Endelig! En utenlandsk antropolog forsker på nordmenn! I vår globaliserte verden, hvor føler Kristiansund-ungdommen seg hjemme? Dette lurer den nederlandske mastergradstudenten Margriet Juffer (26) på, skriver Tidens Tegn.

Føler ungdommene tilhørighet til hjemplassen eller andre plasser? Hvorfor bor de her, hvorfor bor de ikke andre plasser? Med internett og kulturell globalisering, hvor føler ungdom som bor i distriktene seg hjemme?

Juffers studerer kulturantropologi ved universitetet i Utrecht. Men hvorfor foreta slike studier i Kristiansund, spør journalisten og antropologen gir et godt og interessant svar:

– Fordi jeg ville studere norsk ungdom. Det finnes mange globaliseringsstudier på mennesker fra den tredje verden, men lite på hva globalisering gjør med ungdom fra i-land. Norge er et av de rikeste landene i verden, men det trenger ikke bety at alle er veldig lykkelige. Norge har høy selvmordsstatistikk og relativt stort forbruk av narkotika og alkohol. Grunnen til at jeg valgte akkurat Kristiansund, er fordi det er en liten by i distriktet, uten universitet og høyskole. Byen er ikke utpreget urban.

>> les hele saken i Tidens Tegn

Hun gjør det som norske forskere unnlater å gjøre: Mange norske antropologer drar utenlands og de fleste som forsker i Norge studerer innvandrere og drar sjeldent ut "i distriktet". Og forskerne med innvandrer- eller minoritetsbakgrunn forsker stort sett på seg selv. Dermed er det nesten ingen som forsker på nordmenn.

Feminismebegrepet blir i stadig større grad knyttet til paternalisme og rasisme, sier antropolog Christine M. Jacobsen i et intervju med Kilden. Her er det grunn til å rope varsko, mener hun:

Så lenge feministisk retorikk brukes i en kulturrasistisk retorikk, for eksempel for å legitimere krigføring i muslimske land eller strengere innvandringspolitikk, blir det svært vanskelig for unge norske muslimer å identifisere seg med en feministisk posisjon. For feminister må det være en viktig utfordring å motsette seg at feministisk retorikk brukes til å undertrykke.

I sin doktoravhandling "Staying on the Straight Path. Religious identities and practices among young muslims in Norway" som hun leverte ifjor vinter, tok hun også opp kjønnsrollene. Til Kilden sier hun:

– Ungdommene har en sterk vilje til å videreføre religionen, men stiller samtidig spørsmål ved det de har lært hjemme. Hvilke deler av tradisjonen kan de forkaste eller gi avkall på og fremdeles være gode muslimer? Hva er kjernen i religionen? En viktig del av jakten på en ny muslimskhet er å utfordre kjønnsurettferdighet og enkelte kjønnede praksiser.

(....)

– Ungdommene baserer for en stor del sin kritikk av kjønnsurettferdighet i den islamske tradisjonen. Ikke minst i spørsmål angående ekteskapsinngåelse refererer de unge til at tvangsekteskap er forbudt i islam og at religionen gir både kvinner og menn rett til å bestemme hvem de vil gifte seg med.

(...)

– Norges Muslimske Ungdom og Muslimsk Studentsamfunn ser på seg selv som framskredne når det gjelder kvinners deltakelse sammenlignet med tilsvarende organisasjoner i andre europeiske land. De tilskriver gjerne dette at de er norske og at likestillingen står sterkere i Norge enn andre steder i Europa.

– Samtidig er aktive kvinner og diskusjoner om kjønn utbredt innenfor islamske revitaliseringsbevegelser både i Europa og i muslimske land. Så dette er ikke noe unikt norsk.

>> les hele saken i Kilden

Jeg intervjuet henne tidligere, se Doktorgrad på unge norske muslimer: På vei til en transnasjonal islam - Intervju med Christine M. Jacobsen og skrev om oppgaven Doctoral thesis: Towards a transnational Islam. Hele avhandlingen er lagt ut på nettet.

