Med fem ukers forsinkelse skriver nå også norske aviser “Disse indianerne har aldri vært i kontakt med andre mennesker” og forskning.no reproduserer saken ukritisk i teksten Ukontaktede indianere.

Men stemmer dette? Fins det den dag i dag menneskegrupper som lever i fullstendig isolasjon? Eller: Hvilket tidsrom har en i hodet når en sier “aldri"? Mener en denne generasjonen? Mener en de har levd isolert i flere hundre eller tusen år? Indianerne beskrives som “nomader” - de flytter på seg hele tida, de må da treffe andre mennesker?

Hovedkilden for saken er Anders C. Krogh i Regnskogfondet som er alt annet enn en seriøs kilde - se et tidligere innlegg av meg.

Som jeg skrev i en tidligere omtale av denne saken, så betyr “ukontaktet” egentlig ikke at disse menneskene lever i isolasjon. Ifølge antropolog Suzanne Oakdale betyr “ukontaktet” ofte “hittil uten kontakt med myndighetene". Indianergruppene har alle hatt en lang og komplisert historie med andre menneskegrupper, sa hun til The Vancouver Sun.

En skriver mye om de klisjeaktige bilder som media formidler om innvandrere, men fordommene og mytene blomstrer enda mer når det gjelder saker om indianere og andre “urfolk", se blant annet:

Vårt bilde av “de andre": Avslørende om Regnskogfondet

“Isolerte indianerstammer": Koloniale stereotyper i Aftenposten

Paternalistic anthropology: “Contact with foreigners is dangerous”

“Et livstegn fra primitive stammer”: Skriver rasistisk om tsunamiofre

Feminister og urfolksromantikere som forskere: Hvordan holdninger påvirkerer forskningen

Primitive Racism: Reuters about “the world’s most primitive tribes”

Our obsession with the notion of the primitive society

Ethnic hybridity within identity politics: Thesis on Being A Nobel Savage in Brazil

On Savage Minds: Debate on the Construction of Indigenous Culture by Anthropologists

“Good story about cannibals. Pity it’s not even close to the truth”

Anthropologists condemn the use of terms of “stone age” and “primitive”

Muren som skal hindre strømmen av illegale flyktninger er overskriften av en Aftenposten-artikkel om muren mellom USA og Mexico. Er det ok å snakke om “illegale flyktninger"? Nei, mener sosialantropologen Shahram Khosravi ifølge Amnesty Nytt. Som forsker vil han ikke bruke “maktens språk” og kaller derfor ingen for illegal.

Språk er makt, derfor er det viktig å ha et reflektert forhold til ordene en bruker. Hvem som får merkelapp “illegal” er jo et politisk spørsmål. I Sverige fins det ett nettverk som heter Ingen människa är illegal (IMäI). Lignende organisasjoner fins flere steder i verden. På tysk er det vanlig å bruke begrepet “illegalisert” istedenfor “illegal” - nettopp for å framheve at det er noen som har gjort disse menneskene illegale.

Khosravi forsker på slike illegaliserte flyktninger (eller irregulære flyktninger som han kaller dem). I en artikkel på Yelah.net utdyper han synspunktene sine. Illegale invandrere er et uttrykk som gjenskaper maktrelasjioner og et skille mellom “oss” som hører hit og “dem” som ikke gjør det:

Genom att skilja (vita) medborgare från (icke-vita) icke-medborgare görs de irreguljära immigranterna inte bara till icke-medborgare utan till anti-medborgare. De beskrivs som amoraliska, lagbrytare, lögnare och en belastning för samhället. Genom att ha makt över problemförklaringar och handlingar går det att skapa opinion för en acceptans att utvisa människor, att sätta människor i förvar och att kriminalisera människor som inte begått något brott.
(…)
Irreguljära är uteslutna men samtidigt inneslutna i samhället. De utesluts från lagligt skydd men är objekt för lagens utövning. De har ingen representation i politiken men är objekt och instrument för politisk debatt. De får ingen röst i den offentliga debatten men används som sensationella figurer i massmedia.

