Sikhismen er en verdensreligion med like mange tilhengere som jødedommen. I Norge finnes nesten 5000 skiher, men i Norge vet de færreste noe om denne religionen. Professor Knut A. Jacobsen har nå skrevet den første boken om sikhismen på norsk, melder forskning.no.

De fleste sikher i Norge bor i Drammen og Oslo. Flertallet av mennesker med indisk bakgrunn i Oslo er sikher. De har et tempel på Alnabru i Oslo som har egen hjemmeside med info om sikhismen

Sikherne har hatt en del konflikter med muslimske herskere. Derfor, leser vi, går en del av sikhenes identitet på å ta avstand fra enkelte muslimske skikker, som f.eks å spise halalslaktet kjøtt.

>> les hele saken på forskning.no

SE OGSÅ:

Knut A. Jakobsen: En sikh som leder skaper forsoning i India (Aftenposten, 15.6.04)

Iqbal Singh Virdee: Sikhismen - en enkel religion (Utrop.no, 14.3.02)

Tim Jensens religionsguide: Sikhismen

Vanligvis kaller en feltforskning på internett "cyberanthropology". Men i det siste er oppholdet på nettet blitt en integrert del av flere forskningsprosjekter som ikke handler om internett. For "livet på internett er ikke noe som erstatter vanlig samhandling, men blir en del av den", som sosialantropolog Astri Dankertsen i masteroppgaven sin om samer i Oslo skriver(dette er fjerde og siste del om oppgaven).

Internett er altså blitt ett av mange områder der en kan studere sosialt liv. Dankertsens informanter er stort sett ivrige internettbrukere: De deltar i flere nettsamfunn og diskusjonsgrupper. Internett viste seg nyttig for forskeren også rent praktisk sett. Når en studerer moderne samfunn er det er ikke alltid så lett å følge informantene gjennom hverdagen:

Internett gav meg også mulighet til å følge mine informanter når de var på jobb eller var bortreist. Jeg kunne lese hva de skrev til hverandre i løpet av dagen, og se hvem som hadde kontakt, og hvem som ikke hadde kontakt med hverandre. Slik fikk jeg også litt oversikt over deres nettverk. De hadde også vennelister der de hadde skrevet noen ord om dem de kjente, som alle kunne lese.

Hadde de opplevd noe spesielt en dag, hente det gjerne at de skrev en mail til meg og fortalte om hva de hadde opplevd. Jeg snakket også en del med dem på msn. Mens jeg satt hjemme og skrev feltnotater, kunne jeg derfor samtidig chatte med mine informanter over internett, få tilsendt filer og linker til internettsider om temaer som de mente kunne være interessant for meg, samt få informasjon om arrangementer og annet som de mente jeg kunne dra på. Flere hadde også blogg på internett, og fortalte om reiser eller annet de drev med.

Hun fulgte med mange interessante debatter om identitet. Et eksempel på innlegg i et populært debattforumet (som hun kalte "Samer på snei"):

A: Jeg er blitt same! Min oldefar var same, og nå har jeg også meldt meg inn i samemanntallet. Kan jeg nå si at jeg er same, når jeg har vært norsk hele livet? Kan man egentlig bli same, og hvilke kriterier er det for det?
B: Jeg er også blitt same!
C: Kanskje du er halvsame, sånn som jeg er?
D: Går ikke an å være halvt ditt og datt. Enten er man noe, eller så er man det ikke.
E: Du er det som du føler deg som.
F: Jeg er også halvsame, men jeg er da et helt menneske. Så derfor er jeg same. Ferdig med det.
G: Jeg har også nettopp funnet ut at jeg er same, men jeg mener at enten så er man same, eller så er man ikke det. Jeg har vært same hele livet uten å vite om det, men nå vet jeg det. Derfor er jeg same, og nå har jeg sydd min første kofte!