SE OGSÅ:

Kvinnekamp: Ingen monopol for "vestlige" feminister

Nordmenn er spesielt sjenerte. De tør ikke se fremmede i øynene på trikken. Det er derfor at nettet blir så viktig. Der kan en nemlig ta kontakt, sier antropolog Anne Kirah til Dagens IT. Hun jobbet lenge som antropolog i Microsoft, og har besøkt familier verden over for å studere hvordan menneskers samhandling kan bedres med IT.

Dessuten, peker hun på, er nordmenn veldig opptatt av røtter. Kirah mener det er forlokkende med nettsamfunn hvor disse relasjonene kommer frem.

>> les hele saken i Dagens IT

SE OGSÅ:

Anne Kirah: - Vi bør fjerne skillet mellom virtuelt og virkelighet

Microsofts husantropolog: Vi kan bare glemme normalarbeidsdagen

Skriver antropologi-oppgave om Facebook

Skriver masteroppgave om "World of Warcraft"

Internett - samenes og antropologens beste venn

Ethnographic Flickr

Nordmenn, høflighet og kunsten å omgås fremmede

En liten kjole med bukse i størrelse seks måneder for 1099 kroner? Dyre klær for babyer og barn er i vinden som aldri før. Sosialantropolog Mari Rysst forsker på barneklær og trender. Hun mener at foreldre kjøper designerklær til barna mest for sin egen del. Foreldre med dyre vaner ønsker å vise hvem de er gjennom barna sine:

- Foreldre bidrar til å skape barnas identitet fra de blir født til de flytter hjemmefra. De lærer dem et sett med verdier, som for eksempel at det er dyre klær og en kostbar stil som gjelder. Men dette handler jo gjerne om spesielle sosiale miljøer hvor dette betyr mye, og at barna kommer i gjenger hvor venner har designerstil og et høyt forbruk.

>> les hele saken i Moss Avis

SE OGSÅ:

Mari Rysst: Unge presset til å virke eldre enn de er

For dyrt å være kul - Doktorgrad om "tweenagers"

Doktorgrad på Luksusforbruk: Mer forbruk! Mer luksus!

Nyrike er annerledes

I siste instans handler valgdeltagelse for alle om fremtidstro og tilhørighet. Man må tro at det nytter å ta bryet med å stemme. Man må samtidig føle at man hører til, skriver antropolog Long Litt Woon i Aftenposten. Samtidig peker hun på at stemmeretten ikke er en indikator på såkalt integrering: Forskning viser at kvinner med pakistansk bakgrunn har høy valgdeltagelse, men deltar lite i arbeidslivet - mens det for kvinner med vietnamesisk bakgrunn er motsatt, på begge områder. >> les hele saken i Aftenposten

Hun fokuserer på at er det gjennom valgdeltagelse vi kan styrke demokratiet. Men det fins mange andre måter å styrke demokratiet på, bl.a. gjennom demonstrasjoner. Et godt eksempel på demokratisk aktivisme er afghanernes asylmarsj fra Trondheim til Oslo langs pilegrimsleden.

SE OGSÅ:

Somalisk ungdom - høy valgdeltakelse

- Lad os snakke om deltagelse i stedet for integration

Antropologi og demokratisering: Når demokratiske og ikke-demokratiske sfærer konfronteres med hverandre

Thomas Hylland Eriksen: Globalisert demokrati

Peru: - Grasrotorganisering gir håp

Film når flere mennesker enn skrift, og bør brukes for å dokumentere fortellinger om Afrika. Dette mener representanter fra Universitetet i Mali som holder på etablere sin egen mastergrad i visuelle kulturstudier (en utdanning innen sosialantropologi) i samarbeid med Universitetet i Tromsø, melder Tromsøflaket.

