Er adopterte barn "to-kulturelle" som lengter tilbake til "røttene" sine? Geir Follevågs doktoravhandling der han utfordret konvensjonelle forestillinger om familien kan nå lastes ned i BORA (Bergen Open Research Archive).

Oppgaven ser ut til å være obligatorisk lesning for alle som er opptatt av spørsmål knyttet til identitet, kultur og rasisme. Det er på tide å stille spørsmål om den biologiske familiens primære status, mener Follevåg. Forestillingen om at vi har "røtter", er uheldig og feilaktig. Mennesket er ikke en plante.

Follevåg er blitt adoptert fra Sørkorea og kritiserer biologisentrismen - det å knytte tilhørighet til blod og jord - til hvor og av hvem man er født. Han mener adopsjonsformidlere gjør barna en bjørnetjeneste ved å dyrke opprinnelseslandets kultur og skikker:

Til grunn for den tankegangen ligger forestillingen om en ubrytelig forbindelse. Selv kjenner jeg hverken språk eller kultur i Sør-Korea. De fleste blir adoptert før de er to år gamle. Hvorfor skal da jeg og andre dyrke denne kulturen? Alle, adoptert eller ei, må vi lære språk og kultur fra bunnen av, altså der vi faktisk vokser opp.

Vektleggingen av det biologiske kan også være et hinder for integrering og for arbeidet mot rasisme:

Vår definisjon av en innvandrer i dag lyder slik: Hvor er du født? Og av hvem? Dermed vil en person fra Pakistan alltid være innvandrer i Norge, man kan jo ikke forandre hvor man er født. Vedkommendes kulturelle identitet blir bestemt av fødsel, og da kan vi ikke forvente full integrering.

Vi må i stedet finne andre, mer dynamiske kriterier. Vår forståelse av tilhørighet, hvor og av hvem man er født - blod og jord - er ikke noe nytt og heller ikke ufarlig. Det var samme prinsipp som ble brukt for å ekskludere jødene fra den tyske jord.

>> les saken i Aftenposten

>> Mennesket er ikke en plante - debatt på Iskwews hjørne

>> last ned doktoravhandlingen "Biologosentrisme : om litterære framstellingar av adopsjon"

Follevåg har i 2003 gitt ut boka Adoptert Identitet og holdt et tankevekkende foredrag i Kinaforeningen: "Gjør vi egentlig barna våre en bjørnetjeneste ved å fokusere så sterkt på Kina og det kinesiske? Risikerer vi, i verste fall, å gå rasismens og fremmedfryktens ærend?" Han forekommer også i artikkelen Ukjent opphav i Dagbladet der Hanne Eide Andersen (også adoptert) skrive om hvordan det oppleves å være adoptert - og bli satt i bås av både forskere og andre. Tidligere har jeg skrevet om Third Culture Kids som også er blitt stakkarsliggjort fordi de oppvokste i utlandet og flyttet mye.

SE OGSÅ:

Doktorgradsprosjekt: Foreldreskap i bio- og genteknologiens tidsalder

- Vi trenger en debatt om barnets beste. Antropolog Signe Howell om adopsjon

Thomas Hylland Eriksen: "Tiden er inne for en kosmopolitisk kulturradikalisme"

Rasetenkning i Språkrådet?

Hva er kultur? Hvordan takle fremmed kultur?

(via anders deutsch) En hoax? Et ondskapsfullt påfunn fra en satiriker? Neida. Testversjonen av den danske statsborgerskapstesten er lansert: Hvad fortæller den runesten, som Harald Blåtand rejste i Jelling i ca. 965? Hvad var navnet på den biskop, som regnes for Københavns grundlægger? Hvilken lampe er tegnet af arkitekten Poul Henningsen? Hvilket år blev stavnsbåndet, der blandt andet forhindrede fæstebønder i at flytte fra deres hjemegn, ophævet?

Alle som søker om dansk statsborgerskap må fra mai av svare på 40 slike spørsmål. For å få innvilget statsborgerskap må en svare korrekt på 28 av disse.

Vanskelige spørsmål? Jo. Ifølge den tyske avisen taz (tageszeitung) klarte heller ikke de fleste såkalt etniske danskere å svare korrekt.

Men vent, å svare riktig er ikke nok. Først må en innfri 12 krav for å kunne gå opp til prøven. Og betale en tusenlapp.

Det er ikke overraskende at denne testen er blitt slaktet. Det er heller ikke overraskende at kritikken preller av på politikerne.

Og her er De 200 spørgsmål, der skal teste danskheden og her er De 200 svar.

Norske aviser har hittil ikke skrevet om denne testen.

