Nylig kritiserte antropolog Berit Rustand forholdene innen psykiatrien: Helsepersonellet hører for lite på pasientene. Lignende kritikk retter antropologen Alexandra Kent mot det svenske helsesystemet i Dagens Medisin:

Sverige saknar helt handlingskraft att garantera etiska standarder inom vården. Tillsynsmyndigheterna ålägger i stället patienterna ansvar för att ordna upp beklagligheterna.

Alexandra Kent forsker på pasienters opplevelser av kvalitetssikring innen omsorgen.

>> les hele saken i Dagens Medisin

SE OGSÅ:

For en kultursensitiv psykiatri: "Hør på syke mennesker!"

Antropolog: - Debatten om kjønnskorrigerende inngrep blant barn må løftes ut av sykehusene

Debatt omkring Halvard Vikes bok "Velferd uten grenser" - forskning på sykehjem

Fastlegens møte med flyktninger: Manglende kompetanse, for lite støtte

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

– Etter jordskjelvkatastrofen og den påfølgende tsunamien på Salomonøyene den 2. april ser vi mange eksempler på hvordan et sivilt samfunn vokser fram i en nødssituasjon, sier sosialantropologiprofessor Edvard Hviding til På Høyden:

Sykehuset i Gizo ble ødelagt, men leger og sykepleiere derfra satte raskt opp et feltsykehus på fjelltoppen lenge før nødhjelp fra utlandet var på vei. Kinesiske handelsmenn i byen åpnet butikkene sine og lot folk forsyne seg av matvarene der. Kirkene har stor betydning i det sivile samfunnet i landet, og har gått inn i nødsarbeidet med full styrke.

Til tross for at tsunamien skyllet over og utslettet mange landsbyer og jordskjelvet gjorde store skader på bygninger og infrastruktur i byene, ser det ut til at forholdsvis få menneskeliv er gått tapt:

– De lave dødstallene er forankret i at folk på Stillehavsøyene har levd med jordskjelv og påfølgende tsunamier i tusenvis av år. De er vant til å observere endringer i naturbildet. Når jorden skjelver går de ut av huset og observerer naturen omkring seg, om jorden slår sprekker eller om havet trekker seg tilbake. Etter en rask samlet vurdering stikker de opp på nærmeste høyde hvis de oppdager noe faretruende, forteller professoren.

Hviding har drevet langsiktig forskning på Salomonøyene, siden han dro på sitt første feltarbeid i 1986. Han har selv bodd i Gizo og har et bredt kontaktnett på Salomonøyene.

>> les hele saken i På Høyden

SE OGSÅ:

Edvard Hviding: Stillehavet er på ingen måte ferdigstudert

Å samle og sikre lokal folkekunnskap: Edvard Hviding ute med Storverk for Marovo-folket

The Anthropology of Disaster - Anthropologists on Katrina

En dårlig drevet fritidsklubb kan rekruttere til kriminalitet. Kun langsiktig satsning får ungdom ut av gjengene, og bare de gode klubbtilbudene virker forebyggende. Dette skriver antropologene Viggo Vestel og Ingrid Smette i Tidsskrift for Ungdomsforskning ifølge Dagsavisen.

Det har vært en del debatt i det siste om ungdomsklubbene virkelig er så forebyggende som det ofte hevdes. Men nå har altså de to antropologene gjennomført "den hittil lengste og grundigste gjennomgangen av fritidsklubber i gjengbelastede områder". Resultatet: Det dreier seg om politikk. Politikerne må satse for fullt på klubbene, eller la være:

En klubb med stadige utskiftninger i personalet og budsjettene skaper ikke tillit. Og en klubb der personalet ikke har tillit blant ungdommene, blir en klubb uten kontroll. En slik klubb kan bli en arena der kriminelle ungdomsgjenger får status og nye medlemmer.

– En klubb ute av kontroll åpner for rekruttering til kriminelle miljøer. Men når fritidsklubben fungerer som den skal, har den en klart forebyggende effekt, forklarer sosialantropolog Viggo Vestel.

>> les hele saken i Dagsavisen.

Antropologenes tekst Fritidsklubben som forebyggende arena - har den "gått ut på dato"? fins kun på papir. Tidsskriftet har ennå ikke tatt steget inn i data-alderen. Hjemmesiden er ikke særlig brukbar.

SE OGSÅ:

Viggo Vestel vil demonstrere for flere fritidsklubber

- Ungdommen håndterer kulturforskjeller ved å vektlegge det de har felles. Viggo Vestels doktoravhandling om ungdomsklubb

Tid for ferie! Flere oppdateringer om en drøy uke!