>> les hele saken på Yelah.net

Shahram Khosravi kom i 1988 fra Iran via Pakistan til Sverige. At han tilhører minoriteten Bakhtiyari var en viktig årsak til at han valgte å studere sosialantropologi i Stockholm, sier han til Göteborgs Fria Tidning:

– Vi representerades alltid av andra, genom majoritetens bild. Det blev en drivkraft att själv få beskriva sin omvärld. Den inföddes revansch.

OPPDATERING (18.11.07): Aftenposten har nå tatt av seg saken og også intervjuet Shahram Khosravi men fortsetter å kalle disse menneskene for “illegale".

SE OGSÅ:

Eliteinnvandring = Mer global apartheid

Katja Franko Aas: Flyktninger er blitt en sikkerhetsrisiko. De er ikke lenger mennesker som treger beskyttelse; de er blitt mennesker som majoritetssamfunnet må beskytte seg mot

- Åpne grenser er løsningen: Å åpne grensene for folk i fattige strøk er også det lureste som Vesten kan gjøre for å minske gapet mellom fattig og rik

Bistandsaktuelt fortsetter debatten om norsk støtte til koranskoler i Pakistan. I den ferske utgaven 8/2007 får vi vite at antropolog Unni Wikan, er sterkt kritisk til at Norge støtter koranskoler (madrasaer) i Nord-Vest-provinsen:

– Dette er fundamentalistiske indoktringeringsanstalter. Nord-Vest-provinsen er stokk fundamentalistisk. Ved å støtte disse koranskolene bygger man opp under fundamentalistiske lærere, og gir dem en sterkere posisjon.

Wikan mener at norske myndigheter burde lytte til den pakistanske advokaten og menneskerettighetsaktivisten Asma Jahangir som fikk UiOs menneskerettspris i 2002:

– Da jeg traff henne på en konferanse for noen år siden, var hun sterkt kritisk til at Norge støtter koranskoler. Hun sa da at ledelsen ved madrasaene etter hennes mening gir inntrykk av å være mer moderate for å få pengestøtte, mens de fleste i virkeligheten er fundamentalister. Jeg regner Jahangir som svært kunnskapsrik, og mener Norge burde se seg om etter alternative miljøer å støtte.

Men meningene er delte her og Kees van den Bosch, en forsker som “kjenner godt det norskstøttede utdanningsprosjektet i Nord-Vest-provinsen", mener mye av den informasjonen som er kommet fram i media omkring koranskolene som potensielle utklekkingsanstalter for jihad-soldater, er helt feil:

– Det er som å si at norske, religiøse skoler utdanner korsfarere. Madrasaene er normale skoler som pakistanske foreldre mer enn gjerne sender ungene sine til fordi de mener at disse skolene kan gi barna en bedre utdanning enn det offentlige skolesystemet.

>> les hele saken i Bistandsaktuelt

Debatten begynte i forrige nummer av Bistandsaktuelt, se Bør Norge gi støtte til koranskoler?. Saken ble så tatt opp av Dagsavisen, se Norge støtter omstridte koranskoler i Pakistan

Hvilken kapitalistjagende bedriftsleder ville ha bruk for en antropolog med nisjekunnskap om venstrevridde, katalansknasjonalistiske x-fotballsupportere fra Barcelona? Halvdan Haugsbakken - månedens antropolog i den populære serien av Norsk antropologisk forening (NAF) - har “gjennomgått en noe bisarr reise etter hovedfag", skriver han i sitt innlegg: Den begynte som flymat-pakker og endte som utdanningsforsker i SINTEF:

Tar jeg en nøktern titt tilbake på min arbeidspraksis etter hovedfag, ser den slik ut:

· Pakking av flymat en kortere tid

· To dagers jobb i en barnehage

· Storgrossist av ekstravakter i hjemmesykepleien

· Seminarleder i sosialantropologi

· Feltarbeid på den italienske øya Lampedusa og på Malta

· Lærer på tre ungdomsskoler og en videregående i osloområdet

· Selverklært skrivebordsfilosof med egen webside

Den viktigste konklusjon fra reisen: Han har alltid hatt bruk for antropologisk kunnskap.

