Den danske antropologen Caroline Lillelund har reist til Trankebar (gammel dansk koloni i India) der hun skal forske på lavkastenes levekår, melder Ringkjøbing Amts Dagblad. Prosjektet er en del av den store danske Galathea-ekspeditionen.

"Meningen er at illustrere den udvikling, der er sket i Trankebar, siden danskerne solgte stedet til englænderne i 1845 og forlod stedet, og samtidigt skal det sætte større fokus på lavkasterne" ifølge avisa.

>> les hele saken

>> mer informasjon om prosjektet på ekspedisjonens hjemmeside

SE OGSÅ:

Nytt forskningsprosjekt om dansk slaveri i Karibia

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen

Chronicles Women's Social Movements in India

5.000 nordmenn har kolonisert den lille landsbyen Arguineguin på Gran Cararia. Her finner du den norske Sjømannskirken. Norske TV-kanaler kan tas ned i alle bungalower. Den store andelen av fastboende nordmenn er svært dårlige i spansk. Nordmenn klikker seg sammen i Norskeklubben, Nord-Norgelaget og isolerer seg, skriver Gjengangeren.

Journalisten kommenterer:

Til tross for vår kritikk av innvandrere i Norge for deres gettoer og mangel på norskundervisning, sitter vi i glasshus og gjør det samme i Spania.

På Wikipedia får vi vite at nordmennene har sin egen norske skole og en norsk nettavis www.arguineguin.info der vi ser annonser for en norsk lege med det tillitsvekkende domenet www.norsklege.com ("tilbyr vanlige legetjenester, slik som man er vant hjemme i Norge") og en Norsk brudeservice ("Sjømannskirken i Arguineguin er det stedet utenfor Norge som vier flest nordmenn"). Der fant jeg også en link til www.den-norske-klubben.com

Stedet er også populært blant afrikanere.

Men sliker ghettoer er ikke nødvendigvis bare negativ. I Los Angeles har iranerne dannet egne "communities", bla. et området som blir kalt Irangeles eller Tehrangeles som er et viktig ressurs for iranerne i integrasjonsprosessen, ifølge antropologen Halleh Ghorashi

OPPDATERING:

Jeg har skrevet en sak om dette i Utrop, se
Integrering: Hvor flinke er nordmenn?

SE OGSÅ:

Nordmenn vil ha det på norsk når de flytter til utlandet

Når nordmenn er innvandrere (om nordmenn i Paris)

St. Lucia-feiring i USA - en komprimert utgave av Skandinavia

Studerte norske ghettoer i Dubai

Norsk innvandring til Spania skaper et jordskjelv i lokalsamfunnet

(utkast) The Grameen Bank har nå fått Nobels Fredspris og meningene er delte: Mikrofinans dekker et viktig behov, men kan ikke endre systemet. Derfor er de mest vellykkede mikrofinanslandene, Bolivia og Bangladesh, fremdeles blant verdens aller fattigste påpeker økonom Erik S. Reinert i Dagbladet.

Samfunnsøkonom Erlend Berg er enig og skriver i Aftenposten at det "ikke er tvil om at mange er blitt hjulpet av mikrofinans, men totaleffekten på fattigdom er ennå ikke blitt solid dokumentert".

Det er jo egentlig antropologenes oppgave. Som Tarjei Leer-Salvesen i Ny Tid påpeker har faktisk en antropolog - Aminur Rahman fra Bangladesh - reist rundt i fotsporene til Mohammed Yunus fra Grameen Bank:

Rahman fant en rekke suksesshistorier, men også en urovekkende stor gruppe mennesker som hadde et helt annet budskap. For dem ble møtet med mikrolånene og høye renter starten på en negativ gjeldssyklus. De forteller om lån som var starten på prosjekter som ikke gikk som forventet, om tøffe innkrevere fra banken, som stort sett eies av andre fattige. Mange av dem så ingen annen utvei enn å ta opp lån hos private lånehaier for å gjøre opp gjelden til Grameen Bank.

Det som Ny Tid-journalisten glemmer å nevne: Forskningen ligger nesten ti år tilbake i tid. Boka Women and Microcredit in Rural Bangladesh. An Anthropological Study of Grameen Bank Lending kom ut i 1999.