– Vi må ha noen som kan dokumentere disse store omstillingene i Mali, hvor borgerskapet spirer frem og spiser jorda opp under føttene på bøndene som dyrker den. Det skrives mye om denne problematikken, men det er viktig at det er visuelt fortalt, sier professor Drissa Diakité.

Han er ikke imot at europeere forsker på Afrika eller diskuterer Afrika, men han mener at afrikanere må delta i debatten i mye større grad. Samarbeid mellom universitetssamfunn er det som kan avhjelpe denne situasjonen, mener Drissa.

– Hele målsetningen med et universitet er å bryte ned denne dominanssituasjonen som har oppstått i forskningen om Afrika. Vi må utvikle en fellesforståelse for Afrika, og det kan vi bare gjøre om vi samarbeider om hvordan Afrika skal fremstilles.

>> les hele saken i Tromsøflaket

SE OGSÅ:

Bilder som brobygger: Første samfunnsfaglige doktorgrad basert på film

Kristiansand Dyreparks tvilsomme bilde av Afrika

Geldof's Live8 and Western myths about Africa

Hva og hvem er arbeiderklassen er i dagens samfunn? Hvilken betydning og hvilke verdier ligger i begrepet? Hva er det så igjen av arbeiderklassen når de klassiske industriarbeidsplassene forsvinner? Antropolog Gjertrud Lian har skrevet en spennende hovedoppgave, basert på et ganske omfattende feltarbeid i en arbeiderklassebydel på østkanten i Newcastle.

Mange informanter er arbeidsledige og ser seg som fattige. Området er preget av lav sosial moblitet: Engang arbeiderklasse, alltid arbeiderklasse. Dette skyldes både den rådende økonomiske politikken og deler av "arbeiderklassekulturen". Utdanning, for eksempel, distanserer informantene seg fra:

Det å jobbe seg opp verdsettes høyt. Videre uttrykker ’hardt arbeid’, ’fysisk arbeid’ eller å få ’gjort et godt dagsverk’ grunnverdier i arbeiderklassen. Selv om utdannelse, i alle fall i teorien, har blitt tilgjengelig, synes det å ’jobbe seg opp’ fortsatt å være høyest verdsatt. Dette er tydelig i diskusjoner om utdannelse versus det å gå i lære.

Svært mange gir uttrykk for at det ikke er bedre å ta høyere utdanning enn å jobbe seg opp. Folk understreker sitt poeng med å vise til at det har holdt for de fleste av dem å ta fagutdanning. Man trekker frem seg selv og sine naboer, venner og familie for å illustrere. Man trenger ikke utdannelse for å ha et anstendig liv, blir jeg forklart. Dette er et tydelig tegn på at man anerkjenner arbeiderklassens kjerneverdier og dermed også til sine egne valg.

Informantene har liten kontakt med middelklassen. Man holder seg til dem man definerer som like en selv, skriver hun:

Det er også en klar idé om hvem som er ’de andre’. De andre oppleves som radikalt forskjellig fra en selv, ofte som noen man ikke trakter etter å likne, og noen man mener man ikke har noe til felles med. Denne klare delingen mellom oss og de andre er med på å skape et lukket rom rundt arbeiderklassen, et rom som vi skal se kommer til uttrykk både sosialt og fysisk, og som er selve kjennetegnet på denne innovervendtheten.

Disse trekkene, som sammen utgjør innovervendthet, forsterkes ytterligere av makrostrukturelle trekk. Det er stor arbeidsledighet på østkanten og mange folk er trygdet. Folk opplever at de er avhengige av støtten de får fra myndighetene. Dette gir, som vi skal se, en sterk opplevelse av fattigdom. Kapitaltilgang styrer også muligheter til å forflytte seg mellom sosiale og fysiske rom, som dermed oppleves som ikke bare kulturelt, men også økonomisk, lukket.