Slike tester er blitt diskutert tidligere, også i Norge se bla. Ernas test (Utrop.no), Tyskland Tid for borgertester? (Bergens Tidende) og England Essensen av "britiskhet"? (Morgenbladet)

SE OGSÅ:

Eliteinnvandring = Mer global apartheid

The cultural nationalism of citizenship in Japan and other places

For en verden uten UDI

Ungdom med somalisk og tamilsk bakgrunn ser ikke ut til å reprodusere de forskjellene vi finner hos foreldrene. Det er bare små forskjeller mellom disse ungdommenes nettverk, skoleprestasjoner og livsglede, og det vi finner blant tamilske ungdommer, ifølge en ny NOVA-rapport av antropologene Ada Ingrid Engebrigtsen og Øivind Fuglerud.

"Vår konklusjon er at ungdommenes, skolens og foreldrenes samlede innsats ser ut til å jevne ut mange av de sosiale forskjellene som finnes i foreldregenerasjonen", skriver de.

Likevel må disse ungdommene må ta stilling til vanskelige valg i ung alder som ikke norske ungdommer stilles overfor:

Den sterke lojaliteten ungdommene har til foreldre og til sin kulturelle bakgrunn, sammen med deres klare ambisjoner om utdannelse, utgjør et sosialt sikkerhetsnett som ser ut til å hindre asosial atferd, men som også hindrer deltakelse på mange norske arenaer. Denne tosidigheten kan beskrives som: på den ene siden ønsket om lydighet til familien, som skaper tilhørighet og trygghet, på den andre siden ønsket om å dyrke vennskap og «frihet», som kan innebære brudd med fami­lien og utrygghet.

Forskerne oppdaget dessuten en kosmopolitisk innstilling: Ungdommene er nok svært bevisst sin egen etniske tilhørighet, men tar avstand fra etnisitet som grunnlag for vennskap. Derimot er klasse, eller skillet mellom østkantungdom og «sosser», grunnleggende for vennskap.

Rapporten bygger ikke på feltarbeid. Forskerne har gjennomført 36 intervjuer med 61 ungdommer og 13 intervjuer med ungdomsarbeidere i løpet av 2005 og 2006. Videre bygger rapporten på data fra NOVAs surveyundersøkelse Ung i Oslo 2006.

>> les oppsummeringen av rapporten på NOVAs hjemmeside

>> last ned hele rapporten (pdf)

Etter min mening må en se på slik forskning som sammenligner mennesker på grunn av deres nasjonalitet med en viss skepsis: Hvor relevant er nasjonalitet? Kan andre faktorer mer relevante for å forklare forskjeller? Problematisk er dessuten at forskning med et slikt fokus er med på å reprodusere nasjonal og etnisk basert tenkning. Jeg har bare lest konklusjonen, det kan derfor godt hende at forskerne går inn på dette.

Les mer om slik "metodologisk nasjonalisme" i teksten min Hvorfor så mye dårlig forskning?

SE OGSÅ:

"Vi overvurderer nasjonale forskjeller" - Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten

"Kompetente kulturnavigatører snarere enn forvirret og rotløs ungdom"

Ny rapport: Foreldrenes bakgrunn viktigere enn etnisitet eller nasjonalitet

Forskjeller viskes ut dersom man tar høyde for sosial bakgrunn

Viggo Vestel: - Ungdommen håndterer kulturforskjeller ved å vektlegge det de har felles

Antropologistudenter forsker på mye spennende. Likevel sliter de med å selge tidsskriftet "Betwixt and Between" der de presenterer hoved- og masteroppgavene sine. antropologi.info intervjuet redaktør Elisabeth Skoglund:

Mange spennende temaer i 2007-utgaven! Hvordan har jobben hittil vært som redaktør? Var det lett å få studentene til å levere bidrag til B&B 2007?

Jobben som redaktør har så langt vært morsom og lærerik. Jeg ser på det som et arbeid det er viktig å videreføre, og det er motivasjonen min for å gjøre dette. Det hjelper at vi er en redaksjon som går godt overens og er ivrige på å også i år få til et faglig godt tidsskrift.

Vi startet opp i høst med 29 bidragsytere og det syntes vi var bra. Nå viser det seg at vi ender opp med 21 artikler til årets Betwixt & Between, det er også et tall vi er fornøyde med. Vi må alltid regne med noe frafall. Den nye reformen gjør at masterstudenter må produsere artikkelen i tillegg til en allerede hektisk hverdag med skriving av masteroppgaven. Vi i årets redaksjon har hatt et ønske om å slippe boken i juni samtidig som uteksamineringen av årets masterkull, og det betyr at fristen for innlevering av artikkel kommer tidligere enn ellers. Dette kan være en årsak til frafallet.

Noen første inntrykk av tekstene som du allerede har fått inn?

Artiklene demonstrerer fagets mangfold og sånt blir det morsom lesing av. Temaene i årets utgave spenner fra metodiske/teoretiske betraktninger til mer empiriske fortellinger om blant annet barnehjem i Indonesia, tribuneopplevelser i Klanen, musikk i Berlin, polygami i Gambia, HIV/Aids problematikk fra Namibia, aikido i Japan osv.

