Folk flest i Tsjekkia er langt mindre opptatt av mattrygghet og sunn mat enn media og politikerne. Gleden ved å lage maten på eget kjøkken er viktigere ifølge sosialantropolog Haldis Haukanes. Hun holder på med et post.doc.-prosjekt som heter ”Mat, kjønn og miljø i det austlege sentral-Europa”, skriver På Høyden.

Hun sier:

– Eg trudde folk ville vere meir opptatt av forureining, sjukdomar spreidd gjennom mat og så vidare. Særleg under førebuingane til EU-medlemsskap var det mykje meir fokus på desse spørsmåla i media. Men slik opplevde eg det ikkje, det einaste som kom opp som viktig tema hos informantane mine var faren for kugalskap.

Men hun oppdaget store forskjeller blant folk i disse spørsmål, spesielt mellom generasjoner: De unge kvinnene var mer opptatt av å lage sunn mat enn de eldre.

Hun forteller ikke om menn som lager mat.

>> les hele saken i På Høyden

Haukanes har tidligere skrevet mer om prosjektet sitt, se Den vanskelege maten (UiB Magasinet)

Antropologen disputerte i 1999 med avhandlinga «Grand Dramas - Ordinary Lives. State, Locality and Person in Post-Communist Czech Society»

SE OGSÅ:

"Trygghetsfiksering": Mattrygghet fremfor ernæring?

Intervju med Runar Døving: Hva er matens etiske budskap og innhold?

Advarer mot trygghetsfundamentalismen: Overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet.

"Hottentotter utvist fra norsk litteratur" skrev Dagbladet for en uke siden og for en måned siden leste vi Pippis pappa ikke negerkonge lenger og Negerkonge på attføring. Antropologene Thomas Hylland Eriksen og Monica Five Aarset forklarer hvorfor neger og hottentotter er begreper som burde kastes på historiens berømte skraphaug:

Thomas Hylland Eriksen bruker blant annet en analogi:

Sett nå at flertallet av befolkningen mente at ordet "haltepink" var en grei og nøytral betegnelse på folk som var avhengige av krykker, eller at det var ok å omtale overvektige personer offentlig som "vraltende fleskeberg". Om de haltende og overvektige protesterte, kunne majoriteten bare, med eller uten støtte fra Finn-Erik Vinje, bedyre at disse ordene hadde lang fartstid i det norske språk og alltid hadde vært nøytrale. Haltepinkene og fleskebergene hadde med andre ord ingen ting de skulle ha sagt.

>> les hele teksten på Hylland Eriksens hjemmeside

Andreas Wiese i Dagbladet skriver noe lignende og legger til at en har forandret tekster tidligere også:

Og selv forsvarere av «neger»-ordet vil neppe argumentere entusiastisk for bruken av «idiot» eller «åndssvak» når det gjelder utviklingshemmede. Der aksepterer alle lettere at tida har passert ordbruken. Språk er en sosial avtale mellom sender og mottaker.

(...)

Tekst-purister huske at redigering av tekst til framførelse er noe som gjøres daglig på alle norske teatre. Den som tror hun ser en ordrett Ibsen eller Holberg på et norsk teater i dag, tar svært feil. Tekstene er kontinuerlig modernisert, også i utgavene som står hjemme i folks bokhyller.

Levende kultur er kultur som utvikler seg i forhold til sin tid. Skjer ikke dette, vil tekstene før eller seinere bli stående som museale kuriosa.

I sin oppsummering av negerdebatten peker Monica Five Aarset på en tekst av Asta Busingye Lydersen som er overrasket over at ’Hoa Hottentott’ fremdeles blir spilt for norske barn i år 2006. Asta Busingye Lydersen skriver:

Selv er jeg opptatt av at barna mine skal kjenne tradisjonell norsk og skandinavisk barnelitteratur, men opplever ofte en indre konflikt på grunn av menneskesynet disse gamle bøkene og sangene forfekter.