Skrevet og fotografert av Sofia Josefine Spjuth (UiO) for antropologi.info

Torgeir Kolshus, Marianne Lien, Halvard Vike, Marit Melhuus, Johannes Elgvin

Fler och fler masterstudenter väljer att stanna i Norge för att utföra sitt fältarbete här. En del har mött motstånd då projektbeskrivningen lämnats in till institutet, och några har därmed slutligen genomfört sitt fältarbete med förändrad tematisk och regional utgångspunkt.

28:e mars var det dags för ”Fagkritisk dag” på det samhällsvetenskapliga fakultet vid universitetet i Oslo. Föreningen ”Sosialantropologisk Forum” hade spikat ett program för sina medstudenter i fem och en halv timma med kortare föredrag, filmvisning och debatt i ett av auditorierna på deras fakultet.

Över hundra stycken lockades dit av dagens tema, som problematiserade möjligheterna och utmaningarna kring att göra fältarbete i Norge som eget land. Detta tema var bestämt av socialantropologisk studentorganisation bland annat på bakgrund av en skepsis och ambivalens som verkat råda på institutet angående denna fråga.

Hva (i all verden) er antropologi hjemme?

Först ut i talarstolen var professor Halvard Vike. Han öppnade med frågan om huruvida ”hemma antropologi” faktisk anses vara av andra rang på institutet? Det råder absolut inte en allmän hållning om detta, försäkrade Vike oss om, men medgav att det dock kan medföra viss problematik. Det är en väsentlig del att våra studenter reser ut i världen, ”kulturchockens epistemologi” som vårt ursprung, upplevelsen av ”att bli barn på nytt” är kanske inte helt att undgå som viktig, menade han.

Men vad betyder egentligen ordet hemma? Och vad lägger vi i det? Vike problematiserade frågan och lyfte exempelvis fram hur många studenter som finner det intressant att studera bönder på höglandet i Guatemala, medan intresset för att studera bönder i Bø fort kan verka tråkigt i kraft av att vara i Norge. Det är den radikala nyfikenheten för mänsklig anpassning som bör vara den grundläggande faktorn för var i världen studenterna väljer att genomföra sina fältarbeten.

Att det finns tendenser till att norska kulturfenomen inte ses på som lika intressanta inom antropologin tror professor Vike främst är en hållning bland studenterna själva.

Något av den problematik han lyfte fram knytet till dagens tema handlade om den alltid så viktiga holismen, och pekade på tendenser till att man lättare ger avkall på den holistiska motivationen när man är ”hemma”. Det är viktigt att röra sig upp och ner, fram och tillbaka i fältet och inte bara se de institutionella gränserna. På detta sätt kan antropologen, med sin absoluta särställning, vara med på att omformulera frågor till den norska välfärdspolitiken som andra forskare inte har kunskap om. Denna klasserfarenhet, att aktivt gå på tvärs av kontexter, kan vara en ersättning för ”kulturchocksepistemologin” liksom det att tillnärma sig en historisk blick eller tänka kontrafaktiskt.

Vike ser stor potential i ”hemma antropologi”, och med hjälp av dessa tre sistnämnda hjälpmedel kan vi vara med på att spränga ortodoxa barriärer och sprida kunskap om den enorma komplexitet Norge som etnografiskt fält har att erbjuda.

”Longing for belonging”

Dagens film var baserad på ett fältarbete i Havøysund i Finnmark, Norge. Denna flotta filmatisering av Beate Mortensen Nesheim var ett glimrande bidrag till dagens tema. Kvinnan bakom kameran tog oss med till sin hembygd, fiskeværet Havøysund. Med sitt eget ursprung från platsen, och sitt genuina intresse för problematiken små kust samhällen i Finnmark idag sliter med, visade hon oss ett starkt bidrag till ”hemma antropologin”. ”Longing for belonging” gav oss bilder av en plats betydelse för skapa identiteten av den man är den man är, och blir den man blir. Drömmar, förväntningar, bekymmer och hemlängtan återspeglas i vardagens problematik till olika människor (hele filmen kan lastes ned)

”Behovet for å eksotifisere”

Professor Geir Thomas Hylland Eriksen talade inte bara om en eventuell problematik kring att göra fältarbete i eget land, utan även om socialantropologins ställning i en allmännare forskningskontext.

Han menade att det inte är något tvivel om socialantropologins goda renommé inåt i den fackliga miljön, värre är det däremot utåt. Anledningen till detta är att vi helt enkelt är för dåliga på att visa, och inte minst klargöra för andra vad vi faktiskt kan.

För det är inget tvivel om att det är mycket vi kan bidra med, men det kommer inte till sin nytta om vi bara låter det frodas i akademins värklighet. Alla vetenskapliga discipliner har sin speciella fokus för att kunna förklara komplicerade fenomen, och det antropologen kan bäst är komplexitet. Detta kan verka nog så förvirrande och diffust i en värld på söken efter enkla förklaringsmodeller.

