Er ikke dansken og svensken den typiske innvandrermannen? Morgenbladet skriver om "Innvandrermannen" og tenker kun på pakistanere. Hvorfor er det ingen som protesterer??? Det fins langt flere europeiske enn asiatiske / afrikanske innvandrermenn i Norge.

Simen Sætre ønsker denne gang i sin serie "Kjetterske spørsmål" sette fokus på "innvandrermannes syn på likestilling". Han spør flere pakistanere og flere antropologer. Men jeg har inntrykk av at tidligere utgaver av "kjetterske spørsmål" har vært mer vellykket. Jeg er ikke blitt særlig klokere etter å ha lest saken. Litt for mye synsing og generalisering og lite nytt.

>> les selv: Mørke menn. Mørkemenn? Åtte forsøk på å beskrive innvandrermannen og hva han egentlig synes om likestilling. Av Simen Sætre

TIDLIGERE "KJETTERSKE SPØRSMÅL":

Øverst på listen: Ikke-vestlige innvandrere topper kriminalstatistikken. Her forklarer tre tidligere kriminelle innvandrere hvorfor.

Hvorfor innvandrere går på trygd: Til min klassevenninne fra 8c og alle andre som lurer på hvorfor så mange ikke-vestlige innvandrere ikke jobber. (se også reaksjon fra Nina Dessau)

Nye Norge: I 2060 kan den norske innvandrerbefolkningen telle én til to millioner mennesker. Hvordan skal dette gå?

Er det ikke greit å kritisere et land som rutinemessig slipper bomber på sivilbefolkning, fordriver naboer for å sikre seg mer jord og vann, og som har utviklet et kontrollsystem verdig et totalitært regime, spør Thomas Hylland Eriksen i et innlegg i Aftenposten der han prøver å forstå de "overraskende sterke reaksjoner" på Jostein Gaarders kronikk om Israel:

Hva er så årsaken til raseriet hos mange av dem som har svart Jostein Gaarder? (...) Er det skammen etter annen verdenskrig som fremdeles gjør det vanskelig å kritisere en jødisk stat? (I så fall kan tutsiene gjøre hva de vil med hutuene i fremtiden, bare for å nevne ett eksempel.) Er det en forestilling om at israelerne er "våre gutter", mens Hizballah og Hamas er "de andre"? Israel er jo nærmest blitt adoptert som et europeisk land i eksil, og deltar bl.a. i Eurosong ("Melodi Grand Prix") og europacupene i fotball.

Jeg har ikke svaret, men man kan ikke fri meg fra tanken om at dersom muslimske regimer hadde hatt like ivrige norske forsvarere som det israelske, ville norsk utenrikspolitikk har sett nokså annerledes ut.

Jostein Gaarders kronikk uttrykte en fortvilelse og avmektighet som deles av humanister verden over, skriver han og slutter med følgende ord:

[Det er] gode grunner til å slutte seg til Jostein Gaarders syn om at hvis vi klarte oss uten Outspan-druer på åttitallet, skal vi saktens klare oss uten Jaffa-appelsiner i dag også.

>> les hele kronikken i Aftenposten

>> Jostein Gaarders kronikk: Guds utvalgte folk

>> hele Gaarder debatten i Aftenposten

SE OGSÅ:

Anthropologists on the Israel-Lebanon conflict

Intervju med Robert Fisk: Mediene forvandler palestinerne til irrasjonelle voldsutøvere (Klassekampen, 29.7.06)

Frilansjournalisten Hanin Shakrah blogger direkte fra Libanon

"Vi trenger en antropolog", mente en beboer av kulturhuset Hausmania i Oslo. Nå har Ola Andersbakken skrevet en masteroppgave i sosialantropologi om en gruppe kunstnere, musikere, kulturarbeidere og politiske aktivister som kjemper mot at kulturhuset Hausmania skal selges og rives.

Antropologen deltok i utviklingen av Hausmanias nye styreform, representantrådet og formaliseringen av husets visjon, "økovisjonen". Han var med på flere demonstrasjoner, møter med politikere og gjorde intervjuer med politikere og hausmanitter. Hovedfeltarbeidet varte fra desember 2003 til juni 2004. I tillegg ble det et langt "etterpåfeltarbeid", der han var med på møter og deltok på e-post lista og arbeidsgruppene på Internet.

Han beskriver et miljø som er "røft" og maskulint, preget av både interne stridigheter og samhold. Hausmanittene, skriver han, har lært å omgåes med makta. De har satt seg inn i det politiske systemet, lært kodene og språket. De dro nytte av politisk- og byråkratisk maktretorikk, benyttet denne aktivt som et motmaktmiddel. Ved å formalisere det indre styresettet og samle seg rundt en visjon, har hausmanittene klart å øve politisk innflytelse.

Profesjonalisering betyr altså ikke nødvendigvis "sell-out" eller en tilpasning til mainstreamkulturen.

I kontakten med myndighetene klarte hausmanittene å bevare sin sjel, skriver antropologen:

Til tross for indre uenigheter, står hausmanittene samlet i presentasjonen av kulturhuset utad. Jeg konkluderer med at Hausmanittene har vist en evne til å motstå de offentlige myndighetenes forsøk på å innsette sine krav. Representantene fra Hausmania tar i bruk kreative strategier, som etablering av symboler, strategisk bruk av media og retorikk, når de mobiliserer til kampen for husets overlevelse.

Vi blir også kjent med flere beboere, får innsyn i debatter om hva Hausmania er og skal være.

Om Hausmania skriver han:

På Hausmania ønsker man å skape et ”pusterom” hvor det lages kunst og musikk med ”sjel”, som en motvekt til den kommersialiserte massekulturen. Det å selge, er ikke så viktig som å lage noe originalt og vakkert som kan gi folk en verdifull opplevelse.

Det er en norm på Hausmania å være et kritisk og samfunnsbevisst menneske som ikke søker en konformitet med resten av samfunnet, men som søker kunnskap på egenhånd og utøver en samfunnskritikk som kan bidra til en mer rettferdig verden.

(...)

De har 20 øvingslokaler som benyttes av 30-40 band og 40 atelierer som benyttes av kunstnere, kulturarbeidere, håndverkere og forskjellige frivillige organisasjoner. Det finnes tre utstillingsgallerier, et stort teater (Grusomhetens teater), motorsykkelklubb, en skatehall, graffitivegg, keramikkverksted, Internettkafé (HUMLA4), veganerkafé med matservering (Black Eyed Bean), bibliotek og kino (Spis De Rike). Det selvstyrte kulturhuset Hausmania baserer seg på brukermedvirkning og dugnadsarbeid. Under mitt feltarbeid, bodde det rundt 30 mennesker på Hausmania.

Hele oppgaven kan lastes ned fra antropologi.info.

>> last ned oppgaven "Makt, motstand og etablering av symboler. 'Det frie kulturinitiativet' møter de offentlige myndigheter" av Ola Andersbakken (1,8 MB, pdf)

SE OGSÅ:

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

På feltarbeid blant poeter og opprørere i Paris

Hvem er aktivistene? Forskningsrapport avliver myter om medlemmer i sosiale bevegelser

Den antropologiske aktivisten - Intervju med Johannes Wilm

For ett år siden utløste en afrikansk landsby i dyrehagen i Augsburg (Tyskland) en debatt om rasisme og kolonialisme. En lignende debatt har blusset opp i Sverige: I Kolmårdens djurpark opptrer for tida "fem stolta massajer som aldrig ens tidigare varit utanför sitt lands gränser". De skal "dansa, sjunga och hoppa".

Å vise fram massaierne midt blant dyrene skaper et bilde av afrikanere som noe primitivt, mener kritikerne: "Tankene går tilbake til kolonitida der svarte ble vist fram på omreisende circus og museer, sier Ywonne Ruwaidam fra Centrum Mot Rasism (CMR).

Magnus Nilsson fra ledelsen i Kolmårdens djurpark avviser kritikken:

Jag är helt enkelt chockad över att Kolmårdens Djurpark anklagas för rasism! Skulle vi, som Nordens största djurpark, ägna oss åt rasism år 2006? Det är en helt osannolik anklagelse.
(...)
[Masaierna] jobbar som safariguider hemma i Kenya och som nu agerar guider i Kolmårdens Djurpark. Det handlar alltså om ett allt mer utvecklat samarbete mellan safariföretaget i Kenya och Kolmårdens Djurpark och har inte den minsta antyda till rasism att göra.

Også massaierne forsvarer arrangementet. Daniel Parmaari Leuka sier:

Vi vill bygga en brygga mellan Kenya och Sverige och skapa en kontakt genom riktiga möten. Vi kom inte för att bli exploaterade som vildar i en djurpark.

Debatten minner om debatten om Muhammed-karikarturene. Forsvarerne av både karikaturene og dansende afrikanere i dyrehager tar ikke historien og maktforholdene i betraktning. Å utstille "eksotiske andre" har en lang tradisjon. Her i Norge kjenner vi Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo. Slike åpent rassistiske menneskeutstillinger skulle demonstrere Vestens overlegenhet ("De var «ville» og «usiviliserte». Vi var hvite, «dannede» og «siviliserte»"). Slike holdninger fins fortsatt den dag i dag og de er en grunn til at afrikanere sliter med å få jobb.

Ritva Jansson, en av medarrangørene avslørte (sannsynligvis utilsiktet) rasisme i et intervju med Dagens Nyheter, da hun sammenlignet massaierne med barn. Om massaierne sier hun:

De tycker det är fantastiskt spännande. Många av dem har inte varit utanför Masai Mara förut, de har inte sett havet förut, de har inte sett andra djur och inga moderna saker överhuvudtaget. Jag visade dem diskmaskinen igår, de kunde inte förstå att en sådan kunde tvätta disken. Det är helt underbart, man ser saker på ett helt nytt sätt. Det är som att ha barn med sig, som aldrig varit ute förut.

(ikke på nett, kilde)

Yvonne Ruwaida, ordförande för Centrum mot rasism, skriver:

Problemet är inte de fem artisterna. Problemet är sammanhanget med dessa artister i en djurpark och hur de beskrivs. När projektledaren beskriver deras arbete som att de "dansar, sjunger och hoppar" och att de "är som att ha barn med sig" är tonfallet nedlåtande.

Teologistudent Marta Axner har skrevet en god kommentar. Hun mener at debatten "sätter lite fingret på varför det är så svårt att diskutera rasism och etnicitet som diskrimineringsgrund i Sverige":

Vi tänker oss att rasism är en medveten uttalad åsikt, att en rasist är en person som på ett medvetet och rationellt plan håller sig med åsikten att människor av andra raser (eller hudfärg) är mindre värda en vita. Och visst är det så. Men jag tror tyvärr inte att det är så enkelt. Jag tror att omedvetna tankar, uppfattningar och idéer som handlar om etnicitet och hudfärg finns med i vårt samhälle, på liknande sätt som kön fungerar.

(...)Då är steg ett att börja se och förstå hur de här idéerna finns och fortplantas även om ingen (eller få) skulle hävda dem medvetet offentligt.

Dansande massajer på Kolmårdens djurpark - hur kompetenta än dessa är som djurvårdare och/eller artister - är inte en isolerad händelse, utan måste förstås i en kontext och en historia. Hundratals år av kolonialism och rasism, av uppfattningar av svarta människor som lägre stående, som "de andra", som nästan närmare djur än människor, århundraden av att svarta och färgade människor har dödats, tvingats slavarbeta och på andra sätt utnyttjas av vita - det spelar roll.

Det gör att det aldrig är samma sak när vita människor från nordländer gör samma sak, att det bara går att vända på begreppen. Om svenska folkdansare skulle uppträda i en afrikansk djurpark med älgar i (vilket i sig verkar väldigt osannolikt att en sådan existerar) har en helt annan position i historien, ekonomiskt och maktmässigt att det långt ifrån är samma sak.

