisk og minner om tidligere koloniale menneskeutstillinger, bl.a. Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo. I et innlegg i Stockholms fria tidning mener pedagog Helena Pedersen at kritiken kun skraper på overflaten. Hvis ønsker et oppgjør med koloniale forestillinger, må vi også problematisere forholdet mellom mennesker og dyr:

Betraktandet av “den andre” under djurparkens särskilda former är sällan oskyldigt, oavsett om den betraktade är människa eller djur. Utifrån vår privilegierade position “fixerar” och begränsar vår blick den andre i ett tillstånd definierat av oss själva som betraktare. Det ligger knappast någon godtycklighet i vem som ges rollen av betraktande subjekt respektive betraktat objekt – och det är i just denna maktrelation som en vidgad problematik uppstår.

Den amerikanske historikern Nigel Rothfels har i sin studie av Hagenbecks djurpark i Tyskland (Savages and Beasts: The Birth of the Modern Zoo. The John Hopkins University Press, 2002) visat hur berättelsen om “den andre” har konstituerats under djurparkens historia genom uppvisningar inte bara av “exotiska” djur utan även av ursprungsbefolkningar – “lappar”, “eskimåer” och “nubier” för att ta några exempel. (…)

Ett växande antal humanistiska och samhällsvetenskapliga studier av människa-djurrelationen analyserar de strukturer och världsbilder som ligger till grund för vad dessa företeelser uppmärksammar oss på: att de strategier som gör avhumanisering av andra människor möjlig till stor del vilar på en stigmatisering av dessa människor som om de vore djur.

Att rikta kritik enbart mot uttrycket dessa strategier tar sig mot de människor som underordnas, snarare än att ifrågasätta de fundament som konstruerar vissa människor och djur som “den andre”, är bara att skrapa på ytan av en betydligt mer komplex problematik.

>> les hele kommentaren i Stockholms Fria Tidning

Hun nevner også innlegget til den nigerianske forfatteren Remi Raji Afrikaner ställs ut i djurparker som gir en god oppsummering av debatten og dens koloniale forhistorie.

SE OGSÅ:

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

I Tyskland: Dyrehage stiller ut afrikanere

Next month it will be 100 years since Congolese pygmy named Ota Bengawas put on display in the monkey house at New York’s Bronx Zoo (Savage Minds, 6.8.06) / på norsk Ota Benga – mannen i buret: «Afrikansk pygme, Ota Benga. På utstilling hver ettermiddag hele september» Sverre Bjørstad Graff, nesteklikk.no

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Anthropological Days at the Olympic Games: An homage to imperialism, the exhibit of conquered peoples was designed to show how America would bring progress to savage peoples

In Detroit and London: More African Villages in the Zoo

Is this anthropology? African pygmies observe Britains in TV-show

Det er igjen blitt populært å stille ut afrikanere i dyreparker, bl.a. i Kolmårdens djurepark og ifjor i tyske Augsburg eller London. Mye er blitt skrevet om at dette er rasistisk og minner om tidligere koloniale menneskeutstillinger, bl.a. Kongolandsbyen i…

Read more

“They still eat their fellow tribesmen”

(via del.icio.us) If you miss “good old-style” stories about cannibals in far away places like Papua or New Guinea, read this story by Paul Raffaele in the Smithsonian Mag. It starts like this:

For days I’ve been slogging through a rain-soaked jungle in Indonesian New Guinea, on a quest to visit members of the Korowai tribe, among the last people on earth to practice cannibalism.

And about cannibalism: A local guide with “dark eyes” explains:

It’s because of the khakhua, which comes disguised as a relative or friend of a person he wants to kill. “The khakhua eats the victim’s insides while he sleeps,” Boas explains, “replacing them with fireplace ash so the victim does not know he’s being eaten. The khakhua finally kills the person by shooting a magical arrow into his heart.” When a clan member dies, his or her male relatives and friends seize and kill the khakhua. “Usually, the [dying] victim whispers to his relatives the name of the man he knows is the khakhua,” Boas says. “He may be from the same or another treehouse.”

I ask Boas whether the Korowai eat people for any other reason or eat the bodies of enemies they’ve killed in battle. “Of course not,” he replies, giving me a funny look. “We don’t eat humans, we only eat khakhua.”