Påfallende: Flere hadde bilder av seg selv i kofte. En del skrev til hverandre på samisk eller hadde noen samiske setninger på profilene sine. Og et par sjamaner i Osloområdet hadde egne hjemmesider. En av dem tilbød også fjernhealing over internett mot betaling.

Antropologen skriver:

Internett er altså en måte for disse å utforske, uttrykke og skape en samisk identitet, eller en måte bli kjent med andre samer. (...) Flere av mine informanter forteller meg også at de har kommet inn i det samiske miljøet i Oslo gjennom På snei! (...)Internett kan altså brukes for å uttrykke samisk kultur og språk, og kan forstås som en form for internettnasjonalisme.

Som mange andre forskere tilbakeviser hun forestillinger om internett som noe upersonlig, anonymt og løsrevet fra tid og sted. For informantene var internett derimot noe høyst personlig. Det var en måte å holde kontakt med venner og bekjente, samt bli kjent med nye mennesker. For mange er internett nå en viktig del av det å være same i Oslo. I dag er det samiske Oslo og hjembygda "bare et tastetrykk unna", skriver hun.

Men samtidig klarer ikke alle å følge med på teknologikappløpet:

I løpet av feltarbeidet opplevde jeg også at mange av de eldre i Oslo samiid searvi klaget over at de ikke fikk noe informasjon. Dette skyldtes at det meste av informasjonen skjedde gjennom mail og www.samer.no. Internett var med andre ord nesten en absolutt nødvendighet for å kunne delta i aktivitetene som ble arrangert av Oslo samiid searvi.

Dette er et godt eksempel på hvordan teknologi som innovasjon på et vis snur gamle hierarkier på hodet, der det er de yngre som har tilgang på kunnskap og informasjon, mens de eldre lett faller utenfor fordi de ikke behersker teknologien.

TIDLIGERE OMTALE AV OPPGAVEN:

Del III: Ikke kunnskap om "de andre", men for "de andre"

Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II)

Masteroppgave: Å være same i Oslo (del 1)

SE OGSÅ:

Denise Carter: The Birth of a Cyberethnographer

Denise Carter: Laughing in Cyberspace…or should I say LOL?

Når unge muslimer chatter med imamen - masteroppgave om Internettets betydning for minoritetsungdom.

Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen

Thomas Hylland Eriksen: "Chatkanaler är livsviktiga för att hålla identiteten levande"

- Vi bør fjerne skillet mellom virtuelt og virkelighet

How Media and Digital Technology Empower Indigenous Survival

The Internet. An Ethnographic Approach (Om bruken av nettet for eksil-trinidadere)

samer.no

Infonuorra.no

Astri Dankertsen vil innlede fra sin mastergradsavhandling tirsdag 3.oktober kl 18 på Samisk hus i Oslo

Tendensen er tydelig i mye nyere forskning: Majoritetsstudenter forsker på minoriteter, minoriteter forsker på seg selv. Det gjelder spesielt studier om identitet, migrasjon, urbefolkninger. En stor del av forskningen om samer i Norge f.eks. blir gjort av samer. I masteroppgaven om samer i Oslo skriver Astri Dankertsen (som også har samisk bakgrunn) om samfunnsvitenskapens betydning:

Mange bruker samfunnsvitenskapen aktivt for å forstå sine egne liv, og motsatt bruker sine egne livserfaringer for å kritisere samfunnsvitenskapelige teorier. For mange blir valg av studier, eller valg av oppgaver (...) og lesning av faglig litteratur om samiske forhold en måte å utforske sin egen identitet på. (...)

På denne måten blir ikke vitenskapen kunnskap om "de andre", men også for "de andre", altså for folk selv. Det blir på denne måten en kontinuitet mellom samfunnsvitenskapen og den studerte verden, og en mulighet for de studerte til å selv være en del av definisjonsmakten.

Antropologen legger til:

Og med mine egne samiske aner, er kanskje ikke jeg heller så veldig annerledes enn dem når det kommer til stykke.