Og dette viser blant annet at studenter i antropologi fortsatt ønsker å reise ut på feltarbeid, selv om den nye studiereformen gjør at studietiden blir knappere. I tillegg syntes jeg arbeidet med artiklene viser at masterstudenter trenger trening i å skrive faglige artikler, dette er noe vi ikke har fått trene på gjennom studietiden.

Dere får ikke opplæring i å skrive - hverken akademiske tekster eller kronikker?

Nei, vi får ingen opplæring i hvordan skrive. Nå skal det sies at jeg tilhører gammel ordning med grunnfag og mellomfag. Det kan være at bachelorprogrammet tar for seg mer generell skrivetrening ved at man får tilbakemeldinger underveis i studieløpet. Men jeg har ikke inntrykk av at det fungerer sånn. Det er mye mer skriftlige innleveringer nå enn før, men alle disse er obligatoriske og blir dermed typiske eksamensbesvarelser.

Vi får ingen trening i å skrive kronikker, artikler, intervjuer etc i løpet av studietiden. Og det syntes jeg er en svakhet med utdannelsen.

Hvorfor er det ingen bidrag fra Bergen i årets Betwixt & Between?

Det er vanskelig for meg å spekulere i hvorfor Bergen ikke er representert i årets utgave, det tror jeg bare er en tilfeldighet. Kanskje vi i redaksjonen burde ta selvkritikk for svak markedsføring. Men samtidig tror jeg denne har vært god nok for vi har stor oppslutning fra blant annet Trondheim der markedsføringen har vært lik som på de andre universitetene.

Kanskje det kunne vært en ide at vi hadde representanter fra alle universitetene i redaksjonene til B&B. Driften av boken foregår i Oslo. Men det kunne nok være en ide å ha en representant fra hvert universitet som markedsførte og fungerte som en kontaktperson for oss som styrer driften fra Oslo. Så det er en tanke vi tar med oss videre til neste års redaksjon.

Hvordan går salget av B&B 2006?

Salget av B&B 2006 går gjennomsnittlig som tidligere år, det vil si at det ikke er spesielt stor etterspørsel. Vi i redaksjonen skulle så klart ønske at boken var mer ettertraktet blant studenter på lavere grad.

Nytt av året er at vi har forsøkt å markedsføre boken utad mot bedrifter og forskningsinstitusjoner der vi vet at det jobber en god del antropologer. Målet med dette var å gi antropologer i arbeid en mulighet til å holde seg oppdatert på ny forskning i faget. Etterspørselen her har heller ikke vært særlig stor.

Har dere vurdert å starte opp et e-journal, å publisere teksten på nett med engang slik at tekstene kan leses av flere? (Nå må en jo vente minst ett år før de blir lagt ut på DUO)

Vi har faktisk ikke vurdert det. Ideen bak sen nettpublisering er vel håpet om at vi skal selge flere bøker. Men vi burde kanskje revurdere dette for å forsøke å nå flere mennesker med tidsskriftet.

Hvorfor er det viktig for deg å selge papirboka?

Jeg vil ikke gi slipp på det å lage en fysisk bok. Det er noe med den følelsen å kunne lene seg tilbake i godstolen med boken og slappe av. Selv er jeg en person som liker å ha bøker i bokhyllen min, også tidsskrifter! Og for oss studenter er det rett og slett morsomt å se artikkelen sin i en bok.

Temaet er omdiskutert, men noen mener fulltekstpublisering på nett er samtidig en god reklame for papirboka. Trenden går uansett mot fulltekstpublisering på nett - et godt eksempel er Anthropology Matters

Sånn som det er nå så er B&B et antropologisk tidsskrift for antropologer og da blir det begrenset interesse omkring boken. Kanskje nettpublisering kan hjelpe oss der og vi må henge oss på trenden med nettpublisering kjappere.

Har dere diskutert mye om slike spørsmål eller er det ikke så særlig stor interesse for nettpublisering?

Vi har ikke i noe stor grad diskutert nettpublisering fremfor bokpublisering. Vi må vel gjøre det nå som du gjør oss bevisste på det.

Hvor får en egentlig tak i boka bortsett fra på instituttene? Ikke i bokhandlene, Narvesen etc - har dere prøvd?

Boken selges på akademika, og på nett på lulu.com. I tillegg har biblioteket til UDI vist interesse. Vi jobber aktivt med andre biblioteker også.

Har dere vurdert å gjøre innholdet i tidsskriftet lettere tilgjengelig for folk utenfor akademia som er interessert i å vite hva antropologer holder på med? Jeg tenker på en mindre streng akademisk og mer leservennlig skrivestil?

Tanken bak B&B er at masterstudenter skal få trening i å publisere en akademisk artikkel og få markedsført forskningstemaet som vi har spesialisert oss i. B&B er et viktig forum for oss masterstudenter og jeg syntes derfor det er essensielt at vi som studenter fortsetter arbeidet og prøver videreutvikle tidsskriftet til å bli mer anerkjent.