Som Martin Gøttske i Dhaka, Bangladesh skriver i Morgenbladet (tilgang kun for abonnenter), myket Grameen opp reglene i 2002: I dag blir ikke pengestrømmen avbrutt for alle medlemmer selv om en henger litt etter, skjønt det er lettere for grupper å få større lån hvis alle medlemmene overholder sine terminer.

Men antropologen har oppdaget flere andre uheldige bivirkninger:

During his study, Rahman lived for eleven months in a village that hosts one of the oldest Grameen programs. Women's loan centres had operated there since 1980. He soon found that, far from being empowered, village women were being exploited as a link to capital. Of his 120 informants, 108 said that men had encouraged or influenced them to join the Bank as a way to acquire funds for their own use. In one case, a man threatened to send his wife back to her birthplace and remarry unless she took out a loan. Overall, more than 60% of the loans were used by men.

In addition, Rahman found that 78% of the total micro-loans in the village were used for different purposes than those approved by the Bank. About 30% were used to meet household needs, such as paying a dowry, buying medicine, or paying fees to broker agencies that arrange overseas employment for household members. These expenses create a debt burden for women, forcing them to borrow money from other lenders, appeal to men to pay off the loan installments, or sell household produce that their families would otherwise consume.

Men likevel framhever Rahman at han ikke er en kritiker av Garmeen Bank: Mikrofinans er et effektivt verktøy for utvikling hvis det blir organisert skikkelig.

En lignende konklusjon finner vi i en avhandling om mikrofinans i Ghana av Gilbert Ansoglenang:

The study concluded that micro-credit schemes help reduce rural poverty and empower women. Despite the enhanced and visible roles assumed by these women due to the credit schemes, there were serious operational lapses: the loans given to the women were inadequate to start and run any viable income generating activities, leading these social actors to refer to the loans as ‘chop money’ and not ‘business money’ (money sufficient to start with a viable business).

Lack of formal education, time, improved technology and ready market for products, which often run down rural enterprises, still persisted and thereby reducing the women’s current productivity relative to their evident potentials.

Antropolog Taj Hashmi er ikke overbevist etter å ha vært på feltarbeid med noen studenter i landsbyer som får lån fra Grameen Bank:

My students, without my prompting, told me that they found non-Grameen villagers were much better off than those who had taken Grameen loans. Some villagers proudly asserted: “Sir, we did not allow the Grameen to open its branch in our village. And, as a result, we are much better off than some neighbouring villagers, (who are indebted to Grameen) by the grace of Allah.”

Most unfortunately, contrary to what Dr Yunus has been telling us, the poorest of the poor simply do not or cannot get Grameen loan, as they simply cannot service any loan at any interest payable in 52 instalments in one year. There is no remission, exemptions or leniency. Defaulters part with tin sheds, utensils, goat and cattle. This came out in so many newspapers in Bangladesh and researchers (even admirers of Grameen) found out on the field.

Den norske antropologen som sannsynligvis kunne sagt mest om mikrofinans er Elisa "tiqui" Vik. Hun holder på å skrive en masterhovedoppgave om mikrofinans i Bolivia. Dessverre må hun vente med å publisere funnene før etter de har vært bedømt av en komite på Universitetet. Men hun gir oss en god innføring i temaet i innlegget Mikrokreditt - hjelp eller business?

Dessuten gir oss den indiske samfunnsviteren Dina Mehta gir oss et godt overblikk over reaksjonene i India og ellers i verden.

OPPDATERING:

Elisa "tiqui" Vik: "La GrameenPhone eies av aktører i Bangladesh, ikke i Norge"

FLERE SAKER:

Mikrofinans – ett av flere tiltak (Hege Gulli i Bergens Tidende, 17.10.06)

Ellen Width: Mikrokreditt på norsk (Nationen, 9.12.06)

Mikrokreditt hjelper fattige egyptiske kvinner (Bergens Tidende, 22.11.06)

Nobelforedraget til Muhammad Yunus (Bergens Tidende, 10.12.06)

(utkast) Etter å ha sett filmen "Naive Norge" forstår jeg ikke lenger bråket den skapte. Filmen handler nemlig ikke om innvandring, men om et menneske med psykiske lidelser. Hvis den skulle handlet om innvandring må filmen har vært en parodi.

Men nå forstår jeg bedre Thomas Hylland Eriksen når han sier til Dagsavisen at "filmskaperen burde vært beskyttet mot seg selv". Fordi hvis fotografen i filmen er en reell person så har han nemlig mistet sitt ansikt ved å blottlegge sine personlige problemer i all offentlighet. Det skulle vært TV2s ansvar å forhindre.

Det er som Majoran Vivekananthan skriver:

Som seer sitter jeg med inntrykk av de bildene som ble presentert av Holmlia som godt miljø. Dersom alle de personlige kommentarene til fotografen hadde blitt fjernet, ville vi sett en utmerket film om det flerkulturelle Holmlia.

Filmen viser nemlig pakistanere og afrikanere som hyggelige og som Holmlia-patrioter. De forteller gjerne og sier mye klokt. Etter slike hyggelige innslag ser vi fotografen stå bak en regnvått vindusrute der han kommer med hat-tirader om "voldelige innvandrere".

Filmen er helt annerledes enn jeg hadde forventet på grunn av det jeg leste i avisene. Filmen viser ingen konflikter (det eneste er en kort diskusjon med naboen som kan stå i sammenheng med fotografens ustabile psykiske helse). Filmen kan ikke være noe annet enn en parodi eller en studie av en mann med tilpasningsproblemer som trenger behandling.

OPPDATERINGER: På en måte har Odd Isungset, redaksjonssjef i Dokument2 i TV2, et poeng når han sier til Rushprint at regissøren byr på sine egne fordommer i filmen. Den er en studie av fordommer (og altså ikke nødvendigvis integreringspolitikk):

– Vi mener at denne personlige politiske dokumentaren fra Christofer Owes år på Holmlia gir oss et innblikk i en del av Norge som er interessant. (...) Den inneholder også en del scener som kan oppfattes som kritikk av norsk ensomhetskultur, og er dermed mer nyansert enn det som går fram i kritikken mot den.

Og Tonje Brustuen konkluderer også med at "Christofer Owe er en mann med psykologiske trekk som gjør ham uegnet til å uttale seg politisk" (etter at hun først hadde trodd at filmen ikke kunne være noe annet enn en parodi)."
- Vet du hva, jeg føler meg dårlig likt, sier [fotografen] og jeg sitter her og tenker at det er jaggu ikke rart, så irriterende som du er, mener også skribenten på Verden sett fra Sophienberg der en leser påpeker at fotografen ikke bare aldri hadde spist kebab før. Han sa til og med at han ikke vet hva hasj er!

Og på spørsmålet om det stemmer at han aldri før har spist kebab sier han til Morgenbladet at han er blitt "kraftig engstelig". Og etter filmen har han fått "en følelse av at mange er ute etter å ta meg". Paranoid?

FLERE OPPDATERINGER (9.12.06):

God kommentar fra Bjørgulv Braanen (Klassekampen, 9.12.06, kun på papir):

Dokumentaren er ytterst avslørende for filmskaperen selv, og viser at fremmedfrykt og islamofobi kan trives og vokse, ganske uberørt av den reele sosiale virkeligheten som omgir oss

Og i en av de grundigste kommentarene skriver antropologen Monica Five Aarset at filmen viser et velfungerende flerkulturelt samfunn og at fotografen mangler sosiale evner:

Vi møter en sympatisk taxi sjåfør fra Ghana som forteller om det han opplever som et ensomhetens-problem i Norge, gutter med kristen og muslimsk bakgrunn som tilhører samme vennegjeng - en vennegjeng som ser ut til å være preget av humor og selvironi, fler-kulturelle/etniske fotballag og mange fornøyde Holmliabeboere.
(...)
Filmens en av mange lavmål eller høydepunkter, alt etter om man ser det humoristiske i det, er når Owe har filmet seg selv som en mørk siluett i en helt mørk leilighet og uttaler med dyster indignert stemme: "Nå stiger det opp en eim av chili eller karri eller hva de nå har i maten sin - det er andre gang idag". Eller når sitter alene inne i sin mørke leilighet, ser desillusjonert inn i kameraet og sier "Jeg hadde vel aldri trodd at livet mitt skulle bli på denne måten - med naboer som skriker i munnen på hverandre på et språk jeg ikke kan forstå", mens vi hører mennesker i naboene le og snakke med hverandre.

Dette er hans utgangspunkt for å være negativ til Holmlia, til utviklingen i Norge og til akademias fremstilling av Norge.

>> Oppsummering av debatten inkl medieklipp: "Naive Norge": Tar nordmenn slike programmer alvorlig?

"Dokumentaren viser synspunktene til en mann med tilpasningsproblemer", skriver Majoran Vivekananthan på utrop.no: "Fotografen har aldri spist kebab, kaller afrikanere for negre, klager på matlukt fra naboer."

"Filmen må være en parodi på norsk fremmedfrykt", tror Helge Øgrim i Dagbladet etter å ha sett "et ubegripelig sammensurium av en tv-dokumentar, «Naive Norge» av Christoffer Owe".

Jeg har ikke sett filmen (har ikke TV), men allerede forhåndsomtalen tyder på at det ikke dreier seg om et journalistisk produkt:

Den engasjerte fotografen Christofer flytter til flerkulturelle Holmlia. Han etablerer et fotostudio midt i hjertet av lokalsamfunnet og venter i spenning på mennesker fra alle deler av verden. (...) Første dag i Christofers fotostudio på Holmlia blir det sirkus. To familier dukker opp samtidig. Fire pakistanere og ni afrikanere!

I samme tekst gjengis et det utdrag av et innlegg han holdt på et seminar, arrangert av med Thomas Hylland Eriksen (åpningsseminaret av forskningsprogrammet CULCOM):

- Problemet er folkegrupper som danner et samfunn i samfunnet! Og bruker sine barn som middel til import av stadig flere fattige landsmenn gjennom tvangsekteskap. Så jeg spør innvandrerne, for eksempel pakistanerne: Hva gjør dere for fellesskapet? Hvilke planer har dere for fremtiden? Hvorfor danner dere et samfunn i samfunnet?

"Innvandringen er et storstilt integreringseksperiment med livskvalitet som innsats. Lille Norge har lite å stille opp mot fremmede og voldsomme kulturer", konkluderer filmskaperen i sin dokumentar ifølge Dagsavisen. SOS Rasisme vurderer å politianmelde TV 2 og Owe for brudd på rasismelovgivningen. Thomas Hylland Eriksen vil støtte en slik anmeldelse, skriver avisa. Han sier:

Dette er en type innlegg i innvandringsdebatten som er veldig destruktivt. Det er synd at TV 2 gir slike folk troverdighet ved å sende det på TV.
(...)
Innlegget hans var noe av det verste tendensiøse sludder som jeg har hørt. Vi ba ham om å slutte å filme, men han misbrukte vår tillit.

I et innlegg i Dagbladet skriver antropologen:

Filmen er en journalistisk arbeidsulykke; den er kunnskapsløs, ensidig og krenkende overfor både majoritet og minoriteter - men det kan godt være at den hellige ytringsfrihet legitimerer at slikt søppel sendes over eteren så lenge TV2-ledelsen tror at «folk» vil ha det, og at sjikanøs omtale av minoriteter er greit så lenge seertallene er akseptable.

SOS Rasisme ønsker å vite hvilke kriterier TV2 benytter for utvelgelse av dokumentarer som skal sendes på tv-kanalen. Nasim Ahzami skriver :

Som en ung kurdisk kvinne i Norge, føler jeg meg støtt av denne filmen. Jeg er oppvokst på Haugenstua, som er tilnærmet lik Holmlia. 95 prosent av mine nærmeste venner som jeg har vokst opp med er i ferd med å ta en høyere utdannelse, eller er ferdige.

Jeg er selv ferdig med en bachelorgrad, og er nå redd for at økt fremmedfrykt i Norge vil føre til at jeg ikke vil få innpass i arbeidslivet. Hvordan skal unge innvandrere i Norge ha et ønske om å studere, jobbe og leve som respekterte borgere i det norske samfunn, dersom de føler seg uvelkomne i det landet mange av dem har bodd i nesten hele livet, eller er blitt født i?

SOS Rasisme ønsker å få et godt begrunnet svar på hvorfor TV2 valgte å sende denne filmen.

Dagsavisen har samlet noen sitater fra filmen.

Det åpne spørsmålet er: Tror "folk" på slike filmer (bortsett fra rasister altså)? Er de så naive? Jeg tviler på det.

Mala Wang-Naveen i Aftenposten er mer skeptisk:

Noen synes det er greit å skremme nordmenn med at innvandrere snart vil ta over Norge, men hvem skal trøste meg når jeg blir skremt av vår nye medievirkelighet? For jeg klarer ikke å la være å frykte at langt ute på bygda oppfattes "Naive Norge" - en amatørmessig dokumentar som påstår at den tar opp innvandreres integreringsvegring - som en reell virkelighet.

OPPDATERING (kl 0035):

Nå har jeg sett filmen:

Etter å ha sett filmen "Naive Norge" forstår jeg ikke lenger bråket den skapte. Filmen handler nemlig ikke om innvandring, men om et menneske med psykiske lidelser. Hvis den skulle handlet om innvandring må filmen har vært en parodi.

>> "Naive Norge" handler ikke om innvandring (kommentar og debatt, antropologi.info, 7.12.06)

Medieklipp (oppsummering):

Nadia Marielle Mouacim vil lage en mot-dokumentar om Holmnlia (Nordstrands Blad, 14.12.06)

"Naive Norge": En fotograf med sterke fordommer drar til Holmlia hvor han lever ut sine paranoide trekk (Monica Fiva Aarset, 8.12.06)

TV 2 stopper «Naive Norge»-reprise (Dagbladet, 8.12.06)

Angst og kebab: Hvem er Christofer Owe? Og hva ville han med filmen "Naive Norge"? (Morgenbladet, 8.12.06)

Hva nå, lille mann? Det nye i dagens rasisme ligger i en lengsel etter å være underdog. (Anders Heger i Dagsavisen, 9.12.06)

Fanget av selvforherligelsen (Mode Steinkjer i Dagsavisen, 9.12.06)

Blir skylappene borte om man fjerner munnkurven? (Tonje Brustuen, spaltet.net, 7.12.06)

Amatørenes inntogsmarsj: TV2 vil vise flere personlige og politiske «dokumentarer» av typen «Naive Norge». Skrekk og gru. (Marte Michelet i Dagbladet, 7.12.06)

TV2s omstridte valg: "Denne personlige politiske dokumentaren gir oss et innblikk i en del av Norge som er interessant." (Rushprint 6.12.06)

Naive Owe: “Vet du hva, jeg føler meg dårlig likt”, sier han og jeg sitter her og tenker at det er jaggu ikke rart, så irriterende som du er(Verden sett fra Sophienberg, 6.12.06)

TV 2-journalister er oppgitt over at deres egen kanal kunne sende «Naive Norge» (Dagsavisen, 7.12.06)

Beboerne er rasende (Aftenposten, 7.12.06)

Enkelt, billig og høyrevridd Høyresiden har fått stort gjennomslag for "dokumentariske" innslag på amerikansk TV (Aftenposten, 7.12.06)

- Misbrukt i TV 2-dokumentar (Hanne Hodnebrug i Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene, Dagbladet, 6.12.06)

- Et dårlig eksperiment (Mala Wang-Naveen i Aftenposten, 6.12.06)

Stempler TV 2 som rasistisk (Dagsavisen, 6.12.06)

- Kunnskapsløs og krenkende (Thomas Hylland Eriksen i Dagbladet, 6.12.06)

"Naive Norge": Flerkultur for amatører (Utrop.no, 4.12.06)

Naive Norge - og dumme dokumentarer (Hanne Jahren, 7.12.06)

Reflektor: Naive Norge (Siw Laurent, 4.12.06)

Var TV 2-dokumentaren en parodi? (Helge Øgrim i Dagbladet, 5.12.06

Til TV2: Spørsmål om dokumentaren «Naive Norge» (SOS Rasisme, 5.12.06)

SE OGSÅ:

- TV2 ansvarlig for FrPs framgang

Helgeland Arbeiderblad støtter rasistisk forsker

Allierer seg med ytre høyre: Dagbladets nye kampanje mot innvandrerforskningen

Dokumentaren "Naive Norge" handler ikke om innvandring

- Veien inn til en arbeidsgiver er kortere når man har noe å skilte med som er litt annerledes, skriver Trude Lerfald som er kåret til Månedens antropolog desember av Norsk antropologisk forening. Hovedoppgaven handlet om økoturismens sosiale og kulturelle organisasjon. Men de siste årene jobbet Trude Lerfald i næringslivet som "ideastronaut" og "innovasjonsutvikler".

Hun skriver blant annet:

Som Idéastronaut i et firma med kreativitet og innovasjon i fokus og som produkt, i et gedigent lokale utformet som en lekestue for voksne, herlig kreative og uformelle sjefer omgitt av en broket forsamling kollegaer, var jeg nå ansatt som sosialantropolog nettopp fordi det var litt ”krydder” og det de manglet for at sammensetningen av ansatte skulle bli så heterogen som en såkalt ”kreativ og dynamisk organisasjon” skulle være.

>> les hele teksten på NAFs hjemmeside

Mer om Trude Lerfald:

Surfet seg til drømmejobben (Kan man gjøre det morsomste man vet og samtidig få en bakgrunn som er attraktiv på jobbmarkedet? Trude Lerfald gjorde nettopp det da hun dro til Costa Rica på feltarbeid - UiO, 11.1.05)

Lek på ramme alvor (Nye ideer kan komme plutselig og tilfeldig. Mens du går en tur i parken eller sitter på en kafé. Men er nyskapning viktig for virksomheten, bør du gå mer metodisk til verks. Da kan du få bruk for en idéastronaut - Manpower Magasin 2/2005)

Trude Lerfald: Som spor i sand... (Hver femte turist i dag er en såkalt økoturist. Men økoturismens popularitet truer hele konseptet - Verdensmagasinet X, 3/2004)

SE OGSÅ:

Duftende telefoner og etno-raids: Bedriftsantropologer på frammarsj

Doktoravhandling: "Antropologer forstår forbruk og salg bedre enn markedsførere"

Improviasjonsforskning: Å la seg inspirere av jazzmusikere og fotballspillere

Klær og kaffe - To antropologer om trender - Mange antropologer jobber med forbruksforskning

Ikke bare dagsaviser er populistiske: En artikkel om afrikanske barn som har blitt foreldreløse som følge av aidsepidemien, ble avvist av et internasjonalt tidsskrift - ikke på grunn av forskningskvaliteten, men fordi leserstatistikk viste at tematikk knyttet til avgrensede afrikanske områder ikke var interessant, melder På Høyden. Tidsskriftet heter Journal of Children and Poverty.

Psykologiprofessor Gro Therese Lie leder en tverrfaglig utviklingsrelatert forskningsgruppe som samarbeider med afrikanske universitet om utfordringer knyttet til hiv/aids-problematikk og fattigdom. Hun peker på at studier fra fattigere deler av verden og studier som omhandler marginaliserte grupper ofte blir sett på som uinteressante av vestlige referee-baserte tidsskrift. Hun sier til På Høyden:

– Mange ganger er forskningskvaliteten vurdert som god, men temaene blir ikke funnet ”verdige”. Når markedsstyrte leserundersøkelser brukes som begrunnelse for å la være å ta inn tematisk relevante artikler fra Afrika er det ganske provoserende.
(...)
Både midler og prestisje avhenger i stor grad av at vi får publisert i meritterende tidsskrift.

I artikkelen som ble avvist, hadde forskerne sett på vilkårene for foreldreløse i østafrikanske områder. Utgangspunktet har vært å studere hva som kan styrke mestringsevnen, kompetansen og den psykososiale helsen hos barna og hvordan man kan støtte deres omsorgspersoner og nærmiljø.

10 prosent av helseforskningen i verden retter seg mot sykdommer som først og fremst rammer marginaliserte befolkninger i lav- og mellominntektsland. 5 prosent av helseforskningen i Norge retter seg mot de helseproblemene som utgjør 90 prosent av sykdomsbyrden globalt.

>> les hele saken i På Høyden

Antropolog og medieviter Anders Johansen har samtidig skrevet en essay i UiBs nettmagasin Vox Publica. Norske myndighetenes mål på kvalitet er salgbarhet:

Formidling er, i [Formidlings-]utredningen, mer eller mindre det samme som salg. Første punkt på listen over det som skal påskjønnes, er ”eksterne inntekter fra salg av tjenester og publikasjoner.” Mens nettet åpner nye muligheter for effektiv, gratis spredning av kunnskapene, skal vi nå altså oppmuntres til å behandle dem som handelsvarer, og begrense tilgangen deretter. (...)

Men det er ideen om ”formidling i dialog med brukerne” som er det sentrale budskap i denne utredningen. Med det menes kort og godt kommersialisering. Det er dét man nå ”i særlig grad vil stimulere til”. Å sørge for at kunnskapen kommer til nytte for folk som kan betale for det, er å drive ”brukerrettet formidling”.

(...)
Det står ingen ting i denne utredningen om ansvar for en levende offentlighet, ingen ting om sivilsamfunnet. ”Samhandling med næringslivet” vies mye oppmerksomhet – og det kan være viktig nok – men ikke engasjement i frivillige organisasjoner.

Aksjeposter teller med, men – uttrykkelig – ikke debatt: Utvalget gjør regning med at forskere også kan være forretningsdrivende, men ikke intellektuelle eller aktivister. Den gamle begrunnelsen for samfunnskontakt – forpliktelsen til demokratiet – er fullstendig fraværende.

>> les hele saken i Vox Puplica (takk til infodesign.no for linken)

SE OGSÅ:

Børs og bibliotek: Det er bonanza i kunnskapsmarkedet

Formidling på blindspor (Nå vil Kunnskapsdepartementet styrke formidlingsinnsatsen - med et system som vil bidra til kommersialisering - Aftenposten, 20.10.06)

På vei til akademisk apartheid? (: Hvis en norsk forsker publiserer resultatene om fattigdomsbekjempelse på et forlag i Kenya for å gjøre dem tilgjengelig for lokalbefolkningen, blir han straffet - egen tekst, 4.6.06)

Tellekantsystemet: "Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet"

Å gjenoppfinne samfunnsvitenskapen fra et afrikansk perspektiv

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Spesial: Open Access Anthropology

Trebindsverket «Vestlandets historie» er ute, melder Stavanger Aftenblad. Boka ser ut til å være en nyttig kilde til informasjon for Norgesantropologer og innvandrere - i hvertfall ifølge anmeldelsene. Fokuset er på norsk kompleksitet og mangfold - åpenbart noe nytt i den ellers svært Oslo-sentrerte forskningen. Vi leser:

Selv i et land der nasjonal historieskriving er eldre enn nasjonalstaten, og der den store interessen for by- og bygdehistorie vekker oppsikt utenfor Norges grenser, har landsdelsperspektivet vært så å si fraværende i historieforskningen.

Sunnmørposten skriver blant annet om boka og vestlendingen:

Det sjøvende Vestlandet har i all tid vore open for verda og vend mot omverda. Dei store omveltingane etter 1970 har gjort landsdelen endå meir avhengig av omverda. Mellom kystbyen og ferjeleiet i vest og omverda der ute ligg det berre eit hav. Mykje er blitt likt, men enno kan det vere eit hav imellom den lokale identiteten og dei internasjonale overflateimpulsane. Di meir mobile vestlendingane blir, di sterkare kan også førestellingane om den regionale tilknytinga og sjølvforståinga bli.

Men som Aftenbladets anmelder Ole Kallelid skriver:

Det er faghistorikerne som dominerer i alle de tre bindene. Dette er med tanke på verkets tittel og pretensjoner om å belyse vestlendingen gjennom tidene et naturlig valg. (...) På omslaget til alle bindene kan vi imidlertid også lese at trebindsverket skal handle om det som «bind landsdelen saman». Ja, hva er det som knytter Vestlandet sammen, bortsett fra de grundig dokumenterte historiske fellestrekkene? Her kunne historikerne i redaksjonen i enda større grad ha tydd til bidrag fra andre vitenskapsgrener, spesielt innen samfunnsfagene.

OM BOKA:

Stavanger Aftenblad: Standardverket om Vestlandet

Sunnmørsposten: Vestlandets kraft og avmakt

På Høyden: Vestlendingen bare drøye 250 år gammel

Dag og Tid: Bokverk mot Oslo

Fagbokforlaget med smakebiter fra boka

SE OGSÅ:

Asbjørn Jaklins Historien om Nord-Norge lansert

Det gjenstridige Landet. Nordnorsk Kulturhistorie Bind 1-2 Gyldendal (Bokanmeldelse av Ivar Bakke)

Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

Dagbladet er opptatt av sex. Og av muslimer. De kjører på igjen med feite bokstaver: Hijab brer seg om i Europa og Muslimer om kvinner, homofile og sex. Derfor her et kristent perspektiv:

De deltar ikke på ungdomsklubben, er ikke med på klassefester og jentene skal helst ikke sminke seg. Fedre går ikke på bygdefesten og enkelte mødre bærer skaut. Alkohol er tabu, skilsmisse uaktuelt, homoseksualitet den "verste" synden. - De er helt greie folk, men jeg tviler på om jeg kan bli en venn med en av dem, sier informanten til forskeren.

Han snakker ikke om konservative muslimer, men om nordnorske læstadianere.

>> les hele saken "Der religionen skiller bygda" (egen tekst, utrop nr 17 / 2006 (23.10.06)

Minner hermed også på det som Runar Døving engang sa:

Innvandrerkvinners underliv har fått absurd oppmerksomhet fra mange grupper i Norge. Det er kanskje på tide å ta en tur til psykologen og finne ut hvorfor.

SE OGSÅ:

"Hodeplagg er obligatorisk": Den skjulte islamiseringen av 17.mai

Å være ung muslim i Norge (Jeg er norskpakistaner av natur, men muslim av egen vilje. Da jeg valgte islam, valgte jeg ikke bort friheten. Jeg er frigjort - Aftenposten, 19.11.06)

Historiefaget i skolen er preget av en markert nasjonal og eurosentrisk tendens, og en fast kronologisk framstiling. Det bidrar ikke nok til å utvikle den interkulturelle kompetansen vi trenger i et flerkulturelt samfunn, mener Halvdan Eikeland i et intervju med forskning.no. Eikeland er professor i historie ved Høgskolen i Vestfold. Eikeland har studert nyere norske og tyske læreplaner i historie.

Han sier:

- Det historiske temavalget i læreplanene, både i Norge og Tyskland, er som allerede nevnt stort sett ordnet kronologisk, og med sterk vekt på det nasjonale og det europeiske.

- Det betyr for eksempel at forholdet mellom Norge (eller Tyskland) og andre deler av verden hele tiden skildres fra et eget ståsted.

- Som del av dannelsesprosessen i norsk (eller tysk) skole kan dette virke enkelt å forsvare, men det er et problem at en stadig økende andel av elevene ikke identifiserer seg med framstillingen, eller rett og slett ikke forstår den.

>> les hele saken på forskning.no

>> Halvdan Eikeland: Historiebevissthet og politisk dannelse

Et slikt fokus er ikke bare kritikkverdig på grunn av at vi lever i et "flerkulturelt samfunn". Det er kritikverdig fordi vi på den måten får en feil framstilling av historien. Det er ikke god vitenskap som sosiolog Ida Hjelde sier:

Sosiologien må ta innover seg hvordan livene våre er knytta til resten av verden: En vitenskap som ikke ser verden i all sin kompleksitet er ikke noe god vitenskap

Hjelde har skrevet en masteroppgave om eurosentrisk sosiologi.
>> les intervju med Ida Hjelde: Se det globale i det lokale!

For noen uker siden kom tidsskriftet Fortid ut med en ny utgave om "Globalhistoriske utfordringer" med mange gode tekster. Tidsskriftet kan lastes ned som pdf

SE OGSÅ:

Christian Stokke: Antropologer er etnosentriske

Hylland Eriksen: Glem dagens historieformidling knyttet til Stiklestad og Nidaros!

Å gjenoppfinne samfunnsvitenskapen fra et afrikansk perspektiv

Ogsaa vi, naar det blir krævet … Ny bok om skolebøker og nasjonsbygging

Norge har alltid vært et innvandringsland: Knut Kjeldstadli samler innvandrernes livshistorier - før det er for sent

Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg: For nesten 400 år siden bodde det flere utlendinger i Kongsberg enn innfødte