Flere nye tekster i det digitale arkivet ved Universitetsbiblioteket i Oslo: Både Sosialantropologi-årboka 2004 og 2001 - skrevet av hovedfagsstudenter - er nå lagt ut på nett! Veldig bra!

Hovedfagsstudentenes årbok 2001 inneholder 16 tekster. I forordert skriver Peter Hervik:

Årets forfattere har valgt at fokusere på det metodiske i deres skriverier. Samtidig var deres tanke, at behandlingen af fremgangsmåden skulle indeholde dels en formidling af deres oplevelser og dels de specifikke problemer i felten, som optager forfatterne.

>> oversikt over artiklene i Hovedfagsstudentenes årbok 2001

Det ser ut til at også alle artikler i 2004-årboka er på nettet. Dessverre er oversikten ufullstendig. Det enkleste er å finne fram til utgivelser fra år 2004 på egen hånd.

I forordet skriver Marianne Lien:

Regionalt er det i denne utgaven uvanlig mange bidrag fra det afrikanske og det sør- og nordamerikanske kontinent, og tilsvarende taust fra Asia og stillehavsregionen. Dette reflekterer antagelig bare tilfeldige svingninger, og svekker ikke hovedinntrykket av at studentene stadig reiser langt, og til svært ulike steder. Ikke minst er det verdt å merke seg at urbanitet nå også studeres i afrikanske storbyer, og at helsesystemer studeres - ikke bare i Norge – men for eksempel i Chile. Flere bidrag tar også opp mer generelle problemstillinger som for eksempel vilkårene for antropologiske feltarbeid i det nye masterstudiet, og antropologistudenters påståtte vegring mot å profilere sin kompetanse i et kommersielt arbeidsmarked.

OPPDATERING: Nå er oversikten på nett:
>> Hovedfagsstudentenes årbok 2004

>> min anmeldelse av 2004-årboka

3.7.06: se oppdateringen lenger nede!

Frustrasjonen er stor blant de yngre forskerne ved Sosialantropologisk institutt ved UiO fordi utlendinger ble ansatt, melder Klassekampen. For første gang på åtte år var det utlyst ledige stillinger. Ingen av de norske søkere ble ansatt, alle tre stillinger gikk til tyskere, skriver avisa.

Det var åtte søkere. Både de tre tyskere som fikk stillingene og tre norske søkere hadde sine doktorgrader fra England. Likevel mener Thorgeir Kolshus, tillitsvalgt for de midlertidig ansatte, at problemet er den manglende "gjennomstrømmingen" i det norske utdanningssystemet: Det tar for lang tid å bli ferdig med doktorgraden.

Til Klassekampen sier han:

De som er utdannet i England er ferdig med master når de er rundt 24. Så går de direkte til doktoravhandlingen og er ferdig før de er 30. I Norge tar dette mye lenger tid. Komiteene har også lagt stor vekt på tidlig internasjonal publisering etter doktorgraden. De fleste norske med publisering etter doktorgraden har grunnet mangel på rene forskerstillinger måttet skrive oppdragsrapporter, som ikke egner seg for internasjonal publisering. (...) Vi ender opp med å belønne valg som innebærer å velge bort Norge.

Men han tror at situasjonen vil bli bedre for søkere med norsk utdanning: "Vi legger vekt på å få de unge rask gjennom".

Instituttbestyrer Aud Talle forklarer ansettelsesprosessen slik:

Vi kan ikke, om vi vil ha et internasjonalt, konkurrerende universitet, ta våre "egne" fordi de er våre "egne". (...) Det var en svært åpen situasjon, og etter intervjuene og seminarene de innstilte holdt, endte vi opp med en innstilling hvor vi ansatte tre personer som alle arbeider i England, men som tilfeldigvis er etnisk tyske. De har slått gjennom i England, et land med svært sterk konkurranse. Vi skal være glade for at vi har fått disse kapasitetene. Vi er pålagt å lyse ut våre stillinger internasjonalt. Dette har vi også gjort, og derfor har vi også fått svært kompetente personer.

