Ifjor feiret hun Samefolkets dag i New Delhi, nå er antropologistudenten på feltarbeid blant tibetanere i Dharamsala for å studere tibetansk medisin - og blogger. Det har skjedd en del på bloggen siden jeg kikket sist, Inger Kristine Vasstveit har kommet igang med prosjektet sitt.

For å forstå tibetansk medisin, må man forstå tibetansk kultur og levemåte, skriver hun og det betyr å leve sammen med en gjeng tibetanere i India:

Jeg sover paa “sofaen” i “stua", sammen med en tibetansk fyr. I rommet ved siden av deler tre andre tibetanere to senger. Vi har et lite kjoekken, og et lite baderom. Vi har kun vann mellom 07.00 - 09.00 om morgenen - og vannet er kaldt. Vil vi ha varmt vann maa vi koke det. Tennene pusses paa kjoekken, og dusjen er en liten balje og spes med en gryte kokende vann. Jeg blir behandlet som en dronning, og faar servert frokost, lunsj og middag.

(…)

Det som taerer mest paa, er samvittigheten av aa bo og spise gratis dag etter dag. Jeg har tatt dette opp med folkene, men de blir sinte, og sier:

- du forstaar ikke kulturen vaar! Vi gir deg det du vil ha, og naar vi kommer til Norge, behandler du oss paa samme maate!

>> besøk Inger’s blogg

En annen bloggende antropologistudent - Rakel M Hansen - befinner seg på Malta. Hun har vært på øya et par uker og er fortsatt på utkikk etter gruppen hun skal studere. Hva er det en antropolog gjør på begynnelsen av feltarbeidet?

Så, hva har jeg gjort? Jeg har vært en kveld på byen med maltesiske jenter, jeg har vært på utflukt med et ektepar som nå er mine gode venner (nei, ikke maltesiske de heller), etablert ”butikk-venner” som jeg besøker nesten daglig (har blitt godt kjent med fire jenter/damer som jobber i hver sin butikk her i Valletta), funnet et fast sted å kjøpe grønnsaker, avisen, melk og brød (alle ulike ”tradisjonelle” butikker), snakket med mange ukjente mennesker på gaten, hatt et intervju med en prest, vært på kino med maltesiske antropologistudenter(Kite Runner, anbefales!), vært på konsert med National orkestret fra Malta (naboen min spiller der), vært på Kinesisk opera og akrobatikk show, sett en lokal drama gruppe fremføre, vært på politisk fotballkamp uten å se fotball.. and this is how the days go by…… J

Bortsett fra å snakke med mennesker ”som møter meg på min vei” i Valletta, har jeg bestemt meg for å oppsøke mange flere mennesker og gjøre intervjuer (prester, nonner, politikere, sosialarbeidere).

>> besøk Rakels blogg

En av de få andre nordiske feltarbeidsblogger (som jeg vet om) er danske Nanette Andersen i Cape Town som jeg skrev tidligere om. Doktorgradsstipendiat Cicilie Fagerlid er imidlertid tilbake fra feltarbeidet i Paris, antropyton også.

SE OGSÅ:

Professor lets students blog their field experiences: More than 20 new blogs online!

Blogging as a Research Tool for Ethnographic Fieldwork

On fieldwork: “Blogging sharpens the attention”

Fieldblogging from Nicaragua

Blogger får Universitetets formidlingspris

Menn føler seg forpliktet til å legge igjen penger til kvinner de hadde vært sammen med. Noe annet ville være en fornærmelse. I Tanzania er det ikke noe generelt stigma knyttet til å koble sex og penger, slik det er hos “oss", sier antropolog Turid Misje, som har tilbrakt åtte måneder sammen med bararbeidere i Moshi som del av sitt hovedfag i sosialantropologi.

Til Kilden sier antropologen:

Kvinnene jeg møtte stilte seg helt uforstående til at det skulle være et problem i seg selv. De betrakter det tvert imot som problematisk dersom de ikke får penger av en mann de har sex med, enten det er en kjæreste eller en såkalt one night stand. Ingen penger betyr ingen respekt, da synes han ikke kvinnen er verdt noe.

Hun understreker at sex selvfølgelig ikke handler bare om penger. Kvinnene er også opptatt av egen seksuell nytelse og at de blir forelsket.

