Vi får vite at boka er en blanding av feltnotater, anekdoter, fagbok og betraktninger. Antropologen ta for seg forskjeller, likheter, kultur og historie fra to fjellbygder; en i Rondane og en i Kilimanjaro.
Drivdal har på slutten av nittitallet vært på feltarbeid blant småbrukere i Kibosho, Kilimanjaro Region. Etter endt feltarbeid, opprettholdt Drivdal kontakten med grenda, noe som senere førte til samarbeid mellom Kibosho og Hedmark Bonde- og Småbrukarlag og Stor-Elvdal kommune som også har gitt ut boka. Kontakten har belyst likhetstrekkene mellom småbrukere i Norge og Tanzania i stedet for å fordype seg i forskjellene.
Anmelder Anne-Lise Langøy (som også er antropolog – og byråkrat i UD) er begeistret.
Mens jeg leste boka, lette jeg automatisk etter begreper som kunne lede meg til en sedvanlig, profesjonell bistandsbyråkratisk tilnærming til stoffet. Dette fant jeg ikke. Drivdals termer og perspektiver er akk så virkelighetsnære, nært grasrota og den felles kaffekoppen så og si. Hun beskriver småskala utviklingsprosjekt som setter mennesket, kultur og næringsgrunnlag sammen i en logisk helhet.
Det slo meg at boka nettopp er verdifull av den grunn – den er en hyllest til de som synes det er verdt å lære andre kulturer å kjenne og være med på å bidra til utvikling i praksis. Den beskriver det typiske sivile samfunns engasjement i utvikling og folk-til-folk samarbeidet. Og til syvende og sist, grenda, husholdet og mennesket er vel den egentlige måleenheten når vi skal finne ut om tusenårsmålene er nådd eller ikke. Boka er av den grunn opplysende og betydningsfull for opinionen i Norge.
Mange bøker blir aldri omtalt i mediene. ”Rondane Kilimanjaro. Om vennskap som flytter fjell”, skrevet av antropologen Ilona Drival, har vært et av disse ignorerte bøkene. Nå er boka - som kom ut i fjor - blitt anmeldt i…
De fire store universitetene i Norge har forhandlet fram en avtale som gir forskere mulighet for å publisere ”open access” i Springers mange tidsskrifter, melder Universitetsavisa i Trondheim.
Høres bra ut. Det blir lettere å gjøre kunnskap tilgjengelig på nett. De fleste tidsskriftartiklene kan man nemlig bare lese når man er abonnent. Og tidsskriftene er dyre. Veldig dyre.
Men en titt på de 1170 titlene som er med i Springers “Open Choice” program avslører at antropologien glimrer med sitt fravær. Eller nesten. Springer har få antropologitidsskrifter.
Human Ecology er et kjent tidsskrift. Flere forskere har allerede brukt open access modellen. Her er et utvalg av artikler som er lagt ut gratis på nett:
De fire store universitetene i Norge har forhandlet fram en avtale som gir forskere mulighet for å publisere ”open access” i Springers mange tidsskrifter, melder Universitetsavisa i Trondheim.
Dette er en mulighet vi håper være forskere benytter seg av,…
Kronikken Drøm fra Disneyland der FrPerne Kent Andersen og Christian Tybring Gjedde hevder at innvandringen “river landet vårt i filler” har vakt stor oppmerksomhet. Men de to karene sier egentlig lite nytt. Kronikken er bare en oppsummering av rasismen i nettavisenes kommentarfelt vi leser hver eneste dag og som vi også finner på nettsteder som document.no.
Det er sikkert viktig å debattere kronikkens påstander, men jeg er ikke sikker på om “fakta” er det viktigste. Kanskje det kan være mer interessant å studere innvandringsmotstanden i seg selv, gjerne i et komparativt perspektiv: Hvorfor blir noen innvandrings-/islammotstandere?
Eighteenth- and 19th-century slavemasters were racists, but they weren’t only racist. They were also revolutionaries and humanitarians, adventurers and religionists. To call someone racist isn’t about explanatory exclusivity.
(…)
We often imagine ourselves to be looking for racists who are racist 365 days out of the year. To chronicle the several days each week or month or lifetime when they are not demonstrably racist is either (i) to dismiss such fallow periods as exceptions (or mere performance) or (ii) to offer them up as proof that said accusations are false. But it doesn’t make sense to think of racism the way we think of, say, racial identity (as something we conspicuously carry around with us all the time, everywhere we go).
Han nevner Officer John Ryan i filmen Crash fra 2004 som eksempel:
In one scene, Ryan is a working-class cop who mercilessly harasses a middle-class black couple during a traffic stop, clearly relishing his racial privilege and lauding it over his intimidated victims. In another scene, he can risk his own life to pry that same black woman from a burning car before it explodes.
– Kronikken er nesten identisk med et par av de kommentarene vi fjernet for to uker siden. Alt Aftenposten har gjort er å rydde opp i skrivefeil og kutte ned på antall utropstegn, sier debattredaktør i Dagbladet, Jo Randen.
Dagbladet mener Aftenposten undergraver markedet for rasistiske og hatske meninger når de velger å betale bidragsyterne.
Kronikken Drøm fra Disneyland der FrPerne Kent Andersen og Christian Tybring Gjedde hevder at innvandringen "river landet vårt i filler" har vakt stor oppmerksomhet. Men de to karene sier egentlig lite nytt. Kronikken er bare en oppsummering av rasismen i…
Anthropologists are following in media’s and politicians footsteps: They care less about the floods i Pakistan than for the Tsunami in Southeast Asia, the Katrina floods in the USA and the earthquake in Haiti.