Vi som står utenfor det hele kan lure på: Slutter solidariteten med utlendinger når en blir rammet selv? Bør ikke akademia være internasjonalt orientert, at det er en selvfølge at en studerer et par semester i utlandet? Er universitetet en fabrikk som produserer studenter og stipendiater? Er det nå blitt en vedtatt sannhet at det er en fordel å studere så fort som mulig? Blir en klokere av det? Blir masteroppgavene bedre, teoriutviklingen?

Saken finnes kun i Klassekampens papirutgave.

OPPDATERING (3.7.06)

I en epost til meg forklarer Thorgeir Kolshus at saken forholder seg litt annerledes enn gjengitt i Klassekampen. Jeg oppsummerer: Det er ikke snakk om en konflikt. Kritikken retter seg ikke mot å ansette utlendinger. Hovedpoenget er at forskjellene i utdanningssystemene er store i Europa og at nordmenn kommer til å tape i konkurransen slik den er lagt opp nå: Ved ansettelser tar en nemlig for lite hensyn til nasjonale forskjeller/prioriteringer/begrensinger. Kritikken retter seg heller mot at en ikke legger større vekt på disse nasjonale forskjellene og begrensninger.

SE OGSÅ:

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og "normert tid"

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

Børs og bibliotek: Det er bonanza i kunnskapsmarkedet

Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?

Hva skal det bli av alle sammen? Thomas Hylland Eriksen om det økende antallet folk med doktorgrad

Hva er veien til en stilling innenfor akademia?

Mesteparten av fisken foredles til et høykvalitetsprodukt og eksporteres til Europa, USA og Japan, samtidig som lokalbefolkningen ved sjøen lider av underernæring. Eksport er veien å gå hører vi ofte. Slik blir u-land kvitt fattigdommen. Men så enkelt er det ikke, og ofte fører denne strategien til det motsatte. Antropolog Eirik G. Jansen dokumenterte konsekvensene av den eksportrettet fiskeindustrien rundt Victoriasjøen. Nå er et nytt nettsted blitt lansert Big Fish, Small Fry - Globalisering av fiskeriene ved Viktoriasjøen og dokumentarfilmen om denne saken med samme tittel skal oversettes til engelsk og fransk.

Som ung antropologistudent på 1970-tallet studerte Jansen det tradisjonelle fisket som ga næringsrik mat til millioner av mennesker. Da han besøkte landsbyene 25 år senere fikk han sjokk, forteller han til UiOs forskningsmagasinet Apollon:

– De familiene som jeg hadde bodd sammen med i to år, som levde godt av fiske fra små kanoer og hadde et anstendig liv, var nå henvist til å livnære seg på avskjæret fra filetfabrikkene som eksporterte til Europa og Asia. De opplevde situasjonen som dypt fortvilende og nedverdigende.

Den Nil-abboren som i dag er igjen til lokalbefolkningen, er den som er for liten til å fileteres, eller den er eller råtten. I tillegg kjøper man fiskeskjelettene som er igjen etter at filetene er skåret av. På skjelettene henger det igjen kjøttrester som lokalbefolkningen spiser, mens filetene eksporteres til markedene i Europa, Midt-Østen, USA og Japan. Fortjenesten havner helt andre steder enn hos de tradisjonelle fiskerne, som nå i store grad har trukket kanoene sine på land.

Omkring halvparten av barn som bor i Kenyas del av Victoriasjøen, er feilernært eller underernært. Myndighetene har bedt UNICEF om vitamin A-piller og proteinpiller som de kan dele ut til barna langs sjøen.

– Dette blir ekstra tankevekkende når de bor ved bredden av det som kanskje er landets viktigste proteinkilde, sier Jansen.

Myndighetene i landene rundt Victoriasjøen prioriterer eksport fordi det gir valutainntekter. Men også bistandsorganisasjonene, Verdensbanken og Afrikabanken har bidratt til å bygge opp den moderne eksportindustrien med fileteringsmaskiner, kjøleanlegg og renseutstyr, men uten at de sosiale konsekvensene er godt nok vurdert, sier Jansen.