Över hundra stycken lockades till Fagkritisk dag

Hylland Eriksen fick så en fråga om han kunde ge något tips till vad studenter som väljer att göra fältarbete i Norge borde fokusera på. Det klara svaret var att kanske slita sig något från etnicitet som tema och heller fokusera mer på ekonomi. Arbetslöshet är ett viktigt och intressant fält att ta tag i. Det är tydligen få ting som gör oss olyckligare än att bli just arbetslösa, och detta fenomen menar han att kan antropologer kan vara med att förklara.

”Nærest er du når du er borte... noe er borte når du er nær”

Dagens tredje inlägg hölls av professor Marit Melhuus. Strofen ovan är hämtad ifrån en dikt av Tor Jonsson, och lästes inledningsvis av Melhuus:

Hon pekade till problematiken kring det samtidiga krav som ställs till antropologer om närhet och avstånd i forskningsmetoden. Angående ”hemma antropologi” är problemet inte närheten men snarare avståndet enligt Melhuus. Alla norrmän i Norge delar vissa referensramar, vilka på så vis kan vara svåra att definiera och därmed analysera. Hon menar att när man reser ut i världen är det just mötet med, och upptäckten av andras referensramar som kan förlösa en förståelse av ett fenomen.

Därmed tror Melhuus att det är stor fara för att man inte problematiserar sammanhänget och kontexten nog när man delar samma referensramar. Ett sätt att undgå en sådan förödande miss är att lägga fältarbetet till en mer avgränsad by, och på så vis genomföra ett mer ”traditionellt” fältarbete. Detta vill underlätta för att följa folk tätare, i olika kontexter, och på så vis kunna säga något om viktiga referensramar till dem man studerar. Poängen är att det i mer urbana kontexter är det svårare att kontrollera om folk faktiskt gör det dem säger att dem gör.

”Går man glipp av noe essensielt ved å gjøre feltarbeid i eget land?”

Tillslut var det alltså dags att debattera om huruvida man år miste om något essentiellt vid att inte resa utanför rikets gränser. Panelen bestod av Torgeir Kolshus, Marianne Lien, Marit Melhuus och Halvard Vike.

Dem hade på förhand fått besked om att positionera sig något, för eller emot, men de flesta hade gett besked om att det inte var möjligt. Detta faktum genomsyrade hela debatten, och talade för sig självt om att det både finns positiva och negativa sidor med att göra fältarbete ”hemma”.

Det är viktigt att våga gå bort från det man är van vid, våga göra bort sig och utmana svåra situationer. Fältarbete är hårt arbete som kräver insats och enorm vilja att förklara fenomen kring mänsklig anpassning.

Inspel från publiken visade även hur det motsatta, nämligen hur det att välja speciellt kända fält och tema, varit utslagsgivande för tillgång och acceptans i fältet. Så var det även frågan om huruvida främmande språk kan verka givande som medel för att distansera sig, och skona sig från ”hemma blindhet”. Några menade att studenterna kanske borde skriva på engelska om dom väljer att göra fältarbete i Norge, medan flera i publiken argumenterade för det motsatta.

Därmed återstår det för oss att fördjupa oss i de texter antropologer redan producerat, slipa vår nyckel till komparation och bege oss ut i fjordarnas rike och frossa i oförklarliga fenomen, som bara väntar på att förklaras genom antropologens närvaro.

SE OGSÅ:

- Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid?

Drar til Tyrkia for å forstå Norge

For en antropologi uten radikal annerledeshet

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

Hvorfor så konforme journalister? Antropolog på feltarbeid i rikspressen

Feltarbeid i egen stue

Studenter på feltarbeid for å designe espressomaskiner og lekeplasser

Anthrobase: Fieldwork at home & abroad

Vår bistandsminister vil hente helsearbeidere fra u-land. Allerede nå har flere og flere ansatte i helsesektoren innvandrerbakgrunn (og flere omsorgsarbeidere rekrutteres fra fattige land). Samtidig settes det høyere krav til effektivitet: Hvordan håndtere disse endringene? Antropolog Marie Louise Seeberg tar opp slike spørsmål i boka "Velferdsstaten møter verden". Seeberg har vært på feltarbeid på et sykehjem og et sykehus.

Forskeren fant store forskjeller i hvordan disse arbeidsplassene "håndterte verden". På sykehjemmet var en mye flinkere i å utnytte de ansattes kompetanse og i å håndtere ulikhet. Grunnen er flat struktur og fleksibilitet i arbeidshverdagen:

Sykehusposten var preget av en sterkt hierarkisk orden og kontroll, som snarere var blitt forsterket enn svekket av den varianten av ny offentlig styring som var innført. Sykehjemsavdelingen, derimot, var mindre rigid og hierarkisk. Her var det snarere elementer som fleksibilitet og kompetanseutnyttelse som var i fokus.

