search expand

Hvem er innvandrermannen?

Er ikke dansken og svensken den typiske innvandrermannen? Morgenbladet skriver om “Innvandrermannen” og tenker kun på pakistanere. Hvorfor er det ingen som protesterer??? Det fins langt flere europeiske enn asiatiske / afrikanske innvandrermenn i Norge.

Simen Sætre ønsker denne gang i sin serie “Kjetterske spørsmål” sette fokus på “innvandrermannes syn på likestilling”. Han spør flere pakistanere og flere antropologer. Men jeg har inntrykk av at tidligere utgaver av “kjetterske spørsmål” har vært mer vellykket. Jeg er ikke blitt særlig klokere etter å ha lest saken. Litt for mye synsing og generalisering og lite nytt.

>> les selv: Mørke menn. Mørkemenn? Åtte forsøk på å beskrive innvandrermannen og hva han egentlig synes om likestilling. Av Simen Sætre

TIDLIGERE “KJETTERSKE SPØRSMÅL”:

Øverst på listen: Ikke-vestlige innvandrere topper kriminalstatistikken. Her forklarer tre tidligere kriminelle innvandrere hvorfor.

Hvorfor innvandrere går på trygd: Til min klassevenninne fra 8c og alle andre som lurer på hvorfor så mange ikke-vestlige innvandrere ikke jobber. (se også reaksjon fra Nina Dessau)

Nye Norge: I 2060 kan den norske innvandrerbefolkningen telle én til to millioner mennesker. Hvordan skal dette gå?

Er ikke dansken og svensken den typiske innvandrermannen? Morgenbladet skriver om "Innvandrermannen" og tenker kun på pakistanere. Hvorfor er det ingen som protesterer??? Det fins langt flere europeiske enn asiatiske / afrikanske innvandrermenn i Norge.

Simen Sætre ønsker denne gang i…

Read more

Thomas Hylland Eriksen: Hva er årsaken til raseriet over Gaarders Israel kritikk?

Er det ikke greit å kritisere et land som rutinemessig slipper bomber på sivilbefolkning, fordriver naboer for å sikre seg mer jord og vann, og som har utviklet et kontrollsystem verdig et totalitært regime, spør Thomas Hylland Eriksen i et innlegg i Aftenposten der han prøver å forstå de “overraskende sterke reaksjoner” på Jostein Gaarders kronikk om Israel:

Hva er så årsaken til raseriet hos mange av dem som har svart Jostein Gaarder? (…) Er det skammen etter annen verdenskrig som fremdeles gjør det vanskelig å kritisere en jødisk stat? (I så fall kan tutsiene gjøre hva de vil med hutuene i fremtiden, bare for å nevne ett eksempel.) Er det en forestilling om at israelerne er “våre gutter”, mens Hizballah og Hamas er “de andre”? Israel er jo nærmest blitt adoptert som et europeisk land i eksil, og deltar bl.a. i Eurosong (“Melodi Grand Prix”) og europacupene i fotball.

Jeg har ikke svaret, men man kan ikke fri meg fra tanken om at dersom muslimske regimer hadde hatt like ivrige norske forsvarere som det israelske, ville norsk utenrikspolitikk har sett nokså annerledes ut.

Jostein Gaarders kronikk uttrykte en fortvilelse og avmektighet som deles av humanister verden over, skriver han og slutter med følgende ord:

[Det er] gode grunner til å slutte seg til Jostein Gaarders syn om at hvis vi klarte oss uten Outspan-druer på åttitallet, skal vi saktens klare oss uten Jaffa-appelsiner i dag også.

>> Thomas Hylland Eriksens kronikk i Aftenposten: Den vanskelige kritikken

>> Jostein Gaarders kronikk: Guds utvalgte folk

>> hele Gaarder debatten i Aftenposten

SE OGSÅ:

Anthropologists on the Israel-Lebanon conflict

Intervju med Robert Fisk: Mediene forvandler palestinerne til irrasjonelle voldsutøvere (Klassekampen, 29.7.06)

Frilansjournalisten Hanin Shakrah blogger direkte fra Libanon

Er det ikke greit å kritisere et land som rutinemessig slipper bomber på sivilbefolkning, fordriver naboer for å sikre seg mer jord og vann, og som har utviklet et kontrollsystem verdig et totalitært regime, spør Thomas Hylland Eriksen i et…

Read more

Fra anarkisme til mainstream? Antropolog studerte kulturhuset Hausmania i Oslo

cover hausmania oppgave

“Vi trenger en antropolog”, mente en beboer av kulturhuset Hausmania i Oslo. Nå har Ola Andersbakken skrevet en masteroppgave i sosialantropologi om en gruppe kunstnere, musikere, kulturarbeidere og politiske aktivister som kjemper mot at kulturhuset Hausmania skal selges og rives.

