“Effektivisering” og “kvalitetetsreformering” fører til at forskerne ikke lenger har tid til å gjøre noe gratis for hverandre. “Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling”, skriver Thomas Hylland Eriksen i et innlegg i Dagbladet.
Det beste i livet er gratis – og dette gjelder også for akademia – eller spesielt akademia. Et av grunnprinsippene for den frie kunnskapsutviklingen er nemlig gjensidighet. Akademikere lever i en gaveøkonomi. For at den frie kunnskapen skal kunne utfolde seg, må den deles, skriver antropologen:
Den gode akademiker veileder, underviser og oppmuntrer studenter uten å mukke, og gjør sitt beste også når hun blir pålagt å gi kurs hun er lei av eller uinteressert i. Hun organiserer workshops og konferanser, leser og kommenterer utkast fra kolleger og studenter, og hun svarer på e-post også fra studenter hun ikke har direkte forpliktelser overfor. (…) Hun kommer ofte på faglige seminarer ved sitt eget institutt, og påtar seg verv både ved sitt institutt og i faglige foreninger. Mye av dette arbeidet er anonymt, og alt er enten gratis eller lønnet med et symbolsk honorar (Med litt flaks får de en blomsterbukett eller en vinflaske på julebordet.)
Men i det siste, skriver han, er det blitt stadig vanskeligere å få kolleger til å gjøre gratisarbeid – “altså bidra til den gaveøkonomien som gjør produksjonen av kunnskap levende og uforutsigbar”. Omgivelsene tvinger forskerne til å prioritere det som gir direkte uttelling – dette har uheldige konsekvenser ifølge Hylland Eriksen:
Hvis den akademiske gaveøkonomien skulle bli faset ut av kravene om målbar effektivitet, ville resultatet være en katastrofe for kunnskapen. (…) Hvis ingen vil utføre disse [gratis-] oppgavene, har man ikke lenger et fagmiljø; da har man bare en ansamling av individer som forfølger sine egne prosjekter.
Sannsynligvis kan vi skimte en lignende utvikling blant studenter. Også studenter har etter innføringen av kvantitetsreformen mindre tid til gratisarbeid. Antropolog Johannes Wilm skrev noe lignende i Universitas, mens han fortsatt var student:
Kravene til økt gjennomstrømning gir flere av Sosialantropologistudentenes foreninger store problemer med å rekruttere nye medlemmer. Få vil ta på seg å redigere tidsskrift og arrangere debatter på toppen av knapt tilmålt arbeidstid, og det er stor fare for at mye av det spennende fagmiljøet vil forsvinne sammen med de siste hovedfagsstudenter.
>> les hele saken i Universitas
Alt skal måles og veies – ikke minst for hvor mye du publiserer:
Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet
SE OGSÅ:
– Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen
"Effektivisering" og "kvalitetetsreformering" fører til at forskerne ikke lenger har tid til å gjøre noe gratis for hverandre. "Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling", skriver…