minoriteter og urbefolkninger

“Den postkoloniale kritikken må også omfatte relasjonen mellom mennesker og dyr”

Published on September 1, 2006 by lorenz Posted in Afrika, minoriteter og urbefolkninger, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, teorier, vi og de andre

Det er igjen blitt populært å stille ut afrikanere i dyreparker, bl.a. i Kolmårdens djurepark og ifjor i tyske Augsburg eller London. Mye er blitt skrevet om at dette er rasistisk og minner om tidligere koloniale menneskeutstillinger, bl.a. Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo. I et innlegg i Stockholms fria tidning mener pedagog Helena Pedersen at kritiken kun skraper på overflaten. Hvis ønsker et oppgjør med koloniale forestillinger, må vi også problematisere forholdet mellom mennesker og dyr:

Betraktandet av “den andre” under djurparkens särskilda former är sällan oskyldigt, oavsett om den betraktade är människa eller djur. Utifrån vår privilegierade position “fixerar” och begränsar vår blick den andre i ett tillstånd definierat av oss själva som betraktare. Det ligger knappast någon godtycklighet i vem som ges rollen av betraktande subjekt respektive betraktat objekt – och det är i just denna maktrelation som en vidgad problematik uppstår.

Den amerikanske historikern Nigel Rothfels har i sin studie av Hagenbecks djurpark i Tyskland (Savages and Beasts: The Birth of the Modern Zoo. The John Hopkins University Press, 2002) visat hur berättelsen om “den andre” har konstituerats under djurparkens historia genom uppvisningar inte bara av “exotiska” djur utan även av ursprungsbefolkningar – “lappar”, “eskimåer” och “nubier” för att ta några exempel. (…)

Ett växande antal humanistiska och samhällsvetenskapliga studier av människa-djurrelationen analyserar de strukturer och världsbilder som ligger till grund för vad dessa företeelser uppmärksammar oss på: att de strategier som gör avhumanisering av andra människor möjlig till stor del vilar på en stigmatisering av dessa människor som om de vore djur.

Att rikta kritik enbart mot uttrycket dessa strategier tar sig mot de människor som underordnas, snarare än att ifrågasätta de fundament som konstruerar vissa människor och djur som “den andre”, är bara att skrapa på ytan av en betydligt mer komplex problematik.

>> les hele kommentaren i Stockholms Fria Tidning

Hun nevner også innlegget til den nigerianske forfatteren Remi Raji Afrikaner ställs ut i djurparker som gir en god oppsummering av debatten og dens koloniale forhistorie.

SE OGSÅ:

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

I Tyskland: Dyrehage stiller ut afrikanere

Next month it will be 100 years since Congolese pygmy named Ota Bengawas put on display in the monkey house at New York’s Bronx Zoo (Savage Minds, 6.8.06) / på norsk Ota Benga – mannen i buret: «Afrikansk pygme, Ota Benga. På utstilling hver ettermiddag hele september» Sverre Bjørstad Graff, nesteklikk.no

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Anthropological Days at the Olympic Games: An homage to imperialism, the exhibit of conquered peoples was designed to show how America would bring progress to savage peoples

In Detroit and London: More African Villages in the Zoo

Is this anthropology? African pygmies observe Britains in TV-show

Urfolk ønsker patent på kultur

Published on May 31, 2006 by lorenz Posted in antropologi allment, Kultur tradisjon kunnskap, Kunst og kultur, minoriteter og urbefolkninger, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Patent på samisk joik, på maori design og didgeridoo musikk? Kulturell opphavsrett er blitt en del av utkastet til FNs erklæring om urfolksrettigheter. Må vi putte urfolk i samme bås som Microsoft som ikke vil dele kunnskap som andre? Hvordan kan det ha seg at urfolk ønsker den samme beskyttelse som store kommersielle selskaper?

