17.mai er over og sosialantropolog Long Litt Woon har skrevet et innlegg i Aftenposten om noe som ble diskutert da jeg var ute på nasjonaldagen: Hvilken bunad kan en ha på når f.eks foreldrene er fra Bergen henholdvis Trondheim og en selv bor i Oslo. Enda mer vanskelig blir det med innvandrere fra andre land: Ikke alle syns det er ok at de bærer en norsk bunad. Hun skriver:

Hva man måtte mene om hvorvidt en innvandrer kan bære en norsk bunad, og eventuelt på hvilke betingelser, sier mye om hvor man vil streke opp grensen for norskhet.

Men jobben for bunadspolitiet blir vanskeligere og vanskeligere:

Ifølge Statistisk sentralbyrå utgjør ekteskap mellom en etnisk nordmann og en utenlandsk kvinne/mann over 20 prosent av alle ekteskap som inngås i dag. Hver etnisk norsk nordmann har nå ikke bare et søskenbarn på Gjøvik, men også en utenlandsk svigerinne fra Murmansk, Manila eller Bangkok.
(...)
Å være norsk vil i fremtiden være mindre et spørsmål om hvor man kommer i fra, og mer et spørsmål om hvem man vil være - og får lov til å være.

Hun påpeker dessuten på at mange bunader ikke ble produsert i Norge, men i Kina.

>> les hele saken i Aftenposten

Men i Sandefjord ble den indiskfødte Ap-politikeren nektet å bruke indisk festantrekk. Hun måtte stille opp norsk nasjonaldrakt

>> les Ap-politiker nektes å bruke indisk festantrekk

Bunader, hijab og "islamiseringen" av 17.mai

Enda sterkere følelser knyttet nordmenn til flagget. I Femina leser vi:

For vi nordmenn har et slags religiøst forhold til det norske flagget, og behandler det med omtanke og respekt.

- Det er en ting man ikke kødder med, og det er det norske flagget, sier forfatter og professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen.

>> les hele saken i Femina

se også Flagg og identitet: Sterke følelser, mystiske ritualer og tvetydige budskap

Minst like varsomt må en være i forhold til nasjonalsangen. En bemerkning at det kunne være en god ide å oversette "Ja vi elsker" til urdu utløste uventede reaksjoner. Saken begynte med at Vårt Land spurte Majoran Vivekananthan, redaktøren i den flerkulturelle avisa Utrop om hva han syntes om ideen. "Og gjerne hindi og arabisk også. Det bør ikke være noen begrensninger for å synge for Norge", sa han - og det hørtes jo riktig patriotisk ut.

Så kom reaksjonene. FrP sendte ut en pressemelding (imidlertid fjernet fra nettsiden (men omtalt i Aftenposten):

Innvandringspolitisk talsmann i FrP, Per-Willy Amundsen vil ikke åpne for at innvandrere skal kunne synge "Ja vi elsker" på urdu. Han mener innvandrere heller må lære seg norsk.

Utrop-redaktøren oppsummerer:

Innspillet som sprang ut som en humoristisk og spennende gimmick i en flerkulturell avis, er nå blitt en politisk debatt om inkludering og ekskludering.

Han føler seg minnet om Muhammed-karikaturene:

Det er forbløffende å se hvor sterkt nordmenn blir provosert over et humoristisk innspill om oversettelse av nasjonalsangen. Når en gruppes kjerneverdier og identitet blir utfordret, blir dem det gjelder sterkt provosert. Dette gjelder uansett om det er Muhammed-karikaturer eller Norges nasjonalsang, og her er det ingen unntak. I stedet for å bli provosert over at noen innvandrere setter seg ned for å oversette noen vers i nasjonalsangen, så bør man heller bli fasinert over innvandrernes interesse i det norske.

>> les hele saken på utrop.no

>> radiodebatt på NRK om emnet

Men betyr ikke sammenligningen med karikaturene at lignende følelser blir vekket i begge tilfeller? Og at en derfør bør tre varsom fram?