Et eksempel: Det trenger ikke være et problem at enkelte ansatte ikke behersker norsk perfekt:

Ved sykehjemsavdelingen tok pleierne det på omgang å skrive ned oppgavefordeling og andre små notater som var viktige for arbeidets gang. Men jeg la merke til at når det ble "Fadilas" tur, pleide hun å si “skriv, du” eller “se her, du kan gjøre det” til en av de andre og gi dem papiret og gi dem pennen. Det godtok de uten videre. (...) Det ble bare slik at Fadila ikke skrev. Ellers var hun ikke den som overlot oppgaver til andre, snarere tvert imot. Det kunne se ut til at Fadila byttet bort skrivingen mot å være ekstra hjelpsom overfor kollegene.

Dette var mulig fordi fordelingen av oppgaver var fleksibel. Det var vanlig at alle trådte til etter behov og stilte opp for hverandre for at alt skulle bli gjort. (...) På samme måte viser eksemplet med Fadila at viljen og evnen til å stille opp for hverandre også gjorde begrepet “godt nok norsk” tøyelig. Dermed ble det mulig å gjøre god bruk av Fadilas, og andres, kompetanse på andre områder enn det rent skriftlige.

På sykehuset var situasjonen en annen. Antropologen skildrer en situasjon der ingen av "Judys" medsykepleiere forsøker å hjelpe henne selv om de var klare over at hun sleit med språket. Det forventes at en gjør jobben sin, oppgavene er nøye definert:

I et stramt hierarki skulle det lite til for å bli hakkekylling. En effekt av dette, og av en felles kollektiv stil innad i sykepleiergruppa der alle skulle holde samme akkord, var at alle passet nøye på hverandre så ingen skulle gjøre mer eller mindre enn det stillingen deres tilsa. I praksis betydde det at for eksempel Judy ikke kunne velge bort situasjoner der hun åpenbart kom til kort fordi hun ikke snakket godt nok norsk.

Sykehusets hierarkiske og hvite struktur (langt færre pleiere med innvandrerbakgrunn der enn på sykehjemmet) er en hemsko for utvikling av flerkulturell kompetanse, skriver forskeren:

Sykehuset var et sted der det gjaldt for ansatte med innvandrerbakgrunn å gjøre sin annerledeshet minst mulig synlig. Bare det å skulle bli intervjuet av oss som forskere med interesse for situasjonen til ansatte med innvandrerbakgrunn, var vanskelig, fordi dette gjorde hver enkelt av dem synlig som “annerledes” og dermed satte dem i fare for å havne “utenfor”.

(...)Ansatte med innvandrerbakgrunn vurderte det slik at de hadde mer å tape enn å vinne på å knytte bånd seg imellom, og dermed gjøre annerledesheten relevant og synlig på arbeidsplassen. Det var mer å vinne på å understreke hvor godt man selv trivdes, at man egentlig anså seg for å være norsk, at man hadde tilpasset seg det norske samfunnet og derfor hadde det fint. Underforstått tok man dermed også avstand fra, og markerte en motsetning til, den kategorien innvandrere som klager over norske forhold.

Antropologen forklarer:

Når mennesker som oppfattes som “innvandrere” befinner seg i posisjoner som oppfattes som både “norske” og “høystatus”, utsettes de for et sterkt assimilasjonspress, og det gis svært lite rom for dem som ikke ønsker eller makter å utviske sin forskjellighet.
(...)
Jo høyere en ansatt med innvandrerbakgrunn kommer i det norske helsearbeidsplass-hierarkiet, jo sterkere blir presset, og jo færre klarer å innfri kravene for å “passe inn”.
(...)
Et sterkt assimilasjonspress går hånd i hånd med en manglende felles flerkulturell kompetanse, ikke minst fordi et slikt press gjør det nærmest umulig for de ansatte å synliggjøre og benytte seg av ulike former for kulturell kompetanse.

Til ledere som spør "Hvor mye tid kan man bruke på å ta hensyn til ulike typer forskjellighet blant de ansatte, når hele avdelingen eller institusjonen er under konstant press for å innfri krav til kostnadseffektivitet?" sier hun at en bør snu perspektivet og heller spørre:

Hvor lang tid kan vi utsette det å sette arbeidsplassen i stand til å gjøre effektivt bruk av den samlede individuelle kompetansen og bygge opp en felles kompetanse, til fordel for alle - både ansatte, ledere og pasienter/beboere/brukere?

Og isteden for å blinke ut ansatte med innvandrerbakgrunn som en gruppe med særskilte opplæringsbehov bør man heller vurdere behovet for opplæring av hele staben. Dette kan gjøres ved å inkludere forskjellighet som kompetanse, og gjennom stadig videreutvikling av kompetansebegrepet i forhold til endringer i samfunnet generelt, rekrutteringsbehovet, og pasientgrunnlaget.