>> les hele saken på NAFs hjemmeside

>> Halvdan Haugsbakkens hjemmeside

Flere og flere antropologer jobber for Bush i Irak og Afghanistan. Norske antropologer bør ta avstand fra samarbeid med militæret, men også norske myndigheter bør være kritiske til å støtte en slik utvikling, skriver antropologene Bjørn Enge Bertelsen og Bård Kårtveit i Dagbladet.

Bruken av antropologer i Afghanistan og Irak tyder på at deler av fagmiljøet ikke har lært mye av historien, skriver de:

Formålet med den nye amerikanske strategien er å styrke lokalt styresett, påvirke stammeledere til å delta i politiet, motvirke fattigdom og beskytte lokalbefolkning mot væpnede geriljagrupper. Den australske antropologen David Kilcullen er en av hovedarkitektene bak strategien og siteres i en artikkel av David Rohde i New York Times 5. oktober på at Human Terrain Teams må ses som «armed social work».

For antropologifaget er denne utviklingen imidlertid svært illevarslende. Den speiler lite ærefulle deler av antropologiens historie: Dens bidrag til Europas kolonisering av Afrika, og til amerikansk krigføring i ulike deler av verden. (…) I Europa var antropologiens fremvekst sterkt knyttet til koloniseringen av Afrika. (…) Denne historien gjør at det fremdeles er problematisk å arbeide antropologisk i en del afrikanske land.

Å arbeide som antropolog som del av et militært apparat som fortsatt anvender tortur i fangeavhør og som i stor grad rammer sivile i sine militære operasjoner, er en grovt uetisk og farlig bruk av antropologisk kompetanse. De antropologer som her underkaster seg USAs militære maktstrukturer bidrar til å legitimere militære operasjoner som burde bli møtt med kritiske blikk. I tillegg undergraver de forskerens posisjon som uavhengig betrakter, noe som er svært problematisk.

Heller enn en innrullering i militære styrker trenger antropologer en sterkere uavhengig rolle, mener antropologene. Hvordan ellers kunne de virke troverdig og vinne informantenes tillit?

Mange antropologer jobber i konfliktfylte områder og med grupper som selv opplever forfølgelse og overgrep fra statlige og lokale makthavere. Alle som har gjort studier i Midtøsten, Sentral-Amerika og i store deler av Afrika har erfart at det å vinne folks tillit er helt avgjørende for en antropolog i arbeid. Derfor er det viktig at en kan framstå – med troverdighet – som maktens kritiske betraktere heller enn som dens håndlangere ovenfor de samfunn og mennesker man studerer.

>> les hele saken i Dagbladet: Antropologer i krigens frontlinje

OPPDATERING: Amerikanske antropologer har sagt NEI, se American Anthropological Association opposes collaboration with the military

Jeg har skrevet mye om denne debatten tidligere, se blant annet:

The dangerous militarisation of anthropology

Anthropology at war: “No wonder that anthropology is banished from universities in the ‘decolonized’ world”

Oppose participation in counter-insurgency! Network of Concerned Anthropologists launched

Anthropology and CIA: “We need more awareness of the political nature and uses of our work”

Antropologer: Militærets beste våpen?

Forskere som spioner? CIA betaler antropologer for å “forske“ på muslimer. Militære fagtidsskrifter bruker uttrykk som “kulturbasert krig“ og “etnografisk etterretning“

Norske antropologer som spioner for E-tjenesten?

I Sverige: Antropologer utdanner soldater

Fredrik Barth underviste Hæren om Afghanistan

“Tribal Iraq Society” - Anthropologists engaged for US war in Iraq

Månedens antropolog: Tone Danielsen, rådgiver i Forsvaret

San Jose: American Anthropologists Stand Up Against Torture and the Occupation of Iraq and AAA Press Release: Anthropologists weigh in on Iraq, torture at annual meeting

Det har vært forsket mye på folk flest, men lite på overklassen. Antropolog og trendforsker Gunn-Helen Øye skal dra til Firenze for å ta en mastergrad i luksus, skriver Aftenposten.