The killing and eating of khakhua has reportedly declined among tribespeople in and near the settlements. Rupert Stasch, an anthropologist at Reed College in Portland, Oregon, who has lived among the Korowai for 16 months and studied their culture, writes in the journal Oceania that Korowai say they have “given up” killing witches partly because they were growing ambivalent about the practice and partly in reaction to several incidents with police.

(…)

Still, the eating of khakhua persists, according to my guide, Kembaren. “Many khakhua are murdered and eaten each year,” he says, citing information he says he has gained from talking to Korowai who still live in treehouses.

The travel writer even meets “true cannibals”:

Two men approach through the gloom, one in shorts, the other naked save for a necklace of prized pigs’ teeth and a leaf wrapped about the tip of his penis. “That’s Kilikili,” Kembaren whispers, “the most notorious khakhua killer.” Kilikili carries a bow and barbed arrows. His eyes are empty of expression, his lips are drawn in a grimace and he walks as soundlessly as a shadow.

The other man, who turns out to be Kilikili’s brother Bailom, pulls a human skull from a bag. A jagged hole mars the forehead. “It’s Bunop, the most recent khakhua he killed,” Kembaren says of the skull.

The story ends like this:

Three years earlier I had visited the Korubo, an isolated indigenous tribe in the Amazon, together with Sydney Possuelo, then director of Brazil’s Department for Isolated Indians [SMITHSONIAN, April 2005]. This question of what to do with such peoples—whether to yank them into the present or leave them untouched in their jungles and traditions—had troubled Possuelo for decades. “I believe we should let them live in their own special worlds,” he told me, “because once they go downriver to the settlements and see what is to them the wonders and magic of our lives, they never go back to live in a traditional way.”

So it is with the Korowai. They have at most a generation left in their traditional culture—one that includes practices that admittedly strike us as abhorrent.

>> read the whole story in The Smithsonian

>> BBC about the Kombai (Korowai)

>> Rupert Stasch: Giving up homicide: Korowai experience of witches and police (West Papua) (Oceania, Sep 2001)

On Papua Adventures we read:

Due to this very recent exposure to outside influences, the Korowai tribes are not as open and welcoming to tourists as the Yali, Dani and Lani for example. They remain on guard and suspicious of ways different to their own. This does of course make for an exciting and truly adventurous visit flying in by chartered Cessna from Jayapura to Yaniruma and trekking into Korowai country by foot and canoe.

UPDATE: Anthropologist Sarah Hewat comments: “Good story about cannibals. Pity it’s not even close to the truth”

SEE ALSO:

Disney-Film depicts indigenous people as involved in cannibalism

Inuit cannibalism?

Brief history of cannibal controversies

Our obsession with the notion of the primitive society

Is this anthropology? African pygmies observe Britains in TV-show

Ancient People: We are All Modern Now

Primitive Racism: Reuters about “the world’s most primitive tribes”

(via del.icio.us) If you miss "good old-style" stories about cannibals in far away places like Papua or New Guinea, read this story by Paul Raffaele in the Smithsonian Mag. It starts like this:

For days I've been slogging through a rain-soaked…

Read more

Antropolog avslører kvinnenes flørteteknikker

Aha! Derfor! Godt at vi har antropologien! Den engelske sosialantropologen Kate Fox har forsket på flørting. Hun fant ut at tre av fire flørter startes av kvinner, og at menn ofte misoppfatter signalene, leser vi på Side2.no:

Kvinnene bruker flørteteknikker de første sekundene når de møter et nytt bekjentskap. Først og fremst for å finne ut om mannen er verdt å bli nærmere kjent med. Menn oppfatter derimot ofte dette som seksuell interesse. – Når kvinnene starter en flørt, manipulerer hun mannen til å ta frem kortene sine, sier Fox.

Hun kommer dessuten med en del (ganske generaliserende) uttallelser i teksten How to flirt: a European guide

SE OGSÅ:

Kate Fox om den engelske personligheten

Aha! Derfor! Godt at vi har antropologien! Den engelske sosialantropologen Kate Fox har forsket på flørting. Hun fant ut at tre av fire flørter startes av kvinner, og at menn ofte misoppfatter signalene, leser vi på Side2.no:

Kvinnene bruker flørteteknikker de…

Read more