Hun mener også at vi bør lære fra andre land og ta i bruk “proaktive virkemidler mot diskriminering” som Ronald Craig drøftet i doktoravhandlingen sin.

Marie Louise Seeberg har ikke skrevet en fagbok, men heller en håndbok for ansatte og ledere. "Velferdsstaten møter verden" er altså en av få bøkene som faktisk vender seg til lesere utenfor “menigheten” - og samtidig er godt skrevet. Boka fungerer derfor også godt som en (lettlest!) innføring i mange områder som migrasjon, globalisering og antropologisk tenkning.

For eksempel når hun drøfter ordet “flerkulturell”:

Når man av gammel vane snakker om det flerkulturelle og personer med innvandrerbakgrunn som om dette var synonyme størrelser, overser man lett noe vesentlig. En viktig part i det flerkulturelle er nemlig ikke inkludert i kategorien “personer med innvandrerbakgrunn”. Denne viktige parten er den etnisk norske majoriteten.
(...)
På samme måte som et blikk bare rettet mot kvinner ikke er egnet til å forklare eller endre deres situasjon i forhold til menn, er et ensidig fokus på ansatte med innvandrerbakgrunn ikke særlig velegnet i arbeid for etnisk likestilling, fordi det i stor grad er den norske majoriteten som legger premissene for samhandlingen.

>> oversikt over Marie Louise Seebergs publikasjoner

SE OGSÅ:

En nytt marked for arbeidsmigrasjon: Helsepersonell som eksport"vare"

Tjenestepiker og helsearbeidere: Migrasjon gir kvinner makt

Ny hovedoppgave: Hva skaper samhold på en flerkulturell arbeidsplass?

Se Sri Lanka og Norge som ett land! Bli her i Norge eller dra tilbake til Afrika?

Er det noen vits i å høre på "syke og gale mennesker"? Joda, mener antropolog Berit Rustand. Syke mennesker kjenner i langt større grad til hva som virkelig er hjelp, enn hva de tillegges, sier hun i et epost-intervju med antropologi.info. Men helsearbeiderne tar ikke pasienters fortellinger, stotring og opprør alvorlig. I boka "Psykiatriens samfunn" som kommer ut 20.april, går antropologen derfor inn for en mer kultursensitiv psykiatri.

Kultursensitiv? Jo, her er det snakk om en kulturkræsj helt uten innvandrere. En kulturkræsj mellom to forskjellige oppfatninger om sykdom, om et kulturmøte som ikke finner sted.

Boka bygger på Rustands hovedoppgave i antropologi og er et resultat av en livslang erfaring som pasient i det norske helsevesenet.

antropologi.info: Hva mener du med at boka er "en fortelling om et møte, eller en mangel på sådan, mellom en folkelig og en spesialisert medisinsk kultur"?

Berit Rustand: Når en legges inn har en med seg den hjemlige kulturens sykdomsrepresentasjoner, oppfatninger av hva lidelsene betyr og ideer om hva som vil lindre, årsaksammenhenger osv. Det er den spesialiserte og vitenskapelig forankrede kunnskapen som ekspertisen innehar som har autoritet.

Det var en tendens blant pasientene å være opptatt av lidelsene sine som helt direkte konsekvenser av aktuelle sosiale konflikter, og/eller av historiske hendelser. Sosial overlast var altså noe man ble syk av, og intensjonen syntes da å være å bli hørt. Ansatte på sin side var først og fremst opptatt av å påvirke problematiske forhold ved pasienten selv, og å gjøre noe med det vedkommende uttrykte. Kommunikasjonen mellom partene kunne til tider virke svært forvirrende.

Mange vil vel stille seg spørsmålet om det er noen vits i å høre på syke og gale mennesker. I en sykdomssentrert psykiatri er det tradisjonelle synet at en har med et passivt trengende individ å gjøre, en som må ha andre til å snakke for seg, og som trenger å fylles med ny kunnskap om seg selv og verden.

Sett på denne måten blir det liten vits i å høre på pasientene. Det alternative synet er å se pasienten som en aktør som aktivt forhandler med omgivelsene om egne versjoner av hva lidelsene betyr, om årsakssammenhenger han eller hun kjenner til, om hva som vil bedre situasjonen og andre ting.

En lege sa til antropologen Hilde Fiva på feltarbeid: «Du vet det er medisin jeg driver med, det er jo ikke psykologi. Det er ikke så viktig å kunne norsk her, vi er jo på en nese-hals-avdeling.” ( kilde ) Er det slike holdninger du kritiserer?

Ja, på sett og vis. Den typiske oppdelingen av kroppen i tusen enkeltdeler, gjelder også menneskets psyke. Likevel mener mange at det psykiske livet er et udelelig hele som ikke kan deles opp etter samme prinsipper som menneskets fysiske natur, kroppen.

Generelt snakket pasientene på ”min” institusjon om lidelsene sine i en langt større sammenheng enn hva ansatte gjorde. Likevel var tendensen klar: Den enkeltes verden, for ikke å si livsverden, ble redusert til noe inni hodet på vedkommende. Hjernekrympere, eller ”shrinks”, er jo også et begrep for hva psykologer og psykiatere gjør. Både gjennom egne erfaringer og i de felles situasjonene med andre pasienter, opplevde jeg hvordan denne krympingen av verden foregikk.

Ansattes måter å kommentere eller avgrense problemer på, var i tråd med det som har fått en dominerende plass i den vestlige psykiatrien: Psykologisk reduksjonisme. Innholdet i det en pasient kan fortelle om seg selv, livet og lidelsene han/hun har, blir da nødvendigvis ikke så viktig. I stedet konsentrerer en seg om ting som har med struktur og automatiske prosesser å gjøre, hvilket vil si noe som kan måles. Med en slik psykoteknologi blir det ikke så viktig å kunne ”norsk”, for å bruke det som et bilde på å kommunisere innenfor en felles og delt forståelse av et problem.

Det er strid mellom faggrupper om hvordan psykiske lidelser skal forstås. Med inspirasjon fra blant annet Dona Lee Davis heller jeg til den oppfatningen at folks kriser og fortvilelse i langt større grad enn hva man vektlegger i psykiatrien, hører hjemme i kulturen, i den verdenen de lever i.

I boka stiller jeg derfor også spørsmålet: Trenger pasientene først og fremst hjelp i sine liv, eller er det behandling av sykdommen som er det mest hensiktsmessige? Det er ikke gitt – etter min mening – at dette i alle tilfeller er samme sak.

Skrev du boka fordi du mener at psykiatrien trenger antropologien?

Hovedmålsettingen med boka er å sannsynliggjøre noen sammenhenger som viser hvordan en lite kultursensitiv psykiatri kan gjøre ting vanskelig for pasientene. Psykiatrien trenger med andre ord antropologien.

En mer kultursensitiv psykiatri vil blant annet si at helsearbeideren må se etter muligheter for hvordan den kliniske situasjonen kan forhandles fram i samarbeide med pasienten. Å forsøke å oppnå et felles grunnlag i forhandlingene om hva som er den kliniske virkeligheten, gir muligheter for å skape en terapeutisk allianse med et felles mål.

Et annet sentralt punkt er å bli klar over hvordan underliggende, motstridende og hierarkiske meningsstrukturer kan spille med i kulissene uten at det oppdages. For eksempel ser en i psykiatrien stort sett forbi vanskeligheter som følger av at kategorisering av sykdom også er kategorisering av annerledeshet.

Behandling av uønsket sykdom, og folkelig stigmatisering av mennesker som har psykiske lidelser, altså den berømmelige forakten for svakhet, kan få en sammenfallende betydning. Spissformulert kan vi si at moralske føringer i møtet mellom helsearbeidere og pasienter kan stille sistnevnte overfor valget mellom å forstå seg selv som enten syk eller udugelig. For mange kan dette valget bli helt umulig, og det kan se ut til at enkelte tar til å bevise at de er ordentlig syke. Vi snakker da om å komme inn i en selvdestruktiv prosess.

Å høre etter hva en pasient egentlig snakker om forutsetter et ønske, en vilje og kanskje en evne til å sette seg inn i denne personens perspektiver. Det forutsetter en holdning om at den annen part faktisk sier noe, og at dette på en eller annen måte handler om realiteter som en selv kanskje ikke har noe innblikk i – fra før av.

Hvorfor heter boka "Psykiatriens samfunn"?

Tittelen er ment å peke på, eller favne om den vanskelige sosiale rollen og posisjonen en hele tiden er i som psykiatrisk syk person overfor ”alle” andre, dvs. ikke-syke.

Langt på vei befinner en seg i et ferdig samfunn der utformingen av de fysiske omgivelsene, det daglige programmet og rutinene, den sosiale organiseringen og faktisk også definisjonen av tid, er fastlagt på forhånd.

Det er innenfor disse rammene pasienter må forhandle om egne versjoner av hva lidelsene handler om, og hva som vil hjelpe. Boka er en systematisk gjennomgang av dilemmaene en da er stilt overfor, og jeg forfølger spørsmålet om hvorvidt pasienters umuligheter og bisarre uttrykk også kan relateres til den situasjonen som foreligger.

Du bruker deg selv som informant? Boka er ikke basert på feltarbeid?

Erfaringene fra institusjonspsykiatrien har jeg i ettertid gjennomarbeidet på nytt som en sosialantropologisk felterfaring. Deltagelsen og observasjonen forgikk ikke samtidig. Dette er en kontroversiell, men like fullt en legitim metode.

Jeg gikk helt med i det som skjedde, jeg gikk bush i psykiatrien. Gjennom 17 opphold lærte jeg den psykiatriske kulturen å kjenne på egen kropp. I mange år var jeg selv en av de andre. Å være ”sited” midt i feltet på denne måten har gitt meg erfaringer som – sett i ettertid, og i en antropologisk nåtid – representerer et permanent grenseland som kan oppsøkes igjen og igjen, for å si det med Kirsten Hastrup.

Det virker som om ganske mange antropologer jobber med helserelaterte spørsmål? Hvordan går det med medisinsk antropologi i Norden?

Jeg vet ikke så mye om Norden, bare at medisinsk antropologi er et raskt voksende felt. Det er ikke så sjelden å høre om folk som ansettes i det offentlige helsevesenet som antropologer. I et globalisert Norge og Norden blir behovet for denne kunnskapen også åpenbar. En vesentlig del av arbeidet er å være kulturoversetter, for eksempel å formidle meningen med en behandling til en pasient, og vice versa: gjøre kulturelle forutsetninger – som forklarer hvorfor en pasient handler som han/hun gjør – mer begripelig for en medisinsk ekspertise. Antropologer er som kjent gode på mening og sammenheng.

SE OGSÅ:

- Antropologisk kunnskap etterspurt i psykiatrien: Månedens antropolog Tore Gundersen

Fastlegens møte med flyktninger: Manglende kompetanse, for lite støtte

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

Forsket på hvorfor markedet for healing vokser

Kulturens forakt for svakhet - eller: Hva er normalt?

Medicine as power: "Creates new categories of sick people"

"Ethnographic perspectives needed in discussion on public health care system"

(Lenker oppdatert 17.4.2021) Hvorfor bruker vellykkede mennesker med jobb og familie hasj eller kokain? I en ny doktoravhandling om slike "hobbynarkomaner" lar antropolog Flore Singer Åslid komme folk til orde som "utforsker sitt indre terreng gjennom rus". I et intervju i Klassekampen sier antropologen:

- De som ruser seg på illegale stoffer uten å komme på kjøret slik vi ofte kjenner narkomane i Norge, er i en slags mellomfase når det gjelder rus. De er i en eksperimenterende fase av livet. De har et annet rusmønster enn det som er akseptert, men de har på mange måter kontroll over bruken sin.

- Ofte snakker vi om folk som ønsker å gjøre det bra i utdannelse og jobb, men de er også glade i en annen type rus. Rusen tar ikke over styringen i livet. De har ikke behov for tilflukt fra verken fysiske eller mentale problemer som angst eller traumer fra barndommen, slik som flere som ender på kjøret kan ha hatt.

For noen hobbynarkomaner dreier rusen seg om å uttrykke sin motstand mot konsum og materialisme, sier antropologen til Klassekampen:

- Gjennom rusen søker de en motkultur som dreier seg om her og nå, og slutt å pes med å tjene penger og være vellykket.

Flore Singer Åslid mener at kunnskap om hobbynarkomanene er viktig for å forstå de tunge rusmisbrukere: Hvorfor er det slik at noen ender på kjøret mens noen ikke gjør det? Hun etterlyser derfor et mindre svart/hvit bilde av rusbruk.

Kilde: Klassekampen 26.3.07, side 6 og 7 (ikke på nett)

På NTNUs nettsider leser vi:

Så lenge alle som bruker rusmidler blir sett på som misbrukere pr. definisjon og satt i samme kategori som sprøytenarkomane, er det nærmest umulig å ha en åpen, ærlig og konstruktiv dialog rundt fenomenet. Dette vanskeliggjør en dypere forståelse av de faktorer som faktisk øker tendensen til å utvikle destruktive brukermønster, og av dem som kan bidra til et relativt moderat forbruk.

Beskrivelser av stoffbrukeres livsverden er uten tvil av betydning for det apparatet som er etablert for å avhjelpe destruktive følger av rusbruk. Antropologien spiller en viktig rolle her som anvendt disiplin når vi hevder at vi trenger en fortolkning av de fenomenene vi skal gripe fatt i med politiske og byråkratiske redskaper. Denne fortolkningen må ta utgangspunkt i folks egen livsverden.

Jeg har tidligere omtalt Åslids forskning, se Vil avmystifisere forestillinger om rus - Doktorgrad på lørdagsnarkomaner

Hele avhandlingen er tilgjengelig på nett:

>> last ned doktoravhandlingen

OPPDATERING: Interessant: - Alkohol farligere enn amfetamin og ecstacy (Aftenposten, 26.3.07: "Ett av de kontroversielle temaene i narkotikapolitikken er spørsmålet om man skal skille mellom harde og myke stoffer" (!!!!))