Som hun skriver, blir grensene mellom forsker og informant utydelige:

Jeg traff iblant Lisa og Lisbeth i kantinen på Blindern, og selv om vi ikke tilhører samme fag, opplevde jeg at mange av våre samtaler bar preg av en medstudentrelasjon mer enn en forsker-informantrelasjon.
(...)
En del av mine informanter hadde også publisert vitenskapelig materiale selv som jeg kunne lese. (...) Jeg opplevde ofte, som også Cicilie Fagerlid beskriver, at den antropologiske, radikale annerledesheten var fraværende, og at mine informanter var en del av det samme fortolkende fellesskapet som jeg er en del av (Fagerlid, 2005). (...) Skillet mellom den studerende og de studerte er derfor for meg et veldig kunstig skille.

Antropologens samiske bakgrunn var en "viktig portåpner for å komme i kontakt med folk". Mange var nysgjerrig på hvem hun var og forsøkte til og med "gjøre henne "mer" samisk og "en av dem". De mente at hun måtte få seg kofte, gå på samiskkurs og enkelte spøkte også med at hun burde gifte meg med en same, leser vi.

Som mange informanter, var antropologens familie fornorskede samer fra kysten av Vest-Finnmark og har også opplevd å bli beskyldt for å ikke være "ordentlig" same selv.

Innpass i miljøet fant hun via Samisk hus der hun ble satt opp som kafévakt noen lørdager. Slik hadde hun en naturlig rolle som hun kunne bruke til å bli kjent med folk. Etterhvert er hun blitt gode venner med mange av dem, har vært hjemme hos dem, har vært med på kafé, på bar, danskebåttur og shopping.

Men den aller første kontakten med miljøet fikk hun på nettet. Som Astri Dankertsen var også mange av hennes informanter aktive internettbrukere. Nyttig var spesielt www.samer.no, Oslo samiid searvis sider på nettet. "Noen tastetrykk, og jeg var midt i samenes Oslo", skriver hun.

Mer om internett og samisk identitet i del 4!

SE OGSÅ:

Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II)

Masteroppgave: Å være same i Oslo (del 1)

Cicilie Fagerlid: Antropologi uten radikal annerledeshet. Når informantens og antropologens kunnskapsprosjekter konvergerer

De driver med teknojoik, syr kofter med pakistansk stoff, sitter på lesesalen: Det fins nesten dobbelt så mange Oslo-samer enn reindriftssamer. Likevel vedvarer gamle stereotyper. I sin masteroppgave i sosialantropologi viser Astri Dankertsen hvordan samisk kultur fornyes i Oslo - og tradisjonene vedlikeholdes. "I dag kan man like gjerne drikke kaffe latte på samisk, eller være punkesame, som en av mine informanter beskriver seg som", skriver hun.

Rundt 40 000 samer bor i Norge. Kun 2900 av dem (7%) driver med reindrift. Nesten dobbelt så mange samer (rundt 5000) bor i Oslo. Men av en eller annen grunn er det forsket veldig lite på bysamer. Kanskje fordi de ikke er interessante nok? "De er fornorsket, de er ikke ordentlige samer lenger", hørte jeg en tysk antropologiprofessor for en del år siden si mens han viste bilder av samer i Oslo og Tromsø. Astri Dankertsen viser hvor feil slike påstander er (som har vært vanlig før og fortsatt er det delvis i utenlandske publikasjoner). Det er egentlig helt motsatt. Hun skriver:

Mange samer er bosatt i Oslo, og mange høyt utdannete samer har studert ved Universitetet i Oslo, og etter hvert Tromsø. De er utdannet innen det norske utdanningssystemet, og mange bruker i dag sin utdannelse til å fremme det samiske, ved for eksempel ved å jobbe på høyskoler og universiteter, drive med forskning, sitte på Sametinget og drive med politikk, jobbe i departementet med samiske saker, sameland eller ha andre ledende stillinger relatert til det samiske.

