search expand

Nå skriver også Aftenposten om masteroppgaver

Masteroppgaver er en undervurdert kilde for nyhetssaker. Klassekampen er en av de få avisene som regelmessig løfter fram gode oppgaver – og spesielt antropologioppgaver, faktisk. Nå på forrige fredag har også en slik antropologioppgave blitt presentert i Aftenposten: “Sminker seg for facebook” er tittelen.

I oppgaven undersøker Mari Mikkelsen bl.a. hvordan bl.a. facebook og nettet generelt påvirker unge kvinners skjønnhetsidealer. Selv om det overordnete tema var “skjønnhet som kulturell konstruksjon” var det ikke vanskelig for Aftenposten å finne en “lett” vinkling som genererer klikk.

Antropologen sier bl.a.

– Dagens skjønnhetsideal er en illusjon skapt av Photoshop. Unge kvinner sammenligner seg ikke lenger med nabokvinnene, men med de hundre vakreste i verden, som selv med et «perfekt» utgangspunkt er retusjert. Det gjør noe med selvoppfatningen: Alt blir galt med en selv målt mot skjønnhetsidealet. Det bidrar så til større forbruk av produktene til skjønnhetsindustrien.

For de unge, urbane kvinnene i 20-årene i Oslo som hun studerte er det viktig å ha «estetisk kapital»: Det dreier seg ikke bare om å være vakker. Estetisk kapital er en en sum av sosial, kulturell, fysisk og økonomisk kapital.

Det er en fordel å kunne “forbedre” utseendet sitt via klær, skjønnhetsprodukter eller operasjoner. Men måten det gjøres på varierer fra land til land, sier antropologen som har tatt sin utdannelse i fem land:

– I Brasil er alt lov, så lenge du har råd til det. I Norge har veldig mange lyst til å forbedre utseendet sitt, men det skal likevel se ekte og autentisk ut. Det er ekstrem vekst i skjønnhetsoperasjoner, men det er mye hemmelighold rundt dette i Norge.

Samtidig flyttes stadig grensene for hva som er naturlig.

>> les hele saken i Aftenposten

Oppgaven er ikke på nett.

OPPDATERING: Oppgaven ble også omtalt i Dagens Næringsliv

SE OGSÅ:

Skjønnhet: “Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv”

Skrev oppgave om kvinnelige kroppsbyggere

Fotomodeller må passe inn i den hvite skandinaviske normen

Kosmetisk kirurgi: Nye pupper til jul?

Fat is beautiful: “Er du mager er du jo som en mann”

Masteroppgaver er en undervurdert kilde for nyhetssaker. Klassekampen er en av de få avisene som regelmessig løfter fram gode oppgaver – og spesielt antropologioppgaver, faktisk. Nå på forrige fredag har også en slik antropologioppgave blitt presentert i Aftenposten: “Sminker…

Read more

Doktoravhandling om spilleavhengige: – Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!


Casino i Las Vegas. Foto: Marion Cerrato, flickr

Antropolog Lise Hildebrandt-Eriksen fra Aarhus Universitet har vært på feltarbeid i spillehaller. I doktoravhandlingen som hun forsvarte på fredag kritiserer hun måten det offentlige håndterer spilleavhengighet (ludomani) på:

Projektet peger på at forebyggelse af ludomani ikke kun bør udmøntes som terapi. Forebyggelse bør også implementeres som forbrugerbeskyttelse i form af en regulering af varens udformning i både juridisk og designmæssig henseende. Desuden peges der på en styrkelse af lokale fællesskaber uden for forbrugssfæren som en mulig vej til forebyggelse af selvdestruktivt spil.

Hun kritiserer tendensen – som er spesielt karakteristisk for nyliberalismen – å individualisere problemer. Spillemarkedet er blitt liberalisert i 1993. Samtidig har det vokst fram “et bugnende terapimarked” for å “diagnosticere og behandle de af os, der ikke kan styre vores lyster”. I en kronikk i Information skriver hun at “mystificering af spillehallen som vare” medvirker til at kundene fastholdes i spillehallen”:

Forskningsprojektet har vist, at den største risiko for at blive ludoman er kombinationen af at være enten enlig, arbejdsløs eller befinde sig i en presset livssituation, samtidig med at spillehallen udbydes som en dagligvare i ens nærområde. En af konklusionerne er, at det synes mere bekvemt, billigere eller bare mere ideologisk rigtigt at sygeliggøre forbrugeradfærd, end det er at udforme en forretningspraksis og en lovgivning, der tager sigte på forbrugerbeskyttelse.

Avhandlingen ”’There are no ludomaniacs’ – An Ethnography of Gambling With Gambling Machines” er (ennå?) ikke tilgjengelig på nett.