Hun forteller:

- Selv om jeg som antropolog og trendforsker har konsentrert meg om bolig og interiør, har jeg alltid vært ekstremt opptatt av mote og fascinert av luksusmerkenes makt. Nå får jeg anledning til å lære mer om begge deler.

- Rent faglig er jeg opptatt av distinksjoner, eller forskjelligheter om du vil; både de synlige og de usynlige. Det har vært forsket mye på folk flest, deres levemåter og verdier, men lite på overklassen. Men det er fascinerende å se hvordan alle mennesker bevisst tar i bruk objekter for å vise status. I alle samfunn til alle tider brukes visse gjenstander for å markere høyere status og avstand til andre.

- Luksus er noe som angår og påvirker oss alle. Både lavprismarkedet og mellombutikkene har en relasjon til luksusmarkedet, fordi det er dette toppsjiktet som definerer trenden for alle de andre. Og alle har en mening om luksus, enten de syns det er vulgært eller fantastisk. De “gamle rike", Kongen, for eksempel, utmerker seg ved et diskret forbruk, mens de nyrike, som Kjell Inge Røkke, har et mye mer prangende forbruk.

- Men dette er bare ytterlighetene. De siste årene er det dukket opp interessante mellomgrupper, som for eksempel av og på-gruppen, som kjøper en enkelt luksusting av og til. Eller wannabeesen, som kjøper fake, fordi de elsker luksus uten å ha råd til den. Eller de som hater luksus på grunn av ideologiske verdier. Men alle har altså et forhold til overdådigheten.

Men dette skoleåret skal bli “et liv med luksus, ikke et liv i luksus", forsikrer hun. Det er en managementutdannelse for folk som skal jobbe med “luxury brands” på høyt nivå. De er 12 studenter fra hele verden, det blir 40 timers uke fordelt på undervisning og feltarbeide.

>> les hele saken i Aftenposten

I Sverige har antropologer forsket mer på luksus enn i Norge.

SE OGSÅ:

Doktorgrad på Luksusforbruk: Mer forbruk! Mer luksus!

- Lite forskning på elitene

Antropolog: Uten dress ingen makt

Hagemøbler og elitenes smak

– Viktig å vite hva folk oppover i systemet tenker

Anneli Ståhlberg: Nyrike er annerledes

Shoppa dyrt - och köp dig en ny identitet

Igår ble saken om flermanneri i Tibet publisert i forskningsmagasinet Apollon, via nyhetsbyrået NTB har den allerede funnet veien til NRK og Aftenposten.

Heidi Fjeld har nettopp tatt doktorgraden om flermanneri (polyandri) i Tibet. Over halvparten av alle ekteskapene i Panamdalen i Tibet er mellom én kvinne og flere menn. Oppblomstringen av flermanneri er blitt langt vanligere de siste årene, leser vi. I India, Sri Lanka, Kamerun og blant indianerne i Nord-Amerika er denne ekteskapsformen derimot blitt sjeldnere.

Heidi Fjeld er ifølge Apollon den første utenlandske forskeren som har bodd hos en tibetansk familie på landsbygda i Tibet (er det sant?). Hun studerte polyandri ut fra kvinnenes synspunkt og forteller:

– Mange kvinner mener de har en sterkere posisjon i polyandriske enn i monogame ekteskap. Det er helt logisk. Når en kvinne gifter seg, flytter hun inn til mannens eller mennenes familie. I monogame ekteskap er mannen hennes eneste forankring i et nytt liv. I det polyandriske ekteskapet kan hun alliere seg med flere, slik at overgangen til det nye husholdet blir enklere.