Kanskje inspirert av nasjonaldagen der vi kommer til å se mange norske kvinner med slør, har Mina Hauge Nærland i Dagblad Magasinet gått gjennom flere studier om bruken av hijab i Norden. Og hun har gjort en god jobb.

I følge en ny studie av det svenske Integrationsverket opplever mange kvinner i Sverige at de ikke bli hørt fordi de går med hijab, at de blir umyndiggjort og at det antas at de er lavt utdannet og dårlige til å snakke svensk selv om de har bodd i landet hele livet.

Kristin Engh Førde (som også er redaktør i det feministiske tidsskriftet FETT) er i ferd med å avslutte sin masteroppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hun har gjort feltarbeid ved en videregående skole i Oslo, og fulgt ti jenter som bruker hijab i et halvt år. Hun har gjort lignende funn i Norge.

Informantene hennes opplever at folk kobler bruken av hijab til det motsatte av det moderne:

De opplever at folk rundt tror de er spesielt tradisjonelle, at de lever under sterk patriarkalsk undertrykking. Folk regner med at jentene ikke har bestemt selv om de vil bruke hijab eller ikke. Jentene sier de møter mye misforstått medlidenhet, og at de opplever dette som veldig ubehagelig.

(...)

Det finnes selvfølgelig påvirkning, som det gjør i alle miljøer. Men mitt udiskutable inntrykk er at de fleste jentene bruker det fordi de vil det selv. Den tvangen man ser for seg at jentene er utsatt for er nok mindre vanlig enn man tror.

Mina Hauge Nærland siterer også Randi Gressgård i en artikkel i Tidsskrift for Kjønnsforskning:

Mange assosierer sløret med kvinnens underordning. Men flere muslimske kvinner, særlig de som har vokst opp i et vestlig samfunn, mener på sin side at sløret frigjør dem fra mannens seksualiserte blikk.

>> les hele saken i Dagbladet Magasinet

SE OGSÅ:

Et barneperspektiv på hijab - om boka Hijab i Norge

Begrepsforvirring om hijab - om boka Hijab i Norge - Trussel eller menneskerett?

"Hodeplagg er obligatorisk": Den skjulte islamiseringen av 17.mai

– Flyktninger gjør nordmenn usikre. Ikke fordi de er så ulike oss, men fordi de er så like, sier sosialantropolog John Chr. Knudsen, som har fulgt vietnamesiske flyktninger i over 20 år. Nå har han satt et foreløpig punktum for det tjueårige prosjektet med boken ”Capricious worlds” - lunefulle verdener, melder På Høyden.

Han har i løpet av disse årene forstått at det nesten er umulig for andre å forstå hva det vil si å måtte forlate alt man har kjært. Han tror at en av grunnene til at vi frykter det fremmede er at vi kjenner oss igjen. Å møte flyktninger minner oss om hva vi kan miste, sier han til På Høyden.

Vietnamesere oppleves ofte som lukket gruppe. Antropologen forklarer:

Det er viktig for et menneske å få bekreftelse på hvem man er – og det kan man ikke få hvis man er alene. Mange opplever nemlig at avstanden til nordmenn er stor.

Det er viktig for flyktningene å finne ro:

– Når alt har vært omskiftelig, lunefullt, blir det viktigste å temme tilfeldighetene, skape ro rundt seg og finne mening. Men også slå seg til ro med at noe er meningsløst.

>> les hele saken i På Høyden

SE OGSÅ:

Sosialantropologens hjertelige møte i Vietnam

Studerer livet til vietnamesiske båtflyktninger over en periode på 23 år

Religion spiller en avgjørende rolle når flyktninger fra Rwanda skal etablere nye liv i eksil

Intellektuelle flyktninger: Det norske samfunnet er ekskluderende

Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen

Professor Anne Phillips ved London School of Economics and Political Science ønsker ingen aldersgrenser for familiegjenforening ved ekteskap. Hun mener slike forslag bygger på en forståelse av at kultur fullstendig styrer folks handlinger. En kultur er, sier hun, ikke en "ting" som kan forklare hvorfor mennesker handler som de gjør, leser vi på nettmagasinet Kilden.