De fleste av barkvinnene har sex med gjester som gir dem penger, og mange av dem er i praksis avhengige av penger de får fra mennene, siden bareierne betaler så lite. Likevel ser ikke kvinnene på seg selv som prostituerte:

– Deres identitet er først og fremst knyttet til arbeidet som servitører og renholdere, selv om de kanskje får mer penger fra menn de ligger med enn de får i lønn.

– For mange av kvinnene er jobb i bar den eneste muligheten til å tjene penger, og mange understreket at de bare gjorde det fordi de var nødt. Veldig mange av mine informanter kommer fra den lutfattige landsbygda og har lite utdannelse. Men selv om livet som bararbeider kan være tøft, opplevde nok mange av kvinnene at de hadde vel så mye kontroll over livet sitt i baren som hjemme hos familien. «For et liv jeg ville hatt i landsbyen», kunne de si.

>> les hele saken i Kilden

Oppgaven er dessverre ikke tilgjengelig på nett

SE OGSÅ:

- Trenger nye perspektiver i prostitusjonsdebatten

Thailandske prostituerte bygger opp Thailand

Når prostituerte kommer selv til orde

Antropolog hjelper politiet til å forstå prostitusjon

Prostitusjon: “Moralske grenser er noe man må ha råd til å opprettholde”

An anthropologist on sex, love and AIDS in a university campus in South Africa

Antropolog Anne Hege Simonsen og medieviter Elisabeth Eide har nettopp lansert boka Verden skapes hjemmefra - den første systematiske gjennomgangen av norsk presses dekning av den såkalte ikke-vestlige verden.

Avisene er ikke nøytrale i omtalen av land på andre kontinenter. Det er virkeligheten hjemme som avgjør pressens prioriteringer og vinklinger. Pressedekningen av “andre” sier ofte mer om oss selv og våre verdensbilder enn om de faktiske forholdene i landene, mener de to forskerne.

De viser blant annet hvordan journalistenes verdensbilde fortsatt er preget av kolonitidens syn på “de andre” som underlegen og avhengig av hjelp fra “Vesten". Her framstår nordmenn gjerne som “den gode hjelperen” (misjonær, bistandsarbeider).

Til Morgenbladet (kun tilgjengelig for abonnenter) sier de to:

– Vår tese er at avisenes dekning av verden utenfor Vesten først og fremst avslører vårt eget selvbilde. Og siden Norge har vært en slags halvkoloni under Danmark, trodde vi først at norsk presse skulle ha en viss forståelse for situasjonen i den koloniserte verden. Men selv om også Norge var et fattig land på denne tiden, så vi på oss selv som moderne og høyteknologiske i motsetning til De andre, altså «de primitive folkeslagene».

Hvem fikk dårligst behandling av pressen? Araberne!

– Araberne blir nesten konsekvent fremstilt som uorganiserte, bakstreverske, late, uselvstendige, dumme, brutale og lette å manipulere. I 1902 skriver en journalist i Social-Demokraten (i dag Dagsavisen) at han foretrekker kamelenes selskap.

>> omtale av lanseringen av “Verden skapes hjemmefra”

>> Intervju med Anne Hege Simonsen i Østlandets Blad

>> Intervju med Eide og Simonsen i Dagsavisen

>> omtale i Utdanningsnytt

>> anmeldelse i VG

Temaet har vært oppe her på antropologi.info flere ganger før. Når det gjelder dagens presse, så er det etter mitt inntrykk omtalen av urbefolkninger og såkalte “stammesamfunn” som er verst. Jeg har skrevet i Utrop om dette, se Skriver rasistisk om tsunamiofre

SE OGSÅ:

Anne Hege Simonsen: “Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”

Media skaper enkle bilder av «de andre» (Om boka «Å se verden fra et annet sted» av Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen, Dagsavisen, 23.4.04)

Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur

Primitive Racism: Reuters about “the world’s most primitive tribes”

“Good story about cannibals. Pity it’s not even close to the truth”

The Dictionary of Man: Will Bob Geldof and the BBC reproduce racist anthropology?

Ukontaktede indianere?