Overgangen fra livet i Karasjok eller Porsanger til livet i Oslo er ikke nødvendigvis vanskelig:

Johan Aslak, en mann i syttiårene fra Varanger, sier at den flerkulturelle kompetansen som samer i Oslo er nødt til å beherske, også er en gammel, verdsatt, samisk kompetanse. Det å kunne omgås mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn, og beherske kodene i ulike situasjoner, var en nødvendighet og en dyd, påstår han. Finnmark har alltid vært et flerkulturelt fylke. (...)Derfor ser han ikke det som et problem at man må tilpasse seg til en viss grad i Oslo også.

Det kan faktisk være en fordel å være same i en storby:

Mange samiske kunstnere lever og virker i Oslo, en viktig arena for å vise frem det de driver med, samt markedsføre det samiske på en måte som i aller høyeste grad er urban og moderne. Mange av disse bruker Oslo som arena fordi stedet de kommer fra, blir for lite, og fordi de kan nå et større publikum i Oslo. Her kan de også treffe andre likesinnete som driver med noe av det samme som de gjør uten å være samiske. I byen er det også en fordel å være annerledes, og samspillet mellom samisk tradisjon og innovasjon er følgelig noe som ”selger”.

Mange arrangementer som antropologen har vært med på er en kombinasjon av tradisjon og innovasjon. De er samiske, men deres uttrykksform er typisk for byen, skriver hun:

Et eksempel på dette er koftewalken som ble arrangert under vinterfestivalen i 2005. Her ble det visst frem kofter (...) Ordet koftewalk er i seg selv et eksempel på innovasjon i forhold til det samiske, der man kombinerer ordet kofte med moteverden og catwalkbegrepet. Under Samisk vinterfestival er det også konserter, som Intrigue i 2005, et samisk metalband, eller teknojoikeren Per Tor Turi.

Hun nevner flere eksempler på nyskaping når det gjelder kofter:

Marit fortalte at hun hadde kjøpt stoff på Grønland i Oslo, og koften hennes var i blått og gult, blankt brokadestoff som lignet på stoffet brukt i indiske sarier. Siv-Karin, en livlig femtiåring fra Varanger, hadde miniskjørtkofte.

En mann i tredveårene hadde en svart kofte som han gjerne kalte for satanistkoften sin, på grunn av dens svarte farge, noe som også gjerne forbinnes til satanisters klesstil.

Mange samer i Oslo, skriver Dankertsen, lever et liv der de "hopper mellom å være norsk og samisk". I norske sammenhenger kan de gjerne fremstå som norske på lik linje med de andre norske:

Den moderne byen gjør at man i større grad er nødt til å oppsøke etniske situasjoner og foreninger for å kunne leve ut denne siden av seg selv. Mange uttrykker at de synes det er fint at det er et Samisk hus nå hvor man kan komme og møte andre samer, og snakke samisk, noe man ikke alltid har muligheten til i det daglige livet.

Men det fins en stor variasjon. Det fins - som hun skriver - både "praktiserende" og "ikke praktiserende" (og de "tilbakevendte", såkalte "identitetsmigranter"). Selv om det er mye mer akseptert å være same enn for 30 år siden, fins det fortsatt en del samer som skjuler sin bakgrunn, spesielt mange voksne og eldre fra kysten. Mange av disse lever til daglig som nordmenn i Oslo, har giftet seg med nordmenn og har norske barn.

Å være same, eller å "bli" same, er for mange i en viss grad basert på valg. Noen velger det bort, andre prøver å "lære" å være same gjennom å gå på kurs bl.a. Noen har blitt "mer" same etter flyttingen til Oslo. I Oslo tilbringer en jo mer tid med folk som ikke er samer, og er nødt til å svare på spørsmål om bakgrunnen sin og blir derfor mer bevisst, skriver hun.