Hun sier:

– Jeg mener multikulturalisme er havnet i miskreditt på grunn av en misforstått og statisk forståelse av kultur. Derfor er det behov for å jobbe med en alternativ multikulturalisme, som ikke bygger på en forståelse av kultur som skaper rasisme og stereotypier. Men som samtidig setter fokus på urettferdighet kulturer imellom og tillater normative vurderinger av kulturelle praksiser.

(...)

Det burde være mulig å tillegge kultur vekt, uten å mene at den dikterer alle handlinger. Og det burde være mulig å erkjenne at noen individer utsettes for kulturelt og religiøst press, uten å konkludere med at alle gjør det. Det har vært mulig å skape rom for en slik nyansert forståelse når det gjelder klasse og kjønn. Da burde det også være mulig å forhold til kultur.

Hun syns ikke en burde snakke om kosmopolitisme istedet "fordi det kosmopolitiske tenderer mot en arrogant form for kulturell imperialisme, der et hierarki av kulturer etableres". Det kosmopolitiske har fokus på åpenhet for andres oppfatinger. Etter hennes mening er det "vanskelig å tenke seg at man med et slik utgangspunkt unngår å rangere kulturer som mer eller mindre åpne".

>> les hele saken på Kilden

>> Anne Phillips: Multiculturalism, Universalism and the Claims of Democracy (pdf)

Mange ville være uenige i Philipps påstander om kosmopolitisme. Dle fleste forsker framhver at det er særlig på grasrota vi finner kosmopolitistiske holdninger, se bl.a. Owen Sichone: Poor African migrants no less cosmopolitan than anthropologists og oppsummeringen min Kulturkamper og diskriminering: Hjelper kosmopolitisme?

SE OGSÅ:

- Kvinneundertrykking handler ikke om kulturforskjeller

Ny bok: Bruket av kultur: Hur kultur används och görs socialt verksam

Plukker fra hverandre vår forståelse av kultur og tradisjoner

- Foreldrenes kultur står ikke i veien for unge etniske minoritetsjenter

Tar et oppgjør med debatten om multikulturalismen - Intervju med Alexa Døving

355 hus ble helt eller delvis ødelagt på grunn av en eksplosjon i et fyrverkerilager i Seest i Danmark. Hva bygger vi i dag, når vi begynner fra bunnen? - Det som brente var ikke bare et hus, det var deres hjem. Et hus sitter i kroppen. Med et nytt hus må man starte forfra, gjenoppbygge fortellingen om sig selv", sier antropolog Mark Vacher fra Center for Bolig og Velfærd ved Københavns Universitet som forsker på hjemmets betydning for danskere. Han har valgt Seest som forskningsområde.

Til Berlingske Tidende sier han:

Fra 1960 til i dag har Danmark ændret sig fra at være overvejende et produktionssamfund til at være et konsumsamfund. Det typiske menneske i dag er et, der aldrig er helt tilfreds, men arbejder på at blive det, og det forklarer bl.a. de fortløbende forandringer i hjemmet. Men endnu tydeligere afspejler kroppens behov sig i hjemmets indretning.

Tidligere skulle kroppen hvile ud efter arbejdsdagen, derfor var det vigtigt med en opholdsstue med behagelige møbler, hvor man kunne tilbringe aftenen. I dag er arbejdet ikke så trættende, til gengæld er kroppen kommet i fokus, og derfor indretter vi store badeværelser, hvor hele vægge er indrettet med spejle, så vi kan dyrke kroppen. Det er meget typisk, at de renoverede huse i Seest fik nye, store badeværelser. Og særskilte badeværelser til forældrene.