Tora Breitholt setter saken i sammenheng med nykoloniale kriger verden over:

Människor som lever i periferin tycks fortfarande ses som exotiska, avhumaniserade väsen som mest hör djurriket till. Inte bättre förstånd än ett barn, men oberäkneliga, opålitliga och känslokalla. Det går förstås hand i hand med upptrappningen av de nykoloniala krigen världen över. På 1800-talet sades det att den vite mannen hade ansvar att civilisera vildarna. Idag kallar man det demokratisering, men i praktiken är det samma sak. Och hur skulle man kunna bomba människor om de vore som oss? Om de också kände sorg och smärta? Om de också planerade sina liv och sina samhällen, om de också önskade sina barn en lycklig framtid?

Arrangementet er "följdriktigt i det samhällsklimat vi nu befinner oss i", mener også Ali Esbati.

Utilsikted rasisme er et tema som antropolog Marianne Gullestad er opptatt av. Se blant annet Norske verdier, islam og hverdagsrasismen og Racism - The Five Major Challenges for Anthropology

SE OGSÅ:

I Tyskland: Dyrehage stiller ut afrikanere

Next month it will be 100 years since Congolese pygmy named Ota Bengawas put on display in the monkey house at New York’s Bronx Zoo (Savage Minds, 6.8.06) / på norsk Ota Benga - mannen i buret: «Afrikansk pygme, Ota Benga. På utstilling hver ettermiddag hele september» Sverre Bjørstad Graff, nesteklikk.no

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Kurt Jonassohn, On A Neglected Aspect Of Western Racism: From the beginning of the 1870s to the end of the 1930s - the exposition of so-called exotic peoples in zoological gardens attracted a huge public

Anthropological Days at the Olympic Games: An homage to imperialism, the exhibit of conquered peoples was designed to show how America would bring progress to savage peoples

In Detroit and London: More African Villages in the Zoo

Geldof's Live8 and Western myths about Africa

Wikipedia om "Human Zoos"

I en fersk masteroppgave i sosiologi har Helene Toverud Godø undersøkt Internettets betydning for minoritetsungdom. Funnene hennes føyer seg inn i rekken av forskningsarbeider som tar et oppgjør med tidligere forskning om Internett og “cyberspace”. Nettet har ikke ført til en identitetsrevolusjon. Internett fungerer snarere som et ankerfeste, skriver hun:

Internett brukes til å forene folk som lever i eksil over hele verden. Det kan bidra til å redusere følelsen av tap som følger av å være langt unna familien sin. Slik kan Internett muliggjøre kontakt som på flere ulike måter får en viktig betydning for minoritetstilværelsen i Norge.

Internett bidrar til en forsterkning av lokal identitet: Kurdere bruker nettet til å bli mer kurdiske. Muslimer bruker nettet til å bli mer muslimske. Flere informanter bruker nettet til å videreutvikle sin religiøse identitet, for å chatte med imamer, høre på bønner eller opplesninger fra Koranen, eller som oppslagsverk når det gjelder ulike tolkninger.

Men nettet er også viktig for å få fotfeste i Norge og få norske venner. Mange informanter har mer enn hundre chatte-venner - både i Norge og resten av verden. En kurdisk jente forteller at hun også hjelper moren sin, som verken kan lese eller skrive, til å snakke med slektninger og venner gjennom Internett ved bruk av webkamera og mikrofon.

>> les hele saken på Utrop.no

>> last ned oppgaven: Et rom til å finne "seg selv"? - en analyse av minoritetsungdoms bruk av chat på internett. Av Helene Thoverud Godø

SE OGSÅ:

Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen

Thomas Hylland Eriksen: "Chatkanaler är livsviktiga för att hålla identiteten levande"

How Media and Digital Technology Empower Indigenous Survival

The Internet. An Ethnographic Approach (Om bruken av nettet for eksil-trinidadere)

Til daglig holder hun med på en masteroppgave om menneskeretigheter og fundamentalisme i Palestina. Men nå har antropologen Hilde Granås Kjøstvedt fått en uventet telefon: Har du lyst til å være med som valgobservatør i Kongo?