Antropologen mener:

Ved å distansere seg fra utdanning, slik vi har sett at man gjør, fratar man seg selv en konkret mulighet for sosial mobilitet. Det samme gjør seg gjeldende når man danner bilder av middelklassen som kalde og materialistiske. Ved å bygge opp, erkjenne og støtte verdier i egen kultur (blant annet hardt fysisk arbeid som læringsinstitusjon og rå og direkte humor), ved å gi seg selv kreditt på den måten, reduserer man sin egen mulighet til å ta i bruk andre ressurser. Man styrker sitt eget selvbilde ved å distansere seg fra mulig bruk av andres ressurser.

Det er forresten ingen etniske minoriteter blant informantene. Selv om nesten alle butikker på hjørnet drives av folk med minoritetsbakgrunn bor de fleste innvandrere på den andre siden av byen. For mange var antropologen den eneste utlendingen de kjente.

>> last ned oppgaven

(Part II om oppgaven følger)

SE OGSÅ:

For mer fabrikkantropologi

Nyrike er annerledes

Fattigdomsforskning: Sats på universelle ordninger!

Likhet i ulikhet. En studie av hvordan en flerkulturell ungdomsgruppe i Uppsala, Sverige, skaper ett felles verdigrunnlag for samhandling heter masteroppgaven av Lillian Aune som nettopp er blitt publisert. Egentlig hadde antropologen tenkt å studere ungdomsvold og kriminalitet i en mindre privilegert bydel i Uppsala, men etterhvert fant hun ut at "multikulturelle gruppeprosesser og en felles identitetsdannelse var mer aktuelt".

Hun gjorde så feltarbeid blant en "venninnegjeng" som består av sju jenter i alderen 16 – 17 år. To av jentene er etniske svensker, to er kurdere, en er iransk, en har iransk far og tjekkisk mor og en er libanesisk. Hun fant ut noe lignende som Viggo Vestel som studerte en ungdomsklubb utenfor Oslo. Ungdommene er pragmatiske:

Jentenes gruppesamhold blir et resultat av bevisste valg hvor enkelte verdier og stilarter integreres og omformes til en egen kulturell uttrykksform, der det vokser fram en ”ny” felles kultur på tvers av kulturelle og etniske linjer. Det vil si at de med sine ulike bakgrunner har ulike verdier, holdninger, tradisjoner og erfaringer i bagasjen, noe Barth (1993) referer til som ”cultural stock”. For at samhandling mellom jentene skal kunne finne sted må de selv bestemme hva som er relevant for samhandlingssituasjonen.

Gjennom et ”relevansfilter” bestemmer jentene hva som er relevant for situasjonen og ikke. Til tross for ulike bakgrunner skaper de likhet i ulikheten som fører til felles verdier og en felles ”cultural stock” som gjelder for gruppen.

Er oppgaven like spennende som temaet? Innledningen etterlater i hvertfall ikke noe spesielt godt inntrykk hos meg som leser. En begynner å tvile når forfatteren skriver at en i ungdomsforskningen ofte har konsentrert seg om forskjellene og ulikhetene som mange av subgrupperingene representerer - og så oppgir Ålund 1991 som kilde. Få sider senere skriver hun at det "i de siste årene er blitt mer vanlig med ”mainstream” – forskning på jenter også" og kilden er fra 1997. Oppgaven virker ikke særlig oppdatert?

Så skriver hun: "Sverige har tidligere vært preget av å være en homogen kultur, men antallet ”nysvensker” er med på å legge inn nye føringer i samfunnet." Dette er også et ganske tradisjonelt perspektiv som burde utfordres på samme måte som bruken av ordet "multikulturell": Er det nok at jentegruppas medlemmer har foreldre fra et annet land (de kom til Sverige da de var 3 – 4 år gamle) at de kan betegnes som "multikulturell"?

Og hvorfor fortsatt et eget kapittel om "feltarbeid i eget samfunn". Er det ikke svært vanlig - spesielt innen nordisk antropologi?

