Kurser i kulturkunnskap er blitt trendy. Flere antropologer har oppdaget denne nisjen og tjener penger på å formidle innsikt i forretningskultur og etiketten i fjerne land. Disse antropologer jobber ofte som konsulenter / selvstendige næringsdrivende. Men nå har Københavns Universitet kastet seg på bølgen og annonserer:

Nu får erhvervsledere og medarbejdere chancen for at blive meget klogere på mellemøstlig humor, asiatisk etikette og forhandlingskultur i Østeuropa. Københavns Universitet udbyder sammen med Nationalmuseet og Industrialiseringsfonden for Udviklingslandene en række nye Kulturkurser, som bliver skræddersyet til erhvervslivet. Projektet har netop modtaget midler fra Videnskabsministeriet.

Ideen stammer fra Institut for Tværkulturelle og Regionale Studier på universitetet og Nationalmuseet.

Antropologene er selvfølgelig også med:

Institut for Antropologi har sammen med en række partnere fået midler til at udvikle nye modeller inden for det antropologiske fagområde. De vil blandt andet videreuddanne lærere og erhvervsfolk i at håndtere kulturmøder og bidrage med viden til erhvervsledere. Fx ved at inspirere til at tænke udvikling på nye måder baseret på erfaringer fra andre kulturer.

>> les hele teksten på København Universitet sine nettsider

Stereotypisering og overdrivelse av forskjeller er nok en åpenbar fare ved kommersialiseringen av kulturkunnskap, så her ligger en stor utfordring.

Til Adressavisen sa engang antropolog Arne Røkkum angående besøket av Japans keiser:

- Det er en stor gruppe med sosialantropologer som livnærer seg av å skrive guider om hvordan en skal forholde seg til andre kulturers etikette, men dette blir egentlig bare tull. Japanerne er klar over forskjellene og det bare krydrer opp tilværelsen. Vi vil være forsiktige med å støte andres kulturelle følsomhet, men når en retter såpass mye oppmerksomhet mot selve kommunikasjonen, blir situasjonen unaturlig

SE OGSÅ:

RettØst: "Norske bedrifter mangler kulturkunnskap"

Antropologer gir kurs i forretningskultur

- Kulturkunnskap står ikke høyt hos norske næringslivsledere

Business-antropolog Rolf Lunheim: Får kollegaene til å forstå dei ulike kulturane dei gjer forretningar med

antropologiske konsulentbyråer

Norsk antropologisk forening (NAF) har kåret månedens antropolog juni: Christina Rolfheim Bye - kommunikasjonssjef på femte året i Studentsamskipnaden i Oslo (SiO). "For meg som antropologikommunikatør består hverdagen av å forstå studentenes blikk og behov", skriver hun.

Som alltid blir en bedt om å fortelle om fagets relavans i arbeidslivet. Hun skriver blant annet:

Det er min påstand at det antropologiske aspektet med nærhet til informanten gjør meg til en mer observerende kommunikatør enn vanlig er; slik blir jeg spesielt raskt oppmerksom på tilsynelatende mangler i konsistens, eller sprik mellom målgruppens emiske kategorier og våre som avsender av budskap. Dette gjør antropologifaget særskilt verdifullt når en gruppe skal kommunisere troverdig og godt med en annen gruppe.

>> les hele innlegget på NAFs hjemmeside

Filminteresserte antropologer og antropologiinteresserte filmskapere møtes i Bergen denne uken, melder På Høyden. Nye kinesiske filmer, dessuten filmer fra blant annet Øst-Europa, Afrika, India og Nepal vises på årets filmfestival til det internasjonale nettverket Nordic Anthropological Film Assosiation (NAFA).

Antropolog Frode Storaas peker på likhetene mellom antropologisk film og dokumentar- og dogmefilmer. Et kjennetegn ved antropologisk film er at den er rensket for effekteri. En drar ned tempoet i klippingen, unngår bruk av kommentarer og tillagt musikk, og lar også beskrivelser av samfunn og miljø få plass i tillegg til møtet med mennesker:

– Man kan kanskje si at von Trier rappet mange av våre prinsipper da han laget dogmereglene, sier Storaas og eksemplifiserer med grep som håndholdt kamera, naturlig lys, ingen kryssklipping og ingen innskuddsbilder.