Og i den settingen ville det så klart vært en kjempefordel hvis vi klarte å ”selge” oss selv utenfor akademia med et tidsskrift som appellerer til flere. Det ville også vært en god markedsføringsstrategi for å selge antropologien som fagdisiplin og synliggjøre våre prosjekter før vi skal ut i arbeidslivet.

Selv om jeg ser at det er god trening for oss masterstudenter å skrive fagartikler, så kunne absolutt B&B blitt utviklet til å gi oss studenter friheten til å skrive mindre akademiske tekster. Dette handler jo i bunn og grunn om hvordan B&B som tidsskrift skal være.

Tidligere utgaver vil alltid legge listen for hvordan studenter velger å skrive, men vi i årets redaksjon har ikke lagt noen retningslinjer på hvor akademisk man skal skrive. Her står alle bidragsytere fritt.

Det går jo an å skrive både akademisk og leservennlig?

Det går absolutt an å skrive både akademisk og leservennlig, og det tror jeg mange studenter kan og vil. Men det er nok noe med at vi føler at vi må skrive mest mulig faglig for at det skal bli bra. Mange masterstudenter kjenner det akademiske presset rundt skrivingen av masteroppgaven og dette smitter nok over på artikkelskrivingen.

BETWIXT AND BETWEEN PÅ NETT:

Hovedfagsstudentenes årbok 2004

Hovedfagsstudentenes årbok 2001

TIDLIGERE OMTALE AV BETWIXT AND BETWEEN:

Forsket på nederlandske livsstilsflyktninger i Norge

Sosialantropologi-årboka Betwixt & Between 2006 er ute!

Kåring i NAT: Kjersti Lillebø skrev den beste artikkelen i Betwixt & Between 2004

Sosialantropologi-årboka 2004 og 2001 er nå på nettet!

Mer om den nye antropologi årboka 2005

Sosialantropologistudentenes årbok 2004: Stort mangfold, uklar profil

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: - Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Thomas Hylland Eriksen: The Secret of Good Ethnographies - Engaging Anthropology Part III - If anthropologists want to have a larger impact on society, they have to write better

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

2006 - The Year of Open Access Anthropology? More and more anthropologists want to make their research available online

Er det en god ide å studere så rask som mulig? Antropologene Knut M. Rio og Olaf Smedal frykter at kortere studietid fører til mindre kunnskap om Afrika, Østeuropa, Oseania og Amazonasområdene. Det som kan virke greit fra et økonomisk perspektiv kan være skadelig for vitenskapen, påpeker Rio og Smedal i lederen i den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift.

Allerede ifjor høst kritiserte Hedvig Bergem i et intervju med antropologi.info "kjappisantropologien":

Studentene blir nødt til å velge tema og region med tanke på hvor det ikke er for tidkrevende å få innpass eller hvor det ikke stilles for store krav til språkkunnskaper. En har rett og slett ikke nok tid til dette på feltarbeidet. Dermed er det en hel rekke regioner som er utelukket, hvis en ikke ønsker å benytte seg utelukkende av tolk. Det kan jo tenkes at dette er noe av grunnen til at så mange studenter velger å gjøre feltarbeid i Norge.

Rio og Smedal har i sin tid vært på feltarbeid områder som vil få mindre oppmerksomhet fra dagens studenter. De skriver:

Ut fra den klassiske antropologiske grunnholdningen at intet sosialt system er for «lite» eller «for langt borte» til å gjøres til gjenstand for seriøs faglig behandling (...) dro vi av gårde til deler av verden vi aldri hadde satt våre føtter i.

Som alle som har gjort noe slikt vet er det ingen stor glede å forsøke å forstå hva folk sier når man ikke kan språket deres. Og å lære det, tar tid. Fordelen vi hadde var at vi kunne tenke oss godt om før vi fant ut hva slags feltarbeid vi ønsket å gjøre, og hvor vi ønsket å legge det.

De kom til universitetet, skriver de, med helt andre planer enn å studere sosialantropologi. De lærte seg både det ene og det andre før de fant frem til dette faget. Dagens universitetssystem er ikke like fleksibelt:

Våre fullreformerte studenter forutsettes allerede før de kommer til universitetet å ha bestemt seg for hvilket bachelorstudium de skal begynne på. Gitt at de skal velge bort en rekke av de studieemnene det undervises i, kan de meget vel avslutte sin bachelorgrad i sosialantropologi uten å ha tatt eksamen i emner der klassiske temaer som økonomi, religion, politikk eller etnisitet er hovedsaken.

På dette grunnlaget skal de så – før opptak til mastergradsstudiet (slik er ordningen i Bergen og Oslo) – skissere hvor deres «praktiske metodekurs» skal finne sted og hva det skal dreie seg om. Sjansene for at det skal foregå på et språk studenten allerede kan, er overveldende.