“Raser eksisterer for antirasister på samme måte som Gud eksisterer for ateister - nemlig som en sosial konstruksjon å ta svært alvorlig", skriver Thomas Hylland Eriksen i Aftenposten. Selv om det ikke fins raser i biologisk forstand, fins det grunner til å bruke ordet “rase":

Rase er mer ubønnhørlig enn andre kriterier vi bruker for å klassifisere hverandre. I et liberalt samfunn kan du skifte språk, fotballag eller religion; du kan få deg en utdannelse, klippe håret og slutte - eller for den del begynne - med hijab.

Men du kan ikke vaske bort hudfargen. Derfor har vi ikke råd til å glemme at rase lever i beste velgående.

Også i Norge finnes rase:

Forleden leste jeg i lokalavisen min om en ung svensk mann som var på boligjakt i Oslo. Han snakket perfekt svensk i telefonen, men idet han dukket opp personlig, oppdaget huseieren at han var svart. Og da var boligen alltid nettopp utleid. Som Knut Nærum ville ha uttrykt det: Tilfeldig? Neppe.

I situasjoner som disse finnes rase. Det er et levende klassifikasjonsprinsipp i Norge den dag i dag, og det eksisterer i samme forstand som hekser fantes i middelalderen - det er altså høyst reelt.

“Raseidentiteten” oppsto i samband med kampen mot rasisme:

Allerede på 1950-tallet skrev Frantz Fanon om “negeren” (et kurant ord på den tiden) og hans drøm om å bli behandlet som likeverdig. Når dette målet viste seg å være uoppnåelig på grunn av dypt rotfestet rasisme, ble det nødvendig å bygge et solidarisk fellesskap blant svarte.

Enten de var fra Martinique eller Britisk Øst-Afrika, hadde de noen felles erfaringer, som ofre for den hvite manns rasisme.

Dermed fikk de en felles identitet selv om de ikke hadde felles etnisk opprinnelse - en svart identitet. Kort sagt en raseidentitet. Den jamaicanske rastafarianismen springer ellers ut av et beslektet resonnement.

>> les hele saken i Aftenposten

For ikke så lenge siden var filosofen Paul C. Taylor fra Temple University på besøk i Oslo. Han sa noe lignende: Rase er en viktig kategori for å forstå hvit dominans, se >> Snakk mer om rase

SE OGSÅ:

Racism: The Five Major Challenges for Anthropology

- Kategorien ’rase’ er blitt en blind flekk for nordmenn

Fredrik Barth: “Slutt å kalle fordommer for rasisme”

“En pakistaner kan aldri kalle seg nordmann": Rasetenkning i Språkrådet?

Global identity politics and The Emergence of a Mongol Race in Nepal

“It will take a long time for people to grasp the illusory nature of race”

De er menn, middeladrende og bor i Oslo: Det er disse professorene som blir mest omtalt og sitert i media ifølge Morgenbladet. Bare 14 kvin­ner er inne på lis­ten. Nes­ten halv­par­ten (47) av pro­fes­so­re­ne har til­knyt­ning til Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

Kun to antropologer er på listen: Thomas Hylland Eriksen (plass 27) og Unni Wikan (plass 91). Langt flere historikere, statsvitere og økonomer er representert.

>> les hele saken i Morgenbladet

Kan en bekjempe AIDS uten å vite hva kjærlighet er? Idag disputerer antropolog Anette Wickström med avhandligen Kärlek i virusets tid: att hantera relationer och hälsa i Zululand. Hun viser blant annet at mange initiativ til å forbedre zulufolkets situasjon kolliderer med lokalbefolkningens forestillinger om kjærlighet og seksualitet.

Avhandlingen er basert på seks måneders feltarbeid blant åtte familier i KwaZulu Natal i Sørafrika.

I innledningen skriver antropologen:

Kärlek i virusets tid handlar om hur människor på landsbygden i KwaZulu Natal söker efter att överleva, älska, höra till och skapa ordning i en tillvaro som både materiellt och personligt utmanar deras hälsa, relationer och välmående. Den utbredda spridningen av HIV/aids i södra Afrika har lett till att omvärldens intresse är stort för att försöka förstå vilka faktorer som påverkar sexuella relationer och förekomsten av aids.