Men flere informanter peker på at de ikke definerer seg kun som same og at andre identiteter (kvinne, sosialdemokrat, kristen etc) er like viktige. I tillegg har det å være moderne same også et globalt aspekt: En føler solidaritet med andre urfolk i andre land. Dette ser en blant annet på festivaler som Riddu Riddu.

Mye av diskrimineringen samer opplever i Oslo, mener Astri Dankertsen, skyldes mangel på kunnskap om hva det vil si å være moderne same:

Mange uttrykker også puristiske, stereotypifiserende og eksotifiserende holdninger til hva det vil si å være same, og glemmer lett hvordan moderne samer i Oslo lever. Som Gro Ween påpeker at fra et majoritetsperspektiv er ofte urfolks rettigheter knyttet til en forståelse av autentisitet og annerledeshet, og at bare urfolk som lever på det majoriteten oppfatter som tradisjonelt viss, har krav på spesielle rettigheter (Ween, 2005).

Dessuten dominerer statiske forestillinger om etnisitet - at man ikke kan være både-og. Dette viste bl.a. flaggsaken:

Per Ditlev-Simonsen sa at det er det norske som skal markeres på 17. mai, og derfor kan ikke det samiske flagget brukes (NRK, nyheter, 2005). Imot dette uttalte mange [samer ]at man kan være samisk og samtidig norsk statsborger, og at det samiske flagget også er et offisielt norsk flagg. Det er altså ulike oppfatninger om hva det vil si å være norsk, og hva det nasjonale fellesskapet innebærer og inneholder.

Antropologen har selv samiske aner. Hva betyr dette for feltarbeidet? Dette aspektet mye mer i del 2 av omtalen av denne oppgaven om et par dager.

Oppgaven er ikke på nett. Se også tidligere omtale: Masteroppgave: Å være same i Oslo eller alle nyheter om samer

Astri Dankertsen vil innlede fra sin mastergradsavhandling tirsdag 3.oktober kl 18 på Samisk hus i Oslo

OPPDATERING: Del 3 og 4 av oppgavens oppsummering:
Ikke kunnskap om "de andre", men for "de andre"
Internett - samenes og antropologens beste venn

Microsoft-antropologen Anne Kirah snakket igår på et IT-seminar i Norge, melder digi.no. Hun sa noe lignende som to uker siden i USA: Morgendagens voksne vil aldri jobbe fra 9 til 4. Dette skyldes den nye datateknologien. Hun betegnet dagens unge som "Digital natives":

Lynmeldinger, e-post, telefoner og smarttelefoner gjør oss tilgjengelig døgnet rundt, og vi kan i prinsippet jobbe hvor som helst og når som helst. Dette vil også forandre jobbmønstre. Framover kan det bli vanskelig å få folk til å være på jobb mellom 9 til 17. Kirah snakker om dagens unge som vil ha fritid til å jobbe fleksibelt, og som går under betegnelsen «Hopper Offers».

Dette er personer som kanskje velger å jobbe tre dager i uken, og heller «leases» inn ved behov. De teknologiske hjelpemidlene kan nettopp gjøre en slik arbeidsform mulig.

– Vi kan like det eller ikke, men bedrifter kan miste de smarteste hodene dersom man ignorerer denne trenden, mener hun.

Også foreldre må akseptere at unge jobber annerledes og med flere ting samtidig og både sender lynmeldinger, hører på MP3-spilleren og gjør lekser samtidig, sier hun.

>> les hele saken på digi.no

SE OGSÅ:

Interview with Microsoft anthropologist Anne Kirah: Let people be online at work or risk losing stuff!