SE OGSÅ:

Fieldwork reveals how slot machines are exploiting people

How gaming wealth is reviving American Indian traditions

– Kampanjer har ofte motsatt effekt

Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

Casino i Las Vegas. Foto: Marion Cerrato, flickr

Antropolog Lise Hildebrandt-Eriksen fra Aarhus Universitet har vært på feltarbeid i spillehaller. I doktoravhandlingen som hun forsvarte på fredag kritiserer hun måten det offentlige håndterer spilleavhengighet (ludomani) på:

Projektet peger på at forebyggelse…

Read more

Etnifisering av forskningsresultater? Vårt Land om anti-barnehage foreldre

Antropolog Marie Louise Seeberg har undersøkt hvorfor noen (få) foreldre ikke sender barna sine til barnehagen. Sammen med en del kollegaer intervjuet hun foreldre i Oslo, Østfold, Vest-Agder og Finnmark.

Vårt Land omtaler rapporten og oppsummerer slik:

Foreldre som velger bort barnehage kan deles inn i tre grupper: Samiske foreldre som er opptatt av å bevare samisk kultur og livsform, flerkulturelle foreldre og innvandrerforeldre som ønsker at barna skal ha et solid grunnlag i morsmålet sitt før de lærer norsk – og verdikonservative foreldre som er opptatt av at familien er den beste rammen rundt et barn.

Saken ble plukket ut av NTB / forskning.no.

Jeg var litt overrasket over disse “resultatene”. Går det an å omtale disse gruppene så så upresist? Er dette virkelig de mest relevante kategoriene?

Når man tar en titt på selve rapporten, vil man finne en helt annen oppsummering:

  • Vårt materiale indikerer at foreldre som ikke benytter barnehage for sine barn, i hovedsak har god kjennskap til barnehager.
  • Foreldrene er kritiske til at barnehager tilsynelatende er tilrettelagt for arbeidslivets behov, snarere enn for barnas behov for ro og omsorg.
  • Foreldrene var opptatt av at barna skulle være godt forberedt til skolestart og var positive til barnehagens pedagogiske tilbud, men var kritiske til at barnehagens måte å løse denne oppgaven på, var den eneste rette.
  • Foreldrene ønsket selv å overføre grunnleggende kulturell kunnskap, språk og verdier til sine barn før denne oppgaven ble overtatt av barnehage eller skole.

Og ikke minst kan vi lese denne konklusjonen:

Den sterkeste fellesnevneren blant våre informanter er av ideologisk karakter, og går på tvers av klasse, etnisitet og bosted.

Dessuten er det interessant at antropologen ikke bruker betegnelsen “verdikonservativ” om informantene sine.

Jeg minner på en interessant debatt i Morgenbladet for to år siden. Der utfordret Simen Tveitereid – forfatteren av boka Hva skal vi med barn? – norsk barnehagepolitikk. Hvem er barnehager for? Er de til barnas beste? Eller handler norsk barnehagepolitikk først og fremst handler om å tilrettelegge for at våre voksne liv skal gå rundt? Hvorfor denne stilltiende enigheten om barnehagens fortreffelighet?

Seeberg er også forfatteren av boka Når velferdsstaten møter verden

SE OGSÅ:

Integrering: “Barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn”

Antropolog for mindre lek med barna

– Ikke stakkarsliggjør foreldreløse barn!

Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor

“We want children to be their own ethnographers”

Antropolog Marie Louise Seeberg har undersøkt hvorfor noen (få) foreldre ikke sender barna sine til barnehagen. Sammen med en del kollegaer intervjuet hun foreldre i Oslo, Østfold, Vest-Agder og Finnmark.

Vårt Land omtaler rapporten og oppsummerer slik:

Foreldre som velger bort…

Read more

"Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv"

(LENKER OPPDATERT 2.4.2020) Å eksotisere det (antatt) kjente er alltid en nyttig øvelse. Også den hvite majoritetsbefolkningen holder på med mye rart som er en analyse verdt. I et nytt innlegg tar masterstudent i sosialantropologi Rannveig Svendby for seg norske kvinners “bisarre skikker”.

Vi leser om diverse kroppsritualer på badet, om mystiske masker og om medisinmenn som former “kroppen etter den kulturelle oppskriften på skjønnhet”. Om hvithet som “må eksponeres med måte” at “uheldig bleke kvinner” som derfor benytter seg av et av de mange stekerommene landet over.”

>> les hele saken på Rannveig Svendbys Aftenposten-blogg

SE OGSÅ:

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Moralpoliti et innvandrerproblem?

Hjemme bra, men borte best? – Fagkritisk dag om feltarbeid “i eget samfunn”

Da danske kvinner gikk med burka og radikale norske kvinner med skaut

Hvor er antropologene når Bygde-Norge går på jakt?

Fieldwork in Papua New Guinea: Who are the exotic others?

La oss studere normaliteten!

Marianne Gullestad – majoritetsforsker og annerledesantropolog

(LENKER OPPDATERT 2.4.2020) Å eksotisere det (antatt) kjente er alltid en nyttig øvelse. Også den hvite majoritetsbefolkningen holder på med mye rart som er en analyse verdt. I et nytt innlegg tar masterstudent i sosialantropologi Rannveig Svendby for seg norske…

Read more

Da danske kvinner gikk med burka og radikale norske kvinner med skaut

“Hodeplagg er obligatorisk”, skrev VG i sine 10 bud for bunadsbruk for fire år siden. Imorgen, på 17.mai, vil vi igjen se et utvalg av det utrolige mangfold av av norske skaut og luer.

Noen av dem er også representert i boka “Hodeplagg – Mer enn noe på hodet” av Hill-Aina Steffenach. Her gir den tidligere lederen i bunadsrådet i Norsk Ungdomslag (alle med hodeplagg på bildet!) en fin innføring i hodeplaggenes verden.

Vi leser hun var irritert over hijabdebatten: Hvorfor handler debattene alltid om kvinner, hijab og undertrykkelse? Hvorfor snakker man aldri om sikhenes turban eller gamle norske tradisjoner? “Jeg husker selv at mange damer gikk med tørkle eller skaut som vi kalte det, da jeg var barn hjemme i Svolvær”, skriver hun.

Boka er ingen akademisk avhandling. Heldigvis kanskje. Istedenfor fotnoter får vi mange bilder, blant annet også dette sørgeskjørtet fra Samsø i Danmark som minner om en burka (Foto: Nationalmuseet, København). Hvor mye av ansiktet som ble skjult, var avhenging av hvem som var død. Fargene i drakten symboliserte graden av sorg: En begynte med svart, gikk etterhvert over til blått og når sorgen var over til rødt.

På lignende måter som gode antropologibøker er også denne boka en påminnelse om hvor mye man kan lære ved hjelp av mikrostudier, ved å analysere en liten bit av virkeligheten.

I innledningen skriver hun for eksempel:

Hodeplagg har vært et av de viktigste symbolene på tilhørighet og stilling i samfunnet, samtidig som de har hatt en praktisk funksjon i ulike klima. Hodeplaggene i de tradisjonelle folkedraktene sa noe om hvilken sosial status en hadde, hvilken livssituasjon en var i, ofte om en var gift eller ugift, og om det var høytid, fest eller hverdag.

Ja, hodeplagg er mer enn noe på hodet, derfor er også hijabdebatten så kompleks:

Våre tippoldemødre ville kanskje møtt tradisjonene med større forståelse enn det mange nordmenn gjør idag. En gift kvinne i Hordaland ville aldri vist seg ute uten noe på hodet for 150 år siden – å bruke hodeplagget var en del av å bli voksen. For en gift kvinne var det en hedersbetegnelse og det var ingen tvang eller undertrykking i å bruke det – tvert imot. Det var kulturen og de gjeldende normer der og da, og hennes identitet.

Hodeplagg var ofte et status-plagg – for både menn og kvinner. I gamle Roma og Hellas hadde ikke slaver rett til å bære hatt. Kun frie borgere! I mange samfunn vil den øverste lederen bære noe å hodet som får han eller henne til å virke høyere enn de andre:

Hodeplagg brukt som beskyttelse, var noe som tilhørte de nederst på rangstigen. For alle andre har hovedplagg dreid seg om status og dette gav opphav til det som på engelsk er kalt hat honour eller respekt for hatten.

I hvert fall for menn. Kvinner beholdt sitt hodeplagg på i enhver sammenheng!

Hodeplagg bekreftet hierarkier:

Alle foruten kongen hadde noen å bukke for. I byene på 1800tallet de rikeste brukte flosshat, arbeiderne og fattige ulike typer sixpence, mens butlere og andre som befant seg midt på rangstigen, gjerne brukte bowlerhatter.

Interessant: Hat honour kom i konflikt med kvekerne og andre religiøse grupper:

De gikk alltid med tildekket hode, både kvinner og menn, og nektet å følge kutymen med å ta av hatten for øvrighetspersoner eller andre. For dem var alle like før Gud, og bare i kirken og ved bønn fjernet de hatten i respekt.

Hodeplagg ble ofte brukt politisk. Under den andre verdenskrig ble nisselua tatt i bruk av nordmenn for å vise motstand mot den tyske okkupasjonen og for å overføre beskjeder.

På 1970-tallet ble skaut moderne for radikale kvinner i Norge! Det var spesielt Sigrun Berg-sjalet som var populært blant aktivister.

Og selvfølgelig er hodeplagg også mote. Baseball-capsen, skriver hun, har gått fra å være et praktisk hodeplagg ved ballspill til å bli et moteplagg som har tatt hele verden med storm.

Utgangspunkt for boka er seminaret Hovudplagg: frå identitetsmerke til toppolitisk kamp der også ulike hodeplaggbrukere deltok.

Boka er også blitt anmeldt i Bergens Tidende.

Les mer om norske hodeplaggtradisjoner i Bunadsmagasinet og om globale tradisjoner på Wikipedia

SE OGSÅ:

“Hodeplagg er obligatorisk”: Den skjulte islamiseringen av 17.mai ;)

Thesis: Hijab empowers women

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

Ikke spøk med flagg, bunader og nasjonalsangen

"Hodeplagg er obligatorisk", skrev VG i sine 10 bud for bunadsbruk for fire år siden. Imorgen, på 17.mai, vil vi igjen se et utvalg av det utrolige mangfold av av norske skaut og luer.

Noen av dem er også…

Read more