Ändå är det inte många aktiviteter, varken inomstatliga eller internationella, som ägnar uppmärksamhet åt hur människor själva tänker om och hanterar kärlek och sexualitet i sitt vardagsliv.

Kjærligheten er nemlig ikke universell men påvirket av materielle, sosiale og politiske forhold, sier hun til Norrköpings Tidningar:

-I min avhandling skriver jag om ett sätt att se på kärleken, som påverkar individen och kollektivet annorlunda än hos oss. I Sydafrika har kolonialismen, apartheid, demokratiseringen och aids krävt olika sätt att hantera kärleken, sexualiteten och familjerelationerna.

>> Intervju med Anette Wickström i Norrköpings Tidningar

>> Intervju med Anette Wickström i Östgöta Correspondenten: Oskuldskontroll – folkets desperata lösning till spridningen av aids i Sydafrika

>> last ned doktoravhandlingen

SE OGSÅ:

An anthropologist on sex, love and AIDS in a university campus in South Africa

AIDS:"Traditional healers are an untapped resource of great potential”

Male circumcision prevents AIDS?

“There’s no AIDS here because men and women are equal”

The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS

Cultural values and the spreading of AIDS in Africa

Film skal forebygge HIV i Tanzania

Redselen for HIV/AIDS: HIV-smittede holder sykdommen hemmelig

Nei til kondomer, abort og homoseksualitet: Det har aldri vært så mange kristne misjonærer sør for Sahara som i dag, og to av tre er amerikanere. Kristendommen i Afrika vokser i en fart som mangler sidestykke i historien.

– Under koloniseringen var det engelskmennene som underla seg store deler av Afrika og gjorde 1900-tallet til sitt eget. Nå er det amerikanernes århundre, sier Catrine Christiansen, doktorgradsstipendiat ved Institut for Antropologi ved Københavns Universitet til Morgenbladet.

I denne fascinerende reportasjen om “born again Christians” får vi vite at de evangeliske amerikanske kirkesamfunnene har mektige allierte, både i kristne mediemoguler og amerikansk utviklingsbistand. De “gjør felles sak i eksporten av konservative kristne verdier. Langt på vei anført av president Bush, som selv er «born again»-kristen.”

Med Bush ved roret har USA endret retning mot en mer moral- og trosbasert bistandspolitikk som kan merkes overalt i Afrika. Mange av de internasjonale organisasjonene som jobber med familieplanlegging har nektet å skrive under på de amerikanske betingelsene, og har mistet hundrevis av millioner i støtte.

>> les hele saken i Morgenbladet

Jeg fant en relatert artikkel av Catrine Christiansen på nett

Youth Religiosity and the Aids Pandemic: Faith, Friends and Family Virtues in Uganda (pdf)

SE OGSÅ:

Kristendommen øker mer enn islam

Isolerer seg for å bli frelst - Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet i Bolivia

Misjonsbildenes makt over sinnene - ny bok av Marianne Gullestad

Hva er et godt kulturbyråkrati? Hva er en treffsikker kunstpolitikk? Hvordan løse kjønnsskjevhetene i kunstlivet og hva er statens rolle i kulturpolitikken? Klarer kunsten seg uten forskningen? Nei, mener antropolog Ellen Aslaksen. Kunstfeltet trenger en like langsiktig forskningssatsning som oljesektoren, skriver hun i en kronikk i Dagbladet.

Kulturfeltet ligger sørgelig bak andre sektorer, skriver hun og fravær av relevant kompetanse et akutt problem for kulturforskningen:

Både utdanningspolitikken, helsepolitikken, samferdselspolitikken og alle de andre politikkområdene har solide kunnskapsmiljøer å både spille – og støtte seg på. Det finnes en rekke sektororienterte forskningsinstitusjoner med navn som NIFU-STEP, Nasjonal kunnskapssenter for helsetjenesten og Transportøkonomisk institutt. De har som sine viktigste oppgaver å drive og fremme forskning til bruk på sine samfunnsområder.

Selv er jeg mest fascinert av hvordan de gjør det i oljesektoren. Det er i olja vi finner de riktig store pengene. Det er selvsagt en forskjell. Men med de store pengene kommer også de tydelige visjonene. Og det er de vi trenger for kulturfeltforskningen.