– Med polyandriske ekteskap kan man derfor samle den mannlige arbeidskraften og få mer ut av jorda. Det ideelle er tre ektemenn. Én jordbruksarbeider, én gjeter og én som driver med handel eller jobber i bygningsbransjen utenfor landsbyen. Sistnevnte er blitt viktigere de siste årene etter at bøndene i Panam i større grad er innlemmet i den nasjonale pengeøkonomien.

Både menn og kvinner foretrekker polyandri. Men det er bred enighet om at denne formen for ekteskap krever mye av kvinnen. Kvinnen må ha gode samarbeidsevner og sette felles mål foran seg selv. De kvinnene som kan håndtere fem til seks menn, har høy status og blir sett på som gode og sjenerøse mennesker, forteller Heidi Fjeld til Apollon.

Det virker som om det vanlig at en kvinne er gift med en brødreflokk. Ifølge Fjeld er det lite sjalusi mellom fedrene. Og biologisk farskap blir ikke ansett som viktig. “Alle er fedre.”

Ekteskapet ser ut til å være en fleksibel institusjon. Ekteskapsformene kan endres underveis. De yngre brødrene kan melde seg inn og ut av ekteskapet etter hvert. Selv om ekteskapet vanligvis er arrangert av familien, så kan kvinnen velge ekteskapsformen.

– En kvinne fikk først tilbudet om å gifte seg med en velstående byråkrat i nærmeste by, men valgte et polyandrisk ekteskap med tre brødre i en landsby fordi hun foretrakk å bo på bygda, forteller antropologen.

Heidi Fjeld stiller i doktoravhandlingen kritiske spørsmål til de klassiske sosialantropologiske teoriene om polyandri.

- De gamle teoriene er fundert i den vestlige ideen om at den mannlige seksualiteten i bunn og grunn handler om at menn vil spre genene sine og at menn bare vil dele kone når de må. Polygyni (betegnelsen på et ekteskap mellom én mann og flere kvinner) blir derfor sett på som forståelig og kanskje som foretrukket. Derimot blir polyandri fremstilt som uforståelig og til og med umoralsk.

- Det er påfallende at studier i monogami og polygyni knytter ekteskapsformen til slektskap og lokal organisering, mens studier i polyandri har vært opptatt av økonomiske og økologiske sammenhenger. Polyandri er derfor blitt knyttet til fattigdom.

Heidi Fjeld har ikke funnet noen sammenheng mellom polyandri og fattigdom i Panamdalen. Tvert imot forekommer polyandri hos den mer velstående delen av befolkningen og særlig blant dem med arvelig tilgang til jord.

>> les hele saken i Apollon

Jeg fant ikke mye om og av Heidi Fjeld på nett bortsatt fra en kronikk om Tibet i Dagbladet og paperet Representing the Past: Some Perspectives on Change and Continuity in the Former Tibetan Nobility in Lhasa (pdf, link oppdatert).

Men det fins en del om flermanneri i Tibet på nett blant annet i Wikipedia. Flere artikler om ekteskap og polyandri i Tibet finner vi på hjemmesiden til The Center for Research on Tibet. Ifjor har “Sexy Sadie” slått et slag for polyandrien.

SE OGSÅ:

- Flerkoneri handler om solidaritet

Flerforeldreprinsipp blant samene - Doktorgrad på rituelt slektskap

Where women rule the world and don’t marry

On African Island: Only women are allowed to propose marriage

Anthropologists: U.S. Marriage Model Is Not Universal Norm

Av frykt for omverdenens reaksjon holder de fleste danske Hiv-smittede sin sykdom for sig selv. Dette går fram i en undersøkelse av HIV Danmark. Myndighetene må svare på denne stigmatiseringen med opplysningskampanjer, sier antropolog Anders Dahl, en av forfatterne av rapporten, til Politiken. Stigmatiseringen kan nemlig føre til at flere blir smittet.