Dette er spørsmål som antropolog Gro Ween, stipendiat ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, tok opp under en debatt på årskonferansen i Norsk antropologisk forening i Trondheim. Eksempler på urfolksdesign i kommersiell er ifølge antropologen didjeridoo i plastikk på gata i Sydney, sørsamiske perlebroderier i gjør-det-selv-pakker på Panduro, og urfolksmusikk som for eksempel- Samiid Ædnan som norsk bidrag i Melodi Grand Prix i 1980.

Hvorfor engasjerer seg urfolkene for dette? Mange urfolkaktivister er blitt lei av at urfolkskultur blir kommersielt utnyttet, tilegnet (“approprierte”) av folk utenfra – det er en type kolonisiering, mener Ween:

Urfolk opplever at de i lang tid har blitt tappet for ressurser. Når store farmasøytiske selskaper tar patent på urfolkskunnskap, når plateselskaper tjener fett på opptak fra den brasilianske regnskogen som selges som chill out musikk for clubbere, eller når hvem som helst kan selge lavvoer, didjeridooer eller drømmefangere, understreker dette for urfolk at de fremdeles er sett som en naturressurs – en kulturell allemannsrett, som vesten fritt kan benytte seg av.

Appropriering er en del av et større fenomen – som innebærer alt fra å plassere hodeskallen til Mons Somby som ble hugget hodet av etter Kautokeino opprøret (1857), på museum i Oslo, til å kopiere Maori krigerdesign på engelsk porselen. Historiske beskrivelser av slik appropriering er ofte sentrale i nåtidens urfolksdiskurser, og sentrale for urfolks identitet. En slik forståelse av opphavsrettens problemområde viser lange historiske linjer, og understreker at mange urfolk fremdeles ser kolonisering som en pågående prosess, om enn i endret form.

Men skaper ikke bruk av opphavsrett fremmedgjøring, fryser kulturelle objekter og fjerner dem fra kontinuitet med fortid og fremtid? Blir ikke kultur rikere ved at den blir delt? Har ikke kultur alltid blitt kopiert (se greske akantusranker i norsk rosemaling etc) Er ikke derfor kulturelle uttrykk et felles produkt? Skal ikke kunnskap være fri? Og – som Thomas Hylland Eriksen sa – er det ikke bedre å bli utnyttet enn å bli ignorert?

Gro Ween er ikke enig i dette. Kulturell eiendomsrett er et svar på den pågående koloniseringen og kan ikke ses løsrevet fra dette:

Finnes ikke urfolksforfatteren? Kunstneren? Klart han og hun gjør. Skal ikke urfolk få ta i bruk vestlige juridiske strukturer for å beskytte seg mot bruk av deres kultur og kunnskap uten å bli anklaget for å bli inautentiske? Jo, selvfølgelig. Det mer interessante i denne diskusjonen er i min mening hvordan opphavsretten selv blir appropriert og gitt et urfolksuttrykk.
(…)
Et fokus på urfolks approprieringer av vestlige juridiske strukturer vil understreke hvordan urfolk former opphavsretten i sitt bilde (uten at noen anklager den for å bli mindre autentisk av den grunn), og hvordan urfolk gjennom lovverk, og som forsvar mot kommersielle interesser, forsøker å skape en struktur som beskytter deres kulturelle uttrykk, og gir dem rom til å utvikle seg, også med det utgangspunkt at kultur kan være grunnlag for økonomisk overlevelse og gevinst.

Oppdatering: Hele innlegget er nå lagt ut på hjemmesiden til Norsk antropologisk forening.

Saken er kompleks og omdiskutert. Antropolog Sabina Magliocco har tidligere kritisert slik patentering. Hun skriver først og fremst om bruken av urfolkskunnskap i New Age sammenheng:

The idea that the right to spiritual practice is determined by blood violates everything we know about the constructed nature of race, ethnicity and culture. As anthropologists, we cannot turn our backs on our most fundamental assumptions, even to protect indigenous groups whose spiritual traditions have been fetishized. Taken to its logical extreme, it leads directly to essentialization and racism.

>> les hele saken: Indigenousness and the Politics of Spirituality

For mer informasjon se også Who owns native culture – A book with an excellent website

OPPDATERING: Se også kommentaren på tiram.org og linken til Bling Ladens innlegg “Det er for få samer i Norge”

Norske verdier, islam og hverdagsrasismen

Published on March 29, 2006 by lorenz Posted in antropologi allment, bøker, innvandring migrasjon, Kultur tradisjon kunnskap, minoriteter og urbefolkninger, nasjonalisme, nordmenn, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Innvandringsdebatten handlet ofte om “dem” – innvandrerne. I den nye boka “Plausible Prejudice” retter antropologen Marianne Gullestad blikket mot majoriteten, dvs nordmenn og såkalte “grunnleggende norske verdier”: Hvor mye blir de fulgt i hverdagslivet?

I et intervju i Klassekampens lørdagsutgave (ikke på nett) peker hun på et paradoks: I møtet med “de andre” sammenligner vi nemlig “deres” praksis med “våre” idealer:

– Jeg sier ikke at vi ikke skal ha idealer å strebe etter, men vi må samtidig reflektere mer over hvilke verdier vi lever etter i praksis.

På den ene sida er nordmenn flest for religionsfrihet, men likevel er det mer enn 40% som er mot opprettelsen av muslimske trossamfunn i Norge. Er ikke dette et uttrykk for anti-demokratiske holdninger blant nordmenn, sa religionsviter og antropolog Berit Thorbjørnsrud ved lanseringen av Gullestads bok igår i Aschehoug-villaen langt ute på Oslos vestkant.

Nordmenn liker ikke å bli kritisert. Gullestad fortalte om hvor vanskelig det er å sette forskerblikket på nordmenn:

“Det er vanskelig å ta opp temaer som angår rasisme og diskriminering når denne er hverdagslig og institusjonell og ikke voldelig og ekstremistisk . (…) Både i “Det norske sett med nye øyne” og i “Plausible Prejudice” legger jeg hovedvekten på uttalelser fra den kulturelle og politiske eliten, inkludert journalister, professorer og politikere. Vi er vant til å være de som ser, og ikke selv til å bli sett med akkurat samme type blikk som vi bruker på andre.”

Viktig for henne å få fram: Mange små tilsynelatende trivielle handlinger som ikke er motivert av hat eller vond vilje kan ha negative virkninger. Som eksempel brukte hun en anekdote: En dame fra Bærum forteller en sensasjonell nyhet til sine venninner: “Tenk jeg så en svart mann som jogget i Vestmarka. Det har jeg aldri sett før. Jeg ble stående og stirre.”

I en kronikk i Dagbladet koblet hun stirringen med forestillinger som også kan ligge til grunn for diskriminering på andre områder:

Normalt ser folk i Norge det å stirre på andre mennesker som uhøflig, med mindre de opptrer som klovner midt på åpne plasser eller gjør noe annet som viser at de ønsker å bli betraktet på denne intense måten. Eksempelet antyder dermed at det som anses som alminnelig folkeskikk overfor et menneske som ligner en selv, i praksis ikke er like nødvendig når vedkommende er svart. Kan det kanskje være en sammenheng mellom denne stirringen og kolonitidens kulturelle klima?

Kronikken utløste en debatt i Dagbladet for to år siden:

Walid al-Kubaisi: Å stirre på det uvanlige er menneskelig

Lisbet Holtedahl: Kan det ikke tenkes at det nettopp er mindre alvorlige ting, som ødelagte selvbilder, som ligger bak gjengene på Tøyen?

Nina Dessau: Folkeskikk og mindreverd. De små hendelsene er byggesteinene i alle former for systematisk diskriminering

Hadia Tajik: Smertefull selvrefleksjon. Majoriteten ser ofte ikke sin egen posisjon som premissleverandør for debattene

Hva er så antropologenes rolle i denne debatten?

Bakerst i boka identifiserer hun de fem største utfordringene for antropologien som jeg omtalte igår:

>> les innlegget: The Five Major Challenges for Anthropology

OPPDATERING (31.3.06):

Både Aftenposten og Morgenbladet har omtalt boklanseringen:

Knut Olav Åmås: Majoriteten som ikke ser seg selv (Aftenposten, 30.3.06)

Majoritetsforskeren – Håkon Gundersen portretterer Marianne Gullestad (Morgenbladet, 31.3.06)

Og Marianne Gullestads tale ved boklanseringen kan leses i sin helhet:

Om å se og bli sett

SE OGSÅ:

Marianne Gullestad – presentasjon inkl mange artikler som kan lastes ned!

For mindre vekt på den etniske nasjonen: Marianne Gullestad med ny bok

Innvandrerdebattens vokter – forskning.no intervjuer Marianne Gullestad

Nazneen Khan-Østrem: Hvilke vestlige verdier?

Studer majoriteten for å forstå minoriteten! – Seminarrapport

Innvandringsdebatten handlet ofte om "dem" - innvandrerne. I den nye boka "Plausible Prejudice" retter antropologen Marianne Gullestad blikket mot majoriteten, dvs nordmenn og såkalte "grunnleggende norske verdier": Hvor mye blir de fulgt i hverdagslivet?

I et intervju i Klassekampens lørdagsutgave (ikke…

For 14.gang: Samefolkets dag feires i Norden

Published on February 5, 2006 by lorenz Posted in minoriteter og urbefolkninger, samer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Det første samiske landsmøtet ble avholdt 6. februar 1917 i Trondheim. Det var første gang i historien nord- og sørsamer fra forskjellige land samlet seg. Den 15. samekonferansen i Helsinki besluttet i juni 1992 at den 6. februar skulle derfor være samenes nasjonaldag.

Dagen blir nå feiret for 14.gang og er i Norge offisiell flaggdag. Men som den samiske avisa Sagat framhever, er “Samefolkets dag ingen markering av hvilken nasjonalstat man tilhører, men en feiring av samefolket som sådan. Og vårt folk finnes i flere land.”

Victoria Harnesk, nestleder i Sameföreningen i Stockholm, sier til nettstedet samer.se:

Eftersom vi är ett folk som finns i de fyra länderna Norge, Sverige, Finland eller Ryssland så är det bra att vi har gemensam nationaldag, flagga och nationalsång. Det stärker den samiska gemenskapen

Samenes nasjonalsang heter Sámi soga lávlla (Samefolkets sång). Texten er skrevet 1906 av Isak Saba, den første samen på Stortinget (1906 – 1912) ~~den første samepolitikeren~~.

Infonuorra har laget en oversikt over arrangementene i Norge og Sverige. For tida er det samisk vinterfestival i Oslo.

Regnor Jernsletten fra Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø har lagt ut informasjon om Trondheimlandsmøtet i 1917

OPPDATERING: FLERE SAKER OM SAMEFOLKETS DAG 2006

Gratulerer med dagen! (Klassekampens leder)

Bærer samedrakta med stolthet på Samefolkets dag (Harstad Tidende)

– Tromsø må ha et samisk hus (Nordlys)

Samisk nationaldag i skånsk snö: Det finns ungefär etthundra samer som bor i södra Sverige och i Danmark (Sydsvenskan)

Karasjok: Trommet for samene (Finnmark Dagblad)

Kulstad barnehage: Feiret Samefolkets dag med gahkko i lavvo (Helgeland Arbeiderblad)

Kiruna: Sameskolan firar samisk nationaldag (Norrländska Socialdemokraten)

Kautokeino: Storbesøk på folkedagen

SE OGSÅ:
Samefolkets dag i 2005

Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran – Ny masteroppgave

Published on January 16, 2006 by lorenz Posted in Asia, fattigdom, feltarbeid metode etnografi, master-/ hovedoppgaver, minoriteter og urbefolkninger, økonomi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Hoved- eller masteroppgaver er ikke alltid en glede å lese. Et hederlig unntak er Syeda Rahima Parvin sin nylig leverte oppgave om fiskere og kaviarproduksjon ved det Kaspiske hav i Iran. Hun unngår fagsjargong, skriver personlig og levende. Som leser blir en hele tida dratt inn i nye situasjoner og samtaler med folk hun møter og som hun er flink til å beskrive. Til og med teoretiske kapitler om for eksempel fattigdomsbegrepet krydrer hun med opplevelser fra felten.

Ved å studere fiskere og kaviarproduksjonen, fikk hun innsyn i hvor klassedelt og til dels rasistisk det iranske samfunnet kan være:

Mitt datamateriale tilsier at Iran er en elitestat. Mine observasjoner om elitens forestillinger og holdninger til de andre etniske minoritetsgruppene jeg kom i kontakt med er til tider rasistiske

Om forholdene i landsbyen skriver hun:

Jeg ble fortalt at samlingsstedene, men også de fleste forretningene, ble anvendt først og fremst ut i fra etnisk tilhørighet. Senere kom det frem at anvendelse av steder i tillegg var tilknyttet klassetilhørighet; yrke, bydel/nabolag , økonomi og utdannelse.

Fiskerne hadde dessuten sitt eget område nærmest innsjøen, “an area where only people like them can live”, ifølge den kasakhstanske tolken.

Kaviaren selges dyrt i utlandet. Den er blitt transformert fra å være et produkt fra naturen til å bli en luksusvare som det er vanskelig å tak i. De som fanger grunnlaget for kaviaren – størene – forbli usynlig. De gjør dritjobben, blir sett ned på (noe som vi også kjenner fra Norge, derfor mener antropologen at innsiktene fra oppgaven kan anvendes her).

Fiskernes virksomhet er sterkt kontrollert. Det er kanskje en grunn til at de ikke kommer seg ut av fattigfommen. En spissformulering av det offisielle synet er at “de fattige uten kunnskap er de som dreper fisken”, skriver hun:

“(Fiskenes) fattigdom kan settes i sammenheng med mangel på selvråderett og manglende kontroll over relevante ressurser innen yrket de har. Disse faktorene, kombinert med manglende oppfølging fra selskapets side av bolig, sanitære forhold, tilgang på mat, helsetjeneste og kommunikasjon med omverdenen mens de er på jobb, vanskeliggjør deres muligheter til å komme seg ut av eller iverksette positive tiltak for å bedre tilværelsen.”

Parvin er kritisk til den utbredte oppfatningen om at mer utdanning er veien ut av fattigdom. Utdanningssystemet er etnosentrisk og bygd på en sosiale koder og kompetanse som fattige fisker ikke alltid har.

Interressant er også å lese om selve feltarbeidet i et samfunn der myndighetene utøver stor kontroll over befolkningen og der frykt for angiveri er stor:

“Alle de menneskene jeg traff var meget reserverte overfor dem de ikke kjente med tanke på hva de sa og gjorde grunnet frykt for represalier fra myndighetenes side.

(…)

Ingen i byen ville snakke med meg før jeg hadde vært innom politistasjonen. (…) Mye av min energi og tid gikk med til å overbevise myndighetspersoner at jeg ikke var en spion. (…) Videre måtte jeg også overbevise dem om at jeg heller ikke var en prostituert som hadde tenkt å starte ulovlig virksomhet i landet.”

Innsikter fra oppgaven kan også anvendes på norske forhold. Norge bygger også rikdommen og velferden sin på arbeid som utføres av “usynlige” mennesker som blir sett ned på, skriver hun:

Norge kan i dag studeres som en nasjon som er i ferd med å omdefinere velferd og velferdsstaten. En myte om elitestaten som en velferdsstat hvor det er behov for utenlandsk arbeidskraft kan sies å være under konstruksjon. Innleid arbeidskraft fra utlandet er nødvendig fordi “eliten” ikke kan på ta seg “uverdige” arbeidsoppgaver.

Hun publiserte oppgaven i UiOs digitale arkiv, derfor er den fritt tilgjengelig for oss alle

>> last ned hele oppgaven (Lenke oppdatert 28.1.2021)