>> les hele saken i På Høyden

>> festivalprogrammet (pdf)

Filosof Arne Johan Vetlesen har omskrevet folkemordets historie: Det er gruppetenkning og ideologi som dreper, ikke avstanden mellom offer og voldsutøver, skriver Klassekampen-journalist Karin Haugen i en omtale av Vetlesens nye bok "Evil and human agency". Boka er et oppgjør med Zygmunt Baumans berømte tolkning av Holocaust. Bauman mente at modernitetens institusjoner som byråkratiet, samt avstanden mellom ofrene og «torturistene», førte til grusomheter.

Vetlesen sier:

– Jeg trodde tidligere på Baumans tolkning (...) Men hendelsene i Bosnia gjorde at jeg endret mening, der så vi noe helt annet. Overgripere og ofre kjente hverandre, og hadde vært naboer.

– Hadde offeret spurt «hvordan kan du gjøre dette mot meg», ville svaret vært: «Jeg gjør det ikke mot deg, jeg gjør det mot deg som representant for din gruppe». Og: «Jeg gjør det bare mot deg fordi jeg er en representant for min gruppe.»

Denne gruppetenkningen gjelder også for Holocaust.

– Det var jødiskheten ved ofrene som gjorde at de ble tatt av dage, ikke at de var fjernt unna i et ansvarsfraskrivende system. I Jugoslavia hersket det en virkelig multikulturell identitet, som nesten over natta ble erstattet med forestillingen om at det var nødvendig med etnisk rene områder, og derfor forflytninger og andre overgrep. Ideologien som ble hamret gjennom hver dag, særlig gjennom det Milosevic-kontrollerte tv, var at din gruppetilhørighet var truet: Du vil bare kunne overleve her hvis du er ren serber og oppgir dine forbindelser til de andre.

>> les hele saken i Klassekampen

SE OGSÅ:

Ny bok om Bauman, Holocaust og det postmoderne

Sverige var under store deler av 1900-talet et utstillingsvindu for en modernitet med et menneskelig ansikt der stat og marked befant seg i en folkelig forankret symbiose. Thomas Hylland Eriksen anmelder i Svenska Dagbladet boka "Moderna svenska samhällsdrömmar". I følge boka er tiltroen til den svenske modellen fortsatt høy.

Antropologen skriver innledningsvis:

Det är möjligt att tron på framsteg var starkare i Sverige än någon annanstans i världen; det är i alla fall säkert att många utlänningar som kände landet förband det med framsteg och modernitet. Jag växte upp i Tønsberg, mitt emot Strömstad, och när vi var barn på 70-talet var det Sverige som var framtidslandet. Vi såg på svensk tv och lyssnade på Tio i topp varje lördag, och när vi tog färjan över fjorden möttes vi av ett samhälle som liknade det norska, men där allting var lite större, blankare och nyare än här hemma. Till och med trafikskyltarna verkade på något sätt effektivare och stiligare än våra. Sverige hade Björn Borg, Ingemar Stenmark, Abba och Volvo, medan Norge hade... en massa fisk. Sådant framkallar både beundran och avundsjuka.

Bokas et produkt av det tverrfaglige forskningsmiljøet ved Linköpings universitet, som - i motsetning til de fleste universitetene - er tematisk organisert og ikke etter fagdispiliner.

Bidragsyterne er nesten uten unntak kulturforskere...

Därför är det intressant att notera att de intryck som uppstod efter att ha läst samtliga bidrag, är att den svenska moderniteten och framstegstron huvudsakligen har pådrivits av teknologi och ekonomi.

Hylland Eriksen framhever bidraget til Jean-François Battail:

Battail skildrar idealet om folkbildning, upplysning och demokratiskt deltagande, som i Sverige har rötter långt före Grundtvig, och beskriver de skeptiskt imponerade reaktionerna hos människor från andra länder när han förklarar vad detta är. "Inga inträdeskrav, inga prov eller betyg, inte heller explicita strävanden till yrkesanpassning..."

Battail ser folkbildningen som en till stora delar förverkligad utopi, men han ställer den kanske mest grundläggande frågan mot slutet av essän, nämligen vilken framtid folkbildningen - den frivilliga utbildningen i folkakademier och folkhögskolor - har i ett postindustriellt samhälle. Battail är särskilt bekymrad över den banaliserande, massmediala kakofoni som kan sägas vara resultatet av att vissa friheter utökats på bekostnad av andra, men han avslutar offensivt med att ge folkbildningen en privilegierad plats också i ett mera multikulturellt och på många sätt fragmenterat samhälle.