Han har også lagt merke til kjønnsforskjeller:

Køkkenerne er også store, de er den akse, hvorom de forskellige rum drejer sig, og her regerer kvinden. Ikke som en gammeldags husmor, men fordi hjemmet er kvindens domæne. Derfor er det heller ikke påfaldende, mener Mark Vacher, at hun ikke har sit eget værelse, for hun har lov til at være alle vegne. Manden derimod, han må typisk nøjes med et værelse, der er halvvejs et pulterrum, eller han er henvist til garagen eller skuret udenfor. Her kan han stå og sysle med de småting, som er blevet tilbage.

Han mener forresten at arkitektene ikke kan bygge hus idag uten å ha dratt inn en antropolog eller livsstilsforsker inn i prosessen.

>> les hele saken i Berlingske Tidende

SE OGSÅ:

Antropologi og interiør I: Retro som status

Antropologi og interiør II: En studie om hjemmet i Norge og i Sveits

Antropologisk kunnskap hjelper boligmarkedet

Øye ser deg: Hun er sosialantropolog og kartlegger hjemmene våre

Hijab-tvang på 17.mai? "Hodeplagg er obligatorisk", skriver VG i 10 bud for bunadsbruk i anledning nasjonaldagen 17.mai. En skjult islamisering er igang! advarer Muhammad Mohsan Basit i et (satirisk) innlegg i medlemsbloggen på nettstedet underskog. Siden teksten er så bra og en må være medlem for lese den her noen utdrag, gjengitt med forfatterens tillatelse (Bilde til høyre fra Eirik Newth, kilde: flickr, bildet lenger nede fra Atle Brunvoll, også fra flickr)

Advarsel! Skjult islamisering av Norge er i gang!

Av Muhammad Mohsan Basit

Kjære landsmenn, det er med skrekk og gru at jeg skriver om det jeg har oppdaget. Og jeg anser det som min plikt overfor fedrelandet og grunnloven å dele denne erkjennelsen med dere, mine kjære venner: Det land som våre fedre bygget med sine bare hender og oljesølte lommer, mens mødrene har grett, er kuppet av våre egne medier som kjemper for å islamisere landet – foran øynene våre! Og (nesten) ingen taler imot dette, som de fleste ikke engang vil innse!

I dekke av å treffe nasjonaldagsstemningen, trykker særlig papirmediene artikkel etter artikkel for å få oss til å bruke bunad-plagget. Til og med pålitelige og nasjonslojale VG har blitt med i denne kampen.

Bra med bunad-artikler, tenker du? Akk, om det bare var så uskyldig! Faren er helt åpenbar i en Aftenposten-artikkel der bunaden framstilles som et kult plagg for menn. Og oppi denne verbale voldtekten av det norskeste av det norske, legger avisen inn bilder av kvinner som bærer dette satanske kvinneundertrykkende sløret!

(...)

Også på selveste 17. mai ifjor ble min landsfølelse vanæret, da NRK intervjuet en ”ekspert” på bunader på selveste Karl Johans gate. Det hun fortalte om de tilsynelatende uskyldige “tradisjonene”, var at kvinner ikke skal bruke sminke eller solbriller når de går i bunaden, og i tillegg er ikke bunaden komplett før hodeplagget er på plass. Dette viste denne “eksperten” demonstrativt ved å dekke til de to modellene som hadde stilt opp i bunad. “Nå er dere virkelig fine”, sa journalisten mens modellene forsøkte å bevare det falske smilet.

Jeg er redd vi er under et ekstremt farlig angrep. Disse såkalte “norske” bunadsreglene er blitt gjengitt i VG. Der regel nr 1 er: Hodeplagg er obligatorisk: Dette er en del av alle bunader, både for kvinner og menn. Hodeplagget hører med.

Jeg spør, hvem vet ikke innerst inne at alle kvinner som dekker til sitt hode – om det ikke er med en hatt eller en hjelm på krigens fronter – at disse enten er ofre for tvang eller ikke vet sitt eget beste?