Jeg som svart mor har to valg: Enten la være å lese disse gamle tekstene for mine barn – eller lese dem og spontanredigere underveis. Jeg omformulerer setninger, og vrir og vender på teksten fordi jeg ikke vil at barna mine skal spørre: ’Mamma, hva er en neger? Hvorfor må han hvite mannen bestemme over dem?’ Og jeg vil i hvert fall ikke at de skal spørre ’Mamma, hva er en hottentott?’

>> les hele teksten Om negerkonger, hottentotter og hvite prinsesser av Asta Busingye Lydersen

Hun siterer fra Amani O. Buntu sin tekst "Når du er så svart at alt bare blir sint":

"Hvem har rett til å bestemme at rasisme egentlig ikke er et så stort problem i Norge? Med hvilken rett kan noen påstå at rasismen ikke er så synlig, og stort sett skyldes uvitenhet? Hvem har rett til å klistre forenklende merkelapper på personer? Og ta for gitt at deres forståelse er universell? “Minoritetsjente”. “Etnisk gruppe”. “Flerkulturelle ungdommer”. “Bindestreksbarn”. Ord som svarte mennesker ikke identifiserer seg med. Men som fungerer så bra for de hvite som ønsker å kategorisere slik at verden ser enklere ut.

Monica Five Aarset skriver:

Jeg har hatt flere samtaler med en venninne fra USA som for tiden bor i Norge. Hun opplever Norge som et til tider ganske så rasistisk samfunn, og hun mener at det norske samfunnet har et lite bevisst forhold til denne rasismen. Vi har snakket om hvorfor det er slik, og hva som eventuelt skiller Norge fra andre samfunn. Jeg mener at noe av grunnen kanskje kan være at "Norge"/"nordmenn" aldri har behøvd å ta et oppgjør med sin rolle/deltakelse i/påvirkning av/fordeler av slavehandel, kolonialisering, osv.

>> les hele teksten: "Neger"-debatten og "Norges kulturarv"

Passende også hennes tekst om norske skolebøker "-Overser det flerkulturelle" og Etnisitet og kjønn i barneTV der hun blant annet kritiserer NRKs julekalender. Hun siterer medieviteren Nazneen Khan-Østrem som skriver:

"Norsk film og norske fjernsynsserier har på sin side definitivt ikke klart å endre noe som helst de siste årene. Pakistanere er i all hovedsak gangstere og gifter konsekvent bort døtrene sine."

Antropologen er enig:

I Jul i Svingen kan selvfølgelig ikke pakistanske Atif gå på ski, og hvorfor må togbetjenten Arun i Postman Pat snakke gebrokkent norsk?

SE OGSÅ:

Hva feirer vi? I 1905 lærte barn at tatere, negere og samer var lavtstående

Racism: The Five Major Challenges for Anthropology

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen

Rasetenkning i Språkrådet?

Hvordan har misjonærene påvirket nordmennenes verdensbilde?

- Historiefaget er etnosentrisk

Ogsaa vi, naar det blir krævet … Ny bok om skolebøker og nasjonsbygging

Marianne Gullestad: Normalising racial boundaries. The Norwegian dispute about the term 'neger'

Marianne Gullestad: Blind Slaves of our Prejudices: Debating 'Culture' and 'Race' in Norway

(PS: Som en ser holder jeg fortsatt på med å ta igjen etter jul/nyttårspausen)

En del muslimske lesber og homser gifter seg med hverandre for å ivareta æren og for å kunne utfolde sin seksuelle identitet bak fasaden, skriver Unni Wikan i en kronikk i Aftenposten. Homoseksualitet blant menn er utbredt og akseptert i mange muslimske samfunn, men tabubelagt som sosialt tema.

Antropologen begynte å interessere seg for homoseksualitet blant muslimer for 30 år siden da hun gjorde feltarbeid i det sørlige Arabia, forteller hun:

Her, i et strengt kjønnssegregert samfunn, kom jeg uforvarende over følgende fenomen: en del menn som beveget seg ubesværet blant kvinner uten burka, og som ved bryllup sang med kvinnene, mens menn var musikanter.

De inngikk i en egen rolle, kalt khanith (fra arabisk for kvinnelig, svak) og sto tydelig frem i landskapet: Med pastellfargete kjortler (motsatt mennenes hvite), og kvinnelig mimikk og stemmeleie. Seksuelt inntok de den passive rollen i homoseksuelle relasjoner. Sosialt var de akseptert.

Khanith kunne gå inn og ut av rollen. Hvis en khanith ønsket å gifte seg, kunne han gjennomgå en sosial forvandling. Klarte han å deflorere (penetrere) bruden på bryllupsnatten, ble han der og da en mann sosialt sett. Kvinner måtte nå ha på burka foran ham.

>> les hele kronikken i Aftenposten

SE OGSÅ:

"Populært studium": Nyrevidert pensum i homoforskning

Kristne om hijab, sex og homofili

Intervju: Unni Wikan med planer om ny bok om innvandrermenn, ære og verdighet

Antropolog Long Litt Woon skriver kritisk om medias dekning av statsborgerseremonien: "Føler du deg norsk nå?" var en gjenganger i mediedekningen av seremonien:

For mange "gamle" nordmenn, er norsk identitet en fast størrelse. Derfor får vi som er "nye" nordmenn ofte spørsmål om vi er blitt norske eller i alle fall "mer norske". Det som forblir usagt, er en antagelse om at mer norskhet gir mindre plass til andre identiteter, i mitt tilfelle malaysiskhet.

Hun mener at det ikke bare er hva nye nordmenn føler som er interessant, men også hva de "gamle" føler om de "nye". Hun minner om "ydmykende oppmøter hos politiet for å få fornyet oppholdstillatelsen" og må derfor konkludere at for henne "var en av de beste tingene med å bli norsk statsborger å slippe å møte opp årlig hos Politiets utlendingsseksjon".

Både interiørarkitekturen og saksbehandlingsrutinen er lagt opp til å få brukerne til å føle seg liten, usynlig og lite velkommen. Det er lite som vekker gode følelser for Norge hos Politiets utlendingsseksjon. (...) Det er dagliglivets møter før og etter seremonien som kan få nye nordmenn til å føle seg norske.

(hun glemmer ventetiden: det tok alltid rundt tre timer før det var min tur)

>> les hele teksten i Aftenposten

Mediedekning

Aftenposten: Lovet troskap til Norge

Bergens Tidende: Ble ønsket velkommen som norsk statsborger

"Som norsk statsborger lover jeg troskap til mitt land Norge og det norske samfunnet, og jeg støtter demokratiet og menneskerettighetene og vil respektere landets lover." Dette må de nye nordmenn love.

Jeg ville aldri avgitt et slikt løfte. Som Knut Olav Åmås skrev tidligere:

Er det mer servilitet Norge trenger? Lojalitet mot "samfunnet" er et svik mot demokratiet, skrev Hans Fredrik Dahl nylig. Det bærer i seg større lojalitet, dypere troskap å være en kritisk samfunnsborger. Individualismen hylles, men til syvende og sist er Norge et knallhardt konsensussamfunn der meninger endres i takt. Og det finnes en maktnaivitet som alltid tror at staten og myndighetene er på innbyggernes side.

IMDI (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) har laget en informasjonsside om statsborgerseremonien der en også kan laste ned gaveboka til de nye nordmennene (last ned del 1 og del 2). Bloggeren Inanna (en anonym antropolog) har tatt en kjapp titt og oppdaget en del skjulte budskaper:

- For all del - ikke reproduser dere slik at dere gjør landet helt ugjenkjennelig fargemessig eller på annet vis. Husk - deres menn kan være hjemme så kan deres kvinner komme seg ut for å vaske rumpene til våre eldre og våre barn.

- Vi er snille og lar dere få lov til å bli i landet men husk å være fornøyd og ikke klag. Vi liker ikke sutring og utakknemlighet i dette landet.

- Ja vi elsker dette landet som er overbevist om at menneskerettigheter og demokratiske prinsipper er begreper alle er enige om betydningsmessig og som er særnorske fenomener.

>> les hele innlegget: "Velkommen som ny statsborger"

Sistnevnte ble også tatt opp under et av innleggene under seremonien ifølge IMDI:

Festtaler i Vest Agder, integreringsrådgiver Loveleen Brenna, har indisk familiebakgrunn, men har selv trått sine barnesko i Kristiansand.
- Mange er opptatt av å understreke det norske samfunnets humane og liberale verdier. Til det sier jeg noen ganger: Men dette representerer jo det samme som Mahatma Gandhi snakket om. Verdiene vi slutter oss til er unviserselle - i et stadig mer globalisert Norge, sa hun.

Institutt for samfunnsforskning (ISF) arrangerte et debattmøte om seremonien i november. Det var delte meninger om gaveboken Velkommen som ny statsborger, leser vi. Forsker Grete Brochmann mente den er litt kjedelig men samtidig "interessant som uttrykk for den norske statens selvdefinisjon". - Dette er jo ideologi i ren form, hevdet Brochmann. >> les mer og last ned innleggene på ISFs hjemmeside

Boka er allerede tidligere blitt slaktet av Knut Olav Åmås: "Her er det den etablerte norske elite som feirer seg selv og sitt land", se Det er typisk norsk å være norsk

SE OGSÅ:

Norske verdier, islam og hverdagsrasismen

17.mai, nasjonale symboler, særtrekk, drømmer og andre pinligheter

David Graeber: There never was a West! Democracy as Interstitial Cosmopolitanism

Ikke mange skandinaviske antropologer er kjent i hele verden. Ulf Hannerz er en av dem. I år begynner pensjonisttilværelsen og sannsynligvis derfor er han blitt intervjuet av Helsingborgs Dagblad.

Han blir introdusert slik:

Här sitter en man som bedrev fältstudier i ett afroamerikanskt ghetto i Washington på 1960-talet, som trängde in i kreolsk kultur och som beskrev livet i en nigeriansk småstad på 70- och 80-talen, som följde olika utrikeskorrespondenters arbete i Tokyo, Jerusalem och Johannesburg på 90-talet... och som i det nya millenniet åkte till Ekebo för att specialgranska irländska danssteg.

Vi få vite at hans første møte med medieverden fant sted for 50 år siden:

Tack vare sina kunskaper i ämnet akvariefiskar blev Ulf Hannerz redan som 14-åring vår första stora tv-idol. "Hajen" i folkmun. I februari 1957 vann han 10 000 kronor i "Kvitt eller dubbelt".

I motsetning til mange eldre folk er han optimistisk:

— Jag vill tro att trots valresultat och vad vi ser i dagens nyhetsbevakning, så blir vi faktiskt mer vidsynta. Fler och fler skaffar sig personliga erfarenheter bortom den egna sfären och gruppen. Känslan av att vi inte behöver vara rädda för det främmande breder ut sig.

>> les hele intervjuet

Det er ikke så veldig mye stoff om Ulf Hannerz på nett, se blant annet:

Over there - anmeldelse av Hannerz' bok om utenrikskorrespondenter

Beyond platitudes of globalisation - Thomas Hylland Eriksen anmelder Hannerz' bok "Transnational Connections"

Ulf Hannerz: Flows, Boundaries and Hybrids: Keywords In Transnational Anthropology (pdf)

Ulf Hannerz: Washington and Kafanchan : A View of Urban Anthropology

Ulf Hannerz: Journalists, Anthropologists and the Cosmopolitan Imagination (pdf)

Ifjor kritiserte han den svenske forskningspolitikken, se - Samfunnsforskningen utarmes

- Det er ikke formidlingen av forskernes viten, som er det viktigste for mange journalister, men jakten på den gode historie som journalistene ofte allerede har konstruert på forhånd, hevder antropolog Gunnar Lind Haase Svendsen. I en kronikk i Jyllands-Posten forteller han om sine dårlige erfaringer med pressen:

Lad mig tage et eksempel. En journalist har læst en artikel om mig i en anden avis, hvor jeg citeres for at have sagt, at det går dårligt i de danske udkantsområder. I dette interview havde jeg rent faktisk sagt, at der er visse problemer i det ene udkantsområde, jeg selv har undersøgt (ligesom der også er ting, der går godt). Men den dramatiske overskrift, som jeg aldrig har fået mulighed for at se, siger noget helt andet.

Og så er gryden kommet i kog og den ovennævnte journalist, der er faldet over artiklen, søger yderligere at skærpe denne gode historie. Han ringer mig op og får et interview. »Er det ikke sådan, at...?« kommer de ledende, ensidige spørgsmål en spørgeteknik, der er mig så ganske fremmed, måske fordi jeg er uddannet antropolog.

Han må ofte bruke mye tid på å redigere artiklene som journalistene skriver:

Når jeg så får interviewet tilsendt på skrift (hvilket jeg altid beder om), har jeg svært ved at genkende de citater fra min mund, der bliver gengivet. Jeg sidder med en besynderlig følelse af, ufrivilligt, at være blevet talerør for den pågældende journalist.
(...)
Journalisten finder det interessant, at »en forsker kan påvise«, at alle netværk derude er ved at falde fra hinanden. At grupper af lokale og tilflyttere til stadighed er i konflikt med hinanden i landdistrikterne.

Og til sidst tager artiklen med ét en overraskende drejning, der korresponderer med titlens voldsomt opsatte overskrift, og moralen ender med at blive: danskerne på landet er i det hele taget mindst ligeså aggressive og intolerante overfor hinanden som indvandrergrupperne i byerne. Det er den gode historie.

Når jeg får sådanne gode historier interviews tilsendt pr. email, skal jeg bruge en masse tid på at revidere dem. Det gør jeg på følgende måde. Først retter jeg mit navn, der konsekvent staves forkert, samt mit institutnavn. Dernæst forsøger jeg at rette alle overdrivelserne så vidt muligt: alle udkantsområder rettes til nogle; alle netværk er i opløsning til nogle netværk, osv. Til sidst skriver jeg længere revideringsforslag ind i teksten, fordi der simpelthen er tale om virkelighedsforvrængning og næsten altid i pessimistisk retning. (...)

Sidst jeg sad og reviderede en sådan tekst, stoppede jeg pludselig op og sagde til mig selv: Nu må det være slut! Hvad er det egentlig, jeg sidder og gør? Jeg sidder og laver en andens arbejde. Det er jo absurd. Selve idéen i artiklen var mig helt fremmed, jeg ville meget hellere have skrevet artiklen selv.

>> les hele teksten i Jyllands-Posten

SE OGSÅ:

Artikler om urbefolkning på Andaman-øyene:- Sitater fra antropologer misbrukes

Å gripe leseren med et komplekst budskap: Media dyrker ytterpunktene og gir sjelden plass til en både-og-argumentasjon

Blogger får Universitetets formidlingspris

Et kræsj-kurs i popularisering

(via Kilden) Nærhet til barna er blitt viktigere for dagens fedre. Mens kvinnene har rykket ut av familien, har mennene rykket inn, skriver antropolog Maruska la Cour Mosegaard i Webmagasinet Forum for køn og kultur. Antropologen har forsket på tre generasjoner fedre.

Nærværet, forstått som muligheten for tid og tilknytning i forholdet til sine barn, er blitt mer akseptert og blitt muliggjort gjennom strukturelle tiltak som fedrepermisjon o.l. for menn som ønsker det. De fleste yngre fedre i undersøkelsen understreker viktigheten av far-barn relasjonen.

”Nærværende fædre” kan en i den forstand se som en "nyhet i verdenshistorien", skriver hun:

De er de første fædre, der taler om nærvær. Uden at udelukke, at fædre i dag bruger meget (mere) tid med deres børn, mener jeg derfor, at det særligt er i deres insisteren på nærvær, at de adskiller sig fra deres fædres generation. Hvor fædre tidligere, som den pensionerede landmand, havde børnene omkring sig, så skal og vil nutidige småbørnsfædre derimod være omkring deres børn.

(...)

Når mændene insisterer på nærhed, er det også en måde at tale sig op imod den ideologiske vægt, moderskabet har i vores kultur: Mor er tæt på, far er fjern, hun er nærværende, han er fraværende, hun er omsorgsfuld, han er hård og kontant.

(...)

Historisk set har det voksende lægevidenskabelige fokus på kvindens rolle i reproduktionen og hendes omsorgsgivende funktion i forhold til det spæde barn været med til at legitimere stadigt stærkere bånd mellem mor og barn. Det har samtidig skabt en kulturel kløft mellem fædre og børn.

Nutidige fædres insisteren på nærhed må ses i forhold til denne intimisering og ideologisering af moderskabet. Der er både tale om en retorisk insisteren, hvor de benytter sig af de ord, som hidtil har været brugt i talen om kvinders forhold til børn – og om en praksis, hvor de insisterer på at have en tæt relation til barnet uden om moderen.

(...)

Som mand og far er det ikke længere nok at være tæt på sin ægtefælle, man skal derimod i lighed med moren være tæt på sit barn. Nærheden opfattes som et gode - af den enkelte og af samfundet. Kommer det for eksempel til en skilsmisse, er det den forælder, som kan påvise en tæt tilknytning til barnet, der får retten til samvær.

For børn er noget, man i dag gør sig fortjent til. Børn er blevet væsner, som forældre skal være opmærksomme på, personer med egne behov og personligheder, der skal tages hensyn til. Man skal kende og forstå sit barn for at være en god forælder. Og kendskab og forståelse kommer ikke uden nærhed, uden at man bruger tid sammen med og er tæt knyttet til sit barn. Nærheden bliver derved basis for det gode forældreskab, udfra hvilket man kan påberåbe sig en autoritet.

>> les hele teksten i Forum for køn og kultur

SE OGSÅ:

Forsvarer sin avhandling i sosialantropologi om far-sønn-forholdet

In å være hjemme-alene-pappa

Hovedoppgave om muslimske menn: "Jeg vil ikke være barnas sjef, jeg vil være barnas venn"

- Jag är övertygad om att människor som har mycket pengar tycker att de är lite bättre. De har möjlighet att vidga sina vyer och kan uppfatta andra som inskränkta, sier sosialantropolog Anneli Ståhlberg. Etter å ha studert nordamerikanske indianer holder hun nå med en doktorgrad om den engelske overklassen.

I et intervju med Hallands Nyheter forteller hun blant annet om forskjellen mellom rike og nyrike.

Vi leser:

Den som har både social prestige och pengar konsumerar annorlunda än den som är nyrik. Den engelska överklassen väljer ofta det nedtonade framför det vräkiga. De köper till exempel skräddarsytt hellre än designerkläder med stora loggor.

- De handlar på Saville Row för att de vet att de får enormt god kvalitet och för att de inte har något att bevisa. Och är man inte insatt så känner man inte igen de diskreta prestigemarkörerna.

Den som själv har skrapat ihop sin förmögenhet tenderar att vilja visa upp sin rikedom på ett annat sätt. Anneli Ståhlberg nämner miljonärsmässan i Cannes, där besökarna bland annat kunde köpa diamanttäckta mobiltelefoner.

>> les hele saken i Hallands Nyheter

>> mer info om prosjektet (Lunds universitet)

>> Aldrig har vi shoppat som nu ... (Svenska Dagbladet, 23.1.06)

TIDLIGERE OMTALE:

Shoppa dyrt - och köp dig en ny identitet

SE OGSÅ:

- Lite forskning på elitene

– Viktig å vite hva folk oppover i systemet tenker

Antropolog: Uten dress ingen makt

Flere tusen nordmenn fikk sitt første møte med andre folkeslag gjennom misjonen og Norge var det landet som hadde flest misjonærer per innbyggere. Et nytt forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen skal undersøke hvordan misjonærene påvirket nordmennenes verdensbilde, melder På Høyden.

Prosjektet heter Norwegian Missionaries. Practice and representation in the formation of ‘self’ and ‘other’, 1870-2005 og involverer tre historikere, en sosialantropolog, en religionsviter og en nordisk filolog. Prosjektet skal føre til flere utstillinger.

Antropolog Hilde Nielssen sier:

– Med disse utstillingene ønsker vi å provosere litt, ikke først og fremst misjonærene, men alle andre. Det er ganske utrolig hvilken legitimitet deres formidling av kulturen hadde i samfunnet, og tiden er moden for å trekke dem fram igjen og røske litt opp i våre oppfatninger.

Hun forklarer:

– Misjonærenes formidling må ses i en kolonial, kulturell sammenheng. Fotografiet var et viktig redskap for dokumentasjon i det koloniale prosjektet. Misjonærene formidlet religion, men drev samtidig kulturformidling. Det må vi ikke glemme.

(...)
– Misjonærene skrev bøker, de laget utstillinger som gikk landet rundt og de publiserte fotografier. Mange av bildene videreførte datidens europeiske konvensjonelle måter å fotografere utenomeuropeiske folk på. Slike bilder ble viktige for dannelsen av oppfatninger om etnisitet og raseteori.

(...)

– Det ble tatt bilder for å klassifisere folk etter rase eller stammetype. Den gangen var det helt uproblematisk og få stilte seg kritisk. Misjonsbøkene med historier fra ”bushen” ble trykt opp og solgt i betydelig flere eksemplarer enn våre største og mest anerkjente forfattere.

>> les hele saken i På Høyden

>> Prosjektets hjemmeside

Ser ut til at Nordens mørke kolonialhistorie begynner å få mer oppmerksomhet?

SE OGSÅ:

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen

Nytt forskningsprosjekt om dansk slaveri i Karibia

Forsker på lavkastene i gammel dansk koloni

Ny bok: "Kolonialismens svarta bok"

Boka "Kampen om fortiden" av Thomas Hylland Eriksen lagt ut på nettet

Menneskeutstillinger og myten om hvit overlegenhet

(LENKER OPPDATERT 5.9.2020) New Urbanism er en populær retning innen arkitekturen som vil skape et mer sosialt bylandskap med innbyggeren istedenfor bilen som utgangspunkt I en kronikk i Aftenposten advarer antropolog Bengt Andersen for overdrevet eufori. Bedre arkitektur fører ikke nødvendigvis til et bedre bomiljø. Sammenhengene er mer komplekse.

Bengt Andersen har nemlig gjort feltarbeid i i et av nyurbanistenes mest kjente byutviklingsprosjekter Kentlands i staten Maryland, USA. "Det feltarbeidet avdekket, var at politikernes og planleggernes visjoner og intensjoner er én ting, mens beboernes faktiske handlinger ofte er noe helt annet", skriver han:

Folk brukte bilen stort sett hele tiden, de sosialiserte ikke med naboene slik det var forutsatt - og mange mer eller mindre subtile ekskluderingsmekanismer var et stort hinder for mangfold. Enkeltindividers handlinger viste seg ikke overraskende å være vanskelig å forutse.

(...)

Lokalisert i et område med stort etnisk og klassemessig mangfold, lå Kentlands som en enklave dominert av hvite (over 90 %) fra den øvre middelklassen. Akkurat som Aker Brygge.

Også i Kentlands var det en materiell faktor som i stor grad påvirket befolkningssammensetningen, nemlig eiendomspriser. Ved at inngangsbilletten til Kentlands var dyr, ekskluderte en automatisk alle som ikke hadde den nødvendige kjøpekraften.

>> les hele kronikken i Aftenposten: Den rosenrøde fortiden

Flere tekster av Bengt Andersen

Bymiljø etter gamle idealer: Mesteparten av det som er bygd i USA etter 1945, har vært en katastrofe for lokalsamfunnene, mener tilhengerne av nyurbanismen (Tekninsk Ukeblad, 6.5.04)

Bengt Andersen: Making Territory in Urban America: New Urbanism and Kentlands (pdf) (Hovedfagsstudentenes Årbok 2001 Sosialantropologi)

Bengt Andersen og Sondre Sommerfelt: Er vi stedløse? (Localmotives.com)

SE OGSÅ:

Antropologisk byforskning - nytt temanummer av Tidsskriftet Antropologi

Tverrfaglig forskningsprosjekt avslører romantiske forestillinger om Grünerløkka