Antropologer og sosiologer gir Microsoft ny innfallsvinkel til brukervennlighet

Popular IT-anthropologists: Observe families until they go to bed

IT-bransjen vil ha antropologer

Anne Kirah: - Vi bør fjerne skillet mellom virtuelt og virkelighet

Nå blir antropologisk produktutvikling - også kalt designantropologi - mer og mer populær i Skandinavia

Ser imponerende ut! Utstillingen "Sápmi – en nasjon blir til" som ble åpnet ved Tromsø museum i 2000 er nå i sin helhet tilgjengelig på nett. En kan lese utstillingstekstene og la seg i en video føre gjennom utstillingen. Dessuten er tekstene sortert etter tema, f.eks kvinnebevegelsen, Altasaken eller musikk.

Tromsøflaket skriver:

Tromsø Museum dekker ikke bare et kunnskapsbehov i det norske skolevesenet, museet når også ut med samenes historie til hele verden. Derfor planlegges det også en engelsk versjon av nettstedet. I dag finnes informasjonen både på samisk og på norsk.

Nettsatsinga inkluderer over 60 ulike tema fra samenes nasjonsbygging og viser 17 videosnutter med sentrale samiske personer.

Bakgrunnen for satsinga er blant annet at nye læreplaner i skoleverket vektlegger samiske tema i langt sterkere grad enn tidligere, og behovet for læremidler er stort.

>> besøk nettutstillingen "Sápmi – en nasjon blir til"

SE OGSÅ:

Samene ut til alle: Alle i videregående skole er pålagt å lære mer om samene. Tromsø Museum har samlet nødvendig kunnskap på Internett (Aftenposten, 18.9.06)

Mina Hauge Nærland skriver i Dagbladet Magasin om prostitusjon på Cuba: "I Havana er sex blitt salgsvare og kjærlighet et knapphetsgode." Hun siterer antropologen Siv Elin Ånestad som har skrevet hovedoppgaven "Tourism and the Politics of the Body in Cuba. Male and female sexualized strategies":

Antropologen Siv Elin Ånestad beskriver det kubanske samfunnet som et samfunn preget av «matrifokalitet» - av at kvinnene har hovedansvaret i familien og for barna. Samtidig er skilsmisser og bytte av partner svært vanlig, og abort lett tilgjengelig. Forhold kan være svært ustabile, og kvinnene sitter ofte igjen med eneansvaret for å oppdra barn. I en svært presset økonomisk situasjon kan en turist være løsningen.

- Når kubanerne virker så lett tilgjengelige, er det fordi de bruker det de har, seg selv og kroppen sin, for å skape seg en fremtid. Moralske grenser er noe man må ha råd til å opprettholde, mener hun.

(...)

- Da fattigdommen begynte å herje som verst måtte de sosialistiske idealene vike mer og mer for individuelle løsninger. Når den enkelte kjemper for å bedre sin situasjon, blir det materielle nytteaspektet ved enhver relasjon avgjørende. Økonomisk utrygghet har ført til tap av tillit i samfunnet, også i de nære relasjonene mellom venner og kjærester. Kjærlighetsforhold går på bekostning av mer pragmatiske allianser, mener hun..

Dagbladet linker til Ånestads tekst Når sex trugar (oppdatert link). Der skriver hun:

I løpet av mitt sju månadar lange feltarbeid i Havanna, snakka dei kubanarane eg blei kjend med mykje om korleis dei moralske normene i samfunnet verkar å ha gått i oppløysing. Teikn som kan peika i denne retninga er at turistprostitusjon, hyppige partnarbytte, utroskap og abort har blitt meir utbreidd i løpet av nittiåra. Viss det Cuba har opplevd dei siste åra kan seiast å vere ein moralsk nedtur, har fattigdom mykje av skylda.

(...)

Mange drøymar om å bli saman med ein utanlandsk turist som har pengar og kan gje dei ein sjanse til å reisa ut av Cuba. Derfor er det ein glidande overgang mellom prostitusjon og det å kontakte turistar for å finna seg utanlandske kjærestar. Men det er ikkje berre turistane som uroar seg over sin kubanske kjærast sine økonomiske interesser; også kubanarar med litt meir pengar enn resten, er opptekne av dette. Fattigdom har gjort at sex blir salsvare, og kjærleik og tillit knappe godar.

>> les hele saken i Dagbladet

SE OGSÅ:

Postorderbrudar automatiskt inga offer menar antropologistudent

Thailendere velger selv prostitusjon

- Trenger nye perspektiver i prostitusjonsdebatten

Glassfassader og glassvegger, åpne kontorlandskap, ledere snakker om åpenhet og flate strukturer. Men i kjølvannet av den visuelle åpenheten følger nye former for avgrensning og kontroll, sier antropolog Marie Stender. Hun har gjort feltarbeid i et finanshus, en konsulentvirksomhet og en fagforening. Funnene har hun publisert i oppgaven "Om at bo i glashus", melder Magisterbladet.

Hun sier:

Man kan ikke gå ud fra, at fordi man river vægge ned, så forsvinder de sociale og magtmæssige skel. Der er ikke noget underligt i, at der er grænser og hierarkier på en arbejdsplads. Det interessante er, at det for tiden skal se ud, som om der ikke er det.

For mens ledelser preker åpenhet og synlighet, brukes et overflod av teknisk utstyr til å kontrollere medarbeidernes bevegelser. Disse glasshusene er utstyrt med overvåkningskameraer, magnetiske følere og elektroniske lås.

Selv om mange medarbeidere trives i åpne kontorlandskap, sliter mange med å være synlig hele tida og bli kikket over skulderen.

Antropologens konklusjon:

Med til åbenhedens dogmatik hører ledelsens forventning om, at også medarbejdernes facader skal være mere gennemsigtige. Der er en klar sammenhæng mellem den arkitektoniske åbenhed og moderne managementteorier om det hele menneske, der ikke trækker skarpe grænser mellem arbejdstid og fritid, mellem pligt og lyst eller mellem det offentlige og det private".

>> les hele saken i Magisterbladet

>> Intervju med antropologen i magasinet Turbulens

Marie Stender har publisert to artikler på nett: Under jorden
Noter fra den parisiske metro og En Diamant slibes til. Et selvrefleksivt essay om det nye Kongelige Bibliotek i København (skrevet sammen med Mads Pihl og Jacob Rasmussen)

OPPDATERING: >> Intervju i Weekendavisen: Den usynlige ligusterhæk

SE OGSÅ:

Fengslende frihet - GEMINI om det nye arbeidslivet

Farlig kunnskap: Tian Sørhaugs Managementalitet og autoritetenes forvandling

Antropolog undersøger lederkulturen i kommunen

Hvorfor skal bare kvinner vaske klær? Younas gjør opprør med foreldrenes tradisjonelle arbeidsdeling. Sondre har forkastet sitt tidligere syn på homofili. Og Mohammed syns ikke lenger at det er umannlig å trille barnevogn. Migrasjon endrer oppfatninger av kjønnsroller. Religionsviter Elise Skarsaune har nettopp levert en av de første vitenskaplige arbeidene om muslimske menn.

Mennene – de fleste fra Midtøsten og Nordafrika – stilte velvillig opp til intervju om mannsroller, mannsidealer og sharias ordning av forholdet mellom mann og kvinne. De syntes det var viktig at ikke alle forsker på kvinner.

>> les intervjuet med Elise Skarsaune

>> last ned oppgaven "Mann og muslim i 'Likestillingslandet'. En studie av maskulinitetsforestillinger blant muslimske menn i Oslo"

PS: Jeg har skrevet en sak om oppgaven for avisa Utrop. Jeg skal legge den ut i løpet av uka. 10.9.06: >> les den på utrop.no

SE OGSÅ:

Hvem er innvandrermannen?

Intervju: Unni Wikan med planer om ny bok om innvandrermenn, ære og verdighet

Pakistanske menn - styrt av etnisitet?

Fødselratene synker i Europa. En gruppe av ti kvinnelige antropologer har gått på feltarbeid i flere europeiske storbyer for å få svar. Resultatene er publisert i boka Barren States. The Population Implosion in Europe og Weekendavisen oppsummerer den for oss:

Deres studier viser, at mange unge europæere tilsyneladende har tilføjet et helt nyt livsafsnit mellem barndom og familieliv. En periode, som er dedikeret til at skabe en selvstændig identitet gennem rejser, studier og eksperimenter med seksualitet og parforhold. I denne livsfase er børn ikke ønskede, for personlig frihed er det altoverskyggende ideal. (...)

Men det dreier seg ikke bare om frihet. Lave fødselstall har også med den nye økonomiske og politiske situasjonen å gjøre.

Om Spania leser vi:

»Hvorfor skulle jeg flytte hjemmefra, jeg lever på et femstjernet hotel,« svarer en ung spanier, da antropologen Carrie B. Douglass undrer sig over, at spanske unge bliver boende hjemme, til de er langt oppe i tyverne. De ønsker ikke økonomisk uafhængighed af deres forældre, men vil nyde den første fase af deres voksenliv uden forpligtelser. I stedet for at bygge rede, bruger de spanske unge deres tid på at skabe sig en plads på et arbejdsmarked, hvor konkurrencen om de prestigefyldte akademikerjobs er hård.

Noe lignende oppdaget antropolog Rebekka Nash under sitt feltarbeid i Praha:

Her har de unge tjekker travlt med at etablere sig i et samfund, som efter kommunismen byder på flere muligheder for succes, men også på større og dybere faldgruber end nogen sinde før.

Men kanskje heller ikke uviktig er mediene som "fejrer »singlen«".

I Italia og Hellas er det den krevende morsrollen som fører til lave fødelstall:

Det arbejdsskrævende moderskabsideal, som også inkluderede snævre idealer om madlavning, rengøring og generel selvopofrelse for børnenes skyld, ser Krause som en væsentlig grund til, at de italienske kvinder fravalgte moderskabet eller nøjedes med at få en enkelt hvidklædt bambino. Hun mødte gang på gang italienske kvinder, som beskrev sig selv, som alt for nervøse til at få børn.

(...)

»I gamle dage var børn en hånd til arbejdet, i dag er et barn en krop, der skal have tøj og en mund, der skal have mad,« kommenterer en græsk bedstemor. Den gode græske mor skal ikke længere føde arbejdskraft til familielandbruget, men i stedet opdrage børn, som kan udvikle sig til storbyens succesfulde voksne. Det kræver penge til tøj, privatskoler og videreuddannelse i udlandet. Og det betyder paradoksalt nok, at mens Grækenland bliver rigere og rigere, føler flere og flere grækere, at de ikke har råd til at få mere end et barn.

Antropologene har også vært på feltarbeid i Norge. Norske kvinner, får vi vite, balanserer mellom motstridende idealer: familie og krav til personlig suksess:

»Når du er i de tidlige tyvere, skal du ikke indrømme, at du vil have børn. Du skal i hvert fald ikke sige, at det er det eneste, du vil. Når du så er blevet ældre og har gjort en masse ting, så bliver det pludselig naturligt, at ville have familie. Så er det mærkeligt, hvis du siger, at du ikke vil have børn. Det er en balancegang,« siger en ung norsk kvinde til Malin Noem Ravn.

Men likevel:

Trods de faldende fødselsrater viser antropologernes feltarbejde, at moderskabet stadig er en naturlig og vigtig del af et vellykket kvindeliv i europæernes bevidsthed.

>> les hele saken i Weekendavisen

OPPDATERING:

Europas befolkning imploderar: Varför medelklassen i Spanien och en rad andra europeiska länder valt bort barn framgår av det etnologiska fältarbetet i boken ”Barren States” (Svenska Dagbladet, 30.1.07)