Selv ser de på seg som finske norske borgere. Men de blir ofte betegnet som kvener. Det er forvirring om kvenbegrepet, sier antropolog Kari Storaas, som nylig har forsvart doktorgradsavhandlingen “Finland er bak oss, Norge er vårt land. Konteksters betydning for etniske endringsprosesser i Sør-Varanger", skriver Universitetet i Tromsø i en pressemelding.

Kari Storaas er den første norske sosialantropologen som har doktorgrad om kvener, leser vi. Hun har vært på feltarbeid i Sør-Varanger kommune.

Antropologen forklarer:

- De finskættede opplever begrepet kven som forvirrende. Man har tradisjonelt oppfattet seg som finske, norske borgere og ikke som kvener. Kvenforbundet snakker om kvener, et folk fra Kvenlandet. Men dette bildet kjenner ikke de finskættede i Sør-Varanger seg igjen i.

- De finskættede i Sør-Varanger sier heller ikke at de snakker kvensk, men finsk. Selv om det er annerledes finsk enn det de snakker i Finland, så er det likevel finsk. Begrepet kven ble generelt avvist, og er først blitt aktuelt de siste 30 år.

- På 1980-tallet ble det aktuelt å snakke om identitet som kven. Kvensk etnopolitikk og akademisk bruk av kven-benevnelsen, i tillegg til moderne identitetsdiskurs, har medført en ny diskusjon om egen og andres etniske identitet, det vil si at identitet politiseres.

>> les hele pressemeldingen

Det er mange andre som forsker på kvenene. Ifølge Ruijan Kaiku holder den polske antropologen Marta Petryk ved Universitetet i Poznań på med en doktoravhandling hvor hun spør om kvenene i Norge utgjør et etnisk felleskap. Hun sier:

– Mange tviler om det fins kvener. For eksempel i Bugøynes fins det mange som sier de ikke er kvener, og i Pasvik er mange sterkt imot dette begrepet. Også forskere som Venke Olsen og Einar Niemi har debattert dette i forskjellige artikler.

– Jeg treffer folk som sier det ikke er forskjell mellom kvensk og finsk. Noen sier at de er finskættede nordmenn. Jeg skal finne ut om det er forskjell.

Høsten 2006 leverte språkforsker Pia Lane doktoravhandlingen A Tale of Two Towns: A Comparative Study of Language and Culture Contact der hun studerte hvordan språkskiftet fra kvensk til norsk påvirket den kvenske kulturen og identiteten i Nord-Norge. Hun holder nå på med et prosjekt i regi av Polaråret.

SE OGSÅ:

Pia Lane: Kvenene - et upåaktet folk i Norge

Spiller inn singel med kvensk pop

Første kvenske roman

Kvensk anerkjennes som eget språk

Kven-debatt: Minoritetsspørsmål i nasjonalstatens samfunn et tema som engasjerer

Vadsø museum / Ruija Kvenmuseum: Hva betyr kven? Hvem er kvener?

I Sverige prøver næringslivet å overbevise befolkningen om at de bør forbruke mer for å redde klimaet. “Slutt for Guds skyld ikke å kjøpe kinesernes varer. Dette er jo deres sjanse å utvikle seg og betale for et renere miljø.” Denne argumentasjonen minner om Rudyard Kiplings resonnement om “den hvite manns byrde”, skriver antropolog Alf Hornborg i Dagens Nyheter: “Kolonialisme som veldedighet!”

Han forklarer:

Den franske antropologen Maurice Godelier har påpekat att samhällen i alla tider har varit benägna att framställa ojämnt utbyte och exploatering som om det vore ett rättvist byte av tjänster. Slavarna skulle vara tacksamma mot sina ägare, medeltidens livegna mot sina feodalherrar, inkahärskarens undersåtar mot sin gudomliga kejsare De som alstrar överflödet skall vara tacksamma för de smulor som kommer dem till del.

Är det därför vi i dag pratar om “arbetsgivare” och “arbetstagare"? Är det därför vårt budskap till de fattiga länderna i syd är att de bör vara tacksamma för att få sälja sina underbetalda arbetstimmar och naturresurser till det kapitalstinna nord?

>> les hele kronikken i Dagens Nyheter

SE OGSÅ:

Miljøkrise: Mindre frihet, mer ansvarlighet?

Håper at samfunnsforskere begynner å interessere seg for globle miljøendringer

Samfunnsforskere inn i klimadebatten - Intervju med Karen O’Brien

Doktoravhandling: “Antropologer forstår forbruk og salg bedre enn markedsførere”

For ikke så lenge siden sprang Ragnhild Therese Nordvik med en ungdomsgjeng gjennom gatene i Bolivia. Nå er hun
daglig leder i SAIH (Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond) - og månedens antropolog. Forskjellen mellom feltarbeidet hos gjengen og lederjobben er mindre enn en skulle tro, skriver hun i sin tekst på hjemmesiden til Norsk antropologisk forening: Som antropolog prøver hun fortsatt å finne ut hvordan ting henger sammen:

Eg brukte eit halvt år på å stå og fryse på ein plaza, prøve å omsetje Eminem og 50 Cent sine tekstar frå jukeboksen på spelebula til stadig mindre imponerte gjengungdomar, finne strategiar for å unngå å verte overskjenka på festar, prøve å finne ei meining bak vald og valdtekter i ein gjeng som omtala seg som ein stor familie, og prøve å finne ut korleis alt dette kunne henge saman.

I dag heng eg meir på seminar om økonomistyring i frivillige organisasjonar, prøver å omsetje bistandsstrategispråk til den røynda vi opplever, finne strategiar for å motivere og få det beste ut av mine flinke medarbeidarar, og prøve å finne ei meining bak dei fine orda i PRSP-ar, regjeringa sine strategidokument og diverse FN-konvensjonar. Og framleis prøver eg å finne ut av korleis alt heng saman. Kanskje det ikkje er så stor skilnad på feltarbeid og arbeidsliv trass alt?

Antropologi er for henne ikke et fag, men et livssyn:

Kjerna av antropologi handlar ikkje om studiepoeng og endelege teoriar, men det er eit overordna rammeverk, ein måte å sjå på livet på. (…)

Å vere antropolog er mellom anna å vere nyfiken, open og prøve å forstå. Det er å tenkje: ”Kvifor meiner ho det?” og ikkje berre ”Ho tek feil”. Antropologar har lest, lært og erfart at det fins så mange ulike måtar å organisere og forstå samfunnet på, og at alle dei ulike måtane har ein intern logikk. Dette gjer oss – vonleg – meir opne for å stille spørsmålet: ”Fins det andre måtar å sjå på dette på?”, og så prøve å forstå desse andre måtan.

>> les hele teksten på NAFs hjemmeside

Ragnhild Therese Nordviks hovedoppgave om ungdomsgjengen er lagt ut på nettet:

Ragnhild Therese Valverde Nordvik: Å leve på kanten. Fellesskap og identitet i en ungdomsgjeng i El Alto, Bolivia

I Bistandsaktuelt 5/2005 ble hun beskrevet som “en typisk representant for de mange unge velkvalifiserte kvinnene som jobber med bistand".

SE OGSÅ:

“Nesten som på feltarbeid” - Månedens antropolog på jobb i Uteseksjonen

Månedens antropolog: - Antropologifaget verdifullt for troverdig kommunikasjon

I det fattige Nordøst-Thailand dukker det opp flere og flere store hus med dyre biler i innkjørselen: Uten penger fra thailandske prostituerte i Danmark og andre land ville ikke Nordøst-Thailand kunne fungere like godt. Mange thailandske prostituerte vet hva de vil og er ingen ofre, påpeker antropolog Sine Plambech i Berlingske Tidene.

Hun sier:

De fleste vil ikke reddes, de har selv en idé om, hvad de skal bruge arbejdet til. For nogle lykkes det at trække sig ud af prostitution, fordi de får købt det hus til deres mor, som de ønskede, for andre forbliver det en drøm.

Plambech hører til en voksende gruppe forskere som forsøker å nyansere prostitusjonsdebatten. Det er feil å si at alle prostituerte er ofre.

“I den offentlige debat burde man give plads til, at en stor del af kvinderne er her med en grad af frivillighed", mener også antropolog Marie Bang Nielsen. De thailandske kvinnene sender stort sett alle penger hjem til familien. “De ofrer ganske enkelt sig selv for deres børns skyld, hvilket giver mening for dem. Og ikke mindst glæde over at vide, at deres børn får andre muligheder og en anden tilværelse, end de selv har haft", sier hun.

Men helt frivillig er jo deres yrkesvalg likevel ikke. Mange prostituerte kommer fra trange kår. Prostitusjonen er en av de få (om ikke den eneste) mulighetene de har for å tjene penger.

“Der er ingen penge at tjene i Thailand", sier thailandske “Amy” (25). “Jeg regner med at tage hjem om et par måneder, men måske kommer jeg til Danmark igen, hvis jeg mangler penge.”

Sine Plambech sier:

»Vi holder os selv fast i ideen om, at hvis bare vi fanger bagmændene, så løser vi problemet. Men de her piger har ikke en palet af muligheder, men kun få valg på én hylde. De tænker: ’Hvis jeg bruger fem år i Europa på noget, jeg ikke kan lide, så har jeg alle pengene, der kan gøre det bedre for mig og min familie’.

Ikke alle klarer å slutte og blir fanget i prostitusjonen. Dette skyldes særlig spillegjeld på kasinoer og fra kortspill. “Mange fra Thailand er glade for at spille, og sammenhængen mellem ludomani og thailandsk prostitution er meget undervurderet", sier Sine Plambech.

Det fins omkring 2500 utenlandske prostituerte i Danmark, rundt 1.000 er fra Thailand.

>> les hele saken i Berlingske Tidende

På nett fins det tre tekster av Sine Plambech om dette temaet:

Ikke kun sexslaver: Ægteskaber mellem danske mænd og asiatiske kvinder er omgærdet af myter (Socialantropologi Lunds Universitet)

Lykken er en datter i Danmark: Mens vi i Danmark bekymrer os over ’trafficking’, bygger thailandske landsbyer stadig deres håb på kvinders migration og arbejde i Danmark (Politiken, 10.1.07)

Managing Migration: Risks and Remittances among Migrant Thai Women: I argue that we have to be careful about using the concept of agency uncritically in the field of female migration (uppsatser.se)

SE OGSÅ:

Antropolog hjelper politiet til å forstå prostitusjon

Thailendere velger selv prostitusjon

- Migrasjon gir kvinner makt

- Trenger nye perspektiver i prostitusjonsdebatten

Når prostituerte kommer selv til orde: Det verste for prostituerte er ikke dårlig oppførsel fra sexkjøperne, men måten samfunnet behandler dem på

Skal øke kunnskapen om russiske kvinner som selger sex i Norge

Prostituerte på Cuba: “Moralske grenser er noe man må ha råd til å opprettholde”

Søkelys på menn i prostitusjon

Antropolog Ann Frisell Ellburg har skrevet en doktoravhandling om fotomodeller. Den kom også ut som bok. I et kort intervju med Metro forteller hun om modellenes harde arbeid (mye gratisarbeid) og at det fortsatt er kun hvite og slanke mennesker som er etterspurt.

>> les hele saken i Metro

>> Avhandlingens abstract (fins ikke på nett)

Se også tidligere omtale “Ett fåfängt arbete - en socialantropologisk studie av fotomodeller”

OPPDATERING: Sveriges Radio omtaler oppgaven:

“Fotomodeller har egna oskrivna regler om vilka jobb som är acceptabla. Att fotograferas helt naken kan vara mer respektabelt i en viss tidning än ett lättklätt jobb i en annan”

>> les (og hør) hele saken

SE OGSÅ:

Nye pupper til jul?

- Ungdom i Sverige mer utseendefokusert enn i Norge

Fat is beautiful: “Er du mager er du jo som en mann”

Folk strømmet til kinoene for å se Nils Gaups film Kautokeino-opprøret. I en kronikk i Dagbladet sammenligner antropolog Ivar Bjørklund lederne for Kautokeino-opprøret med dagens selvmordsbombere.

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet personifisert av handelsmann, lensmann og prest i bygda Kautokeino.

Antropologen mener at opprøret har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre»:

Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

Vi har gjennom tidene mange eksempler på at undertrykte mennesker lager religiøs ideologi ut av sin fortvilte situasjon, forklarer han:

Historikere kaller gjerne fenomenet for Messianske bevegelser; koloniserte folkeslag som tar avstand fra hele modernitetsprosjektet og i stedet gir til kjenne åpenbaringer om jordens undergang, en apokalypse hvor de selv er Guds utvalgte mens undertrykkerne skal forgå i et evig mørke.

Så også med de vakte i Kautokeino. De avviste alle «djevelens herligheter», i følge dem selv gjaldt det verdslige lover, legetjeneste, klokker, bilder, griseflesk og sprit. Og ikke minst: Statens religion, dette «Stinkende Kadaver». De vakte mente seg «Hellige og Retfærdige», etter hvert også med «Lov til at dræbe andre Mennesker». Deres mål var «den uaandelige, uomvendte Øvrighed».

Antropologen knytter så filmen til Norges krig i Afghanistan og innvandringsdebatten. Norges utenrikspolitiske engasjement i dag “har ubehagelige likheter” med Norges moderniseringsprosjekt blant samene dengang:

Vi står for «sivilsasjon» og «demokrati» på samme vis som Høyesterett i 1854 ville hindre de vakte «med Vold og Magt … at tilintetgjøre al Civilisation». StatoilHydro, vår statseide økonomiske spydspiss i utlandet, har allerede pådratt seg anklager fra urfolk og menneskerettsorganisasjoner.

For å legitimere våre sivilisatoriske fremstøt, demoniserer vi gjerne motstanden gjennom merkelapper som «middelaldersk», «primitiv», eller vår hjemlige variant «fremmedkulturell». Den antatte mangel på «demokrati, humanisme og kunnskaper» – det være seg hos reindriftsamer eller Taliban – har gitt næring til moralsk ladede stereotypier og myter som vi omgir oss fritt med til daglig. «Overbeiting» i Finnmark har snart fått samme assosiasjonsdybde som «omskjæring». Hvordan de vaktes ettermæle ble håndtert i den norske offentlighet etter 1854, kan vi jo bare tenke oss.

De «faktiske hendelser» i Kautokeino for 150 år siden har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre». Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

>> les hele kronikken i Dagbladet

Det er en antropolog til som har skrevet et avisinnlegg. “Via kinolerretet og omtaler har folk flest endelig blitt kjent med en av de viktigste hendelsene i norsk samisk historie", skriver antropolog Øyvind Eggen i Nordlys. Men samtidig mener han at det religiøse innslaget (læstadianismen) synes noe underkommunisert i filmen. Og men når læstadianismen omtales i mediene, er det mange mistforståelser som rår.

>> les kronikken: Læstadianismen – ikke spesielt samisk

Eggen er forfatter av Troens Bekjennere. Kontinuitet og endring i en læstadiansk menighet. Jeg har omtalt hans oppgave i teksten Der religionen skiller bygda

OPPDATERING 17.2.08: Odd J. H. Marakatt Sivertsen er ikke enig i Eggen, se Læstadianismen – samisk bakgrunn (Nordlys 16.2.08)

Nesten samtidig dukket det opp en kronikk i Nationen, skrevet av tidligere redaktør i Nordlys, Ivan Kristoffersen, som påpeker det samme: “Kunne samene gått mot prest, lensmann og handelsmann uten følelsen av et politisk eller religiøst fellesskap?”

>> les kronikken En tåre for historien

Filmen har fått mye mediedekning og flere aviser supplerte med bakgrunninformasjon om opprøret. Her et utvalg:

Rolf Edmund Lund: Det blodige opprøret. Hva skjedde egentlig i Kautokeino kirkested 8. november 1852? (Altaposten, 14.1.08)

Bård A. Berg: Kautokeino-opprørets bakgrunn: Hvordan kunne det skje at et fredelig folkeferd som reindriftssamene gikk til voldelig opprør mot norske myndighetspersoner? (Nordlys, 17.1.08)

Ole Henrik Magga: Det var ikke europeiske revolusjonstanker, men lokalt sosialt opprør og Læstadius som var inspirasjonen til Kautokeino-opprøret (Klassekampen, 8.1.08)

Sår som aldri gror: Inger Elin Utsi er kjent som en tøff journalist, men ved grava til opprørsleder Aslak Jakobsen Hætta blir hun overmannet av sterke følelser (Altaposten, 15.1.08)

Selvfølgelig eksisterer det en Wikipedia-artikkel om opprøret, dessuten en nettside om opprøret av Statsarkivet i Tromsø. Det fins også en doktoravhandling om opprøret, skrevet av den hollandske sosialantropologen Nellejet Zorgdrager, se sak i Dagbladet De helliges opprør.

OPPDATERING (7.2.08): Filmen er ikke akkurat reklame for Den norske kirke. De samiske opprørerne med halshogd med Kirkens velsignelse (i dobbel betydning). Fredrikstad Blad har snakket med professor i teologi Kjetil Hafstad om det som skjedde i 1852 >> les “Kirken var kongens representant”

Mer om filmen:

– Radikal historieomskrivning: VGs Anders Giæver mener filmen om Kautokeino-opprøret er et forsvar for fundamentalisme og terrorisme (Altaposten, 28.1.08)

Samisk rettferd: I filmen om tragedien i Kautokeino blir sameopprøret rettferdiggjort som ei uunngåeleg hending (Cathrine Brøymer i Dag og Tid 18.01.08)

Kautokeino-opprøret: Frigjøringsteologi på samisk (Kjetil Johansen, Nekropolis / Ny Tid 27.1.08)

– Bare ofre i Kautokeino-opprøret (NTB/ Filmweb, 21.1.08)

Kautokeino-opprøret: Hjerteskjærende og sjeldent (NRK Sami Radio, 18.1.08 - med linker til flere andre NRK-saker om filmen)

Kautokeino-opprøret: Sterk og tankevekkende (Dagbladet, 17.1.08)

– Min vanskeligste film - Intervju med Nils Gaup (Altaposten, 17.1.08)

Lager film på et av de største samiske dramaer noensinne (antropologi.info, 27.3.06)

Den sære norske helgefylla har sikkert mange årsaker (restriktiv alkoholpolitikk?, Janteloven? etc), men antropolog Allan Sande sier til Vårt Land at den har blitt en protest mot protestantisme:

– Drikkingen kan sees som en reaksjon mot kirkens idealer, og den utarter seg forskjellig i sør og nord. I Nord-Europa skal vi vise mest mulig utenpå at vi er fulle. Det har sammenheng med tradisjonen for å vise troen fram. I Sør-Europa er idealet å forholde seg kontrollert mens man drikker, på samme måte som religionen utøves i kontrollerte former. Med en slik drikkekultur blir det vanskelig å få folkelig aksept for restriktiv skjenkepolitikk.

>> les hele saken i Vårt Land

Sande har forsket mye på alkoholkultur i Norge og Europa, inkl russefeiringen, se bl.a.

Månedens antropolog: Allan Sande

Rituell festing: Europas drikkekultur blir stadig mer nordisk

Allan Sande: Drikkekultur, og sosial endring. Et sosialantropologisk perspektiv på drikkekultur og religion

Russefeiringen - ritual eller rølp

Allan Sande: Drikkekultur, og sosial endring. Et sosialantropologisk perspektiv p� drikkekultur og religion.

Allan Sande: Rus og russekultur som overgangsrituale i livet

Det har vært mye diskusjon om homofili og islam i det siste. Antropolog Unni Wikan mener at debatten må nyanseres. - I mange muslimske samfunn er homofili akseptert, men det prates ikke om det offentlig, sier hun til NRK. Det er faktisk slik at det for mange muslimer er lettere å være homofil i muslimske samfunn enn i Europa.

Men variasjonen er selvfølgelig stor. I noen av samfunnene på den arabiske halvøy kan homofile leve uten stigma, mens det finnes også finnes samfunn der det ikke er tilsvarende toleranse for homofili, sier hun.

Allerede i 1977 publiserte Wikan publiserte en artikkel om homofili i islamske samfunn (Man Becomes Woman: Transsexualism in Oman as a Key to Gender Roles).

>> les hele saken på NRK.no

SE OGSÅ:

Kristne om hijab, sex og homofili

Unni Wikan om homoseksualitet og islam: Hvorfor er viljen til ikke å vite så betydningsfull?

“Blomster Unni” - portrett av Unni Wikan

“Jeg gjør bare jobben min", sier politimannen som satte familiene på flyet tilbake til Afghanistan og Somalia. “Jeg føler vi tar den negative støyten for UDI.” I vårt byråkratiserte samfunn er mange av oss ansatt i jobber der vi må gjøre ting som andre har bestemt for oss. I en fersk masteroppgave har sosiolog Åsne Hagen fra Universitetet i Bergen intervjuet åtte politiansatte som jobber med “uttransport” av flyktninger og asylsøkere.

Uttransport er det samme som tvangsretur. Hvis en asylsøker som har fått endelig negativt vedtak fra UDI ikke reiser frivillig hjem, er det politiets ansvar å uttransportere vedkommende. Uttransport som oppgave for politiet har ikke tidligere vært gjenstand for sosiologiske studier i Norge og det fins heller ikke mye internasjonal forskning på dette, skriver sosiologen.

Det er ikke alltid så lett å være byråkratisk og følge regelverket når en har med mennesker å gjøre. Politiansatte har på lik linje med byråkrater utviklet diverse strategier for å takle etisk utfordrende situasjoner. De blir på en måte schizofrene: Hjemme er de de beste familiefedre eller mødre, men på jobben er de “kalde".

Frida sier:

Jeg prøver å distansere meg fra det – jeg kan ikke leve meg inn i deres situasjon. Jeg må være profesjonell, og så kan jeg godt virke kald og hard og slike ting, og det har jeg jo fått høre mange ganger, at ‘du bryr deg ikke’ og ‘du tenker ikke på oss’ – men for at jeg skal kunne reise hjem igjen og leve videre mitt liv, så kan jeg ikke ta med meg de situasjonene som du er oppe i.

For å legitimere uttransport framhever de også politiets rolle som iverksettende instans og påpeker at det foreligger en ordre som skal følges. En uttransport er et oppdrag.

Calle sier:

Det er en utrolig fin følelse, en frihetsfølelse, at du nå har levert og sett at det har gått i orden. Det er en god følelse å fullføre det oppdraget.

Dessuten framstiller de uttransport som en beklagelig, men ufravikelig nødvendighet når det gjelder kontroll av migrasjon i en verden som ikke er ideell. Calle sier:

“Vi er jo der for å opprettholde Norges lover, og derigjennom også Utlendingsloven. Så vi gjør jo bare det som samfunnet har fortalt oss at vi skal gjøre. Eller – det samfunnet krever at vi skal gjøre, for de har gitt oss oppgaven, og da får vi ikke gjøre noe annet. Så vi kan ikke velge.”

Flere informanter kritiserer medias framstilling av saken: “Politiet blir alltid sett på som den store stygge ulven i slike saker”, kommenterer Frida. Media spisser tvangsretursaker ved å henge seg opp i de dramatiske sidene, mener Amund:

“Dette med å kaste ut, liksom. Tvangsmakt og håndjern og slike ting føler jeg at blir veldig hypet opp, da. Mens de fem timene jeg brukte på å ha en samtale med personen blir ikke vektlagt. Det er håndjernene som blir vektlagt.”

Det er kun en av de åtte informanter - Amund - som innrømmer at han tar med seg jobben hjem og av og til må tenke på menneskene han har satt på flyet til fjerne land. Det er bare når du er ny at du har en viss medfølelse for dem, sier Heine. Amund er også den eneste som antyder at det ligger et element av ansvarsfraskrivelse i framstillingen av politiet som siste ledd i prosessen:

Man må tenke på at det er rettferdig og at man er konsekvent i behandlingen. Man klamrer seg til den byråkratiske religionen, som jeg vil kalle det for – enten man tror det eller ikke, så vil man tro på det – at ting går riktig for seg. Og da føler man at man bare er en del av en sakskjede. Så man undervurderer sin egen rolle i det hele, kanskje, at man skylder på sakskjeden og byråkratiet. Du tar ikke avgjørelsen, men det er byråkratiet som gjør det… Det er kanskje litt den tankegangen vi har som jobber der.

Som Beate forklarer, blir en allerede i utdanningen på Politihøgskolen innprentet “at du må gjøre en del ting som du ikke er helt enig i, men det er jobben din.”

“Den byråkratiske religionen” er et godt uttrykk og et konsept som en kunne undersøke i andre områder. Det hadde også vært interessant å studere saksbehandlerne i UDI - de som - i motsetning til politiet - har makten å bestemme over liv og død - eller i det minste om en asylsøkers skjebne. Hvordan takler de denne rollen? Og: Hvor går lojalitetens og lydighetens grenser? Når bør en si Nei?

Slike spørsmål kommer opp ved lesningen av oppgaven som også er relevant for diskusjonen om ondskap og moderniteten, byråkrati og holocaust (Bauman).

Åsne Hagens oppgave er sikkert snart tilgjengelig på DUO. Men du kan laste den ned allerede nå - her:

Åsne Hagen: Å gjøre jobben sin.
Mestring og profesjon blant politiansatte som jobber med uttransport (pdf, 860kb)

Dagbladets journalist Carsten Thomassen ble skutt og drept under et hotellangrep i Kabul igår. Taliban har påtatt seg skylden for angrepet. Fredrik Barth og andre Afghanistan-eksperter mener at NATO var hovedmålet - ikke Norge.

Til Stavanger Aftenblad sier antropolog Fredrik Barth:

– Det ville overrasket meg om Norge var målet. Det er mer et uttrykk for motstand mot Nato-alliansen og myndighetene i sin alminnelighet.

Han mener det ville gjort mindre skade om afghanske regjeringssoldater alene hadde stått for bekjempelse av Taliban. Når Nato står bak angrepene, rettes det et hat som kanaliseres inn mot de utenlandske troppene.

>> les hele saken i Aftenbladet

OPPDATERING:

Fredrik Barth: Ikke mulig å forhandle med Taliban (Nettavisen, 22.1.08)

SE OGSÅ:

Fredrik Barth: NATO må ut av Afghanistan

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

Fredrik Barth: - Pashtunerne godtar ikke at folk utenfra styrer dem

Fredrik Barth underviste Hæren om Afghanistan

- Norske antropologer bør si NEI - flere og flere antropologer jobber for Bush i Irak og Afghanistan