A quick search reveals nearly complete silence. While several anthropologists mention the desaster or call for help, they don’t contribute with any analyses.
The only piece by an anthropologist that deals specifically with the floods consists of rather dubious culturalisations: Cultural wisdom in crisis by Kashmali Khan from Oxford University, published in the Pakistani Tribune.
But while I am writing these lines, suddenly an interview about the flood pops up at the great blog Anthropologyworks. Pakistan expert Maggie Ronkin (who’s recently taught on Justice and Peace in Pakistan and Social Development in South Asia at Georgetown University) interviews Fayyaz Baqir, Director of the Akhter Hameed Khan Resource Center in Islamabad.
Fayyaz Baqir describes the floods as “the worst in the entire world during the past hundred years”. But he is eager to add – and this is the interesting part in my view – that we “are underestimating the resilience, resourcefulness, and capacity of the people to cope with the disaster due to the presence of hundreds of formal and informal institutions and mechanisms that help people on a day-to-day basis.”
This capacity and the will to help is echoed in several stories in Pakistani media.
“In the last 10 days”, Zeresh John writes, in the Pakistani newspaper Dawn, “I’ve seen Pakistan come together in ways never seen before.” “It is an overwhelming feeling”, Zeresh John adds, “when people unite for a cause. When in an instant, strangers no longer remain strangers”:
The Pakistani youth has risen and literally stepped out on the streets to help their countrymen affected by the flood. (…) Each day brings a relentless and constant chain of support. Where the monetary contributors stop, there is a group of people ready to take over by running to crowded bazaars everyday to buy food supplies, clean drinking water and medicines. From there yet another massive portion of the population is stepping in to pack those supplies and load them into trucks to deliver them to the affected areas.
(…)
As Pakistani authorities failed to provide the necessary leadership needed and with no proper coordination in the relief efforts, the civilian population of Pakistan has taken it upon themselves to do what they can in the face of this crisis; in the process, developing a conscientious society that we’re all proud to belong to.
But these stories are not told by the media, a reader comments:
“I live overseas and this post was quite educational for me. How is it that none of our TV channels are highlighting this spirit ? All I’ve seen so far are stories about corruption, fake camps and immoral feudals diverting the flow of flood waters to their benefit. Our free media seems to be failing miserably by promoting only the demoralizing but sensational stories.”
My favorite story is written by Shabnam Riaz in The News: The Real Heroes (see also cached version). She is also writing about “a spirit-lifting experience in this whole nightmare”: Pakistan’s youth, young men and poor laborers who help other people:
Small, scattered groups of young boys and men had formed where the rain was the harshest and was threatening to sweep away cars along with their occupants. (…) They worked in unison, all of them had a single purpose and that was to rescue other human beings. (…) They waved at us, hurriedly preparing to help the next hapless driver who was blindly careening into their path. We waved back with euphoric ‘thank you’ but they had already become busy in helping others.
I was touched beyond words. These young men were poor labourers who were most probably hungry as a day full of rain would not have given them a chance to earn their daily wage. I am sure that none of them were owners of a vehicle either. But their dedication to help the other members of society who definitely had more material possessions than they had, without any contempt at all, told me something. It told me that deep inside they were people of substance. Those individuals who had their moral compasses pointing in the right direction.
It also told me something else; that in fact, these were our heroes. Also, these people who slog from sun-up till sun-down for a meagre amount that could hardly put a decent meal on anyone’s table, are our actual role models.
Here another story about how people help themselves (video by Al Jazeera)
Pakistan flood victims build makeshift transport
Save Pakistan from the catastrophe is the title of an earlier article where anthropologist Fazal Amin Baig calls for action. Fazal Amin Baig wrote it earlier this year in the aftermath of a heavy landslide that took the lives of 19 people and displaced more than 1,500 people. “The year 2010 witnessed a natural disaster, which did not indicate a good omen to the people of Pakistan.” Unfortunately, the anthropologist was right.
Anthropologists are following in media's and politicians footsteps: They care less about the floods i Pakistan than for the Tsunami in Southeast Asia, the Katrina floods in the USA and the earthquake in Haiti.
Så kom muslimene og plutselig ble religion et viktig tema igjen i Norge. Dette er en populær fortelling. Men man glemmer at kristendommen spiller en stor rolle i livet til mange nordmenn.
Det er store regionale forskjeller i religiøsitet, og disse forskjellene er “forbausende stabile”, leser vi:
Bibelbeltet på Sørlandet holder stand, hedmarkingene bryr seg fortsatt lite om religion, og i det urbane Oslo-området står sekularismen og pluralismen sterkt.
(…)
Folk fra Rogaland og Agderfylkene oppgir oftere å ha en personlig tro, og de har et mer aktivt religiøst liv. Fraværet av personlig troende dominerer på Østlandet og i Trøndelag, mens i Nord-Norge er det like sammensatt som det alltid har vært: Her finnes dypt troende læstadianere og sterkt antireligiøse, samtidig som nordlendingene utmerker seg med å slutte opp om den alternative religiøsiteten.
Noe annet som er interessant: Unge er mer åpne for religiøsitet enn eldre. Det er nå flere i aldersgruppen 18-34 år som tror på et liv etter døden, enn det er i aldersgruppen 55-79 år, og det er en økning av søknader til bibelskoler ifølge Vårt Land.
Så kom muslimene og plutselig ble religion et viktig tema igjen i Norge. Dette er en populær fortelling. Men man glemmer at kristendommen spiller en stor rolle i livet til mange nordmenn.