>> last ned oppgaven

SE OGSÅ:

- Ungdommen håndterer kulturforskjeller ved å vektlegge det de har felles

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten

For an Anthropology of Cosmopolitanism

- Her er grunnlaget for en global etikk - om seminaret "Verdifellesskap i verdimangfoldige samfunn"

"Indvandrere får anderledes behandling i retten", melder Politiken. På oppdrag av International Commission of Jurists’ danske avdeling har to antropologer observert 17 rettssaker og intervjuet 11 forsvarere og fem anklagere. Straffen blir hårdere og bevisene bedømmes på en anden måte, "hvis den tiltaltes kultur og oppførsel ikke falder i hak med danske middelklassenormer".

Som organisasjonen skriver på hjemmesiden sin (Word-dokument), så er det snakk om skjult diskriminering:

Undersøgelsen konkluderer på basis af interviews med retlige aktører og overværelse af straffesager, at der kun i ringe omfang forekommer åbenlys diskrimination ved domstolene. Undersøgelsen peger imidlertid også på, at dommere har bestemte kulturelle og sociale forestillinger om etniske minoriteter, som i visse situationer kan påvirke både bedømmelsen af skyldsspørgsmålet og strafudmålingen. Større undersøgelser fra bl.a. Sverige har samme resultater.

Ulrik Jensen, nestleder i Dommerforeningen, forstår ikke, hvordan antropologene kunne nå fram til disse konklusjonene. Jurist Rabih Azad-Ahmad har også "full tillit" til dommerne. "Men denne diskrimineringen ligger under overflaten", mener han. "Mange jurister er så profesjonelle at de ikke lar sig påvirke. Men de er også mennesker og kan ha unuanserte synspunkter om folk med ikke-dansk bakgrunn.

Les hele saken i Politiken:

Indvandrere får anderledes behandling i retten

Dommerformand: Vi er farveblinde

Indvandrerjurist ønsker bedre kulturel forståelse i retsvæsenet

Denne saken minner om Hilde Fivas masteroppgave om tolking - bl.a. i rettssaler. Feltarbeidet blant tolker avslørte at rettssikerheten til språklige minoriteter ikke blir ivaretatt fordi staten ikke sørger for skikkelig tolking og dommere sender tolker hjem selv om det er åpenbart at innvandreren ikke skjønner særlig mye.

"Hele Afrika-området skal ha et autentisk afrikansk preg, men for å få det til trenger vi både interiør og eksteriør-gjenstander som er velbrukt, slitt og gjerne litt ødelagt." Dette skriver Kristiansand Dyrepark på sine nettsider. - Vi kan ikke bygge Afrika med et sterilt og ryddlig preg. Det blir helt feil, sier prosjektleder for dyreparkens nye Afrika-område, Arne Magne Robstad.

På en egen side (ikke lenger på nett) er det en liste med gjenstander som de er på jakt etter:

- Gamle bordplater og planker (Har du en gammel låve, bod e.l. som skal rives, ta kontakt).
- Gamle lykter (oljelamper, fjøslykter, billykter, annen belysning etc.)
- Trekasser
- Reisekofferter
- Slitte reklameskilt
- Afrikanske dekorelementer
- Gamle vasker, blandebatteri, kraner
- Gamle håndtak
- Oljefat, små og store (gjerne Kaltex)
- Tretønner
- Slitte, tykke tau
- Store krittavler, slitte
- Afrikanske tekstiler, tepper o.l.
- Kobbertråder
- Gamle bilfelger
- Striesekker (gjerne med afrikansk tekst)
- Skilt med tekst på swahili
- Hesjestaur

"Det vil neppe bidrar til den oppvoksende generasjons forståelse av Afrika som et enormt og variert kontinent", kommenterer antropolog Marie Louise Seeberg.

Det er ikke første gangen at en dyrepark gir et problematisk bilde av Afrika (inspirert av koloniale stereotyper?). Se blant annet Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere. Lignende forestillinger finner vi også i media, se "Statoil siviliserer Afrika?" eller "Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!" og innen akademia, se Å gjenoppfinne samfunnsvitenskapen fra et afrikansk perspektiv