Sangteksten om at “inni er vi like” utfordres nå av genetisk forskning, som finner varianter i DNA-molekylene som følger etniske skillelinjer, skriver sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og genetiker Dag Undlien i Aftenposten.

Er slik forskning farlig fordi slike funn kan tas til inntekt for rasistiske fordommer? Nei, skriver forskerne. Det viktigste er at forskerne og journalistene er presise nok i formidlingen av forskningsresultater. Genetikken er mer kompleks enn som så. Det at det finnes hjertemedisin spesielt for afrikansk-amerikanere gir ikke grunnlag for å forfekte raseteorier.

Forskerne skriver:

Fra et biologisk synspunkt er ikke forskjellene etniske grupper imellom vesensforskjellige fra forskjellene mellom tykke og tynne mennesker eller høye og lave mennesker. Imidlertid har “raseforskjeller” en særlig appell i deler av offentligheten.

(…)

Det er og blir et faktum at vitenskapelig forskning ofte tas ut av sin opprinnelige sammenheng og vris til å fremme et ideologisk budskap. I Kroatia hevdet forskningsministeren for et par år siden at kroatene er genetisk forskjellige fra andre slavisktalende folk. Dette synet har ingen støtte i forskningen. Det handler om identitetspolitikk overfor serberne, ikke om formidling av kunnskap.

Samtidig er en av de viktigste innsiktene fra genetisk forskning at alle mennesker har det meste felles fra naturens side. Så genetikken kan også tolkes på en slik måte at den bekrefter humanistiske oppfatninger.

>>les hele saken i Aftenposten

SE OGSÅ:

Antropologi og sosiobiologi: Er våre handlinger og tanker styrt av genene våre?

Memetikkens problem: Å forklare kultur på samme måte som vi forklarer biologi?

Kjønnsroller eller religion: Hvor mye styres av biologien?

Det er reisen til Egypt som 19åring som forandret livet hennes: Artikkelen om antropologen Unni Wikan på Aftenpostens reisesider er på en måte en skjult oppfording til å dra til Midtøsten og arabiske land:

- Veldig mange jeg møter på reiser blir mine venner for livet. Og jeg kommer til å besøke dem så lenge jeg kan. Jeg er evig takknemlig for at jeg er blitt tatt så godt imot overalt hvor jeg har vært. Særlig i Midtøsten er menneskene enestående gjestfrie, varme og vennlige. Det er en viktig del av deres kultur å ta godt imot gjester - og gi oss det beste de har, uansett hvor lite de har selv. Det har virkelig lært meg noe viktig - og gjort meg trygg på at vi mennesker kan hjelpe og forstå hverandre, selv om vi har forskjellig bakgrunn og kultur.

Uansett hvor hun reiste, var folk vennlige. Også i Jemen, i området der Osama bin Ladens familie kommer fra. Hun følte seg “aldri truet av antivestlige
holdinger":

- Jeg ble tvert imot tatt imot som en ønsket gjest av alle jeg møtte. Mange der er sinte på Bush, men skiller absolutt mellom ham og amerikanere og vestlige mennesker flest. De er vant til å ha liten tillit til egne politikere, og skiller vanlige mennesker fra maktmennesker overalt i verden. Deres hilsen til meg var: “Be dine landsmenn komme hit på besøk - vi vil ta godt imot dem.” Hatbildet vi i Vesten ofte får gjennom mediene av mennesker i Midtøsten og andre deler av verden som er i krig og konflikt med vestlige land, er ofte veldig fordreid eller ensidig.

>> les hele saken i Aftenposten

SE OGSÅ:

Unni Wikan - En nordnorsk egypter

Unni Wikan er aktuell med bok om venene sine i Kairos bakgater

Dagbladets jury kårer Unni Wikan til en av Norges ti fremste intellektuelle

Intervju: Unni Wikan med planer om ny bok om innvandrermenn, ære og verdighet

antropologi.info tar to ukers pause. God jul og godt nytt år!

Prosa er et tidsskrift med mange spennende bokanmeldelser. Heldigvis legger de ut flere saker på nett. I Prosas nyeste utgave anmelder antropolog (og blogger) Monica Five Aarset Sarita Skagnes og Lene Wikanders Bare en datter og Hege Storhaugs Tilslørt. Avslørt. Begge bøker stigmatiserer ikke-hvite kvinner, skriver hun.

Bare en datter, skriver hun, presenteres som livshistorien til norsk-indiske Sarita Skagnes. Den belyser problemer knyttet til undertrykkende familietradisjoner, både i India og blant indiske innvandrere i Norge. Men i motsetning til bøker om “vestlige kvinner” som for eksempel Natascha Kampusch og Sabine Dardenne, som presenteres som historier om enkeltmennesker, blir bøker om ikke-vestlige ofte presentert som bøker som skal «fortelle den sanne historien om» kvinner i «Østen»:

I Bare en datter fremstilles indiske menn som éndimensjonale, kulturprogrammerte og seksuelt forstyrrede monstre med forakt for nordmenn. Som uttrykk for Saritas opplevelser er denne fremstillingen i aller høyeste grad forståelig. Som utgangspunkt for en innvandringsdebatt er den derimot problematisk, da den gir et svært forenklet bilde av en stor gruppe mennesker.
(…)
Dette føyer seg inn i en tendens der overgrep, mord og vold blant ikke-vestlige forklares med kultur, mens liknende hendelser blant vestlige gis sosiale og/eller psykologiske forklaringer. Det betyr ikke at det ikke finnes kulturelle forskjeller, eller at vold ikke får ulike kulturelle uttrykk. Kulturelle tradisjoner vil som regel ha en betydning, men gis ofte hovedrollen når det gjelder vold mot ikke-vestlige kvinner.

At Hege Storhaugs bok blir slaktet er ingen overraskelse. Storhaug mener at slør per definisjon er undertrykkende, uavhengig av historiske endringer og uavhengig av hva de som selv velger å bruke det sier:

En diskusjon om hvilke fremtidige konsekvenser en økt bruk av religiøse symboler i det offentlige rom kan få, og på hvilke måter økt bruk av slør vil påvirke hverdagen til muslimske kvinner som velger å ikke bruke slør, kan definitivt være fruktbar og viktig. I Storhaugs bok drukner de viktige problemstillingene i polemikk og reduksjonistiske påstander. Som den tyrkiske sosiologen Nilüfer Göle sa da hun gjestet Norge tidligere i høst: «Fordømmelse og konfrontasjon, der man ikke vil høre eller reflektere over andre kvinners erfaringer og standpunkter, er ikke feminisme, men god gammeldags westernism.»

>> les hele anmeldelsen i Prosa

Flere anmeldelser:

Asta Busingye Lydersen: Hvem er «vi»? (Anmeldelse av Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter og politiet av Ragnhild A. Sollund)

Hannah Wozene Kvam: En mistenkelig utlending (Anmeldelse av Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsens Mistenkelige utlendinger. Minoriteter i norsk presse gjennom hundre år)

For få måneder siden leverte antropolog Elisabeth Skoglund Johnsen masteroppgaven Den kollektive kroppen. En antropologisk studie av kropp blant norske fotballsupportere. Idag kommer den ut som bok.

“Boken “Klanen - den kollektive kroppen” er en humoristisk reiseskildring med Johnsens opplevelser i Klanen, samtidig som hun, med antropologiske briller, fokuserer på hvordan fotballsupportere bruker kroppen på tribunen", skriver Østlandets Blad.

Som hun skriver i en epost til meg, er det ingen store forskjeller mellom oppgaven og bokas tekst. Store deler av teksten er lik, men hun har forsøkt å forklare visse antropologisk begreper enda enklere og bedre i teksten:

- Det har ikke vært veldig mye arbeid. Manuset har gått mellom forlaget og meg fire-fem ganger, pluss noen samtaler.

- Forlaget tar seg av alt: økonomi, trykkeri, markedsføring, språkvask, kommentering av tekst, design o.l. Jeg har kun bearbeidet manuset i dialog med forlaget og sjekket med informanter at det er greit at det blir bok og ikke bare masteroppgave.

Boken er god reklame for Klanen og for faget sosialantropologi, mener hun:

Jeg tenker at vi antropolger har mulighet til å gå gitt ut materialet vårt, nettopp fordi vi har en kreativitet til å velge temaer. I tillegg er vår metode så spesiell og unik slik at vi klarer å få frem interessante ting når det kommer til ulike samfunn og menneskelig samhandling.

Hun har allerede fått mye oppmerksomhet for boka. Hun ble intervjuet i Østlandets Blad, i Aftenposten Aften (ikke på nett) og så har visst de første radiostasjoner ringt også (hør henne idag kl 18 Dagsnytt Atten). I Fotballmagasinet blir boka omtalt som utgivelse “som man som mer enn middels fotballinteressert bare må få med seg".

Jeg har omtalt oppgaven tidligere, se På nett: Masteroppgave om fotballsupportere i Klanen (Vålerenga). En kan også laste ned oppgaven i Universitetets digitale bibliotek DUO.

Elisabeth Skoglund Johnsen er tidligere redaktør i tidsskriftet Betwixt and Between - se intervju med henne Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Det skjer ikke så ofte at en masteroppgave blir til bok, et av de få eksemplene er Johannes Wilms oppgave On the Margins - US Americans in a border town to Mexico. I mars neste år skal Farida Ahmadis masteroppgave Tause skrik. Smerte og multikulturalisme hos minoritetskvinner i Oslo komme ut i bokform.

Antropolog Carl Cato Wadel forsvarte igår sin doktoravhandling: ”Medarbeidersamhandling og medarbeiderledelse i en lagbasert organisasjon”.

Antropologen har vært på feltarbeid i Oljedirektoratet som i 2001 fikk en ny organisasjonsstruktur basert på selvstyrte, tverrfaglige lag. Avhandlingen tar særlig for seg hva denne endringen har betydd for medarbeiderrollen og samhandlingen mellom medarbeiderne.

>> les pressemeldingen

I ‘Tidsskrift for arbejdsliv’ nr. 4 2005 finner vi en tekst av Carl Cato Wadel som heter Når medarbeidere må lede hverandre. Organisasjonsendring mot mer medarbeiderledelse.

SE OGSÅ:

Bokanmeldelse av: Tian Sørhaug: Managementalitet og autoritetens forvandling

Feltarbeid på sykehus: Høy faglighet senker sykefraværet

- For mer fabrikkantropologi

Feltarbeid i bedrifter: Åpen arkitektur gir skjult kontroll

- Moderne arbeidsliv er preget av new age

Fengslende frihet - GEMINI om det nye arbeidslivet

De er kristne i Bolivia, bor avsondret fra storsamfunnet, snakker en lågtysk dialekt og går alle i de samme klærne. Antropolog Anna Sofia Hedberg skal i morgen forsvare sin doktoravhandling om de konservative mennonittene i Bolivia, melder Uppsala Universitet.

Antropologen har vært på feltarbeid i en slik mennonitter-koloni for å finne ut hva som holder dem sammen. Hun fant blant annet ut at de gjennom isolasjon og samhold strever etter kollektiv frelse.

Oppgaven finnes ikke på nett enda.

>> les pressemeldingen

>> les oppgavens abstract

SE OGSÅ:

Kristendommen øker mer enn islam

Norsk kulturendring: Nå er det greit å ha TV i stua

På feltarbeid blant pilegrimsvandrere i Santiago

Der religionen skiller bygda: Om læstadianismen i Nordnorge

Elever fra muslimske friskoler får bedre karakterer enn folkeskoleelever. Selv om karaktermålingen er omstridt, mener antropolog Annette Ihle at de muslimske friskolene er flinkere i å integrere muslimske barn enn folkeskolen. “De ser dem ikke primært som problembørn, men som børn, der kan lære noget. Accepten af børnenes kultur betyder også meget. Her diskuterer man ikke tørklæder eller andre forskelle", sier hun i et intervju med LOs Ugebrev.

Antropologen har tidligere vært på feltarbeid i tre muslimske friskoler i Danmark.

“Man opdrages vel ikke optimalt til deltagelse i et moderne, demokratisk samfund af langskæggede mænd med koranen i hånden?” spør intervjueren. Antropologen svarer:

»Vi taler ikke om koranskoler, som svarer til vores søndagsskoler. Vi taler om skoler, der er underlagt friskoleloven og tilsyn. Og om lærere, hvoraf nok halvdelen er danske med en lang friskolebaggrund bag sig. Gennemgående meget kvalificerede lærere med bred pædagogisk interesse og viden. Religionen spiller en forholdsvis tilbagetrukken rolle, for den er man færdig med at diskutere.«

>> les hele saken i LOs Ugebrev

Til Kristeligt Dagblad sier Annette Haaber Ihle at hun er “stærkt kritisk over for at vurdere skolerne ud fra karakterlister":

– Mit indtryk er, at skolerne især lægger vægt på hardcore faglighed, og at de på meget forskellig vis håndterer det, som ifølge loven er deres hovedopgave: At oplære eleverne til medborgere i et samfund med frihed og folkestyre.

>> les hele saken i Kristeligt Dagblad

SE OGSÅ:

Doktoravhandling: Forskjellene mellom offentlige og muslimske skoler er overdrevet

- Elever fra muslimske friskoler klarer seg best

“Muslimske friskoler er for autoritære”

Doktoravhandling: Skolen skaper skiller

Doktoravhandling: “Å skape den normale eleven”

Innvandrerelever stemples som dumme - Ny bok om etnisk mangfold i skolen

-Innvandrere mer ambisiøse studenter

Minoritetsungdom er høyt motiverte for å ta utdanning

På søndag er det parlamentsvalg i Russland. Stipendiat Hege Toje fra Institutt for sosialantropologi i Bergen forsker på Russland. I en kronikk i Dagbladet skriver hun at Putins støtteparti “Det forente Russland” oppfører som det gamle kommunistpartiet før Sovjetunionens fall:

I bosettingen jeg forsker i, får lokale byråkrater beskjed av sine ledere om å melde seg inn i Det forente Russland, samt å drive aktiv valgagitasjon og medlemsverving. Dette minner mye om rollen til det gamle kommunistpartiet før Sovjetunionens fall. Den gang kunne man ikke engang besitte byråkratiske stillinger uten å ha partiboka i orden.
(…)
Denne høsten har de politiske diskusjonene rundt russiske kjøkkenbord ikke dreid seg om parlamentsvalget i desember. «Alle vet» at Det forente Russland kommer til å vinne. Det er presidentvalget til våren som opptar befolkningen.

Valgkampen er ganske nasjonalistisk med budskap som «Vi tror på Russland. Vi tror på oss selv»:

Denne retoriske cocktailen blander det sovjetiske «plan»-begrepet med det nasjonalromantiske «troen på Russland», med bred referanse til russisk kulturhistorie basert på sterke nasjonale myter om russisk særegenhet og mystikk.

Bruken av sentrale historiske symboler fra ulike epoker er blitt et kjennetegn for Putin og Det forente Russland. I Krasnodar har denne retorikken sterk appell, og som over alt i Russland ellers er Putins popularitet sterk. Putin assosieres med stabilitet, i kontrast til de kaotiske reformårene under Jeltsin. Han fyller rollen som khozyain, en sterk, selvsikker og handlingskraftig leder, og oppfyller slik den russiske idealtypen for maskulin maktutøvelse.

>> les hele kronikken i Dagbladet

SE OGSÅ:

Ny doktoravhandling: Hemlöshet och människovärde i dagens Ryssland

Indigenous Russians Unite Against Oil and Gas Development

Illustrates the history of ethnic groups in Russia with exhibition of trousers

Tekster på Anthrobase om Østeuropa og Russland

Det står åpenbart ikke så bra til med antropologisk byforskning i Oslo: Rundt ti masterstudenter som ville gå på feltarbeid i Oslo ble frarådet fra enkelte på Sosialantropologisk institutt i Oslo i å gjøre det. Dette forteller Vibeke Hoem som har skrevet en oppgave om norsk-pakistanske og norsk-tyrkiske jenters valg av høyere utdannelse og studiehverdag i Oslo. Hun mener det trengs heller mer enn mindre storbyantropologi.

En av grunnene for denne motstanden var at det “fantes få som hadde kunnskap på dette feltet til å kunne veilede oss på Instituttet", sa hun i et intervju med Samfunnsvitern (ikke på nett).

Jeg snakket med antropologen om oppgaven:

>> les intervju med Vibeke Hoem på hjemmesiden til forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge (Culcom)

>> last ned oppgaven

En av de andre som gikk på feltarbeid i Oslo er Elisabeth Skoglund Johnsen. Jeg omtalte oppgaven tidligere, se På nett: Masteroppgave om fotballsupportere i Klanen (Vålerenga)

SE OGSÅ:

Antropologisk byforskning - nytt temanummer av Tidsskriftet Antropologi

Hjemme bra, men borte best? - Fagkritisk dag om feltarbeid

Bysamer forsømt av forskningen

Å være moderne same i Oslo - Astri Dankertsens masteroppgave i sosialantropologi

Tverrfaglig forskningsprosjekt avslører romantiske forestillinger om Grünerløkka

Urban anthropologist: “Recognize that people want to come to the big cities”

“A postcolonial urban apartheid": Two anthropologists on the riots in France