Tidspunktet kan ikke være tilfeldig. Samtidig som Carl I. Hagen trer av, ser vi at den fjerde statsmaktens sanne ansikt tør vise seg. Vi står i gjeld til Herr Hagen som avslørte at norske kvinner kun har båret tørkleet for å beskytte seg mot vær og vind; for sannelig var det norske været hardt i gamle dager; men siden det i vår tid har sluttet å blåse så kraftig er det slutt på bruken av den slags. Med unntak av disse eldre damene man kan støte på, men som sikkert er senildemente alle sammen. La dere ikke forledes til å tro at tørkleet eller sløret eller skautet er en del av vår kulturarv.

Hagen, takk for dine mange år som landets beskytter! Og måtte Dovre unngå fall, også uten deg, i all framtid!!

Artikkelen utløste en lang debatt, hittil er det 72 kommentarer. Muhammad Mohsan Basit presiserer at han ikke har noe imot bunader:

Jeg hater ikke bunader, men det er i stor grad fordi bunaden for meg virker fryktelig unorsk. Faktisk ganske internasjonal. Det er en del indianske tradisjonelle drakter som ligner så mye at de for et utrent øye kunne vært en bygdebunad fra Norge. Og ikke bare blant indianere. Tradisjonelle drakter over store deler av sentral-asia ser ut som bunadene. Derfor er det kult. Nordmenn er asiater de også.

Jeg kan legge til at spørsmålene og svarene i Dagbladets nettmøte med en Bunads-ekspert er en studie verdt! På nettsiden til Bunadsrådet er det mange norske kvinner med skaut, f.eks. kvinnen til venstre (fra Gudbrandsdalen)!

OPPDATERING:

Teksten ble nå publisert i en post-17.mai-versjon i Dagbladet!

SE OGSÅ:

Et barneperspektiv på hijab - om boka Hijab i Norge

Begrepsforvirring om hijab - om boka Hijab i Norge - Trussel eller menneskerett?

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

17.mai, nasjonale symboler, særtrekk, drømmer og andre pinligheter

17.mai for alle

Haan ji, hume is mulkh se mohabbat hai - For «Ja, vi elsker dette landet» på urdu! (Vårt Land, 15.5.06)

Norsk antropologisk forening (NAF) har kåret månedens antropolog mai 2006: Det er Jørn C. Øwre som arbeider i organisasjonen Verdens Barn. Før jobbet han i næringslivet, som han ikke hadde særlig gode erfaringer med:

Noen illusjoner fattigere og med mange tungt fordøyelige kameler innabords har jeg sagt mitt foreløpige om ikke endelige farvel til næringslivet.

Derfor har han nå slått seg "til ro med mindre inntektsbringene sysselsetning som prosjektleder for humanitære hjelpeprosjekt i organisasjonen Verdens Barn". Organisasjonen driver prosjekter rettet mot barns oppvekstvilkår i Sør – Afrika, India, Romania, Kina, Thailand, Nord- og Sør- Korea.

I artikkelen beskriver han sitt møte med næringslivet. Egentlig kan antropologer bidra med mye ny kunnskap som kan gi penger i kassa, men:

Jeg har i stor grad opplevd mitt virke i møte med norsk og internasjonalt næringsliv som et uendelig behov for kontinuerlig å oversette kvalitativt baserte analyser til folk forplantet i en numerisk rasjonalitet. – For så å måtte fire på faglig kvalitet i mine egne opplegg. Og verre enn det; meningsinnholdet i å framskaffe viten som gjør at folk som allerede tjener svært mye penger, kanskje skal kunne tjene litt mer- har blitt en skygge underveis.

>> les hele saken på NAF's hjemmeside

>> oppsummering av Jørn C. Øwres hovedoppgave: Kulturelle krysningspunkt i kunnskapsbaserte næringsklynger

SE OGSÅ:

- Næringslivet er oppskrytt! En paneldebatt under årskonferansen i Norsk Antropologisk Forening

Spesial: Antropologer utenfor akademia

business-antropologi - nyhetsarkiv

Egentlig kan jo ingen seriøs forsker godta et slikt system. Likevel ble det innført og den rød-grønne regjeringen vil ikke endre på det. Jo mer de vitenskapelig ansatte publiserer i såkalt "anerkjente vitenskapelige tidsskrifter" jo flere penger får instituttet. Nå har endelig to professorer ved Universitetet i Bergen (UiB ) startet ett opprop. Erik Bjerck Hagen og Anders Johansen mener at det bør gis et unntak fra tellekantsystemet til forskere innen humaniora og samfunnsfag ifølge UiBs nettavis På Høyden:

– [Tellekantsystemet] bygger på et positivistisk grunnsyn, der man kan kvantifisere kvalitet. Sett fra et humaniora- og samfunnsfagsperspektiv, blir det rett og slett urimelig.

