Det er igjen blitt populært å stille ut afrikanere i dyreparker, bl.a. i Kolmårdens djurepark og ifjor i tyske Augsburg eller London. Mye er blitt skrevet om at dette er rasistisk og minner om tidligere koloniale menneskeutstillinger, bl.a. Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo. I et innlegg i Stockholms fria tidning mener pedagog Helena Pedersen at kritiken kun skraper på overflaten. Hvis ønsker et oppgjør med koloniale forestillinger, må vi også problematisere forholdet mellom mennesker og dyr:

Betraktandet av "den andre" under djurparkens särskilda former är sällan oskyldigt, oavsett om den betraktade är människa eller djur. Utifrån vår privilegierade position "fixerar" och begränsar vår blick den andre i ett tillstånd definierat av oss själva som betraktare. Det ligger knappast någon godtycklighet i vem som ges rollen av betraktande subjekt respektive betraktat objekt - och det är i just denna maktrelation som en vidgad problematik uppstår.

Den amerikanske historikern Nigel Rothfels har i sin studie av Hagenbecks djurpark i Tyskland (Savages and Beasts: The Birth of the Modern Zoo. The John Hopkins University Press, 2002) visat hur berättelsen om "den andre" har konstituerats under djurparkens historia genom uppvisningar inte bara av "exotiska" djur utan även av ursprungsbefolkningar - "lappar", "eskimåer" och "nubier" för att ta några exempel. (...)

Ett växande antal humanistiska och samhällsvetenskapliga studier av människa-djurrelationen analyserar de strukturer och världsbilder som ligger till grund för vad dessa företeelser uppmärksammar oss på: att de strategier som gör avhumanisering av andra människor möjlig till stor del vilar på en stigmatisering av dessa människor som om de vore djur.

Att rikta kritik enbart mot uttrycket dessa strategier tar sig mot de människor som underordnas, snarare än att ifrågasätta de fundament som konstruerar vissa människor och djur som "den andre", är bara att skrapa på ytan av en betydligt mer komplex problematik.

>> les hele kommentaren i Stockholms Fria Tidning

Hun nevner også innlegget til den nigerianske forfatteren Remi Raji Afrikaner ställs ut i djurparker som gir en god oppsummering av debatten og dens koloniale forhistorie.

SE OGSÅ:

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

I Tyskland: Dyrehage stiller ut afrikanere

Next month it will be 100 years since Congolese pygmy named Ota Bengawas put on display in the monkey house at New York’s Bronx Zoo (Savage Minds, 6.8.06) / på norsk Ota Benga - mannen i buret: «Afrikansk pygme, Ota Benga. På utstilling hver ettermiddag hele september» Sverre Bjørstad Graff, nesteklikk.no

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Anthropological Days at the Olympic Games: An homage to imperialism, the exhibit of conquered peoples was designed to show how America would bring progress to savage peoples

In Detroit and London: More African Villages in the Zoo

Is this anthropology? African pygmies observe Britains in TV-show

Aha! Derfor! Godt at vi har antropologien! Den engelske sosialantropologen Kate Fox har forsket på flørting. Hun fant ut at tre av fire flørter startes av kvinner, og at menn ofte misoppfatter signalene, leser vi på Side2.no:

Kvinnene bruker flørteteknikker de første sekundene når de møter et nytt bekjentskap. Først og fremst for å finne ut om mannen er verdt å bli nærmere kjent med. Menn oppfatter derimot ofte dette som seksuell interesse. - Når kvinnene starter en flørt, manipulerer hun mannen til å ta frem kortene sine, sier Fox.

Hun kommer dessuten med en del (ganske generaliserende) uttallelser i teksten How to flirt: a European guide

SE OGSÅ:

Kate Fox om den engelske personligheten

Mange antropologer jobber med forbruksforskning. Charlotte Bik Bandlien forklarer i Aftenposten hvorfor espressomaskinen ikke vil bli allemannseie. Den er først og fremst et Oslo-fenomen. "Kaffedrikkingen vår", sier hun, "er en kulturell institusjon som ikke lar seg bytte ut så lett." Det harmonerer godt med Runar Døvings tidligere uttalelser om norske matvaner: Matvanene endrer seg ikke så mye som media gjerne ha det til. Grundstrukturen - grammatikken er den samme, mener han.

Næringslivsportalen n24.no har samtidig spurt antropologen Gunn-Helen Øye om hvorfor nordmenn er "ville etter den spanske klesgiganten" som nettopp åpnet en ny butikk i Oslo?

SE OGSÅ:

flere saker om antropologi og forbruk

Historiker og vitenskapsjournalist Maja Hagerman tar i en ny bok et oppgjør med svensk historieskriving som beskriver Sverige som "et rent land" och "ett rent folk" med en ærerik fortid, som "tack vare sitt nedärvda kynne och sin lyckosamma belägenhet i Europas norra utkant på det hela taget undgått att blandas med andra folk".

I et intervju med Svenska Dagbladet sier hun:

[D]et är faktiskt fel att säga att vår tids nynazister och rasister missbrukar historien. De kan ju gå till vilket bibliotek som helst och titta i gamla skolböcker och uppslagsverk, det som var svensk historisk kanon ända fram till 1960-talet. Där kan de läsa just det som de gillar.

Hun viser at forestillinger om svenskernes etniske særpreg og opprinnelse gjennom hele fortida ble bygd på ideer som ikke var mer enn løse antakelser og myter. Det begynte med Tacitus. I den germanske mytologien er det snakk om "ublandete urgermaner" - svenskar. Vi leser i Svenska Dagbladet:

Alltifrån den romerske historikern Tacitus fantasifulla men föga sannfärdiga arbete om germanerna har alla Europas nordliga folk sökt ikläda sig rollen som dessa germaners ursprung. Rollen har varit eftertraktad eftersom redan Tacitus framställde germanerna som ett etniskt rent folkslag, som utan att blandas med andra folk plötsligt framträdde på den historiska scenen och där visade upp en rad åtråvärda egenskaper som energi, tapperhet och en frihetsälskande karaktär.

(...)

Den verkliga romantiska impulsen till skönmålningen av germanerna kom emellertid under den tyska romantiken då de mest överdrivna föreställningar om germanernas enastående förflutna fick fungera som hävstång för den tyska nationalism som växte sig allt starkare under 1800-talet. Genom Richard Wagners operor gavs den germanska sagoskatten en närmast rasistisk inramning. (...) Det var rasblandningen som hotade att göra slut på denna stolta epok i världshistorien.

En viktig rolle var "rasebiologien" der Sverige var en foregangsnasjon:

Den romantiska skräckvisionen av hur vårt "germanska" land översköljdes av folk av annan ras och annat blod fick sin slutpunkt och sin kulmen i bildandet av Rasbiologiska institutet i Uppsala. Här sökte man värna rasen genom att i rashygienisk anda typologisera alla raser och göra denna typologi allmänt känd genom folkupplysning och skolundervisning.

Forfatteren har lagt ut innledningen på hjemmesiden sin der hun bl.a. viser hvordan gamle forestillinger om "renhet" og "atskillelse" lever videre. Vi leser:

När jag i dag går in på biblioteket är hela ämnet historia fortfarande ordnat på hyllorna efter denna enda princip som tycks få råda över allt annat: etnicitet och nationalitet. Så att det förflutnas alla gränsöverskridande sammanhang obönhörligen sönderstrimlas på tvären. Där står en svensk konsthistoria på en hylla, en dansk på en annan, som om de vore två helt olika berättelser, och samma sak är det med musikens, ekonomins och politikens historia.

I verkligheten vet vi alla att idéer, pengar, melodier och mycket annat befinner sig i ständig rörelse mellan människor och att de inte stoppas av några nationsgränser. Men i historieböckerna är världen oftast beskriven enligt en väl avgränsad och inhägnad ordning efter nationer. Historieämnet har nämligen alltid, så länge det funnits, först och främst stått i imperiernas, rikenas och maktens tjänst, och där har det använts till att skapa berättelser som fått ge legitimitet åt politik i samtiden. De har handlat om hur riken enats och starka nationer och ”folk” gjort sig gällande på världspolitikens scen.

(...)

I dag talas det vitt och brett om det ”mångkulturella Sverige”, och det med de bästa avsikter. Men det är min tro att det gamla arvet ändå lever kvar i det fördolda så länge man inte gör upp med det. Jag tror nämligen inte att det går att göra sig fri från barlasten från det förflutna förrän man blir medveten om att den finns där, och kan ta upp den till närmare granskning.

>> les innledningen

Eller som hun sa i intervjuet:

Det behövs en historieskrivning med ett modernt förhållningssätt, en bred berättelse som inte skildrar Sverige som en isolerad ö, utan som visar hur Norden hela tiden har kuggat in i omvärldens historia.

Les også anmeldelser av boka i Göteborgs-Posten, Helsingborgs Dagblad Svenska Dagbladet Aftonbladet Nyckeln til Uppsala og Dagens Nyheter

SE OGSÅ:

Rahima Parvin: Fysisk antropologi og ideen om "det nordiske herremennesket"

For mer kosmopolitisme - ny bok: "Verdensborgeren som pædagogisk ideal"

Hylland Eriksen: Glem dagens historieformidling knyttet til Stiklestad og Nidaros!

Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg. Trekk fra Norges glemte internasjonale historie

Sveriges nasjonaldag og den nye svenskheten

Typiskt svenskt - åtta essäer om det nutida Sverige

Så det finns en sorts svensk kultur och så mångkultur? Debatter om "Mångkulturåret"

I den nye boka "Mellom to kulturer" forteller tolv "eliteinnvandrere" om om mekanismene som ikke lar dem bli "norske". Boka er redigert av tre sosiologer, Sharam Alghasi, Katrine Fangen og Ivar Frønes, melder Aftenposten. Ifølge anmelder Knut Olav Åmås er den både en "fascinerende og litt skremmende bok":

Samtlige skribenter er eliteinnvandrere med enten universitets- og høyskoleutdannelse eller egen profesjon. Likevel har de nedslående historier å fortelle om møtet med sitt nye land. De har lykkes, men det er ikke det offentlige Norges fortjeneste.

(...)

Lite vennlighet og vanlig høflighet mellom fremmede, frykt eller mistenksomhet overfor utlendinger, i tillegg til at nordmenn nødig åpner seg for andre.

Og dette er det eliteinnvandrerne til Norge som sier, de med størst ressurser. Selv de har store vansker med virkelig å bli tatt på alvor, bli noe mer en enn "fargeklatt". Da er det ikke rart at en ny generasjon med etnisk minoritetsbakgrunn velger å dyrke sin etnisitet, i protest mot foreldrenes mindre vellykkede forsøk på integrering i det norske.

>> les hele saken i Aftenposten

OPPDATERING

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten - Tyskeren Frank Meyer er en av 12 "eliteinnvandrere" som forteller om sitt møte med det norske samfunnet i boka Mellom to kulturer

SE OGSÅ:

- Det norske samfunnet er ekskluderende. Forskning på intellektuelle flyktninger

Hvorfor er de, selv om de har vokst opp her, så opptatte av å være tyrkisk? Er ikke ungdom flest ganske kosmopolitisk? For å finne ut dette (og mye annet) skal antropolog Therese Sandrup snart dra til Tyrkia.

Fordi for å kunne forstå innvandrere i Norge må en også vite hva som skjer i hjemlandet (eller der foreldrene er fra), ha kunnskap om migrantenes ressurser og nettverk utenfor Norge, sier hun i et intervju med meg og forklarer:

– Barn av tyrkiske arbeidsinnvandrere har ofte tilbragt sommerferiene blant slektninger på opprinnelsesstedet. Dette har skapt nære relasjoner til folk og sted. Barn og unge har dermed kunnet knytte foreldrenes og besteforeldrenes minner og historier til steder de selv har vært. I tillegg har de holdt kontakten god ved hjelp av telefon, "videobrev" og senere epost og sms. (...) En føler seg som en del av en storfamilie, og storfamilien har opprinnelse på et sted. I sosialiseringen av barna har førstegenerasjon vektlagt betydningen av stedstilhørighet - at man kommer fra noe fint og bærer på verdifulle kulturtradisjoner.

(...)
De unge kan føle seg både norsk og tyrkisk, avhengig av kontekst. Mange sier de føler seg norske i Tyrkia og tyrkiske i Norge. Imidlertid gir mange uttrykk for at det er viktig for dem å bevare det tyrkiske. Det gir fellesskapsfølelse og selvtillit.

(...)

Jeg tror personlig at det er viktig for selvfølelsen at en kan være være stolt av stedet en kommer fra. Hvis en kan være stolt av bakgrunnen sin, står en styrket i møtet med majoritetssamfunnet.

Antropologen mener at det her dreier seg om "fellesmenneskelige ting". Nordmenn som utvandret til Amerika for hundre år siden hadde det på samme måte:

Amerikavandreren omtalte seg aldri som amerikaner, tok vare på norske mattradisjoner og lærte barna sine norsk. Barna fikk kjeft på skolen fordi de snakket norsk i friminuttene. Kontakt med familien i Norge var svært viktig. Som innflyttere står folk i spenningsfeltet mellom samfunnet de forlot og det nye de skal etablere seg i. Behovet for å ta vare på tradisjoner og samtidig innpasse det vante i det nye, er ikke alltid like lett. Dette er fellesmenneskelige ting. Det er viktig å ikke å eksotifisere

>> les hele saken på forskningsprogrammet CULCOMs hjemmeside

Kjell Magne Bondeviks omstridte Oslosenteret for fred og menneskerettigheter har inngått en avtale med masterprogrammet "Peace and Conflict Studies" ved Universitetet i Oslo, skriver Uniforum. Fra våren 2007 skal mastergradsstudenter få anledning til å arbeide ved Oslosenteret og kunne skrive masteroppgaver der.

Senteret er sponset av selskaper som Statoil, Hydro, Aker som ikke akkurat er kjent for sin innsats for menneskerettigheter. Ord som «vennekorrupsjon», «kameraderi», «smøring» og «korrumperende praksis» er blitt brukt om disse pengegavene fra Bondeviks venner i næringslivet. En rekke forfattere, akademikere og kulturpersonligheter har startet et opprop.

Samtidig som Bondeviks Fredssenter er blitt etablert, måtte Norsk fredsråd legge ned sekretariatet sitt. Bondevik-regjeringen hadde kuttet i bevilgningene. Bondevik er heller ikke kjent for å være en krigsmotstander.

Likevel gleder UiO seg over samarbeidet. Statsviter Anne Julie Semb sier:

Denne avtalen vil gjøre det mulig for våre studenter å få arbeide med sine masteroppgaver i et spennende og lærerikt miljø. Vi er glad for avtalen med Oslosenteret og håper dette vil gjøre vårt masterprogram i Peace and Conflict Studies enda mer spennende

"Peace and Conflict studies" inneholder komponenter knyttet til statsvitenskap, sosiologi, antropologi, religion, psykologi, jus og historie.

>> les hele saken i Uniforum

SE OGSÅ:

Kjendisopprop mot Bondevik (Dagsavisen, 6.4.06)

Med Bondevik for fred (Dagsavisen, 13.1.06)

Får millionkutt. Opplysningsarbeid for fred blir kutta med to tredelar i statsbudsjettet (Klassekampen, 2.12.04)

Krever at Stortinget gransker Bondevik (Dagsavisen, 7.4.06)

Bondeviks moralske forfengelighet: Kunne ikke Bondevik & Co. heller donert pengene til noen som har greie på hva de driver med? (Debatt hos VamPus, 10.1.06)

Ny utgave av Antropress: Forsvaret sponser undervisning

Børs og bibliotek: Det er bonanza i kunnskapsmarkedet

Sponsor fikk forelese. En representant for salgsavdelingen til den italienske helikopter-produsenten Agusta foreleste over luftfartens historie i Italia på Universitetet i Oslo

Hiv og AIDS er fortsatt de mest tabuiserte sykdommene. Holdningene overfor hiv og AIDS har ikke endret seg de siste årene, mener Anders Dahl som sammen med Mie Carstensen holder på med en undersøkelse om de danske hiv-smittedes levekår og livskvalitet, skriver Politiken.

Dahl sier:

Behandlingen af hiv er i dag så god, at det at være hiv-smittet på mange måder kan sammenlignes med at leve med en hvilken som helst anden kronisk sygdom. Men forskellen er, at sidder du til et middagsselskab, kan du godt sige, at du har sukkersyge. Men siger du, at du er hiv-smittet, vil det første, folk tænker - i hvert fald hvis de ikke kender nogen med hiv - være: Gud, har han drukket af mit glas? Eller: Mon han var på toilettet lige før mig?.

Fordommene overfor hiv-smittede henger ifølge DAhl sammen med at sykdommen forbindes med stigmatiserte grupper som homoseksuelle og narkomaner.

>> les hele saken i Politiken (link oppdatert)

Anders Dahl har skrevet et paper om aids-opplysningskampagner og nye metoder i antropologisk sexforskning. Han argumenterer for at en antropologisk tilgangsmåte kan være nyttig i bekjempelsen av AIDS. Den helsefaglige tilnærmingen overser at mennesker ikke alltid handler rasjonalt - noe som betyr at opplysningskampanjer om sikker sex ikke strekker til.

>> les: Masser af grunde til usikker sex!- en undersøgelse af gode forklaringer. Av Anders Dahl

SE OGSÅ:

Film skal forebygge HIV i Tanzania

"There's no AIDS here because men and women are equal"

Internasjonalisering er blitt et mantra i forskningspolitikken. På oppdrag fra KILDEN har fire studenter ved Universitetet i Oslo kartlagt hvilke utfordringer kjønnsforskere ser i internasjonaliseringsprosessen.

Chiu Wai Mickey Yip mener at masterstudenter burde få flere tilbud om utenlandsopphold. Utenlandsopphold kan være nøkkel til internasjonalisering, ved at man da får en mulighet til å bygge nettverk. "Da har de færreste familie, og derfor er det lettere å bo utenlands en periode", fastslår han.

Rasmus Durban Jahr påpeker at flere forskere etterlyser kurs i akademisk engelsk. "Flere sier at de ikke har hatt noe annen engelskundervisning enn den de fikk i grunnskole og på videregående, og at dette ikke holder", sier han. Den største barrieren mot internasjonal publisering er nemlig språk, sier Inger Wold.

Det kommer også fram at yngre forskere på et lavere stillingsnivå sliter med å bli del av forskernettverk. Stipendiater er de som deltar minst. Det kan skyldes at terskelen inn i et nettverk kan synes vanskelig å forsere. "En stipendiat er ganske avhengig av å ha en veileder som introduserer henne til forskere hun vil bli kjent med, påpeker Yip.

>> les hele saken på Kilden

SE OGSÅ:

Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?

Sosiolog Saskia Sassen skriver i sin nye bok "Toward a Multiplication of Specialized Assemblages of Territory, Authority and Rights" om styring som ikke lenger har sitt senter i nasjonalstaten. Hun er kjent for begrepet "Global Cities".

I en samtale med Thomas Hylland Eriksen i Morgenbladet snakker hun om borgerrettigheter i tida "etter nasjonalstaten" ved hjelp av begrepene "transnasjonalisme", "postnasjonalisme" og ein tredje term som hun kaller "denasjonalisering":

Det transnasjonale og postnasjonale handlar om det som hender utanfor nasjonalstaten, som det at immigrantar er ein del av økonomien både heime og i det nye landet, eller om postnasjonal europeisk borgarskap til dømes, slikt som går utanfor det nasjonale.

Det hender fundamentale endringar i denne transformasjonen som vi lever med og som vi kallar globalisering. Det må involvera det nasjonale statsapparatet, fordi dette er det mest komplekse organisatoriske byggverket som er reist til no, i alle fall i den vestlege verda.

Det skjer altså ei denasjonalisering av spesifikke aspekt av økonomi, samfunn, politikk og kultur. (...) Mykje av denasjonaliseringa blir erfart og fortald som om det var nasjonalt, men det er ikkje det. Difor må vi dekoda det som hender. For kva er for eksempel nasjonalt med pengepolitikken som finansdepartement vedtek?

(...)

Eg prøvar å finna ut kva som hender med borgarskapen under desse vilkåra. (...) Mannen min seier alltid at eg burde ha ein hobby. I 1996 fekk eg ein. Eg byrja telja alle dei små rettane eg som borgar mistar heile tida. Den første gongen eg merka det var Bill Clintons immigrasjonspolitikk. Han fjerna borgaranes rett til å saksøka immigrasjonsmyndigheitene i ein lågare rettsinstans.

Thomas Hylland Eriksen sier blant annet:

Då eg byrja halda kurs om nasjonalisme for 15 år sidan, snakka eg om elektronisk infrastruktur, om veg, tog, post. Dette er institusjonar som blir assosierte med nasjonsbygging, og som er med på å gjera oss til borgarar og som gjev oss rettar. I aukande grad ser vi at vi blir behandla som kundar. Vi har tog så lenge nokon tener på det. Vi er ikkje lenger borgarar.

Desse nasjonalstatane som no administrerer feilskjæra til privat sektor, dei har gjeve opp sine historiske oppgåver. Nasjonalstatane sluttar å skapa borgarar, og dei sluttar å følga opp dei pliktene dei har overfor oss. Det er ei denasjonalisering, men ikkje nødvendigvis transnasjonalitet. Det er eg einig i.

>> les hele saken i Morgenbladet

Saskia Sassen: Globalization or denationalization?

>> flere papers av Saskia Sassen