Uansett har det aldri vært stilt noen formelle krav til studenters språkkompetanse. Hvis vi så tenker oss at dette går bra: at studiene gjennomføres på normert tid og karakteren blir god og den nybakte antropologen så søker – og får! – midler til å ta PhD-graden, så tyder all tilgjengelig empiri på at også doktorgradsfeltarbeidet foregår i et for kandidaten velkjent språkmiljø.

Hva er konsekvensen?

Vel, det betyr at det «globale mandatet» (for å si det litt høystemt) faget har, i Norge da er redusert til førstehånds kunnskap om de av verdens områder der det tales ett av de nordiske språkene, eller engelsk, tysk, fransk, spansk, russisk og arabisk – eventuelt italiensk (eller, for å være nøyaktig, til førstehånds kunnskap om dem i de landende som taler disse språkene).

Vi vil ikke lenger ha antropologer med felterfaring fra for eksempel Amazonas, Øst-Europa, eller store deler av Afrika. Feltarbeid i Asia vil legges til steder som Singapore, eller til urbane strøk i for eksempel Malaysia, der den velutdannede middelklassen snakker flytende engelsk.

Hvem vil reise til Kaukasus? Hva er vitsen med å tilbringe seks måneder på Papua Ny-Guinea? Oseaniakunnskapen vil forvitre. Engasjementet for verdens urfolk – blant norske antropologistudenter har det lenge vært betydelig – vil kanskje opprettholdes, men uten stadig tilførsel av personlig tilegnet kunnskap om de samme urfolkene.

Om 20–30 år, spår Knut M. Rio og Olaf Smedal, vil norske sosialantropologer ikke kunne andre språk enn dem de kunne før de begynte å studere.

Hva skal så gjøres? Antropologene foreslår å legge – enda bedre – til rette for at bachelorstudentene tilbringer minst ett år ved et universitet i en del av verden der et av de "ukurante språkene" er hovedmediet. Men en kunne selvfølgelig også hente flere antropologer fra utlandet: "Sjansen for at norgesbaserte sosialantropologer som ikke har farsi som morsmål vil gjøre feltarbeid i Iran er minimal", avslutter de to.

Jeg fikk lov til å legge ut hele teksten

>> les hele lederen (pdf, 73kb)

SE OGSÅ:

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid? - Intervju med Hedvig Bergem

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og "normert tid"

Antropolog Olaf H. Smedal: Er utdanningen bedre?

- Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen

- Studentane må ikkje bli oppgulpmaskiner

"Det är en fängslande bok om vad, hur och varför kärlek är och bör vara, något som inte bara ensamstående män i inlandet funderar över", skriver Svenska Dagbladet om doktoravhandlingen "Man ska ju vara två. Män och kärlekslängtan i norrländsk glesbygd" av sosialantropologen Lissa Nordin.

Nordin har i to år vært på feltarbeid blant ensomme single menn i Norrland, vært med på fiske­turer, dans og sjekketurer til St Petersburg. Hun har vært blant menn som er dobbelt marginaliserte: De bor i utkanten - i "glesbygden" og i tillegg er de ugifte - en livsform som ikke er like akseptert i glesbygden som det er i byen.

Avhandlingens styrke er ifølge SvD at antropologen ikke har bidratt til en ytterlige stereotypisering av mennene i Nord-Sverige. Det er samfunnets forestillinger om det gode liv som gjør disse mennene til outsidere. Ifølge disse normene må en være gift for å være lykkelig:

Hon visar hur männen hela tiden måste parera mot olika ”felaktiga” mansroller i sin strävan efter kärlek och tvåsamhet. I ord och handling söker männen konstruera sig själva som ”riktiga” och ”bra” män, trots att den avgörande ingrediensen saknas, nämligen den kärleksfulla tvåsamheten med en kvinna.
(...)
Lissa Nordin konstaterar att det inte finns några "singelmän" i Västerbottens inland - bara ungkarlar och gammpojkar som måste förhålla sig till det faktum att de är levande stereotyper.

I en tidligere artikkel i samme avis om Nordins forskning leser vi:

Hon menar att de här männen inte är undantagen som behöver förklaras. I stället använder hon sig av ett perspektiv där hon kritiskt granskar den heterosexuella normen, heteronormativiteten. Då framkommer en helt annan bild.

Det handlar istället om ett system som producerar de här männen. Männen är i sin tur en förutsättning för att det här systemet ska fungera. De behövs för att andra ska kunna definiera sig som normala gentemot de här männen som ses som avvikare. Det är alla de krav och förväntningar som ryms inom det heteronormativa som gör att de här männen agerar som de gör.

Idealet er dessuten at kjærlighet ikke skal være arrangert. Derfor er det fortsatt mange som syns at sjekking på nett eller en tur til St.Petersburg er moralsk tvilsom. "Men hur", spør Nordin, "ska männen då bete sig för att träffa kvinnor?"

>> les hele saken i SvD: Att bygga en mansroll i Norrland

>> les mer om studien i SvD: "Ett hus utan en kvinna är inget hem"

>> pressemelding fra Stockholms universitet

Avhandlingen kom ut som bok. Det er vel derfor at den ikke er tilgjengelig som pdf.