Et problem med systemet er at det er ekstrem etnosentrisk og definerer nesten utelukkende engelskspråklige tidskrifter som "godkjent".

Tidsskrifter og forlag er delt opp i nivå 1 og nivå 2. Boka «Virksomme ord» om den politiske talens historie har 750 sider og har tatt forfatterne Anders Johansen og Jens Kjeldsen to år å lage. En slik monografi på et norsk forlag rangeres på nivå 1 og gir kun en uttelling på 5 vektpoeng. For en nivå 2-artikkel på 10 sider får man til sammenligning 3 poeng.

Nivå 2 utgjøres stort sett av prestisjtunge dyre engelskspråklige tidsskrifter. Johansen (som er utdannet antropolog) er bekymret over at forskningen i større grad tvinges inn i tidsskrifter som kun leses av små spesialistgrupper og at engelsk blir det enerådende fagspråket:

– En av de viktigste funksjonene forskere innen samfunnsfag og humaniora har, er å levere ressurser til diskusjonen omkring kultur- og samfunnsspørsmål. Vi beskriver og gir navn til nye fenomener og fôrer kulturdebatten med nytt materiale. Men dette forutsetter at litteraturen er tilgjengelig og lesbar også for andre enn fagfolk. Det er ikke forenlig med et system som setter et skarpt skille mellom vitenskapelige og andre slags publikasjoner, og for eksempel utelukker bøker utgitt på allmennforlag og artikler i de allmennkulturelle tidsskriftene.

Det kanskje største problemet med en slik kvantitativ tilnærming i finanseringen av forskning er at forskning blir utilgjengelig i de mindre rike delene av verden:

– Mange utviklingsforskere kjenner seg forpliktet til også å gjøre forskningen sin tilgjengelig for dem den angår og der den trengs. Det er en praksis som står i fare, under det regimet denne ordningen legger opp til, sier Johansen. Han viser til geografiprofessor Tor Halfdan Aase ved UiB som eksempel. Aase holder på med et større arbeid om utviklingsgeografi i Nepal, som han kunne publisert som en nivå 2-monografi. Da ville den imidlertid blitt for dyr for studenter og forskere i Nepal, og Aase bekrefter overfor På Høyden at han derfor valgte å publisere arbeidet på et forlag i Kathmandu. Men dette er ikke anerkjent etter de nye kriteriene, og resultatet er at Aases innsats ikke blir registrert som forskning.

>> les hele saken i På Høyden

SE OGSÅ:

Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?

Mer gratis publisering på nettet! Bibliotekene ønsker forskeropprør

Børs og bibliotek: Det er bonanza i kunnskapsmarkedet

Bo Rothstein: Vetenskap på ovetenskaplig grund: Universitet avvisar forskning när det gäller egen verksamhet (Axess 2/06)

– Underlege tidsskriftreglar (Klassekampen, 8.1.06)

Fastleger opplever at de mangler kompetanse til å behandle pasienter med flyktningbakgrunn. Fastleger angir at de mangler støtte fra spesialisthelsetjenesten når det gjelder denne pasientgruppen. Dette er resultatene av en undersøkelse som ble publisert i Tidsskrift for Den Norske Lægeforeningen. Det kommer også fram at en fortsatt vet altfor lite om forholdet mellom lege og flyktning. Mer forskning er nødvendig.