>> les hele saken i Apollon

>> Nettstedet "Big Fish, Small Fry - Globalisering av fiskeriene ved Viktoriasjøen"

SE OGSÅ:

Bør lære av afrikanske fiskere

Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran - Masteroppgave om kaviarproduksjon

- Behov for mer kunnskap om samisk fiskeri

Frykter privatisering av havet , etterlyser debatt om ny lov

Doktoravhandling om fisket i Tchadsjøen: - Åpen tilgang til naturressursene en fordel

Hagen forteller hvem du er, opplyser Aftenposten og intervjuer sosialantropolog og trendanalytiker Charlotte Bik Bandlien om elitenes smak når det gjelder hagemøbler. Det ser ut til at plastmøbler er blitt trendy:

- Smakseliten har forlengst skiftet ut teakmøblene på terrassen. De har nå gått over til "simplere" materialer som blikk eller plast igjen. Poenget for eliten er å være alene om ting. Utemøblene får verdi ut fra hvilke andre mennesker som liker dem på samme tid som deg, snarere enn hvordan de ser ut.

- Når det store flertallet er enige om at noe er stygt, benytter smakseliten anledningen til å ta det inn i varmen igjen. Slik kan plasten nå brukes til å "riste av seg røkla". Det som avgjør kjøp av hagemøbler, er hvem vi assosierer oss med.

>> les hele saken i Aftenposten

OPPDATERING I Aftenposten: Vil espressomaskinen overta for kaffetrakteren? Neppe, skal vi tro nye undersøkelser og Charlotte Bik Bandlien

SE OGSÅ:

Fiende nummer 1: Mainstream. Knapphet gir verdi, mener Charlotte Bik Bandlien

Antropologi og interiør: Retro som status. Om Charlotte Bik Bandliens hovedoppgave

Charlotte Bik Bandlien og Jannicke Hjelmervik er Månedens antropologer

I ett år har antropolog Annette Haaber Ihle fulgt elever på tre muslimske friskoler i København. Hun ville finne ut om de blir "opdraget til at være gode og loyale medborgere" (et litt merkelig utgangspunkt for antropologisk forskning). B.T skriver om resultatene:

Hvor undervisningen i dansk, engelsk og matematik står mål med, hvad der kræves i folkeskolen, halter det i de kreative fag som billedkunst, gymnastik, fysik, håndgerning og hjemkundskab. Indholdet og særligt de autoritære metoder i fagene religion og modersmål står heller ikke mål med kravene.

Eleverne på de utvalgte skolene får ikke de såkalte »medborger-færdigheder« som er "naturlige i folkeskolen", konkluderer antropologen.

>> les hele saken i B.T (link oppdatert)

Tøger Seidenfaden kommenterer denne saken i Politiken. Han har ikke særlig sans for vinklingen av funnene. Han skriver at han alltid har vært bekymret for hva som foregår i religiøst baserte skoler. Men etter å lest rapporten, må han heller innrømme at han må ha vært for skeptisk:

Hør blot, hvor galt det står til på de tre skoler:

I dansk, matematik og engelsk - de perifere fag, må man forstå - ligger niveauet godt nok fint i forhold til folkeskolen. Til gengæld er den hel galt, der hvor det øjensynlig virkelig tæller - i de 'kreative' fag: billedkunst, gymnastik, håndgerning og hjemkundskab.

(...)

Det er oven i købet sådan, at lærerne underviser en stor del af tiden (det kaldes i rapportjargonen, at der lægges for stor vægt på »envejskommunikation«. Måske er det derfor, at de er gode til dansk, engelsk og matematik ...).

(...)

Når man tænker på, at vi i 70'erne havde lilleskoler, hvor eleverne gik til kamptræning under røde faner, og når man tænker på alle de pædagogiske traditioner, der konkurrerer i friskolerne, har jeg svært ved at komme i affekt over, at undervisningen i religion og arabisk på de tre skoler af en dansk antropolog betragtes som »for autoritær«. Også her håber jeg, at Bertel Haarder vil komme til undsætning og forklare, at hvis salmevers og bibelfortællinger - herunder udenadslære - ikke er en katastrofe i kristendomskundskab, så er de det vel heller ikke i friskolernes fritidsordninger. Selv om det dér er en anden hellig bog, der er grundlaget.