Antropologer er reiseglade. På journalistens spørsmål om hva som skal til for å bli valgobservatør i Afrika, svarer hun ikke overraskende:

- Det er en fordel med internasjonal erfaring. Selv har jeg jobbet ett år i Kosovo, med tolketjenester på albansk, i samarbeid med Telemark Bataljon. Dessuten har jeg tatt et meget nyttig kurs i internasjonal valgobservasjon ved universitetet i Bergen. På det lokale plan kan det være smart å engasjere seg i organiseringen av politiske valg. Selv har jeg vært med på organisering av både stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg, forklarer Granås Kjøstvedt.
(...)
Verdt å nevne er at Granås Kjøstvedt i forbindelse med sine masterstudier i sosialantropologi, tilbrakte halvannet år i Palestina.

>> les saken i avisa Sør Trøndelag

Adressavisa følger opp med et intervju. Antropologen forklarer:

- Det var mye eventyrlyst som gjorde at jeg dro. Valget hadde jo blitt gjennomført med eller uten meg, og det samme med resultatet. Men Kongo har alltid stått for meg som, ja, det er Afrika. Du ser for deg bildet av Afrika, så er det Kongo

>> les hele saken i Adressa

I en kronikk på nettsiden til Institutt for samfunnsforskning, går antropolog Hilde Lidén inn for å løse opp kategorien "minoritetsungdom" i mer spesifikke enheter. For: Er det ikke slik at det fins fellestrekk på tvers av majoritets- og minoritetskategoriene? Fokus på innvandrere som gruppe med bestemte egenskaper tilslører ekskluderingsmekanismer i det norske samfunn, hevder hun:

Mitt poeng – er at fokus på innvandrergruppen som en særlig kategori blinder oss i forståelsen av hva som kjennetegner samfunnet i dag. Eller sagt på en annen måte – denne innrammingen som blinker ut nordmenn med annen hudfarge, og definerer dem som problemet - sier noe vesentlig om dagens norske samfunn. Denne fortolkningsrammen som tematiserer kulturforskjeller, og inkluderer religion i dette, tilslører mange av de makt- og ekskluderingsmekanismer som vedlikeholder minoritets- og majoritetsstatus.

Vi trenger mer forskning på synlige og mindre synlige betingelse som gjør det f.eks. vanskeligere for ungdom i Norge enn andre land å ha en handlingsstrategi der de kombinerer foreldreverdier med majoritetskultur, når dette viser seg å være en vellykket integreringsstrategi.

Kan dette ha noe å gjøre med måten vi forstår forskjell og likhet på?

Vi trenger mer forskning på hvordan kjønn, klasse og hudfarge virker sammen og fører til diskriminerende praksiser. Dette innebærer å løse opp kategorien minoritetsungdom i mer spesifikke sosiale posisjoner, hvor en også ser fellestrekk på tvers av majoritets- og minoritetskategoriene. Samtidig trenger vi flere kritiske blikk på majoritetens maktgrep og fortolkningsrammer som dominerer i politikk og media og blant eliten - slik Marianne Gullestad har vært talskvinne for.

>> les hele kronikken

SE OGSÅ:

Studer majoriteten for å forstå minoriteten!

- Vi må snakke om meningsproduksjon istedenfor om integrasjon

Marianne Gullestad on norske verdier, islam og hverdagsrasismen

Innvandrerkriminalitet, integrering og gammeldags innvandrerforskning

Hvem er en innvandrer?

Thomas Hylland Eriksen: So what kinds of people exist – really? (newsletter nr 13)

Teologer som skriver om seksualitet blant jenter i Malawi? Teologer som driver med feltarbeid og deltakende observasjon blant innvandrere? En titt i Universitetsbibliotekets digitale arkiv (DUO) byr på overraskelser, utfordrer fordommer om teologifaget.

Blant teologi-oppgavene som kan lastes ned i fulltekst finner vi f.eks Hvilke spenninger i medborgerskapsdiskusjonen speiler seg i livsførsel og holdninger blant pakistanske kvinner i Oslo? av Wenche Strand Oksavik. Vi leser i beskrivelsen:

Feltarbeid ble valgt som metode for å finne svar på oppgavens problemstilling. Jeg var deltakende observatør ved et ”hjelpesenter” i Oslo i 2 ½ mnd, og deretter intervjuet jeg 10 pakistanske kvinner.