>> les hele saken i Svenska Dagbladet

Det begynte i 1993 i en sørindisk by: Noen kvinner aksjonerte mot mennenes drikking. Alkoholkonsumet førte til dårligere familieøkonomi og vold i hjemmet. Noen måneder senere har bevelsen spredt seg til flere hundre byer. Marie Larsson (Stockholms universitet) har skrevet en doktoravhandling i sosialantropologi om denne bevegelsen. Hun skal forsvare avhandlingen på fredag. I en pressemelding sier hun:

— Men kvinnor bör inte ses som passiva offer. Det är därför viktigt att studera deras roll i sociala rörelser. Det faktum att kvinnor, som inte brukade lämna sina hem, deltog i den offentliga sfären kan ses som ett led i demokratisering och ökad medvetenhet. En annan konsekvens av rörelsen var att många kvinnor startade småskaliga besparingsgrupper, något som hade varit omöjligt några år tidigare.

>> les pressemeldingen på forskning.se

>> last ned hele oppgaven "'When Women Unite!': The Making of the Anti-Liquor Movement in Andhra Pradesh, India"

SE OGSÅ:

Chronicles Women's Social Movements in India

Idag er Danmarks nasjonaldag. Flere svenske aviser omtaler boka "Guide til Danmarks Bjerge" av nordmannen Roger Pihl. Dansker feirer nemlig dagen ved å oppsøke en større park eller - enda bedre - å klatre på en av de få av landets "fjelltoppene" f.eks. i "De fynske Alper" (imponerende 126 meter over havet) eller Skamlingsbanken (113 meter over havet) i Sør-Jylland.

Mange viktige minnesmerker og statuer står i Danmark på disse høydene, mens de i Sverige befinner seg i byene på torgene. Disse "fjelltoppene" har spilt en viktig rolle i Danmarks historie, leser vi:

Skamlingsbanken ( 113 möh) på södra Jylland fick en central roll i motståndet mot det tyska inflytandet. Man anordnade språkfester med 10 000-tals deltagare och här sjöngs för första gången den danska nationalsången, "Det er et yndigt land". Ungefär samma hedersposition har Grundtvigs snart 200 år gamla sång "Langt højere bjerge".

Till historien hör att 1988 föreslog dåvarande statsministern Anker Jørgensen i ett tal vid Folkemötet på, det som många anser vara landets absoluta topp, Ejer Bavnehøj (170,86 möh) en ny nationalsång: Benny Andersens visa "Svantes lykkelige dagar" ( "Livet är ikke det værste man har/om lidt er kaffen klar").

Naturligtvis har nästan alla stora danska författare hyllat höjderna.

Les anmeldelsen i Norrbottens-Kuriren, i Göteborgs-Posten og Politiken.

2.500 danskere har vendt kristendommen ryggen til fordel for islam ifølge forskningsprosjektet "Omvendelse til islam i Danmark" ved Københavns Universitet, skriver Berlingske Tidende. Debatten etter 11. september 2001 får flere og spesielt yngre danskere til å konvertere.

- Islam ses som et reelt alternativ til det moderne, hektiske samfunn. Samtidig søker flere mot det religiøse, sier religionshistoriker Kate Østergaard, som sammen med antropolog Tina G. Jensen står bak undersøkelsen.

Det anslås at 700 personer i Danmark har konverteret fra islam til kristendommen.

>> les hele saken i Berlingske Tidende

Tina G. Jensen sier til Danmarks Radio at medienes skremselbildene virker tiltrekkende. Skremselspropaganda "inviterer til, at man undersøger det farlige element og selv læser koranen", mener hun. "Mediernes fremstilling bliver en slags reklame og får nogle til at sympatisere med muslimerne som en gruppe af undertrykte"

>> Etniske danskere vælger Islam (Danmarks Radio)

>> Unge dansker gjør opprør ved å konvertere til islam

Patent på samisk joik, på maori design og didgeridoo musikk? Kulturell opphavsrett er blitt en del av utkastet til FNs erklæring om urfolksrettigheter. Må vi putte urfolk i samme bås som Microsoft som ikke vil dele kunnskap som andre? Hvordan kan det ha seg at urfolk ønsker den samme beskyttelse som store kommersielle selskaper?

Dette er spørsmål som antropolog Gro Ween, stipendiat ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, tok opp under en debatt på årskonferansen i Norsk antropologisk forening i Trondheim. Eksempler på urfolksdesign i kommersiell er ifølge antropologen didjeridoo i plastikk på gata i Sydney, sørsamiske perlebroderier i gjør-det-selv-pakker på Panduro, og urfolksmusikk som for eksempel- Samiid Ædnan som norsk bidrag i Melodi Grand Prix i 1980.

