antropologi.info-intervju med Christine M. Jacobsen
Unge norske muslimer har et annet forhold til islam enn de eldre. De praktiserer en transnasjonal islam som er satt sammen av tradisjoner fra flere land. De vender seg til Islam som "flerkulturelle" og ser seg som brobygger mellom ulike muslimske miljøer og mellom muslimer og ikke-muslimer. Og de deltar i økende grad i debatter om Islam som tidligere var forbeholdt en religiøs elite.
|
|
Christine M. Jacobsen. Foto: Privat
|
Dette får vi vite i doktoravhandlingen "Staying on the Straight Path: Religious Identities and Practices among Young Muslims in Norway" som sosialantropolog Christine M. Jacobsen forsvarte for få uker siden ved Universitetet i Bergen.
Forskningen i to muslimske ungdoms- og studentorganisasjoner i Oslo reiser en rekke kunnskapsteoretiske spørsmål, peker hun på i et intervju med antropologi.info: Hvilke elementer ligger fast i religionen? Hvilke elementer er det opp til den enkelte selv å gjøre seg opp en mening om?
Nye transnasjonale perspektiver er nødvendig i studier av islam, mener hun.
antropologi.info: Du skriver om en hilsen fra informantene dine ved siden av PCen din. Til tross for mye forskning om islam og negativ fokus på muslimer i mediene har det altså vært lett for deg å vinne tillitt og få innpass i miljøet?
Christine M. Jacobsen: Ja, jeg opplevde de unge jeg intervjuet som veldig åpne og de muslimske ungdomsmiljøene jeg gjorde feltarbeid i som meget inkluderende. Flere av de jeg ble kjent med holder jeg fortsatt kontakt med. Åpenheten i Oslo sto i kontrast til mitt tidligere feltarbeid i Marseille hvor jeg opplevde en større grad av mistillit til forskere og representanter for det offentlige. I forstedene hvor jeg jobbet i Marseille var dette mistillitsforholdet påfallende - de unge i Marseille var mye mer marginalisert både sosio-økonomisk og som religiøs minoritet enn de jeg jobbet med i Oslo. Også i Marseille opplevde jeg imidlertid å få innpass etter hvert.
Både i Oslo og i Marseille opplevde jeg at de unge nettopp på grunn av det negative fokuset på islam og muslimer i media ønsket en mulighet til å presentere et annet bilde av seg selv og de miljøene de var del av. De unge jeg har jobbet med har ikke bare vært mine ”forskningsobjekter”, men har hatt viktige innspill av praktisk, metodisk og analytisk art å komme med underveis i forskningsprosessen. Det at jeg inkluderte de unge i forskningsprosessen gjennom å være lydhør for slike innspill og å åpent diskutere mine hypoteser med dem tror jeg har vært avgjørende for den åpenheten jeg har møtt.
Fikk feltarbeidet deg til å endre syn på en del ting / noe som overrasket deg?
Det at man endrer syn på ting eller blir overrasket er et vanlig “plot” å bruke når man ønsker å utfordre stereotype forestillinger, men i virkeligheten er man gjerne både godt forberedt og åpen og utforskende når man drar på feltarbeid slik at man ikke nødvendigvis blir særlig overrasket når stereotypiene ikke stemmer.
Når det er sagt var det selvsagt en rekke ting jeg fikk en bedre forståelse av underveis. Det som kanskje tok lengst tid for meg å få et grep om var hvordan unge ”praktiserende” muslimer jobber med seg selv og hvordan deres religiøse praksis ikke bare handler om å overholde religiøse plikter, men også bidrar til å forme selvet som et etisk subjekt.
Gjennom å se på ulike religiøse praksiser, og hvordan de unge reflekterer om disse, ble jeg mer og mer interessert i å utforske hvordan de unge forholdt seg til seg selv og andre, og hvilken rolle islam, men også andre diskurser spilte i den sammenhengen. Dette betyr ikke at jeg fant ut at islam betydde mer enn jeg først hadde antatt, man at det tok tid å bli tilstrekkelig lydhør overfor hva islam betydde for de unge selv.
Du skriver at det har vært lite forskning på unge muslimer. Har du oppdaget store forskjeller mellom unge muslimer og imamer ang. holdninger til islam?
Det er helt klart at unge muslimer forholder seg til islam på en måte som er preget blant annet av deres alder, generasjon og det at de har vokst opp i Norge. Når dette er sagt er unge muslimer selvsagt ingen enhetlig gruppe, og de jeg har skrevet om er ikke representative for unge muslimer som sådan. Jeg valgte å fokusere på unge som gjennom deltakelse i muslimske ungdoms- og studentorganisasjoner var aktivt engasjert i å definere islamske tradisjon, muslimsk identitet – og hvilke former disse skal og bør ta i fremtiden.
De unge påpekte ofte selv distansen de følte til imamer som de anså som mer knyttet til hjemlandets kulturelle tradisjoner enn dem selv. Denne distanseringen gjaldt også den såkalte ”foreldregenerasjonen”. De unge la vekt på at de selv nærmet seg islam med utgangspunkt i at de var ”flerkulturelle”, noe som innebar at de så på seg selv som ”brobyggere” mellom ulike muslimske miljøer og mellom muslimer og ikke-muslimer i det norske samfunnet. De oppfattet også sin egen religiøsitet som mer refleksiv og ”autentisk” enn foreldregenerasjonens. Det å være posisjonert “mellom” ulike sosiale, kulturelle og religiøse tradisjoner og fellesskap gjorde at de unge anså det som nødvendig å skape nye former for tilhørighet og sosiabilitet der det å være muslim ikke sto i motsetning til det å være norsk. På denne måten var deres muslimske identitet og praksis “underveis” mot noe ennå ikke definert.
Også i foreldregenerasjonen og blant imamer finnes det imidlertid stor variasjon i holdninger til islam. Etter hvert er også unge som har vokst opp i Norge i ferd med å innta nye roller i moskeene og de mer etablerte muslimske institusjonene, også som imamer, selv om dette fortsatt er unntakene. Hvilke endringer som eventuelt følger av dette blir det interessant å følge med på. Men den norske debatten tilskriver imamer nok mer autoritet enn det de egentlig har, ikke minst blant ungdom. De yngre forholder seg til en hel rekke av islamske kunnskapskilder og autoriteter ved siden av imamene, fra de religiøse tekstene til muslimske intellektuelle og lærde på internett.
Du skriver at informantene dine har gått over til å praktisere en transnasjonal islam som er satt sammen av elementer/tradisjoner fra flere land. Innebærer det samtidig en homogenisering av islam?
Det innebærer samtidig en individualisering og normativisering av islam: Hver enkelt person må i økende grad forholde seg og ta stilling til et mangfold av islamske tradisjoner som både er transnasjonale og lokalt forankret.
Spørsmål av normative karakter om hva islam “egentlig” er – hva som er korrekt forståelse og praksis – blir mer avgjørende å ta stilling til ettersom dette ikke er entydig definert av kollektiv sosial praksis. Hva som er sant og riktig må defineres i møtet mellom ulike islamske tradisjoner og med andre religiøse og sekulære tradisjoner.
Helt konkret kan det være slik at en som har lært en bestemt måte å be på hjemme oppdager at kameraten hans som også er muslim ber på en annen måte. Spørsmålet oppstår da hvorvidt den ene av disse to måtene er riktigere enn den andre, eller om det finnes flere måter å be på som alle er like riktige. Slike spørsmål oppstår oftere i en pluralistisk kontekst hvor ulike islamske tradisjoner møtes, og unge muslimer deltar i økende grad i normative debatter som tidligere var forbeholdt en religiøs elite.
Dette reiser en rekke spørsmål av kunnskapsteoretisk art angående for eksempel hvem som har autoritet til å tolke islam, hva som er forholdet mellom “tro” og “kunnskap”, og om hvilke elementer som ligger fast i religionen og hvilke elementer det er opp til den enkelte selv å gjøre seg opp en mening om. Innenfor rammen av de muslimske ungdoms- og studentorganisasjonene ble spørsmålet om hva det å leve som en muslim innebærer og hvem som har autoritet til å definere dette ofte aktualisert, og selv om disse arenaene var veldig pluralistiske og inkluderende med hensyn til tilnærminger til islam så oppstod det tidvis konflikt.
Read more »
I sin
Siste kommentarer