Antropologen har under feltarbeidet vært intendent på Vindelfjällens Forskningsstation "mitt i den nordsvenska vildmarken" i Ammarnäs:

Min dröm ar att kunna locka hit samhällsvetare och humanister, att samla många vetenskaper under samma tak och väcka både nationella och internationella intressen för forskning om och i dessa trakter.
(...)
Av stor vikt år också att få till stånd ett längre forskningsprojekt, gärna med lokalbefolkningen involverad. Idag försvinner ofta forskningen med sin utövare.

- Det hör till forskningsvärldens realiteter. Folk blir klara, till exempel med sina avhandlingar, och sedan upphör verksamheten.

>> les hele saken: "Forskning vid vägens ände. Med mångvetenskapen som mål och glesbygdens över"

SE OGSÅ:

- Snakk om normalitetssentrisme! Ikke bare folk fra andre land, men også døve, blinde og folk i rullestol kan ha alternative forestillinger om det gode liv.

"Normalitet" og "Trygghet" - Thomas Hylland Eriksen med to nye bøker

Etnologer forsker på samlivskurs

Erlend Skjortnes Aano har valgt et perfekt tema for sin masteroppgave i antropologi: Backpackere. "Planen er å oppsøke tilfeldige backpackere og bli med dem hvor enn det er de har tenkt seg", leser vi i Studvest.

Han har nok rett når han sier:

Min påstand er at disse menneskene først og fremst er på reise. Backpackere reiser uavhengig. De er på ingen måte på ferie i Thailand. De er på reise

- Det finnes litteratur om backpackerfenomenet, men ikke så mye", legger han til.

Se blant annet:

Siri Johnsen: Jalan jalan! En sosialantropologisk analyse av backpackere i Nusa Tenggara, Indonesia

Christina Anderskov: Backpacker Culture. Meaning and Identity Making Processes in the Backpacker Culture among Backpackers in Central America

SE OGSÅ:

Runar Døving om nordmenn på ferie: - Alle normer snus på hodet

Antropologer kritisk mot økoturisme

Antropolog Anniken Sand har skrevet en interessant tekst om jobben som sosialarbeider i Uteseksjonen i Rusmiddeletaten (Oslo kommune). Det er en del i denne jobben som ligner på et feltarbeid. Sand er blitt kåret til månedens antropolog februar 2007 av Norsk antropologisk forening (NAF).

Hun skriver:

På mange måter lignet den første tiden i Uteseksjonen på et feltarbeid, hvor det å bli kastet ut på patrulje nattestid i Oslo var et ganske rått møte med (narkotika-)feltet. Mandatet var mer spisset, men som oppsøker er man nødt til å være åpen for de situasjoner som oppstår, og følge retningen en samtale tar, i likhet med en antropolog på feltarbeid.

I samtalene med klienter inne på Uteseksjonen hadde jeg også god bruk for min antropologiske bakgrunn. Jeg forsøke å ikke være forutinntatt, og å se det hele fra ”The natives point of view”.

(...)

De fleste av Uteseksjonens ansatte har en unik evne til, og også muligheter til å ta klientens ståsted, i motsetning til en ansatt på et sosialkontor som også må svare for sin bruk av kontorets budsjett. Uteseksjonens idealer om å være den meningsberettigete narkomanes stemme ut i det offentlige (makt-) systemet, samsvarer mye med antropologiens ønske om å bringe de undertryktes stemmer ut, og var kanskje årsak til at jeg raskt fant meg til rette.

Men det er også visse forskjeller:

Som antropolog kan man ha en teoretisk distanse til visse kulturelle fenomen, man observerer dem for å teoretisere over dem. Som ”hjelper”, må man gå inn i dem. Med hjelpefunksjonen følger det en viss normativitet – man kan ikke hjelpe kun ut fra klientens ønsker. Hjelpen skal være i samsvar med disse ønskene, men ikke ubetinget. Dette er et til dels uløst moralsk dilemma. Man må av og til tilrettelegge for ting man føler er feil.
(...)
Mens en samtale mellom en antropolog og ”innfødt” på feltarbeid, i større grad kan være preget av jevnbyrdighet, så er en sosialarbeider endringsfokusert. Der antropologien ikke skal intervenere er det nettopp det en sosialarbeider skal. Og der antropologen er forpliktet av forskningsetikk, er vi av kommunens.

Det er ikke lett å være akademiker blant sosionomer og andre praktikere. Kun tre av de 25 ansatte hadde universitetsbakgrunn:

Det var ikke bare feltarbeid ”på gata”. I begynnelsen følte jeg like mye at jeg var deltagende observatør blant kollegaene mine. Jeg prøvde å gli inn i et fagmiljø totalt annerledes enn det akademiske. Sosionomer og barnevernspedagoger er for en stor del praktikere og ikke teoretikere, og med stor yrkesstolthet. Jeg var nødt til å legge fra meg akademiske termer i et ”praktisk” miljø.