>> les hele kommentaren i Politikken (link oppdatert)

Antropolog Cicilie Fagerlid har siden ifjor høst vært rundt på demonstrasjoner, debatter og mye på slam-poesi-festivaler i Paris. Egentlig hadde hun tenkt å studere fredelig kosmopolitisk sameksistens i Paris. Men en måned etter at hun hadde bosatt seg der, på dagen hun var ferdig med franskkurset sitt, brøt opprørene i forstedene løs. Nå vil stipendiaten finne ut hvorfor Frankrike er havnet i denne situasjonen – blant annet ved å studere slam-poesi-miljøet.

I et intervju (med meg) sier hun:

– Jeg ønsker å forstå hvor sinnet kommer fra: Hvorfor er så mange så oppgitte og opprørske? Hvordan opplever og uttrykker de situasjonen de er i? Jeg lurer også på – og det er de store filosofiske, politiske og kanskje også økonomiske, spørsmålene jeg må lese meg opp på etterhvert – hvordan situasjonen i Frankrike kan forklares. Jeg mener jo at jeg har sett mer rasisme og forskjellsbehandling her enn i Storbritannia – men er det mulig? De har jo så høye og flotte idealer her... Hvordan er det mulig at praksis er så milevis unna idealene, som det kan virke som om er tilfellet?

Om slam-poesi-miljøet forteller hun:

- I går var jeg på en kvalifiseringsrunde for det franske slam-poesimesterskapet. En hvit 45-åring vant runden med noen poetiske fortellinger. Andreplassen gikk til noen intense dikt av en vietnamesisk innvandrer i 30-årene, mens en afrikaner (dikt om krigsherjet Afrika) og en med kinesisk opphav (med lettere tematikk, men jeg husker ikke hva akkurat nå) og en hvit fyr fra banlieuen i Strasbourg (framføring om dataspill og ungdomskjærlighet) knivet om 3. kvalifiseringsplass.

(...)

Mange av tekstene er veldig personlige, gjerne om spørsmål rundt identitet, historie (stadig kolonihistorie), politikk eller hverdagshendelser, og litt sex og kjærlighet, selvsagt. Og jeg synes opptredenene er temmelig typisk franske, med mye autensitet, opprør, gestikulering og sinne, rim, rytme, ordspill... Så jeg kunne vel knapt valgt et vanskeligere fokus, rent språklig. Men det er verdt det, fordi det er virkelig utrolig bra, og som en av de revolusjonære informantene mine sier: Politikk er nå en ting, men poesi er jo mye viktigere!

Hun har hele tiden blogget om opplevelsene sine i Paris. Ganske fort la hun merke til at blogging skjerper sansene:

– Det er som å fotografere (og sannsynligvis å male): En begynner å se motiver overalt, og så må en prøve å lage en historie utav det en observerer, slik at leserne forstår hva du ønsker å formidle.

Men nå har hun lært at det ikke er entydig positivt å blogge midt i en forskingsprosess:

– Jeg begynner å lure på om det skremmer enkelte fra å ta kontakt med meg når de ser at jeg har blogg de kan risikere å havne i (det gjør de jo selvsagt ikke, men det er ikke sikkert de skjønner det med en gang). Men jeg har fått ganske mye cred (ros) for den, og ikke minst for alle bildene jeg har tatt og lagt ut på nettet. Så det betyr slett ikke at jeg angrer på at jeg har ført blogg over forskningsprosessen - jeg vil absolutt anbefale det. Men det er verdt å reflekterer over konsekvensene det medfører for prosjektet.

