search expand

Nekrolog: Thomas Hylland Eriksen om Marianne Gullestad

Som nevnt tidligere, så døde antropolog Marianne Gullestad på forrige mandag. Thomas Hylland Eriksen har skrevet en fin nekrolog i dagens Klassekampen som jeg fikk lov til å republisere her:

Marianne Gullestad (1946–2008)

Av Thomas Hylland Eriksen, Klassekampen 14.3.08

Sosialantropologen Marianne Gullestad døde 10. mars av kreft. Hun rakk ikke å fylle 62 år, men hun etterlot seg et livsverk som er både mangesidig og konsistent – det går en rød tråd fra hennes første bok, Livet i en gammel bydel (1979), til den siste, Misjonsbilder (2007). Hun skrev bedre og tenkte klarere enn de fleste av oss, og hennes bidrag til norsk selvforståelse og sosialantropologien i videre forstand, vil lenge fortsette å inspirere nye generasjoner av forskere.

Da Marianne tok magistergraden ved Universitetet i Bergen i 1975, var det fremdeles sjelden at norske antropologer gjorde feltarbeid i eget samfunn. Enda sjeldnere – ja, praktisk talt helt ukjent – var det at de forsket på helt alminnelige menneskers hverdagsliv. I hele det 20. århundret hadde antropologien hatt en dragning mot det spektakulære og uvanlige, det eksotiske og pirrende. Marianne skrev derimot sin avhandling og bok, og senere den internasjonalt anerkjente Kitchen-Table Society, om «vanlige, skikkelige folk» (deres eget begrep), deres levemåte og kulturelle kategorier.

Utover på 1980- og 90-tallet fortsatte hun å publisere både på norsk og engelsk om norsk kultur, om alt fra den «egalitære individualismen» som regulerer sosiale relasjoner her til endringer i barns sosialisering symbolisert ved «passepikens» vekst og fall, og hun hadde en imponerende evne til å gjøre det tilsynelatende selvfølgelige og trivielle, som kategorien «fred og ro», til sentrale begreper i kulturanalysen.

Etter å ha fullført sin analyse av livshistorier mot slutten av 1990-tallet, rettet Marianne blikket mot «det nye Norge», det flerkulturelle samfunnet. Som majoritetsforsker var det naturlig at hun konsentrerte seg om «vårt» blikk på «dem» i den innflytelsesrike og kontroversielle Det norske sett med nye øyne (2002), med konklusjoner om norsk hverdagsrasisme som falt mange tungt for brystet. I sitt siste prosjekt, om norske misjonærers blikk på «de innfødte» i Kamerun, dokumentert gjennom deres fotografier, videreutvikler hun analysen av grensesetting og hierarkisk rasetenkning på en original og overbevisende måte. Med Misjonsbilder, utgitt på engelsk under tittelen Picturing Pity (2007), skulle Mariannes intellektuelle reise i det norske landskapet vise seg å være avsluttet. Andre må ta opp stafettpinnen, men hun satte en standard som det vil være vanskelig å leve opp til.

Marianne hadde mye energi. Hun tok ingen hvileskjær mellom sine forskningsprosjekter, og hun leverte alltid varene. I tillegg til å være en uvanlig produktiv forsker, var hun også en engasjert intellektuell i norsk offentlighet.

Marianne var en fri fugl, både intellektuelt og institusjonelt. Hun foretrakk å leve av midlertidige forskningsmidler fremfor å ha fast jobb som universitetsansatt. Jeg spurte henne en gang om hun ikke kunne tenke seg å søke et ledig professorat, og da svarte hun – vel vitende om hvilke plikter en professor har i våre dager – at mens noen drømte om å bli teatersjef, foretrakk hun å være skuespiller.

Faglig stod Marianne amerikansk kulturantropologi nærmere enn den britiske sosialantropologien som har dannet hovedstrømningen her i Norge. Hun skrev mer om symbolske kategoriseringer og symbolsk (u)orden enn om sosial organisasjon, mer om definisjonsmakt enn om politiske prosesser. Også her vil hennes arbeid lenge fungere som et korrektiv og en inspirasjonskilde for mange forskere og studenter.

Marianne Gullestad forlot oss altfor tidlig. For dem av oss som var så heldige å ha henne som venn, husker vi hennes varme vesen og strålende smil like godt som hennes skarpe intellekt og originale innfallsvinkler. Hun var en stor samfunnsforsker og et godt menneske.

For mer informasjon og linker, se tidligere innlegget Marianne Gullestad er død

Som nevnt tidligere, så døde antropolog Marianne Gullestad på forrige mandag. Thomas Hylland Eriksen har skrevet en fin nekrolog i dagens Klassekampen som jeg fikk lov til å republisere her:

Marianne Gullestad (1946–2008)

Av Thomas Hylland Eriksen, Klassekampen 14.3.08

Sosialantropologen Marianne Gullestad døde…

Read more

Marianne Gullestad er død

gullestad bilde

En av Norges viktigste antropologer er død. Marianne Gullestad døde igår etter langvarig sykdom. Få antropologer har forsket så mye på Norge og det norske som Gullestad. For et halvt år siden kom hun ut med en ny bok Misjonsbilder – Bidrag til norsk selvforståelse og for få måneder siden fikk hun språkprisen til Det Norske Akademiet.

1984 vakte hun oppsikt med Kitchen-Table Society: A Case Study of the Family Life and Friendships of Young Working-Class Mothers in Urban Norway

MaterialWorld-blogger Daniel Miller har republisert forordet han skrev i anledning dødsfallet. Han skriver blant annet:

Indeed, what made this such an important work when it first came out was, rather, that it was in many respects a conventional ethnography – though of the type of population that, on the whole, had not been the subject of conventional ethnographies. The topic was working class women in the town of Bergen on the West coast of Norway.

What made this special was that there was nothing special about these people. They were not being studied because they were a problem that academics were supposed to shed light on, such as drug-takers or the unemployed. They represented the neglected topic of the merely ordinary.

>> les hele teksten “Marianne Gullestad 1946-2008

20 år senere var hun aktiv i debatten om klassereisen og ble nedringt av journalister.

Gullestad var også aktiv i innvandringsdebatten. Hun gikk inn for mindre vekt på den etniske nasjonen og var ikke redd for påpeke mindre positive trekk i det norske samfunnet som for eksempel den utbredte hverdagsrasismen.

For å få tak i rasisme som problem har hun formulert “The five major challenges in anthropology”

Hun så på forskning som livsform.

—-

OPPDATERINGER: Nekrolog: Thomas Hylland Eriksen om Marianne Gullestad

>> Institutt for samfunnsforskning om Gullestads død

Long Litt Woon har lagt ut et innlegg hun holdt ved lanseringen av hennes bok “Plausible Prejudice” i 2006

—-

Her et utvalg av tidligere saker om Marianne Gullestad på antropologi.info

– Godt språk forgyller forskningsresultatene

For mindre vekt på den etniske nasjonen: Marianne Gullestad med ny bok

Norske verdier, islam og hverdagsrasismen

Misjonsbildenes makt over sinnene – ny bok av Marianne Gullestad

The Five Major Challenges for Anthropology

Vis billetten – du er på klassereise

Orientalisme på norsk – fem foredrag om norsk kultur som mp3-fil

For en fullstendig oversikt over hennes forskning se Marianne Gullestads hjemmeside ved Institutt for samfunnsforskning

gullestad bilde

En av Norges viktigste antropologer er død. Marianne Gullestad døde igår etter langvarig sykdom. Få antropologer har forsket så mye på Norge og det norske som Gullestad. For et halvt år siden kom hun ut med en ny bok Misjonsbilder…

Read more

Tidsskrifter: Universitetsforlaget femdobler prisene

nat-screenshot

Mens flere og flere tidsskrifter åpner arkivene sine for folk flest, har Universitetsforlaget / Idunn valgt motsatt strategi: De har femdoblet prisen per artikkel. For å kunne lese en eneste artikkel må en nå plutselig ut med 100 kroner. Vitenskapelige artikler er dermed blitt enda mindre tilgjengelige for folk utenfor akademia og institusjoner uten abonnement.

Flere og flere forskere og bibliotekarer verden over protesterer mot forlagenes anti-demokratiske prispolitikk og har delvis oppfordret til boikottaksjoner. Flere og flere forskere publiserer heller artiklene sine i tidsskrifter som er gratis tilgjengelig på nett (open access). Renommerte universiteter som Harvard har til og med gjort open-access-publisering obligatorisk. Bevegelsen er ikke så sterk i Norge. “Norge – en sinke på Open Access”, skrev nylig Stein Høydalsvik i Vox Publica.

Hvem skriver forskere for? Skal kunnskapen føres tilbake til samfunnet eller holdes inne i elfenbenstårnet?

SE OGSÅ:

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

Mer gratis publisering på nettet! Bibliotekene ønsker forskeropprør

Danah Boyd on Open Access: “Boycott locked-down journals”

Børs og bibliotek: Det er bonanza i kunnskapsmarkedet

Museum Anthropology Review goes open access

First issue of open access journal “After Culture” is online

– Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Why should anthropologists care about open access?

nat-screenshot

Mens flere og flere tidsskrifter åpner arkivene sine for folk flest, har Universitetsforlaget / Idunn valgt motsatt strategi: De har femdoblet prisen per artikkel. For å kunne lese en eneste artikkel må en nå plutselig ut med 100 kroner. Vitenskapelige…

Read more

Kun to antropologer blant de 100 mest medieomtalte professorer

De er menn, middeladrende og bor i Oslo: Det er disse professorene som blir mest omtalt og sitert i media ifølge Morgenbladet. Bare 14 kvin­ner er inne på lis­ten. Nes­ten halv­par­ten (47) av pro­fes­so­re­ne har til­knyt­ning til Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

Kun to antropologer er på listen: Thomas Hylland Eriksen (plass 27) og Unni Wikan (plass 91). Langt flere historikere, statsvitere og økonomer er representert.

>> les hele saken i Morgenbladet

De er menn, middeladrende og bor i Oslo: Det er disse professorene som blir mest omtalt og sitert i media ifølge Morgenbladet. Bare 14 kvin­ner er inne på lis­ten. Nes­ten halv­par­ten (47) av pro­fes­so­re­ne har til­knyt­ning til Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

Kun…

Read more

– Godt språk forgyller forskningsresultatene

”Kordan går det med avhandlingen? Blir han vittig?”, spurte informanten forskeren. Akademiske tekster er vanligvis alt annet enn vittig. Mange studenter og forskere mener at god forskning krever et komplisert språk. Men dette er feil, påpekte antropolog Marianne Gullestad som nettopp fikk språkprisen til Det Norske Akademiet. Et godt språk forgyller forskningsresultatene, sa hun i takketalen:

Sosialantropologi er et ungt fag i Norge, og det fører med seg en viss hang til å prøve å gjøre seg interessant ved å slå om seg med mange anglisismer. En periode sa for eksempel norske antropologer ’elaborere’ i annenhver setning, i stedet for det mer alminnelige ’utarbeide’. Å gå gjennom tekstene og erstatte slike utvekster med gode norske ord kan sees som en måte å forgylle forskningsresultatene på.

Folk flest er interessert i forskning. Denne interessen har alltid vært for henne “en stor støtte og inspirasjon – en stor gave”. Hun prøver alltid å formidle forskningen til verden utenfor universitetsmurene ved hjelp av språklige grep:

Jeg gjorde mitt første sosialantropologiske feltarbeid i en gammel bydel, og opplevde at beboerne i de mange smittene og smauene var enormt interesserte i undersøkelsen min.
(…)
Jeg har alltid vært altfor seriøs til å våge å slippe meg løs med vittigheter i vitenskapelige sammenhenger. Men jeg skrev den da etterpå om til en populærvitenskapelig bok som ble publisert med mange fine bilder.
(…)
Både avhandlingen og boken om livet i en gammel bydel fremstilte det sosiale miljøet i bydelen som en slags prinsesse som var truet av en rekke troll i form av saneringsplanene til kommunen og næringslivet, og av boligmarkedet som gjorde husene så dyre at mennesker fra de samfunnsklasser som tradisjonelt har bodd der, ikke hadde råd til å bo der lenger.

Fortellerstrukturen var i litterær forstand en komedie, ettersom den innebar et håp om en forsoning av interessene ved at bydelen ble rehabilitert på beboernes premisser. Denne fortellerstrukturen gjorde det mulig å nå mange ulike slags lesere, både innenfor og utenfor bydelen.

Formidlingen har tre ledd:

Det treleddete målet har hele tiden vært 1. mest mulig tilgjengelig vitenskapelig publisering både på norsk og engelsk, uten å gå på akkord med det faglige presisjonsnivået, 2. tilbakeføring av resultatene til dem som omfattes av undersøkelsene og 3. formidling til allmennheten.

Marianne Gullestad sa i takketalen at en i samfunns- og kulturvitenskapene reflekterer mye over vitenskapelig teori og metode, men altfor lite om de vitenskapelige tekstene som tekster.

>> les hele talen (pdf)

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: The Secret of Good Ethnographies: If anthropologists want to have a larger impact on society, they have to write better

Formidling: – Bruk heller film enn skrift

Skriver heller blogginnlegg enn aviskronikker

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

Forskning som livsform – samtale med Marianne Gullestad

Marianne Gullestad: The Five Major Challenges for Anthropology

Misjonsbildenes makt over sinnene – ny bok av Marianne Gullestad

”Kordan går det med avhandlingen? Blir han vittig?”, spurte informanten forskeren. Akademiske tekster er vanligvis alt annet enn vittig. Mange studenter og forskere mener at god forskning krever et komplisert språk. Men dette er feil, påpekte antropolog Marianne Gullestad som…

Read more