Antropologen forklarer de hiv-smittedes stigmatisering med bluferdighet overfor en sykdom som er assosiert med sex, men også med en “overraskende uvitenhet” om denne sykdommen:

Jeg tror jo ikke på, at folk er onde. Selv om folk bredt set kender til sygdommen, og hvordan de beskytter sig seksuelt, er der en alt for stor frygt for, hvordan hiv smitter. Folk ved ikke, om bedstemor, som er smittet, må give barnebarnet et kys på munden, eller om man kan bruge samme toilet som en hiv-smittet.

Så bliver man som hiv-smittet utrolig isoleret. Folk burde jo have på rygmarven, at ingen af de situationer er farlige, hvis man vil have, at hiv-smittede ikke skal trække sig fra andre mennesker.

Tragedien i det er, at da behandlingen kom, og folk ikke længere døde som fluer, så forsvandt dramatikken om hiv og i løbet af ganske få år også den politiske opmærksomhed. Jeg håber, Sundhedsstyrelsen på baggrund af vores rapport og den store stigmatisering genindfører de brede oplysningskampagner om sygdommen.

>> les hele saken i Politiken

Saken minner meg om et innlegg på bloggen Marte den smarte. Mine opplevelser på feltarbeid om HIV/AIDS i Zambia. Der spør forskeren:

Hvorfor er AIDS unntaket fra sykdommer? Hvorfor oppfattes den som, og behandles som, annerledes enn andre sykdommer? Hvorfor er folk så redde? Hvorfor er stigmet så sterkt? Hvorfor gjelder ikke de vanlige reglene for forebygging, som for andre infeksjonssykdommer; syfilis, tuberkulose eller meslinger?
(…)
Stigmaet har blitt som et stort tre med dype røtter. Det suger vann fra de andre plantene som prøver å brødfø sunne verdier og et fornuftig sinn. I tillegg skygger treet for lys og innsikt i hvordan ting er og burde være. Folk er redde, der i skyggen av treet. Folk er redde for andres reaksjoner og for egne reaksjoner. (…)Hvis du er HIV positiv, må du være en prostituert, du må være promiskuøs. Du har gjort ting du ikke burde gjort. Du blir dømt.
(…)
Men på et tidspunkt må unntakstilstanden opphøre. For vi blir alle syke. In this world we are all sick. Vi blir alle syke. Vi skal alle dø. På et tidspunkt må AIDS bli som andre sykdommer.

>> les hele innlegget “All of us in this world, we are sick”

SE OGSÅ:

Forsker på hiv-smittedes levekår i Danmark

Film skal forebygge HIV i Tanzania

“There’s no AIDS here because men and women are equal”

The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS

Male circumcision prevents AIDS?

AIDS:"Traditional healers are an untapped resource of great potential”

På landsbygda i Gambia er de fleste gift med nære slektninger. Mennene har minimum to koner. Men han må sørge godt for sin første hustru, før han kan ta sin neste. Antropolog Tone Sommerfelt tar doktorgraden om ekteskap og flergifte blant folket Wolof på landsbygda i Gambia.

Hun tilbrakte to år i feltarbeid i en gambisk landsby for å studere ekteskapsrelasjoner. Til forskningsmasinet Apollon sier hun at flerkoneri handler om solidaritet:

– Ekteskap dreier seg ikke bare om relasjonene mellom dem som skal gifte seg, men mellom begge familiene. Allerede fra de er små, gjøres barn oppmerksomme på hvem de kan og ikke kan gifte seg med. Det skjer derfor mye flørting fra man er liten.
(…)
– Flerkoneri i Gambia handler om solidariteten med hus og familie. Det dreier seg om å gjøre familieenheten sterk og motstandsdyktig. Lojalitet til den store boenheten er viktig. For å få fred og fordragelighet i et hus, gjøres det helhetsvurderinger. Det er derfor viktigere å velge hva slags ektefelle som passer inn, enn å følge de strenge reglene for hvem man kan gifte seg med.

Et hus består av mange hushold. Brødre holder til i samme hus, men danner ulike hushold. Rekorden i landsbyen var 111 medlemmer i ett og samme hus. Samholdet i huset er viktig. Det er undervurdert i den sosialantropologiske litteraturen, sier hun.

Antropologen forteller også at de verste konfliktene ikke alltid er mellom hustruene til den samme mannen, men mellom hustruene hans og hustruene til de andre brødrene.

>> les mer i Apollon

Tone Sommerfelt har skrevet landprofilen Gambia og har utgitt FAFO-rapporten Domestic Child Labour in Morocco

SE OGSÅ:

Kærlighedens gidsler: Sanselig bog om livet i Gambia

Flerforeldreprinsipp blant samene - Doktorgrad på rituelt slektskap

Where women rule the world and don’t marry

Anthropologists: U.S. Marriage Model Is Not Universal Norm

NRKs reportasje om det store antallet norsk-somaliske jenter som omskjæres i hjemlandet slo ned som en bombe. Ny forskning avslører at NRKs tall er høyst tvilsomme, skriver sosialantropolog Aud Talle i Dagbladet:

Mange i det somaliske eksilmiljøet reagerte på reportasjen og spurte seg selv: Kan dette virkelig stemme? I så fall, hvor er disse familiene? Andre stilte seg også tvilende til nyhetene. Jeg var en av dem som tvilte, og min tvil baserte seg på langvarig forskning i Somalia under 1980-tallet, og senere i eksilmiljøer i London og Norge.

Som en del av forskningsprosjektet «Kvinnelig omskjæring i eksil» ved Universitetet i Oslo gjennomførte Aud Talle sommeren 2007 gjennomførte en survey:

Resultatet fra vår survey skiller seg dramatisk fra funnene i NRK-reportasjen. Av de 38 omskjærerne vi intervjuet er det 21, dvs flere enn halvparten, som aldri har omskåret en jente fra eksil. Av de 17 som har erfaring med å omskjære jenter fra eksil, er det to som ikke har omskåret noen eksiljenter de siste tre årene, og de resterende 15 har til sammen omskåret 125 jenter i hele sin yrkeskarriere, som i gjennomsnitt strekker seg over mer enn 20 år.

(…)

Ingen av omskjærerne i vårt utvalg oppgir at de har omskåret jenter fra Norge. Norske jenter kan skjule seg i kategorien «Europa» og det finnes som sagt flere omskjærere enn dem vi har intervjuet. Uansett har jeg veldig vanskelig for å tro at det kan dreie seg om et stort antall norsk-somaliske jenter som omskjæres i hjemlandet.

>> les hele kronikken i Dagbladet

OPPDATERING: Aud Talles artikkel utløste en debatt. Hun svarer idag i Dagbladet i artikkelen Kunnskap om omskjæring: Kan det være at NRK glemmer sin egen profesjonalitet når de står overfor et så spektakulært og godt konfliktstoff?

OPPDATERING 2: Per Anders Johansen (Nyhetsredaktør NRK Nyheter) svarer: “Professor Aud Talle må gjerne mene at kjønnslemlesting av norsk-somaliske jenter ikke er et så alvorlig problem som NRKs reportasjer viser. Men det er merkverdig at hun ikke forstår at ulike metoder gir ulike tall.” >> les hele innlegget i Dagbladet

OPPDATERING 3: Aud Talle svarer: “Problemet er imidlertid hvilke metoder som er best egnet til å fange inn dette problematiske og sammensatte feltet.” >> les saken i Dagbladet (19.10.07)

For mer info om denne saken se bl.a. Falsk alarm om omskjæring (Nettavisen 2.10.07), Ferske sjokktall: 185 norske jenter omskåret (NRK 22.6.07), De rundjuler og mishandler (Aftenposten 10.7.07) og Tull med tall? (oppsummering av debatten på utrop.no)

SE OGSÅ:

Blir innvandrerjenter omskåret på ferie i hjemlandet eller ikke?

Hvorfor så mye snakk om omskjæring?

Doktorgrad på omskjæring: Somaliske kvinner får sjelden hjelp

Omskjæres i Jesu navn

Kritiserer norsk paternalisme overfor muslimer