>> les hele intervjuet på nettsiden til forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge

Er det viktigere å pugge til eksamen enn å delta i en fagkonferanse? Nei, mener Antropress-skribent og blogger Aleksandra Pytko. Hun er skuffet over at kun få studenter møtte opp på årskonferansen i Norsk antropologisk forening (NAF). "Skal du til Trondheim? Har du ikke eksamen?" lød standard-svaret fra medstudenter. Hvor er fremtidens antropologer? spør hun i den nyeste utgaven av Antropress.

Det fins mange gode grunner til å dra på konferanse - uansett tema:

Selv om foredragene handler om teknologi for den saks skyld, kan noen som forsker på religion ha et annet perspektiv på saken. Gjennom deres kommentarer for du innsikt i hva de jobber med og hvordan forskjellige fenomener henger sammen. Du kan oppdage hvordan din kunnskap kan brukes i andre sammenhenger, sammenhenger du ikke alltid er klar over at finnes.

Aleksandra "Antropyton" Pytko nevner også interessante forskjeller mellom norsk og polsk universitetskultur. I motsetning til Polen er konferanser i Norge ikke kun for nerder:

Egalitære forhold som preger norsk akademia er noe jeg virkelig har vært overrasket over etter at jeg først deltok i NAFs konferanse i 2004. Jeg kommer fra et land der relasjoner mellom akademikere og studenter ser helt annerledes ut. De fleste polske studenter har ingen muligheter til å bli verdsatt på samme måte som de i Norge. Distansen mellom dem og deres lektorer er enorm og er kultivert av selve akademikerne.
(...)
Det skjer ikke på NAFs møter. Der holder professoren foredrag både til deg som nettopp tok SOSANT1000, til sine kollegaer, representanter av forskjellige institusjoner og bedrifter og til private personer. Derfor, når jeg ser masterstudenter som forteller om sitt første feltarbeid og deltar på samme linje som en erfaren professor som taler om abstrakte begreper eller avanserte teorier, blir jeg nesten sint på deg for at du ikke benytter deg av disse mulighetene. Gratis utdanning er ikke eneste velferdstilbud! Og hvis du fortsatt synes at slike møter ikke er åpne for alle og at bachelorstudenter ikke har noe å gjøre der, så er det kun fordi DU ikke er med!

>> les hele saken i Antropress

Rahima Parvin har også deltatt i konferansen og skildrer inntrykkene sine i teksten Hva kan antropologer, og hva er antropologi i praksis?. Hun la merke til at også ferdigutdannede antropologer i fullt arbeid ikke har et klart bilde av hva det vil si å være antropolog og hva det vil si å bedrive antropologisk arbeid.

Tidligere innlegg om konferansen:

Norwegian anthropology conferences are different

De beste tidsskriftsartiklene: To av vinnerne er på nett (Kåring under konferansen)

Urfolk ønsker patent på kultur (plenumsdebatt)

Arbeid uten kunnskap? Hva er kunnskap? (foredrag)

Jeg har for en stund siden skrevet en lengre oppsummering av konferansen for NAFs hjemmeside. Den er merkelig nok ikke lagt ut enda.

SE OGSÅ:

What's the point of anthropology conferences?

Nylig kom en antropologibok ut om muslimske pilgrimer på vei til Mekka. Hege Høyer Leivestad har nettopp avsluttet feltarbeidet blant katolske pilgrimer på vei til Santiago i Nordvest Spania, leser vi i den nyeste utgaven av Antropress.

Artikkelen gir et godt innblikk i hvordan det er å forske som antropolog. Hege Høyer Leivestad forteller:

- Jeg bor i gamlebyen, bare 100 meter fra den berømte Katedralen, og har integrert meg ved å forsøke å plassere meg selv i ulike roller i byen, både som gjest og vert. Til daglig jobber jeg gratis ved pilegrimskontoret ved Katedralen, hvor jeg tar imot pilegrimer, hjelper til der jeg kan, og har samtaler og intervjuer.