Lisbet Grut, Laila Tingvold og Edvard Hauff skriver blant annet i artikkelen:

Nesten ingen [av de intervjuede legene] hadde et medisinsk-faglig støtteapparat utenom kollegene på legekontoret. De sa at spesialisthelsetjenesten sjelden er tilgjengelig for disse pasientene, og heller ikke for veiledning for dem selv. Dermed ble de stående alene med behandlingsansvaret for mennesker som skulle hatt hjelp i spesialisthelsetjenesten: «Jeg som allmennpraktiker føler meg overhodet ikke kvalifisert til å ta meg av dem, og det er ingen andre som vil ta ansvar for dem»

(...)

Noen mente at fastlegeordningen generelt er dårlig tilpasset grupper som ikke kan spillereglene i helsevesenet og som ikke er i stand til å ta initiativ selv, og at dette gjelder flyktninger: «De kan ikke forholde seg til tid, vet ikke hva egenandel er og vet ikke hva trygdekontoret gjør … alle disse tingene som det tar tid å lære».

(...)

Enkelte hadde kontaktet det tidligere Psykososialt senter for flyktninger, men fikk ikke den hjelpen de hadde forventet. Det kan også se ut som det mangler kunnskap om det nåværende veiledningstilbudet, tatt i betraktning at dette senteret er nedlagt: «De legene som er på psykososialt senter, har jammen gjemt seg godt. Vi som bruker dem, må finne ut av at de finnes via jungeltelegrafen»
(...)

Samtidig vet vi lite om hvordan pasientene opplever dette møtet. Vi vet generelt ikke mye om flyktningers tilgang til og bruk av helsetjenester, både på primær- og spesialistnivå. Mer inngående studier av lege-pasient-forholdet, sett fra begge sider, vil blant annet kunne øke forståelsen av traumedimensjonen i interaksjonen.

>> les hele saken i Tidsskrift for Den Norske Lægeforeningen

SE OGSÅ:

Berit Viken: Helse og kulturforståelse (Tønsberg Blad, 11.5.06)

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

Svangerskap og fødsel i et flerkulturelt Norge

I Århus: Master i sundhetsantropologi - "hæver kvaliteten på sundhedsområdet"

medisin og helse - nyhetsarkiv

I Norrköping holdt Thomas Hylland Eriksen et foredrag om nasjonalisme på internett. Nyckeln till Norrköping skriver blant annet:

- När den nya informationsteknologin, kabel-tv, internet och mobiltelefonen, slog igenom trodde man att det skulle leda till en total fragmentarisering och en upplösning av vår nationella identitet men kanske, förbluffande nog, har det enligt forskningen blivit tvärtom, säger Thomas Hylland Eriksen i inledningen på sin föreläsning.

Förklaringen till detta är att det blivit mycket enklare och billigare att hålla kontinuerlig kontakt på stora avstånd. Internet har bland annat använts till att stärka migranters identitet.

- Chatkanaler är livsviktiga för att hålla identiteten levande, säger han och exemplifierar med hinduer på Trinidad.

Långt från ursprungslandet kan man driva befrielsekamper för det land man lämnat för gott. Thomas Hyllande Eriksen kallar det, med en term lånad från Benedict Anderson, för långdistansnationalism. Sikher i exil driver kampen för ett fritt Punjab men det är sikherna som bor där som utsätts för de ofta våldsamma konsekvenserna.

Etter forelesningen spurte journalisten om nasjonalismen på nettet er noe lignende som tidlige tiders utopier som blir prøvd i praksis. Antropologen svarer:

- Politiken i dag är så visionslös att det inte finns rum för utopier. men kanske finns det utopier på nätet. Det borde man kunna forska om.

Et mulig svar de ulike former for gaveøkonomier som har bedre muligheter til å blomstre online enn offline (som alternativ til et pengestyrt samfunn)

>> les hele saken i Nyckeln till Norrköping (link oppdatert)

SE OGSÅ:

Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen

- Vi bør fjerne skillet mellom virtuelt og virkelighet

Flere antropologer med i boka: Internett i praksis. Om teknologiens uregjerlighet

How Media and Digital Technology Empower Indigenous Survival

The Internet. An Ethnographic Approach