Innledingskapitlene av "Trygghet" og "Normalitet" - de to første bøkene av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge ligger nå på nett. Bøkene er redigert av Thomas Hylland Eriksen.

Selv om bøkene handler om minoritetsspørsmål, dreier seg ikke alle artikler om innvandrere. "Vårt fokus er", skriver han, "at det ikke kan tas for gitt at de relevante avgrensningene går mellom «innvandrere» og «etnisk norske»".

Som antropologen skriver er også nordmenn ofte i en minoritetssituasjon:

Dersom somaliere er en minoritet, hvorfor ikke nordtrøndere? Dersom rettroende sunnimuslimer er en religiøs minoritet, hvorfor ikke rettroende pinsevenner? Og hvis det er riktig at svarte blir diskriminert på arbeidsmarkedet (noe som beviselig forekommer), går det ikke an å si at jobbsøkere over femti også blir diskriminert?

>> les mer om boka Normalitet inkl innledningen (link oppdatert)

Om boka Trygghet skriver han i forordet:

Hvis temaet er trygghet, som i denne boken, vil det vise seg at det finnes både innvandrere og etnisk norske som kan føle seg trygge og utrygge på omtrent de samme måtene. Ofte kan kategorier som alder, klasse og kjønn forklare vel så mye som etnisk bakgrunn.

>> mer om boka Trygghet inkl innledningen (link oppdatert)

>> Knut Olav Åmås' artikkel i Aftenposten om de to bøkene

SE OGSÅ:

- Snakk om normalitetssentrisme! Ikke bare folk fra andre land, men også døve, blinde og folk i rullestol kan ha alternative forestillinger om det gode liv.

Advarer mot trygghetsfundamentalismen. En overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet

Hvordan reagerer folk på i Stillehavet på globaliseringsprosesser? Dette er et tema for det nye flerfaglige forskningsprosjektet «Cultural Heritage and Political Innovation» ved Universitetet i Bergen, melder På Høyden.

Salomonøyene og Vanuatu er klassiske områder for sosialantropologene, men sosialantropolog Edvard Hviding sier at samfunnene på ingen måte er "ferdigstudert". Blant annet, sier han, gir området en unik mulighet til å studere responser på globaliseringsprosesser. Dessuten skal prosjektet analysere gjenoppbyggingsprosessen på Salomonsøyene etter flere år med borgerkrig og konstitusjonelt kaos:

– Vi ønsker å legge inn en kulturell dimensjon i denne og andre prosesser knyttet til nye politiske former. Når sentralmakten i disse samfunnene bryter sammen, overtar for eksempel religiøse bevegelser eller tradisjonelle hierarkiske strukturer de funksjonene som ellers ville tillagt staten. Stillehavslandene gir helt spesielle muligheter til å studere slike prosesser.

Det er store samlinger av gjenstander fra Stillehavet i Bergen Museum. Lawrence Foana’ota, direktør for Salomon-øyenes nasjonalmuseum, sier at det er helt greit at en del av øyas kulturarv befinner seg på den andre siden av kloden:

– Dersom det dreier seg om spesielt sjeldne eksemplarer, er det gjerne like greit at de blir liggende andre steder i verden. Flere mennesker vil lære om landet vårt her, enn om det ligger hos oss på Salomonøyene. Og her er allmennheten sikret tilgang til dem. Da er det verre med de objektene som er ute på markedet. Det er hjerteskjærende å se at en maske som en gang ble byttet kanskje i en håndfull nagler, nå blir solgt på eBay til 5000 dollar. Og det til private samlere som ikke vil vise dem frem verken til forskere eller til publikum.

Dessuten har en i Vanuatu ikke har kompetanse til å opprettholde store samlinger, legger han til:

– Det er det skrikende mangel på. Jeg er for eksempel den eneste med antropologisk utdannelse på vår institusjon. Slik blir det dels fordi regjeringen i Vanuatu rett og slett ikke prioriterer kulturforskning.

>> les hele saken i På Høyden

SE OGSÅ:

Storverk for Marovo-folket i Stillehavet: Å samle og sikre lokal folkekunnskap

Film av Edvard Hviding om Marovo-lagunen på de tropiske Salomonøyene. Nettstedet baserer seg på dokumentarfilmen "Kuarao-lianefiske i Maroro-lagunen".

Arbeid uten kunnskap?

Den amerikanske sosialantropologen Brian Palmer skrev for en del år siden en doktorgradsavhandling om det svenske solidaritetsidealet. I Norrbottens Kuriren forteller han oss hvordan nyliberalistisk nyttetenkning har forandret oss:

- I stället för solidaritet talar vi om välgörenhet och det finns uppenbara tendenser till att vi i det närmaste betraktar hemlöshet och fattigdom som ett naturligt tillstånd i ett samhälle. Den som har mindre resurser skuldbeläggs - arbetslöshet och sjukdom utmålas som ett eget val och på motionscyklarna på våra gym sitter äldre män och talar om aktiv pengaspekulation på ett sätt som var otänkbart för 15 - 20 år sedan. Vi talar om att "investera" i barns utbildning för att göra dem mer attraktiva på arbetsmarknaden - hela vårt sätt att tänka har förändrats.
(...)
- Särskilt oroad är jag för barnen som tidigt ska uppmuntras till själviskhet i en skola som premierar goda betyg och inget annat.
Som forskare anser han sig ha ett särskilt ansvar för det samhälle han lever i och han tycker att världen skulle kunna bli bättre om fler akademiker med relevanta kunskaper i olika frågor gav sig in i samhällsdebatten.

Som forskere føler han seg forpliktet til å ta ansvar for samfunnet han lever i. Han mener flere akademikere burde ta del i samfunnsdebatten som i Sverige - ifølge Palmer - er styrt av den borgerlige pressen.

>> les hele saken i Norrbottens Kuriren

SE OGSÅ:

Intervju med Brian Palmer: Blir en människa lyckligare av att ta ansvar för sin nästa?

Årskonferansen i NAF: Politisert norsk antropologi?

"Utgangspunktet for kronikken er forskningen min om kvinner og mat", sier antropolog Runar Døving i et intervju med Morgenbladet. Døving høstet mye kritikk for kronikken Mannskamp for likestilling der han snudde kvinnekampretorikken og hevdet at menn er undertrykt.

Til Morgenbladet sier Døving:

Utgangspunktet er forskningen min om kvinner og mat. Jeg har blant annet skrevet artikkelen Vaffelhjertets makt, som var den eneste artikkelen i maktutredningen som tok for seg kvinnens makt i hjemmet. Den konklusjonen jeg kom til da, var at den makten kvinner har i hjemmet for de aller fleste er mye viktigere enn den makten menn har i offentligheten, fordi den angår så mange flere. De som har makt i offentligheten er svært få.

Kvinnekampen de siste årene har i stor grad vært en klassekamp, hvor en liten gruppe privilegerte kvinner vil ha enda mer makt, og det synes jeg er en avsporing.

Hvorfor er Døving så opptatt av temaet? Mannssolidaritet, sier han:

Motivet for å gidde å engasjere meg, er at jeg treffer menn som ikke får se barna sine – og det må være ett av jævligste overtrampene jeg kan tenke meg å bli utsatt for. Det ville vært dårlig gjort av meg som heteroseksuell kjernefamiliemann med to døtre å ikke være med å kjempe den kampen.

Det er mannen som ikke får se barna sine som er "den marginaliserte mannen", mener Døving. Hvorfor skrev Døving ikke bare om ham men rotet seg bort i tusenvis av andre temaer, spør journalisten Svein Egil Hatlevik. Døving svarer:

Fordi barnefordeling henger sammen med mannens posisjon i hjemmet. Mannens makt er blitt underlagt kritisk analyse i mer enn 40 år. Nå er det på tide at blikket snus for at vi skal kunne forstå hvordan det faktisk er mulig at det finnes menn som ikke får se barna sine. Vi trenger å revurdere hele kjønnsbildet, derfor tok jeg med alt fra at menn har kortere levealder enn kvinner til verneplikt

>> les hele intervjuet i Morgenbladet

Anne Bitsch, redaksjonssekretær i Fett er glad for debatten. I Aftenposten skriver hun at nå er "menn blitt kjønn", endelig:

Overskriften [av Døvings kronikk] burde vært "Menn blir kjønn". For det er dét som utfolder seg foran øynene våre nå. Menn entrer det rommet som altfor lenge har vært forbeholdt kvinner, og posisjonerer seg som kjønn.

For feminismen er dette en seier! Når menn slutter å oppføre seg som om de er normen, men også kjønnede subjekter, vitner det om et viktig og interessant skred som kan få vidtrekkende konsekvenser.

>> les hele teksten i Aftenposten "Kjønnskampen er avlyst"

Kloke ord også fra Sondre Båtstrand: Problemet er ikke at likestillingen er gått for langt, men at mannsrollen er blitt stående på sidelinjen (via tiqui)

SE OGSÅ:

Runar Døving: Menn blir undertrykt, kvinnekampen har gått for langt

Antropolog Bjarne Vandeskog: Det er menn som undertrykker menn (og kvinner)!

Oppsummering av debatten hos Tiqui

Runar Døvings påstander om at menn er undertrykt av kvinner er absurd, mener antropolog Bjarne Vandeskog. Det er menn som undertrykker menn, skriver han i et innlegg i Aftenposten:

La oss slå det fast med én gang: Ganske mange menn er undertrykte i den forstand at de har liten innflytelse over rammene for sine liv, tjener relativt lite, har liten prestisje, dør relativt tidlig, begår relativt ofte selvmord og er overrepresentert på kriminal- og russtatistikkene. Men la det også være klart: Undertrykkingen er så å si utelukkende en konsekvens av andre menns handlinger. Altså: Menn undertrykker menn.

La det også være klart: De fleste kvinner er undertrykte i den forstand at de har liten innflytelse over rammene for sine liv, tjener lite og systematisk mindre enn menn, har liten prestige, og er grovt underrepresenterte i de fleste fora der det tas viktige beslutninger. Også denne undertrykkingen er i hovedsak en konsekvens av menns handlinger. Altså: Menn undertrykker kvinner.

Antropologen konkluderer på en lignende måte som antropologi-bloggeren tiqui:

Undertrykte menn og undertrykte kvinner har felles interesser og bør slå seg sammen i kampen mot de rike og de mektige menn, ikke slåss mot hverandre. Denne slåsskampen, som Døving atter trekker i gang, vil kun de mektige tjene på.

>> les hele teksten i Aftenposten

Vandeskog har ifjor skrevet doktorgrad om far-sønn forholdet. I Bergens Tidende skrev han "Det er innlysende at fedre må få en større del av fødselspermisjonen, og at mor må ut av huset da. Han skrev også kronikken Hva er en far?

SE OGSÅ:

Runar Døving: Menn blir undertrykt, kvinnekampen har gått for langt

Siri har snart eksamen og lurer på spørsmål angående økologisk tilpasning >> les innlegget i forumet. Det er samtidig en påminnelse om å bruke forumet for å stille spørsmål og diskutere antropologi-relaterte spørsmål, også når det gjelder selve antropologistudiet

I en fersk doktoravhandling i etnologi har Eva Knuts undersøkt bryllupets rolle i dagens forbrukersamfunn og de mange ritualene som bør finne sted på et "perfekt" bryllup, melder forskning.se. I Nerikes Allehanda (Örebro) forteller etnologen om de mange forandringene når det gjelder bryllupsritualer. Tidligere var for eksempel brudkroner vanlig. Og i en sak i Aftenbladet får vi vite at ringer ikke er blitt brukt i gamle dager.

Doktoranden har en informativ hjemmeside. På evaknuts.se kan vi lese utdrag av avhandlingen og boka.

Dessuten har hun oppsummert noen av funnene i paperet Mock Brides, Hen Parties And Weddings: Changes in Time and Space

SE OGSÅ:

Glimt fra et pakistansk bryllup

Det vestlige bryllupet er gjennomsyret av eldgammel overtro (Gry Heggelund, kvinneguiden.no, 3.5.03)

Bryllup- Startsidens linksamling

Betwixt & Between er sosialantropologistudentenes årbok, skrevet av masterstudenter i hele landet: Årets utgave ser spennende ut og tar leseren med på en ferd fra Norge og norske skolebarns fantasiverdener, via fengsler i Brasil til tradisjonell Maoridans på New Zealand. På nettsiden til Sosialantropologisk forening ved UiO finner vi en oversikt over artiklene:

• Mari D. Bergseth: En polakk er ingen ekte europeer!
• Birgitte Dambo: Det sataniske narrativ – et antropologisk perspektiv på satanisme i Norge
• Ingunn Dahle: Nødutganger i felt – om bistandsarbeideres frykt, distanse og sikkerhet i nordlige Sri Lanka
• Silje Førland Erdal: Maskulinitetsstrevet – midt i mellom maricón og macho
• Kristina Jones: The Mother and her Gift: Guru Charity in Kerala
• Audhild Lindheim Kennedy: Født av skjebnen – en kulturell elaborering av ikke-relatert adopsjon i Delhi
• Johanna Lärkner: Den stora Sovjetiska segern och de som inte vill fira den
• Anja Lillegraven: Malaysias utviklingsdiskurs og dens følger for orang asli
• Annelies Ollieuz: Kongen som vil avsette seg selv. Demokratisering i Bhutan
• Morten Kjeldseth Pettersen: Hvorfor det er farlig å være turist i New Zealand
• Monika Rosten: Lekekrig i fredssone
• Tone Seppola-Edvardsen: Fra urbane Nederland til utkant-Norge – om flyttende nederlendere og hva de søker i norske bygder
• Lars Tveiten: Millionærer og møkkamenn – om dualismer og vold i argentinsk fotball
• Marit Ursin: Dia de visita – besøksdag i et brasiliansk fengsel
• Kristin Vestrheim: Abstrakte ideer, konkrete liv
• Johannes Wilm: Crossing the line

>> mer informasjon hos Sosialantropologisk forening

SE OGSÅ:

Om Betwixt & Between 2005

Sosialantropologistudentenes årbok 2004: Stort mangfold, uklar profil

Verden blir mer og mer global, mainstream-media mer og mer provinsiell. Og hvis det en sjelden gang blir vist reportasjer fra andre kontinenter, så med et perspektiv som har røtter i kolonitida: "Tante, er det slik at Statoil siviliserer Afrika?", var reaksjonen av Anne Hege Simonsens 12årige nevø etter å ha sett en av Tomm Kristiansens reportasjer fra Nigeria på NRK. I en kronikk i Dagbladet krever antropologen "en ny Afrika-journalistikk" der den all-vitende europeiske journalisten erstattes med flere lokale stemmer:

Den offisielle norske Afrika-historien er snill og god og består av velmenende misjonærer og hjelpearbeidere. Problemet med godheten er at den gjør Afrika til et stumt kontinent, der norske aktører - som Statoil - er gode hjelpere. Godhetens politiske konsensus blir liggende som et ullteppe fordi alle, til og med Siv Jensen, kan enes om at Afrika trenger hjelp, fra krig og nød, sykdom og død, korrupte regimer og røverbander. Men vi diskuterer ikke hvorfor det er slik eller hvilke aktører som gjør hva.

(...)

Uten innblikk i dynamiske prosesser reduserer vi det afrikanske kontinentet til et speil der vi først og fremst ser oss selv. Resultatet er at ungene våre vokser opp og tror at Statoil siviliserer Afrika.

(...)

VI TRENGER EN NY Afrika-journalistikk. (...) Korrespondenter må snakke med folk og la oss få høre hva de svarer, ikke bare hvordan de blir tolket. Avisene må slutte å sende journalister i hælene på kronprinsparet eller veldedige organisasjoner. Det er på tide at journalister og organisasjonene deres begynner å bedrive kildekritikk også på utenriksfeltet. I Afrika-journalistikken består kildenettet stort sett av vestlig middelklasse i bistands- og diplomatmiljøene, til nød afrikansk overklasse i de samme sirklene. Flere journalister må sette seg inn i den politiske, sosiale og kulturelle kompleksiteten i Nigeria, Angola og Zimbabwe. Og hvorfor ikke samarbeide med afrikanske journalister?

>> les hele kronikken "Farvel, «Far Afrika»"

SE OGSÅ:

Media skaper enkle bilder av «de andre» (Om boka «Å se verden fra et annet sted» av Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen, Dagsavisen, 23.4.04)

Innvandrere: På sportsider er de norske, i krimsakene er de utlendinger (Om boka "Av utenlandsk opprinnelse - nye nordmenn i avisspaltene" av Merete Lindstad og Øyvind Fjeldstad)

Media må utfordre våre synspunkter (Om Regjeringens dialogkonferanse om bedre integrering - medias rolle)

Debatten raser i avisspaltene, rundt kjøkken- og pubbord etter Runar Døvings kronikk Mannskamp for likestilling. Antropologen mener at kvinnekampen har gått for langt og at det nå er menn som blir undertrykt. Kvinner har det stort sett bedre enn menn:

I Norge lever kvinner fem år lenger enn menn. Mer enn ni av ti som sitter i fengsel er menn. Tre av fire som begår selvmord er menn. Menn må i militæret, kvinner slipper. Menn er overrepresentert i statistikker som gjelder skader, ulykker, drukning, fyll og depresjoner. Kvinner får barna etter samlivsbrudd i ni av ti tilfeller. Og det begynner tidlig. Jenter får bedre karakter enn gutter i 90 prosent av fagene.

Statistikkene er klare: Kvinner er lykkeligere, flinkere og har mer og bedre kontakt med seg selv og sine foreldre. Aldri har flere kvinner og færre menn fått barn. Kvinner har bedre helse, de har det bedre på skolen og har et tryggere liv. Likevel klarer de det ufattelige retoriske kunstgrepet å fremstå som undertrykt.

Ved å fremstille seg selv som den undertrykte, som ofre, kan man legitimere en politikk i sin favør. Menn er blitt seksualiserte monstre, som samfunnet har rett til å sanksjonere, mens kvinner er blitt det naturlige mennesket. Vi må berømme kvinnekampens arbeid, men nok har vært nok lenge.

>> les hele kronikken i Aftenposten

24 timer etter publiseringen av kronikken i Aftenposten har den fått mer enn 300 kommentarer. Dagbladet fulgte opp med et intervju med Døving (over 200 kommentarer innen kort tid der også).

En lignende overfokusering på kvinner (spesielt som kjempende ofre) ser vi på universitetene. De nye masterstudentene i antropologi på Blindern fikk høre ved semesterstart: "Ikke studer muslimske kvinner". Det fins mer enn nok forskning fra før! Men nesten ingen forskning om muslimske menn. En av de første oppgavene ble nylig innlevert av religionsviter Elise Skarsaune.

I oppgaven siterer hun en av få mannlige ansatte på et sosialkontor (det norske arbeidslivet er jo ekstremt kjønnsdelt) som sier:

"Jeg opplever at innvandrermenn setter pris på å snakke med en mann. Ofte opplever de at alle representanter de møter fra det offentlige Norge er kvinner, og at disse er opptatt av å snakke med konene deres og ikke med dem. De blir oversett. Ingen spør dem hva de tenker og hva de vil. I "Likestillingslandet" Norge er det ingen som er interessert i å høre hva de har å komme med. Ingen som er opptatt av deres verdighet. Dette gjør noe med dem."

>> "Kvinner, alkohol og muslimske menn" - oppsummering av oppgaven

>> Intervju med Elise Skarsaune

Også antropolog Unni Wikan har kommet med lignende kritikk i et intervju

- Vi er klare over at vi må arbeide for å sikre kvinners rettigheter, mens menns situasjon er blitt viet lite oppmerksomhet utover det at de er overgripere eller undertrykkere

Bedre innsikt i mennenes situasjon kunne ha avverget mange voldelige konflikter, mener hun. >> les hele intervjuet med Unni Wikan om innvandrermenn, ære og verdighet

På tiqui.blogg.no har Elisabeth Vik (også antropolog forresten) samlet en del kommentarer til Døvings kronikk, blant annet Den omvendte likestillingskampen på Iskwew.com der Lisa Gariepy plukker fra hverandre Døvings argumenter og har fått over 80 kommentarer.

Runar Døving har også tidligere vært opptatt av temaet. For litt over to år siden skrev han kronikken Kvinner kuer mannen med klesvasken.

SE OGSÅ:

Er den muslimske mannen også undertrykt?

Feminisering av hjemmet: Menn jages ut

Masteroppgave om "moderne menn i kvinneyrker"

Runar Døving ønsker død over matpakka

Runar Døving om Muhammed-karikaturene: Er vi blitt så frigjorte at det ikke er noe vi støtes av?

Runar Døving: «Når kristne kvinner snakker om sex»

Runar Døving om nordmenn på ferie: - Alle normer snus på hodet