Dessuten får vi vite:

Ved siden av jobben ved pilegrimskontoret har Sogndal-jenta sin forsker-nysjerrighet rettet også mot turismen i byen, og forholdet mellom det religiøse og det kommersielle. Blant annet ved å jobbe i en souvenirbutikk. I juni skal hun gjennomføre en tur med norske bussturister til Santiago. Og ikke nok med det: Hun stiller som frivillig hjelp i klosteret til fransiskanermunkene (convente de San Fransisco) som i sommermånedene har et religiøst mottak for pilegrimer med et spirituelt eller religiøst motiv.

>> les hele saken i Antropress

Klassekampen er antropologenes beste venn. Igjen får en masteroppgave mye spalteplass. Denne gangen gjelder det en oppgave om samisk identitetsdannelse i Oslo, skrevet av sosiantropolog Astri Dankertsen.

Det bor rundt 5000 samer i hovedstaden. Mange har samiske aner som de bare trekker kun fram ved spesielle anledninger, som samedagen 6. februar, sier hun til avisa. For mange av disse er ikke den samiske identiteten viktig utenom disse sammenhengene. Mange samer føler seg som både norsk og samisk. Ofte er det den konkrete situasjonenen som avgjør hvilken identitet som er den viktigste.

Det har skjedd en profesjonalisering og modernisering av samisk tradisjon, forteller hun:

– Det som er typisk samisk i dag er å reise, dra på kino, ta utdanning og å dra på fest. Det å være moderne same i Oslo i dag innebærer alle disse elementene, det er en del av livet til folk. For selv om det kanskje ikke er samisk i historisk forstand, innebærer det ikke noen motsetning for samer flest. Det er mer fremmed for folk i Oslo som har et mer stereotypt syn på hva samer er, og som bare forbinder det med joik og reinsdyrsdrift.

– En samisk offentlighet er viktig for å skape samisk fellesskap. Her i Oslo er det å sette på en samisk plate, å lese samiske aviser og følge med på samisk forskning en måte å bekrefte identitet på.

– Det handler om å demonstrere en slags alternativ samisk-symbolsk orden. Rettighetskampen i dag dreier seg om å definere seg som same i forhold til det norske storsamfunnet – det ble spesielt tydelig rundt 17. mai i fjor. Fjorårets 17. maifeiring markerte at Norge hadde vært selvstendig i 100 år, og Oslo kommune ikke ha samiske flagg i toget eller fra offentlige bygninger.

– Da ble det viktig å gå med samiske flagg, for å vise at samene også er den del av det norske samfunnet. Det handler om å klare å definere seg i motsetning til majoriteten, og samtidig være en del av den. I bunn og grunn dreier det seg om å bli anerkjent som en del av den norske nasjonen som same.

>> les hele saken i Klassekampen

OPPDATERING (13.9.06): Oppsummering av oppgaven: Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II) og teksten i Utrop: Urbane samer i indiske sarier (14.9.06)

SE OGSÅ:

samer.no - Oslo Sámiid Searvi

Samisk hus i Oslo

tematisk nyhetsarkiv: samer

I 1992 rev radikale hinduer ned en moske i India. Finner en mer politisert og lidenskapelig versjon av hinduismen fotfeste i Danmark? Nei, mener Stig Toft Madsen fra Nordisk Institut for Asien Studier. Sammen med antropologen Kenneth Nielsen forsker han på "Organiseret hinduisme i Danmark".

Til nettstedet religion.dk sier Stig Toft Madsen at hinduer i Danmark er langt mer moderate og ikke interessert i konflikter med andre religioner. Forsøk på å organisere hinduerne i Danmark lyktes ikke noe særlig. Der er to hindu-diasporaer i Danmark som ikke har mye til felles: Indere fra Nordindien, som bor stort sett i Københavnsområdet og flyktninger fra Sri Lanka, som er konsentrert i Jylland.

Hinduenes viktigste prosjekt har vært å etablere et tempel for alle uansett hvor de kom fra og hvilken form for hinduisme de praktiserte. Men bestrebelsene skapte minst like mye splittelse som enhet.

>> les hele saken på religion.dk

>> Kenneth Nielsen: Ideologier på arbejde. En analyse af hindunationalisme og politisk mobilisering