Hvorfor engasjerer seg urfolkene for dette? Mange urfolkaktivister er blitt lei av at urfolkskultur blir kommersielt utnyttet, tilegnet ("approprierte") av folk utenfra - det er en type kolonisiering, mener Ween:

Urfolk opplever at de i lang tid har blitt tappet for ressurser. Når store farmasøytiske selskaper tar patent på urfolkskunnskap, når plateselskaper tjener fett på opptak fra den brasilianske regnskogen som selges som chill out musikk for clubbere, eller når hvem som helst kan selge lavvoer, didjeridooer eller drømmefangere, understreker dette for urfolk at de fremdeles er sett som en naturressurs - en kulturell allemannsrett, som vesten fritt kan benytte seg av.

Appropriering er en del av et større fenomen - som innebærer alt fra å plassere hodeskallen til Mons Somby som ble hugget hodet av etter Kautokeino opprøret (1857), på museum i Oslo, til å kopiere Maori krigerdesign på engelsk porselen. Historiske beskrivelser av slik appropriering er ofte sentrale i nåtidens urfolksdiskurser, og sentrale for urfolks identitet. En slik forståelse av opphavsrettens problemområde viser lange historiske linjer, og understreker at mange urfolk fremdeles ser kolonisering som en pågående prosess, om enn i endret form.

Men skaper ikke bruk av opphavsrett fremmedgjøring, fryser kulturelle objekter og fjerner dem fra kontinuitet med fortid og fremtid? Blir ikke kultur rikere ved at den blir delt? Har ikke kultur alltid blitt kopiert (se greske akantusranker i norsk rosemaling etc) Er ikke derfor kulturelle uttrykk et felles produkt? Skal ikke kunnskap være fri? Og - som Thomas Hylland Eriksen sa - er det ikke bedre å bli utnyttet enn å bli ignorert?

Gro Ween er ikke enig i dette. Kulturell eiendomsrett er et svar på den pågående koloniseringen og kan ikke ses løsrevet fra dette:

Finnes ikke urfolksforfatteren? Kunstneren? Klart han og hun gjør. Skal ikke urfolk få ta i bruk vestlige juridiske strukturer for å beskytte seg mot bruk av deres kultur og kunnskap uten å bli anklaget for å bli inautentiske? Jo, selvfølgelig. Det mer interessante i denne diskusjonen er i min mening hvordan opphavsretten selv blir appropriert og gitt et urfolksuttrykk.
(...)
Et fokus på urfolks approprieringer av vestlige juridiske strukturer vil understreke hvordan urfolk former opphavsretten i sitt bilde (uten at noen anklager den for å bli mindre autentisk av den grunn), og hvordan urfolk gjennom lovverk, og som forsvar mot kommersielle interesser, forsøker å skape en struktur som beskytter deres kulturelle uttrykk, og gir dem rom til å utvikle seg, også med det utgangspunkt at kultur kan være grunnlag for økonomisk overlevelse og gevinst.

Oppdatering: Hele innlegget er nå lagt ut på hjemmesiden til Norsk antropologisk forening.

Saken er kompleks og omdiskutert. Antropolog Sabina Magliocco har tidligere kritisert slik patentering. Hun skriver først og fremst om bruken av urfolkskunnskap i New Age sammenheng:

The idea that the right to spiritual practice is determined by blood violates everything we know about the constructed nature of race, ethnicity and culture. As anthropologists, we cannot turn our backs on our most fundamental assumptions, even to protect indigenous groups whose spiritual traditions have been fetishized. Taken to its logical extreme, it leads directly to essentialization and racism.

>> les hele saken: Indigenousness and the Politics of Spirituality

For mer informasjon se også Who owns native culture - A book with an excellent website

OPPDATERING: Se også kommentaren på tiram.org og linken til Bling Ladens innlegg "Det er for få samer i Norge"

Underlige nyheter fra forskningens verden. Forskere og institutter som formidler forskning på nett skal ikke belønnes for innsatsen sin. Dette foreslår et utvalg som skal foreslå indikatorer for å belønne formidling i finansieringen av universitet og høyskoler, melder UiBs nettmagasin På Høyden. Grunnen er at "det vil være for store utfordringer hva gjelder kvalitetssikring og dokumentasjon, til å kunne ta det med som en indikator."

Som UiBs formidlingsdirektør, Torny Aarbakke sier, så er internett "nåtidens og fremtidens hovedkanal for allmennrettet formidling", så hun er nok ikke den eneste som rister hodet over beslutningen av byråkratene i Utdannings- og forskningsdepartementet.

>> les hele saken i På Høyden

Forskningsfinanseringen har møtt mye kritikk i det siste, se derfor også Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet