Idag er Verdens flyktningdag - sultestreiken av afghanske flyktninger i Oslo har pågått i flere uker. Antropolog Ingunn Dahle har skrevet en fin kommentar der hun prøver å forklare reaksjonen på denne aksjonsformen. Som også Alf Skjeseth påpeker i Klassekampen: "Ikkje sia samane sveltestreika mot Alta-utbyggjinga for 25 år sia, har ein aksjon av denne typen utfordra styresmaktene i Norge så sterkt".

Dahle skriver:

Sultestreik er ikke et språk nordmenn er særlig vant til. I tillegg er Norge kanskje det sted i verden med størst krav til konformitet. Du må være som oss og gjøre som oss for å bli lyttet til. Derfor har det vært lett for nordmenn å ta avstand fra, og definere afghanerne foran Domkirken som uartikulerte, ja kanskje barbariske. Mennene på gresset tilhører ikke det gode lag, de snakker med store bokstaver fra et alfabet vi ikke kjenner. For nordmenn har ikke krig. Vi vet ikke hva det vil si å ikke kunne planlegge fremtiden.

(...)

Medievinklingene har ofte gitt inntrykk av at afghanerne på gresset er kranglevorne, mørke menn som ikke vil gi seg. Det som møter deg når du tar turen til Domkirken, er alt annet enn krigshissing. Zahir Athari, de sultestreikendes talsmann, er imøtekommende og fokusert. På spørsmål om hvorfor man benytter sultestreik som virkemiddel, svarer han: "Fordi det er dette asylsøkere og flyktninger gjør". Dette vitner om en intens rolleomfavnelse. Afghanerne på gresset har fått tildelt rollen som asylsøkere og flyktninger, ergo oppfattes sultestreik som legitimt verktøy. Derfor er dette dypest sett en forhandling om hvem man skal være og hva slags liv man skal leve.

(...)

På spørsmål om hva slags liv de håper på hvis de skulle få bli i Norge, blir Athari ettertenksom. "Jeg tror det handler om å slutte å være underveis, og å få planlegge livet sitt. Jeg har vært på veien i syv år; først i Tyrkia, så i Hellas, og nå to og et halvt år i Norge, og det er mange i teltet som har levd som meg." Det hele blir plutselig tydeligere når kjæresten tar hånden hans før han avslutter med dette: "Det handler om å få lov til å starte noe, å planlegge livet sitt."

>> les hele saken i Aftenposten

>> Sultestreiken.net - løpende oppdatering om sultestreiken og medieklipp

Demonstrasjon på onsdag 21. Juni kl 17.00 utenfor Domkirken i Oslo.

SE OGSÅ:

Mads Gilbert: Kjære afghanske brødre

Marie Simonsen: Farlig sult. Sultestreiken en påminnelse om hva som står på spill for flyktningene

Manipulering med begreper? Statsråd Bjarne Håkon Hanssen snakker om flyktninger, mens afghanerne som sultestreiker er asylsøkere (utrop.no)

Pål Hellesnes: Det afghanske korthuset: Hvorfor denne steile insisteringa fra regjeringa sin side på at afghanerne må ut nå? Svaret er å finne i Norges Afghanistan-politikk.

Bløff om FN-godkjenning: Regjeringa har lovt FN-godkjenning av «trygg retur». Slike rutinar finst ikkje (Klassekampen)

tiramteatret med mange gode kommentarer om sultestreiken

OPPDATERING:

Afghanere avsluttet sultestreik med jubel (Aftenposten, 21.6.06)

Hvordan forklares kulturforskjeller? Ofte sier vi at en viss skikk forekom i vår egen kultur tidligere i historien. Dermed uttrykker vi at den andre kulturen befinner seg på et lavere historisk utviklingstrinn, påpeker antropolog Tord Larsen, førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt, NTNU i Trondheim, i - ifølge Universitetsforlaget - "årets beste tidsskriftartikkel".

Larsen analyserer Fadime-drapet i Sverige. Eksempler på en slik "historisering av forskjeller" (Larsen) er Olav Versto sin kommentar i VG ("Det er helt riktig at æresdrap og blodhevn har forekommet i de fleste kulturer. På 600-tallet hadde man slikt også i Norge - og langt senere. Men skikkene ble gradvis fortrengt, ikke minst av kristendommen"). Dagbladet krevde at "barbariske stammeskikker erstattes av sivilisert adferd".

Larsen skriver:

I historiseringen av æresdrapet ligger en omfavnelse («dere er som oss, selv om vi har forlatt skikken»), men i omfavnelsen ligger det en historiefilosofi og en teleologi: dere ligger etter oss i utviklingen, dere må ta skrittet inn i vår tid.

Men antropologene er ikke bedre, skriver Larsen. Forestillinger om "Det primitive" er fremdeles er virksom i faget, også antropologer historiserer kulturforskjeller. Et eksempel er antropologer som kommer slukøret fra felten og forteller betuttet at folket de hadde tenkt å studere var blitt baptister og sang salmer i kirken i stedet for å drive med sine gamle ritualer:

Hvis ikke den primitive var virksom som en størrelse som fremdeles former etnografisk retorisk praksis og ligger til grunn for antropologiske fortelllinger, ville en slik historie ikke gi noen mening.

Et annet eksempel er antropologer som studerer moderne bedrifter:

Vi finner magi på fabrikken, totemisme i byråkratiet, myter i identitetskonstruksjonen, fetisjer i varene, metaforer i markedsføringen og en masse ritualer gjemt i all instrumentaliteten. Dette er kanskje en uomgjengelig konsekvens av antropologiens komparative ambisjon, men det er like fullt et resultat av at vi historiserer forskjeller. (...) Det er forbundet med retorisk heroisme å gjenfinne slike «arkaiske» trekk i moderniteten, og det viser at dikotomien er med oss selv når vi avviser den, vender blikket vekk fra «de primitive» og hevder at det ikke finnes noen forskjeller som er mer «etnografiske» enn andre.

Vinnerteksten ligger på nettet, tilgjengelig for alle.

>> les teksten Om historisering av forskjeller av Tord Larsen (link oppdatert)

>> Skrev beste tidsskriftartikkel

Teksten ble også kåret som beste artikkel i Norsk antropologisk tidsskrift i 2005 under årskonferansen i Norsk antropologisk forening nylig. På plass to følger For en antropologi uten radikal annerledeshet av Cicilie Fagerlid (lagt ut på antropologi.info ifjor høst). Hun stilte spørsmålet: Antatt vi mennesker begynner å bli mer og mer like. Har da antropologien mistet sin oppgave?

>> les Cicilie Fagerlid: For en antropologi uten radikal annerledeshet

I Tchadsjøen i Sentral-Afrika har den åpne tilgangen til fiskeressursene for folk utenfra vært en styrke for ressursbruken. Privat eiendomsrett eller en avgrenset gruppes kollektive eiendomsrett til fisken er altså ikke nødvendigvis en forutsetning for økonomisk lønnsom og økologisk bærekraftig ressursbruk, viser doktoravhandlingen av antropologen Bjørn Arntsen ved Visuelle kulturstudier (UiTø), leser vi i Fiskeribladet:

Arntsen dispurtete med avhandlingen "Fleksibilitet, flertydighet og forhandling. Kamerunske kotokoer og maliske immigranter i et fiskerisamfunn ved Tchadsjøen" samt filmen "Fisken kommer med regnet":

Kotokoene har regnet området som sitt land, men fisket har likevel vært åpent for andre lokale og langveisfarende folk. I Sahel har geografisk mobilitet vært en av de viktige måtene å hanskes med et naturmiljø i kontinuerlig endring. Folks mulighet til å flytte på seg har vært nødvendig for å overleve, men har også bidratt til å verne naturen mot overutnyttelse.

(...)

Samforvaltning mellom stat og lokalbefolkning har vært sett på som et virkemiddel som kan bidra til at bruken av allmenningsressurser ikke ender i tragedie. Men i Tchadsjøen kan statens tilstedeværelse tvert i mot bidra til å drive systemet mot tragedien.

Bjørn Arntsen har som den andre ved Universitetet i Tromsø tatt doktorgrad knyttet til Visuelle kulturstudier. Det betyr at han leverer film som en del av doktorarbeidet.

>> les hele saken i Fiskeribladet (oppdatert med kopi)

SE OGSÅ:

Bør lære av afrikanske fiskere

- Behov for mer kunnskap om samisk fiskeri

Frykter privatisering av havet , etterlyser debatt om ny lov

"Aktivister" heter en ny forskningsrapport som avliver myter om medlemmer i sosiale bevegelser som Attac. Rapporten er en analyse av tre sosiale forum i Stockholm, Göteborg och Lund. "Att se dessa aktivister som ett hot mot demokratin är alltså både långsökt och felaktigt", skriver forskerne (deriblant antropolog Hilma Holm) i en kronikk i Dagens Nyheter:

Kritiken mot de demokratiska institutionerna tycks snarare handla om hur de fungerar i dag eller den politik som behärskar dem än om institutionerna som sådana. (...) Man ger alltså uttryck för en demokratisyn som är mer deltagarorienterad och man väljer gärna andra sätt att agera än de traditionella partiorienterade. Samtidigt visar man genom sitt deltagande i allmänna val att den parlamentariska demokratin är central.

(...)

Rörelsen attraherar dessutom grupper som annars brukar vara mindre aktiva i traditionella politiska sammanhang. I jämförelse med partipolitiken finns det en betydligt högre andel ungdomar, kvinnor och utrikes födda.

(...)
För många av den globala rättviserörelsens aktivister är det egna engagemanget och ställningstagandet viktigare än att gå med i en organisation. Hela 70 procent instämmer helt eller ganska mycket i påståendet att det är viktigare att aktivera sig och ta ställning än att vara medlem i en organisation. Den individualisering som många forskare tyckt sig notera i människors politiska handlande gör sig alltså tydligt gällande inom denna rörelse­miljö.

>> les hele saken i Dagens Nyheter

SE OGSÅ:

Å skape et transnasjonalt fellesskap. En antropolog forsker på Attac-bevegelsen

- Klart kan vi forandre verden. Uvanlig optimisme på Globaliseringskonferansen 2003 i Oslo

- Viktig å studere kvinnenes rolle i sosiale bevegelser

For en rettferdig globalisering. En bok om fenomenet Attac av Sten Inge Jørgensen

Flere blir syke av feil ernæring enn av farlig mat. Undersøkelser viser at norske forbrukere har stor tillit til maten. Likevel har myndighetene satset mye på økt mattrygghet de senere årene. Antropolog Marianne Elisabeth Lien synes det er viktig å sette myndighetenes ”trygghetsfiksering” inn i en større sammenheng, leser i forskningsmagasinet Apollon:

– Mitt forslag til fortolkning er at dette har å gjøre med en ny politisk situasjon, der både importvern og jordbrukssubsidier gradvis er i ferd med å miste politisk legitimitet. Nå er det markedet som skal bestemme. Landbrukspolitikken må dermed føres med andre virkemidler, og dels på andre arenaer. Når ikke lenger importvern og reguleringer er gangbar mynt, spilles det på det som i bransjen kalles ”mentale handelsvern”: Forestillingen om at norsk mat er bedre fordi den er tryggere. Hvis man etablerer matområdet som en risikosone, trygghet som et bindeledd mellom mat og helse, forbrukerne som engstelige og norsk mat som tryggere enn annen mat, er mye vunnet for norsk landbruk.

>> les hele saken i Apollon

SE OGSÅ:

Maten tryggere enn noen gang

Trygg mat mer verdt enn sunn mat? - Intervju med Marianne Lien

Intervju med Runar Døving: Hva er matens etiske budskap og innhold?

Advarer mot trygghetsfundamentalismen: Overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet.

Dansk politi har ansatt antropologen Marie Bang Nielsen i forbindelse med sitt arbeid med utenlandske prostituerte. Antropologen er med i aksjoner på bordeller og massasjeeklinikker.

Hun forteller:

- Her kan jeg forberede politifolkene på, hvordan kvinderne vil opfatte aktionen og kontakten med dem. Jeg præsenterer også de sociale organisationer og fortæller kvinderne, hvad der foregår, og hvad der videre skal ske.

Hun skal være en brobygger mellom prostituerte, politiet og sosiale organisasjoner.

- En af mine opgaver er at medvirke til at lave nogle guidelines i forbindelse med politiets arbejde med mulige ofre for kvindehandel og for politiets samarbejde med de sociale organisationer. På den måde kan vi i fællesskab yde den bedst mulige støtte til de mulige ofre. Jeg skal også forsøge at styrke organisationernes tillid til politiet. Dermed kan deres vilje til at inddrage politiet øges, og så kan vi yde en optimal støtte til kvinden, var nogle af de ting Marie Bang Nielsen fortalte under høringen.

>> les mer på Politiets hjemmeside

>> intervju i Danmarks Radio

SE OGSÅ:

Justitsministeren i Danmark vil ha antropologer i politiet

- Trenger nye perspektiver i prostitusjonsdebatten

Skal øke kunnskapen om russiske kvinner som selger sex i Norge

Thailendere velger selv prostitusjon

På hvilken måte påvirkes barns oppvekst av at familien har dårlig råd? Hvordan kan samfunnet bidra til å hjelpe disse familiene? En ny NOVA-rapport viser at flertallet ønsket seg generelle ordninger framfor målretta tiltak fra det offentlige.

NOVA-forskerne har intervjuet barn og foreldre i 26 familier som hadde en inntekt på under 60 prosent av medianinntekten (EUs offisielle fattigdomsgrense). Rapporten er et delprosjekt knyttet til Prosjekt "Barns levekår - betydningen av familiens inntekt for barns hverdag" - et samarbeidsprosjekt mellom NOVA og Norske Kvinners Sanitetsforening.

I en omtale av rapporten skriver NOVA:

Fattigdom dreier seg først og fremst om å ha for lite penger, og derfor må barnefamilier sikres en inntekt som det går an å leve av, enten det er lønnsinntekt eller trygder og offentlige overføringer. Flere foreldre var opptatt av fordelen ved de universelle ordningene, fordi de ikke virket stigmatiserende samtidig som de ga det lille overskuddet som var nødvendig for å sikre barnas behov. (...)

Materialet antyder en etnisk forskjell. Kombinasjonen av å være i den økonomisk svakeste gruppa, slik mange av familiene med innvandrerbakgrunn er, og en materiell orientering gjør skjermingsoppgaven vanskelig for foreldrene. De kommer hele tiden til kort, og flere av intervjuene er preget av betydelig motløshet.

Et viktig funn er dessuten hvilken betydning kulturlivet har for fattigdombekjempelsen - ikke bare som organiserte fritidsaktiviteter for barn og unge, men også som opplevelsessentre og kulturformidlere for hele familien.

Rapporten avsluttes med disse setningene:

Når de offentlige budsjetter skal i havn, er svært ofte kulturbudsjettene salderingspost og kuttes til fordel for «viktigere» oppgaver. Kultursektoren, både den frivillige og offentlige, må få romslige økonomiske kår, men må også være sitt ansvar bevisst ved å iverksette tiltak for å nå fram til utsatte grupper. Først da kan den i enda større grad fylle sin funksjon som en forebyggende og inkluderende arena for alle barn og unge.

(...)

Mange av foreldrene som deltok i vår studie var i arbeid. Likevel strakk
ikke inntekten til. Dette er en utfordring til arbeidslivet om å tilby forsvarlige lønnsforhold. I en globalisert verden med fri flyt av arbeidskraft vil lønninger være under press, noe som i verste fall kan føre til lønninger som ikke gir tilstrekkelig inntektsgrunnlag til å dekke vanlige levekårsutgifter. Derfor må det politiske system og arbeidslivet trekke sammen for å sikre at norske lønninger gir en forsvarlig inntekt å leve av.

>> les omtalen av rapporten på NOVAs hjemmesider

>> last ned hele rapporten (pdf)

SE OGSÅ:

Etnisk fattigdom i Norge?

- Vi trenger mer kunnskap om fattigdom

Skal analysere verdsbankens syn på fattigdom

Hilde Fivas masteroppgave i sosialantropologi er førstesideoppslag i gårsdagens Klassekampen. Feltarbeidet blant tolker avslørte at rettssikerheten til språklige minoriteter ikke blir ivaretatt: Staten svikter sin informasjonsplikt når de ikke sørger for skikkelig tolking i møte med individet, sier hun til Klassekampen.

Det kreves nemlig ingen formelle kvalifikasjoner for å jobbe som tolk i Norge. Overraskende få har gjennomført eller bestått språktester, oversettelseskurs eller tolkeutdanning, og det er 93 prosent stryk på den statlige autorisasjonprøven.

Det hender også at tolken sendes hjem, fordi dommeren bestemmer seg for at det ikke er bruk for tolk. En dommer sa til antropologen:

"Det får være grenser for hvor mye ressurser vi skal bruke på å forsikre oss om at akkurat det samme blir sagt på begge språk. Jeg mener, det er jo ikke noe bevis for at det påvirker utfallet av saken."

Hilde Fiva er selv en av få tolkene med statsautorisasjon. Men som de fleste andre startet hun uten noen formelle kvalifikasjoner, leser vi:

– Jeg var 20 år, hadde tatt videregående i USA og overbeviste et privat tolkebyrå om at det gjorde meg kvalifisert til å tolke, forteller Fiva.

Tre dager etterpå fikk hun sin første jobb som tolk i en rettssak.

– Det var ingen vanskelig sak, og det gikk helt greit, men det er likevel helt klart at det ikke er forsvarlig, sier Fiva.

>> les hele saken i Klassekampen

>> last ned hele oppgaven "In Other Words. A Study of Interpreting in Oslo

OPPDATERING:

Intervju med Hilde Fiva: - Det er majoriteten som er problemet

Sosialantropolog og ungdomsforsker Viggo Vestel kritiserer Sandefjord kommune som ikke vil gi støtte til datapartys. Datapartys er ikke innenfor retningslinjene som politikerne har vedtatt for å gi prosjekttilskudd til kulturformål.

Til Sandefjord Blad sier han:

– Et dataparty skaper så absolutt like mye fellesskap som et ungdomsdisco. Dermed kan det skape en ungdomskultur. Hvis man vil støtte ungdomskulturell aktivitet, synes jeg det er opplagt at en slik ting bør være støtteberettiget.

Mikkel Gulliksen, en av arrangørene forteller at LAN er svært populært blant ungdom. Norges største dataparty, "The Gathering", samlet i år 5.200 mennesker i Vikingskipet i Hamar:

– 70-80 prosent av gutter mellom 15 og 18 driver med PC. Vi skal også ha masse annet, blant annet sceneshow. Så dette er et viktig arrangement for ungdom.

Norsk kulturråd støtter heller ikke datapartys med mindre det har kulturvern eller andre klassiske kulturuttrykk som tema.

SE OGSÅ:

Viggo Vestel vil demonstrere for flere fritidsklubber

Viggo Vestel: - Ungdommen håndterer kulturforskjeller ved å vektlegge det de har felles

Selv om det fins nok kvalifiserte arbeidere med minoritetsbakgrunn, foretrekker bedriftsledere å hente arbeidere fra Polen og Latvia. Østeuropeerne får jobben selv om de ikke snakker norsk. Hva er dette som gjør dem mer attraktivt, lurer antropolog Long Litt Woon i en kronikk i Aftenposten på:

Det er en tankevekker at det pr. i dag er ca. 15 000 registrerte arbeidsledige innvandrere. I tillegg har Statistisk sentralbyrå regnet ut at det er en undersysselsetting i gruppen på ca. 30 000 årsverk, minst. Potensialet for sysselsetting av bosatte innvandrere er med andre ord stort. Man trenger ikke doktorgrad i samfunnsøkonomi for å forstå at det ekskluderende arbeidsliv er kostbart - ikke bare for innvandrerne selv, men for samfunnet.

Manglende norskkunnskaper er tydeligvis ikke en hindring for ansettelse av østeuropeere. Hvilke egenskaper gjør dem likevel attraktive for norske arbeidsgivere? Sagt på en annen måte, hvilke egenskaper hos arbeidsledige innvandrere gjør at disse er tilsvarende lite attraktive? Er det fordi de mangler kompetanse innen bygg og anlegg eller fordi de er blitt så integrert at de ikke vil plukke jordbær? Eller er det fordi de vil ha norske lønninger?

>> les hele kronikken i Aftenposten