Det var uvant for meg å se at akademisk utdannelse ikke hadde noe høy status blant mine kolleger. Her var det praksis som var førende. Akademia ble sett på som livsfjernt og lite matnyttig, bortsett fra helt konkrete forskningsprosjekter.

Hennes konklusjon er ikke overraskende. Hun er for tiden hjemme med barn nummer tre og skal ikke tilbake til jobben i Uteseksjonen:

Selv om det er givende og interessante arbeidsdager når man jobber tett opp mot mennesker i kriser, gjør det også noe med en, og jeg har nå behov for distanse og en mer teoretisk tilnærming til problemstillingene disse ungdommene sliter med.

>> les hele teksten på NAFs hjemmeside

Anniken Sand skrev sin hovedfagsavhandling om narkotikabruk blant ressurssterk ungdom.

SE OGSÅ:

Månedens antropolog Jørn C.Øwre: Farvel til næringslivet, hei til humanitært arbeid

Opptatt av byråkratiets stammekultur - månedens antropolog Mona Paulsrud

- Antropologisk kunnskap etterspurt i psykiatrien: Månedens antropolog Tore Gundersen

Antropolog Ingvild Solvang jobber med flyktninger i Indonesia: - Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner

Vil avmystifisere forestillinger om rus - Doktorgrad på lørdagsnarkomaner

Antropolog disputerer med «Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv»

– At vi prater så mye om trygghet er en paradoks ettersom vi aldri har vært tryggere enn i dag, sier Thomas Hylland Eriksen i et intervju med Svenska Dagbladet. Han tror at vi er så opptatt av å minimere alle slags risker fordi vi har en "overdreven tro på vår evne til å kontrollere våre liv".

Det kan også være et tegn på at vi mangler visjoner, leser vi:

– Det är djupt mänskligt att vilja vara del av något större. Det kan vara religion eller känslan att vara med och skapa en del av historien, en del av ett projekt där vi känner att ”det jag gör är helt nödvändigt”.

Den känslan har vi förlorat, menar Thomas Hylland Eriksen. Det innebär att vi blir väldigt upptagna av våra egna liv, vår livsstil. Äter jag riktigt? Kan maten vara farlig? Borde jag bli vegetarian? Uppfostrar jag mina barn rätt?

(...)

– Ängsligheten verkar handlingsförlamande, frihetsbegränsande och vi riskerar bli utan möjlighet att lära av våra fel. Och vi kan få relativt händelsefattiga liv.

>> les hele saken i Svenska Dagbladet

SE OGSÅ:

"Normalitet" og "Trygghet" - Thomas Hylland Eriksen med to nye bøker

Advarer mot trygghetsfundamentalismen: En overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet

Matglede viktigere enn mattrygghet

Hylland Eriksen om fugleinfluensaen og globaliserte risker

Ethnographic Research: Gated Communities Don’t Lead to Security

Nå er tyskeren professor ved Høgskolen i Oslo. Men hans livshistorie minner oss på at tyske og somaliske innvandrere kan ha mye til felles. Og at vi bør se mer på klasseaspekter i innvandringsdebatten.

Alle innvandrere er lei av det: Nordmennene definerer oss ofte etter vår (og foreldrenes) nasjonalitet. "Det finnes en tendens i både mediene og i forskningsmiljøene til å undervurdere klasseforskjeller og klassereiser når det er tale om innvandring, og en tilsvarende tendens til å overvurdere nasjonale forskjeller", skriver historiker Frank Meyer.

Den tyske professoren er en av 12 "eliteinnvandrere" som forteller om sitt møte med det norske samfunnet i boka Mellom to kulturer (utgitt av Sharam Alghasi, Kathrine Fangen, Ivar Frønes, Gyldendal Akademisk). Historien er spennende ikke minst fordi Meyer viser at en ikke trenger å være innvandrer for å føre en minoritetstilværelse. Også mange såkalt etniske nordmenn er dårlig integrert i det norske samfunnet.

Meyer gir innblikk i det dypt religiøse og klassedelte tyske samfunn han vokste opp i. Han følte seg hele tida som outsider - fordi han var protestant og fordi han var arbeiderklassegutt:

Kanskje hadde jeg ikke valgt å utvandre til et annet land dersom min familie hadde vært bedre integrert i bygdesamfunnet? Hadde jeg sklidd inn i majoritetssamfunnet via de usynlige og akk så mektige kanalene som majoriteten bruker bevisst og ubevisst for å vedlikeholde sin dominerende posisjon, ville det nok vært lettere å bli.

Meyer vokste opp som protestant i et tradisjonelt westfalsk bondesamfunn. "Katolisismen", skriver han, "gjennomsyret hele min barndoms verden":

"Barnehagen jeg gikk i, var katolsk og var oppkalt etter katolikkenes skytshelgen St.Antonius. Barneskolen min var lokalisert i det eldgamle klosteret, med metertykke murer, og det var fem meter under taket. Det var bare katolsk religionsundervisning, og vi små protestanter fikk en velkommen fritime da. Likevel var det slik at vi også følte oss utenfor. (...) Og senere, fra jeg var ti, gikk jeg på et gymnas der flertallet av lærerne var katolske nonner.
(...)
Katolske barn og ungdommer ble sosialisert inn i nettverkene ved hjelp av egne katolske organisasjoner som Landjugend (Bygdeungdommen). Dette var en verden som vi protestanter ikke hadde tilgang til."

Utdanningen ville han bruke til å komme seg ut av minoritetsposisjonen - noe som han lyktes med. Men også på Universitetet følte han seg som outsider. De fleste studenter kom nemlig fra godt møblerte hjem:

Foreldre betalte studieavgifter, bil, kost og losji til sine barn. (...) Jeg måtte klare meg med det staten ga meg i lån. (...) Jeg var også litt uglesett blant medstudentene på grunn av mitt dype alvor i studiene og mine gode karakterer. For meg var dette imidlertid den eneste måten jeg kunne klare konkurransen på.

Og her er vi inne i noe essensielt: Dette alvoret, skriver han, har preget ham mer enn tyskheten:

For meg var det alltid eksistensielt viktig å gjøre de riktige tinge og gjøre ting riktig. Dette var en dyd av nødvendighet fordi jeg aldri hadde noe familiært nettverk som ville dempe fallet dersom det skulle inntreffe

Så, mens andre i løpet av semesterferien reiste verden rundt, skriver han, tok han et praktikum i et byarkiv for å komme i kontakt med et relevant arbeidsfelt for historikere.

Interessant er også følgende setning: Den klassereisende har ikke råd til å være ukonvensjonell:

For oss studenter - eller kanskje bare for oss som betraktet oss som seriøse - dreide studiet seg om i mest mulig grad å etterligne professorenes væremåte. (...) I skrivingen, kritikken og de svarene som vi vartet opp med til våre kritikere, med hele måten å tenke, føle og være på, viste vi i hvilken grad vi hadde lyktes med å gjøre yrkesidentiteten til en integrert del av oss selv.
(...)
For meg fantes det ikke noe slingringsmonn når det gjaldt utviklingen av fagkompetansen og yrkesidentiteten. Den klassereisende har ikke råd til å være ukonvensjonell

I Oslo trivdes han. Han kom inn i et ung studentmiljø med mange innflyttere som ønsket nye kontakter. Det var mange gode fester og det tok ikke lang tid før han fikk seg kjæreste og en sønn. Miljøet var egalitært med mange politisk engasjerte professorer. Han fant fort sin nisje "som ingen andre kunne ta fra ham" (ble med i et forskningsprogram om Willy Brandt i Norge).

Men likevel:

Uansett hvor lenge jeg bor i Norge (...), vil det alltid være en viss sansynlighet for at min tyske opprinnelse vil telle mest for hvem jeg regnes for å være. Den som tilhører majoriteten, kan da bruke et like enkelt som brutalt maktmiddel, nemlig å påpeke at han eller hun er den "normale", og den fremmede er den som er "annerledes" eller "unormal".

Et eksempel. En kollega sier til ham "Er det fordi du er tysk at du sa det du sa?" etter en diskusjon for å løse en kinkig sak på jobben (og referansen til "det tyske" var ikke ment som kompliment!).

Meyer forklarer:

- "Er det fordi du er tysk at du sa det du sa?" - “Nei”, skulle jeg ha svart, "det er hovedsakelig på grunn av min klassebakgrunn at jeg sa det jeg sa. Og dessuten fordi jeg har reist over landegrensene." Men svaret ble ikke gitt der og da, men først utformulert et par år senere, her i denne teksten. Denne gangen smilte jeg forlegent, unnskyldende og forvirret. Gravalvoret, eksaktheten, systematikken og det helhjertede engasjementet mitt var blitt oppdaget og forklart med en underbevisst væremåte, min tyske.
(...)
Du kan få meg ut av de enkle kår, men du får aldri de enkle kår ut av meg.

Boka er blitt tidligere omtalt i Aftenposten, NRK og Ny Tid.

SE OGSÅ:

Utlending for alltid - Eliteinnvandrere med "nedslående historier"

- Det norske samfunnet er ekskluderende. Forskning på intellektuelle flyktninger

Forsket på nederlandske livsstilsflyktninger i Norge

Hovedoppgave om dølene i Troms: Nordmenn som innvandrere i Norge

For mer kosmopolitisme - ny bok: "Verdensborgeren som pædagogisk ideal"

Ny rapport: Foreldrenes klassebakgrunn viktigere enn etnisitet eller nasjonalitet

Vis billetten - du er på klassereise. Antropologen Marianne Gullestad: "Dette temaet er hot! Jeg er blitt nedringt de siste dagene"