I oppgaven Malawiske jenter og seksualitet. En studie åtte malawiske jenters tanker, oppførsel og erfaring av seksualitet tok Marte Bøe Wensaas for seg temaet HIV/AIDS-smitte i forhold til religiøse og kulturelle tradisjoner:

Oppgaven handler om hvordan disse jentene tenker, tror, oppfører og forholder seg til seksualitet og dermed HIV/AIDS. Den handler om hvordan de, som ofte vet at de er og blir utsatte for HIV, ikke nødvendigvis beskytter seg mot epidemien. Ved å bruke Bourdieus tenkning om hvordan handlingsmønstre dannes og begreper innen for kjønnsteori som verktøy, har jeg forsøkt å forstå hvordan og hvorfor de malawiske jentene oppfører seg som de gjør i forhold til egen seksualitet.

Bente Moseng skrev om God hensikt - ond handling. Om overgrep og krenkelser på barneverninstitusjoner:

Jeg stilte meg følgende spørsmål: Hvordan kunne det foregå omsorgssvikt og overgrep overfor barn på barneverninstitusjonene i et så stort omfang og over så lang tid? Hva får ansatte til å gjøre så mye vondt mot de barn de har ansvaret for? Hvorfor sa ingen fra? Hvorfor grep ingen inn? Hva kan vi lære av dette i dag?

For å svare på spørsmålene har teologen bl.a. brukt teorier av Zygmunt Bauman og Erving Goffman.

>> oversikt over alle oppgaver i teologi i DUO

Humanoria og samfunnsvitenskapen er preget av en etnosentrisk tradisjon. For hvorfor fins det to disipliner som antropologi og sosiologi ved siden av hverandre? Forskningsinstituttet WISER i Johannesburg - Wits Institute for Social and Economic Research har som målsetning "å gjenoppfinne humaniora og samfunnsvitenskap fra et afrikansk perspektiv", skriver Dagens Nyheter:

När disciplinerna tog form på 1800-talet delade de samtidigt världen mellan sig. Sociologin ägnades "moderna", det vill säga europeiska, samhällen. Antropologin skulle däremot inriktas på "primitiva", "förmoderna" samhällen. Sociologin handlade om oss, antropologin om de andra.
(...)
Internationalisering nämns gärna som ett luftigt ideal i universitetsvärlden. Mer sällan talar man om den skeva globala fördelningen av kunskapsresurser. Trots att en majoritet av världens universitetsstudenter numera återfinns i den så kallade tredje världen sätter universiteten i Europa och Nordamerika dagordningen.

Et godt eksempel på ulike perspektiver av forskere i "Vesten" og i "Afrika" er reaksjonene på Wisers arbeid med temanummert "Johannesburg - den undflyende metropolen" i tidskriftet Public Culture (3/04). Redaktørene Sarah Nuttall og Achille Mbembe ble kritisert av amerikanske forskere på grunn av deres uvanlige perspektiv:

Amerikanska forskare tyckte att de hade ägnat för lite uppmärksamhet åt slummen. Underförstått: Afrikanska städer blir endast intressanta om de skildras som katastrofområden. Här återvänder, på det försåtligaste vis, tudelningen mellan moderniteten och de andra.

Utan att för ett ögonblick förneka de extrema klasskillnaderna i Johannesburg ville emellertid Nuttall och Mbembe göra upp med tendensen att "beskriva Afrika som ett objekt vid sidan om världen, eller som ett misslyckat eller ofullgånget exempel på någonting annat".

I stället ville de förstå hur Johannesburgs blänkande finanskvarter och rangliga kåkstäder tillsammans bildar en urban mosaik, jämförbar med städer i São Paulo eller Bombay, men med sina egna historiska och sinnliga kvaliteter. Och där njutning är en lika giltig kategori som lidande.

Alltså undersöker Nuttall hur den nya "svarta" ungdomskulturen i Johannesburg medlar mellan minnet av påtvingad marginalisering och konsumtionssamhällets överflöd av identifikationsobjekt. Gamla bilder av Steve Biko hamnar på märkeskläder. Reklamen lånar stildrag från apartheids 70-tal för att ironisera över dem.

>> les hele saken i Dagens Nyheter

WISERs nettside derimot er ikke mye å skryte av. Fordi den er lagt med amatør-programmet Microsoft Frontpage, er den ubrukelig for oss som ikke bruker nettleseren Internet Explorer.

Fra/om redaktørene av temanummeret Johannesburg fins bl.a. dette på nettet:

Sarah Nuttall and Cheryl Ann Michael: Re-imagining South African Cultural Studies (pdf)

Intervju med Achille Mbembe om boka "On the Postcolony"

SE OGSÅ:

Sosiologiens blendende hvithet

- Antropologer er etnosentriske

Sosiolog Ida Hjelde etterlyser i en fersk masteroppgave globale perspektiver innen sosiologien, melder nettstedet Kilden. Ved hjelp av postkolonial og feministisk teori har hun synliggjort sosiologiens blendende hvithet:

- Jeg mener at god sosiologi konsekvent må operere med en global referanseramme for analyse. Dette er en forutsetning for å kunne se når, og i hvilken grad, globale relasjoner er relevant for å forstå et lokalt fenomen. Det er et paradoks når viktige internasjonale handelsavtaler som WTO og GATS ikke kommer inn i analysen av det norske samfunnet og at global ulikhet ikke blir behandlet i et masterkurs om ulikhet.

På samme måte som kjønn ble kjempet fram som et sentralt perspektiv i sosiologien må de globale maktrelasjonene som vestlige samfunn er en del av bli en naturlig del av sosiologien!

Hjelde har studert sosiologi både ved Det amerikanske universitet i Kairo og Universitet i Oslo. Der oppdaget hun dramatiske forskjeller:

- Det postkoloniale perspektivet var en selvfølge på universitet i Egypt, mens jeg med min norske utdanning knapt visste hva det var, sier Hjelde. Med postkolonial teori mener hun teorier som ser på maktforholdet mellom tideligere kolonier og kolonimakter, og hvordan maktforholdet videreføres og legitimeres selv kolonitida er over.

Ubehaget og undringen over forskjellene fikk henne til å skrive denne oppgaven. Hun har brukt empiriske eksempler fra to kurs ved Universitetet i Oslo, Sosiologiens klassikere på bachelornivå og Ulikhet: Klasse, kjønn og etnisitet på masternivå. Hjelde mener sosiologien konstruerer et syn på det moderne som er ensbetydende med vestlige samfunn og at vestlige samfunn kan forstås bare ut fra seg selv, utenfor et globalt rammeverk.

Som positivt eksempel trekker hun fram May-Len Skilbrei, Marianne Tveit og Anette Brunovskis studie av nigerianske prostituerte, leser vi:

De har studert de konkrete erfaringene og reiserutene til de nigerianske prostituerte. På grunn av stengte grenser må disse kvinnene betale i dyre dommer for å komme til Europa, og ender dermed i et avhengighetsforhold til bakmenn som de skylder penger.

- De tar utgangspunkt i konkrete erfaringer og setter dem inn i en global kontekst, og da blir virkelighetsbeskrivelsen helt annerledes enn hvis hun hadde tatt utgangspunkt i prostitusjon som et ordensproblem, sier Hjelde.

>> les hele saken på Kilden

>> last ned hele oppgaven

Det ville være interessant å undersøke eurosentrismen i antropologien. Kan Hjeldes funn overføres til vårt fag? På et seminar sa Ida Hjelde at det ikke går an å snakke om at vi lever i et postindustrielt samfunn når industrien lever i beste velgående - i lavkostland. Dette er påstander som også sirkulerer innenfor antropologien. Thorgeir Kolsrud avslørte eurosentrisme i antropologiens bruk av begrepet modernitet. >> les "Modernitet" ødelegger antropologien

SE OGSÅ:

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen