“Vi trenger en antropolog”, mente en beboer av kulturhuset Hausmania i Oslo. Nå har Ola Andersbakken skrevet en masteroppgave i sosialantropologi om en gruppe kunstnere, musikere, kulturarbeidere og politiske aktivister som kjemper mot at kulturhuset Hausmania skal selges og rives.
Antropologen deltok i utviklingen av Hausmanias nye styreform, representantrådet og formaliseringen av husets visjon, “økovisjonen”. Han var med på flere demonstrasjoner, møter med politikere og gjorde intervjuer med politikere og hausmanitter. Hovedfeltarbeidet varte fra desember 2003 til juni 2004. I tillegg ble det et langt “etterpåfeltarbeid”, der han var med på møter og deltok på e-post lista og arbeidsgruppene på Internet.
Han beskriver et miljø som er “røft” og maskulint, preget av både interne stridigheter og samhold. Hausmanittene, skriver han, har lært å omgåes med makta. De har satt seg inn i det politiske systemet, lært kodene og språket. De dro nytte av politisk- og byråkratisk maktretorikk, benyttet denne aktivt som et motmaktmiddel. Ved å formalisere det indre styresettet og samle seg rundt en visjon, har hausmanittene klart å øve politisk innflytelse.
Profesjonalisering betyr altså ikke nødvendigvis “sell-out” eller en tilpasning til mainstreamkulturen.
I kontakten med myndighetene klarte hausmanittene å bevare sin sjel, skriver antropologen:
Til tross for indre uenigheter, står hausmanittene samlet i presentasjonen av kulturhuset utad. Jeg konkluderer med at Hausmanittene har vist en evne til å motstå de offentlige myndighetenes forsøk på å innsette sine krav. Representantene fra Hausmania tar i bruk kreative strategier, som etablering av symboler, strategisk bruk av media og retorikk, når de mobiliserer til kampen for husets overlevelse.
Vi blir også kjent med flere beboere, får innsyn i debatter om hva Hausmania er og skal være.
Om Hausmania skriver han:
På Hausmania ønsker man å skape et ”pusterom” hvor det lages kunst og musikk med ”sjel”, som en motvekt til den kommersialiserte massekulturen. Det å selge, er ikke så viktig som å lage noe originalt og vakkert som kan gi folk en verdifull opplevelse.
Det er en norm på Hausmania å være et kritisk og samfunnsbevisst menneske som ikke søker en konformitet med resten av samfunnet, men som søker kunnskap på egenhånd og utøver en samfunnskritikk som kan bidra til en mer rettferdig verden.
(…)
De har 20 øvingslokaler som benyttes av 30-40 band og 40 atelierer som benyttes av kunstnere, kulturarbeidere, håndverkere og forskjellige frivillige organisasjoner. Det finnes tre utstillingsgallerier, et stort teater (Grusomhetens teater), motorsykkelklubb, en skatehall, graffitivegg, keramikkverksted, Internettkafé (HUMLA4), veganerkafé med matservering (Black Eyed Bean), bibliotek og kino (Spis De Rike). Det selvstyrte kulturhuset Hausmania baserer seg på brukermedvirkning og dugnadsarbeid. Under mitt feltarbeid, bodde det rundt 30 mennesker på Hausmania.
Hele oppgaven kan lastes ned fra antropologi.info.
>> last ned oppgaven “Makt, motstand og etablering av symboler. ‘Det frie kulturinitiativet’ møter de offentlige myndigheter” av Ola Andersbakken (1,8 MB, pdf)
SE OGSÅ:
Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?
På feltarbeid blant poeter og opprørere i Paris
Hvem er aktivistene? Forskningsrapport avliver myter om medlemmer i sosiale bevegelser
Den antropologiske aktivisten – Intervju med Johannes Wilm