(…)

Vi trenger forskere med innsikt i både samtidas kulturfelt og i akademisk kunnskapsproduksjon. Vi trenger forskning som byr på refleksjon over virkemiddelbruk og kunstlivets vilkår. Og vi trenger ikke minst en bedre dialog mellom forskere og kunnskapsbrukere. Tiden er inne for å satse høyt og langsiktig på fremragende kulturfeltforskning.

>> les kronikken i Dagbladet

Ellen Aslaksen jobber som forsker i Kulturrådet. Jeg intervjuet henne for en stund siden, se - Bruk Kulturrådet! “Altfor få vet om det vi driver med", sier Ellen Aslaksen og anmeldelsen av Aslaksens bok Ung og lovende Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

IOC spiller en politisk rolle som en av de mektigste institusjoner i det moderne samfunn. “Det forundrer meg at så mange fra venstresiden ikke ser at IOC burde være et like viktig demonstrasjonsmål som World Trade Organization, skriver antropolog og OL-forsker Arne Martin Klausen i Dagbladet.

En venstre/grønn regjering burde snarest gjøre klart at en statsgaranti for vinterlekene ikke kan komme på tale, mener antropologen. Olympialekene er et stort kapitalistisk arrangement der alle de store multinasjonale selskapene er tilstede som sponsorer. Han skriver om Olympia-museet i sveitsiske Lausanne som illustrerer forbindelsene tydelig:

Intet museum jeg har besøkt har vært så likt et tempel som det olympiske museum i Lausanne. Her er ren persondyrkelse av Coubertin og de senere presidenter, først og fremst Samaranch, som fikk bygget museet. I første etasje er det bygget noe som ligner en alterring. En mengde storre granittblokker er stablet på hverandre i et fint mønster. På hver blokk er de respektive sponsorers logo meislet inn, Coca Cola, Adidas, Kodak og hele ruklet.

>> les hele saken i Dagbladet

SE OGSÅ:

Er OL-fanatismen typisk norsk?

Lillehammer OL: Sjåvinisme eller fellesskap?

OL i Hellas: Om ville leker og antropologiske dager

Olympic Games: ‘Great Fun for Savages’

Ifjor høst leverte han doktoravhandlingen Juoiganmuitalusat - jojkberättelser: en studie av jojkens narrativa egenskaper. Nå reiser Krister Stoor verden rundt for å presentere forskningen sin: Interessen for urbefolkningsspørsmål er stor, sier han til Norrbottens Kuriren.

-Tidigare forskning har fokuserat på musiken, men jag intresserar mig för vad det är man berättar om i jojken, vilket inte gjorts tidigare, sier han.

Etter å blitt kjent med flere siouxindianerna har han fått en ide for et nytt forskningsprosjekt: Det skal handle om den samiska og den indianske trommen.

Krister Stoor er selv fjellsame og aktiv joiker i gruppen Trio Moivi.

>> les hele saken i Norrbottens Kuriren

>> Intervju med Krister Stoor i Kunskapskanalen (SVT)

>> Intervju med Krister Stoor på samer.se

>> last ned doktoravhandlingen

Igår var det Samefolkets dag og i Dagsavisen skriver også Hanne Mauno om den store interessen for samiske spørsmål: “Vinteren 2008 er blitt den rene kulturelle vårløsningen for samene”

Du vet det har skjedd noe spesielt når de begeistret diskuterer samisk sjamanisme på frokost-TV, og man i beste sendetid på søndager kan følge en flyttsamefamilie i dvelende, langsomme nærbilder hele veien fra vidda og ned til kysten. Vinteren 2008 føles det som om det plutselig er samer over alt

>> les hele saken i Dagsavisen

Ved feiringen av Samefolkets dag og ved starten på Mangfoldsåret 2008, er det på tide at samene nå får fast plass på Stortinget, skriver Ny Tids nye redaktør Dag Herbjørnsrud.


SE OGSÅ:

- Bysamer forsømt av forskningen

I Tromsø: Første professor i urfolksstudier

For første gang i Norge: Holdt disputas på samisk

Masteroppgave: Å være moderne same i Oslo

Flerforeldreprinsipp blant samene - Doktorgrad på rituelt slektskap

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?