OPPDATERING 17.4.2021 Jens Røyrvik kommenterer Flore Singer Åslids arbeid i lys av rusreformen: "I disse dager så er arbeidet hennes mer relevant enn noen gang - samtidig som arbeidene hennes må sees som nybråttsarbeid innenfor rusfeltet."

SE OGSÅ:

- Heller gate- enn æreskultur: De afrikanske guttene ved Akerselva i Oslo som selger hasj til forskere, designere og studenter viderefører gamle tradisjoner i området

Antropolog hjelper bedrifter med å kartlegge ruskulturen

Mindre fyll med muslim-venner

En fordel med å skrive avisinnlegg er at institusjoner som Statistisk sentralbyrå er mer motivert til å svare. I teksten Hvor vestlig er demokratiet (publisert i avisa Utrop) kritiserte jeg bruken av begrepene vestlig og ikke-vestlig i innvandrings- og verdidebatten samt den utbredte forestillingen om demokrati som noe typisk vestlig:

Selv om demokrati ble praktisert i Afrika, Asia, Latinamerika og Midtøsten lenge før grekerne hadde funnet opp begrepet hører vi ofte at demokrati skal være noe typisk vestlig. Kanskje på tide til å omskrive lærebøker og encyclopedier? Bør vi kaste begrepene vestlig og ikke-vestlig på historiens skraphaug i samme slengen?

(...)

Både journalister, politikere og forskere bruker begrepene “innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn” uten å rødme og uten å forklare hvem de mener med disse merkelappene. Ifølge den mye brukte definisjonen av Statistisk sentralbyrå, består “Vesten” av Nordamerika og visse deler av Europa (Hellas er med i denne illustre klubben men av en eller annen grunn ikke Ungarn eller Polen). Skillene mellom Vesten og den ikke-vestlige verden (eller “Østen”) har sine røtter i kolonitida. Begrepet egnet seg godt for å etablere et skille mellom den antatt demokratiske og rasjonelle delen av verden og den antatt “underutviklete” og “hjelpetrengende” resten (se også dagens Irak og Afghanistan).

>> les hele teksten

Nå har Even Høydahl, Seksjon for befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå svart. Han skriver at begrepet vestlig er nyttig til statistisk bruk:

Når det skal lages statistikk over personer etter landbakgrunn, må landene grupperes sammen på en eller annen måte. Verdensdel er en gruppering som ofte er brukt. I mange sammenhenger er det imidlertid behov for en enklere inndeling enn en femdeling etter verdensdeler, samtidig som forskjellene internt i Europa har vært betydelige, med jernteppet som en skillelinje.

Dette er bakgrunnen for at begrepene “vestlig” og “ikke-vestlig” ble innført i norsk offisiell statistikk fra 1995.

Noe forenklet kan vi si at med vestlig og ikke-vestlig ble verden delt i to etter hvilke levekår og migrasjonsmønstre innvandrere i Norge (og deres etterkommere) hadde i forhold til landbakgrunn. Poenget var altså å lage en inndeling som fungerte i norsk statistikk over personer bosatt i Norge.

(...)

Til tross for at en slik todeling er en grov forenkling, som skjuler mange forskjeller innen de to gruppene, har grupperingen fungert relativt godt til SSB sitt bruk. Vi har blant annet kunnet vise systematiske forskjeller i integrering/marginalisering etter landbakgrunn på en mer oversiktlig måte enn om vi skulle behandlet land for land.

>> les hele svaret i Utrop

SE OGSÅ:

Skriver heller blogginnlegg enn aviskronikker

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten

- Fokus på innvandrere som gruppe tilslører ekskluderingsmekanismer

Thomas Hylland Eriksen: Modernitet er ikke vestlig

David Graeber: There never was a West! Democracy as Interstitial Cosmopolitanism

Det ser ut til at svenskene (nordmenn også?) lar seg lure av medienes fokusering på forbruk, trender og kjendiser. Ifølge sosialantropolog Anneli Ståhlberg er svenskene blitt mer opptatt av luksus, mote og merker. En viktig grunn er mediene.

Til Aftonbladet sier hun:

– Media har stark inverkan och det är mycket fokus på lyx och mode. Tittar man i tv-tablåerna så är det hur mycket som helst om det. Shopping är ett genomgående tema, titta bara på ”Sex and the city” som handlar otroligt mycket om märken som Dior.

– Märkesfixeringen ökar och det finns en stark koppling till kändislivet också. Dels via utländska stjärnor som Paris Hilton och Britney Spears, men vi har också lokala entusiaster som prinsessan Madeleine och Peter Siepen som är väldigt medveten om vad han har på sig.

Ståhlberg holder på med en doktorgrad på luksusforbruk

SE OGSÅ:

Anneli Ståhlberg: Nyrike er annerledes

Shoppa dyrt - och köp dig en ny identitet

- Lite forskning på elitene

Antropolog: Uten dress ingen makt

Hagemøbler og elitenes smak