Antropologen deltok i utviklingen av Hausmanias nye styreform, representantrådet og formaliseringen av husets visjon, “økovisjonen”. Han var med på flere demonstrasjoner, møter med politikere og gjorde intervjuer med politikere og hausmanitter. Hovedfeltarbeidet varte fra desember 2003 til juni 2004. I tillegg ble det et langt “etterpåfeltarbeid”, der han var med på møter og deltok på e-post lista og arbeidsgruppene på Internet.

Han beskriver et miljø som er “røft” og maskulint, preget av både interne stridigheter og samhold. Hausmanittene, skriver han, har lært å omgåes med makta. De har satt seg inn i det politiske systemet, lært kodene og språket. De dro nytte av politisk- og byråkratisk maktretorikk, benyttet denne aktivt som et motmaktmiddel. Ved å formalisere det indre styresettet og samle seg rundt en visjon, har hausmanittene klart å øve politisk innflytelse.

Profesjonalisering betyr altså ikke nødvendigvis “sell-out” eller en tilpasning til mainstreamkulturen.

I kontakten med myndighetene klarte hausmanittene å bevare sin sjel, skriver antropologen:

Til tross for indre uenigheter, står hausmanittene samlet i presentasjonen av kulturhuset utad. Jeg konkluderer med at Hausmanittene har vist en evne til å motstå de offentlige myndighetenes forsøk på å innsette sine krav. Representantene fra Hausmania tar i bruk kreative strategier, som etablering av symboler, strategisk bruk av media og retorikk, når de mobiliserer til kampen for husets overlevelse.

Vi blir også kjent med flere beboere, får innsyn i debatter om hva Hausmania er og skal være.

Om Hausmania skriver han:

På Hausmania ønsker man å skape et ”pusterom” hvor det lages kunst og musikk med ”sjel”, som en motvekt til den kommersialiserte massekulturen. Det å selge, er ikke så viktig som å lage noe originalt og vakkert som kan gi folk en verdifull opplevelse.

Det er en norm på Hausmania å være et kritisk og samfunnsbevisst menneske som ikke søker en konformitet med resten av samfunnet, men som søker kunnskap på egenhånd og utøver en samfunnskritikk som kan bidra til en mer rettferdig verden.

(…)

De har 20 øvingslokaler som benyttes av 30-40 band og 40 atelierer som benyttes av kunstnere, kulturarbeidere, håndverkere og forskjellige frivillige organisasjoner. Det finnes tre utstillingsgallerier, et stort teater (Grusomhetens teater), motorsykkelklubb, en skatehall, graffitivegg, keramikkverksted, Internettkafé (HUMLA4), veganerkafé med matservering (Black Eyed Bean), bibliotek og kino (Spis De Rike). Det selvstyrte kulturhuset Hausmania baserer seg på brukermedvirkning og dugnadsarbeid. Under mitt feltarbeid, bodde det rundt 30 mennesker på Hausmania.

Hele oppgaven kan lastes ned fra antropologi.info.

>> last ned oppgaven “Makt, motstand og etablering av symboler. ‘Det frie kulturinitiativet’ møter de offentlige myndigheter” av Ola Andersbakken (1,8 MB, pdf)

SE OGSÅ:

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

På feltarbeid blant poeter og opprørere i Paris

Hvem er aktivistene? Forskningsrapport avliver myter om medlemmer i sosiale bevegelser

Den antropologiske aktivisten – Intervju med Johannes Wilm

cover hausmania oppgave

"Vi trenger en antropolog", mente en beboer av kulturhuset Hausmania i Oslo. Nå har Ola Andersbakken skrevet en masteroppgave i sosialantropologi om en gruppe kunstnere, musikere, kulturarbeidere og politiske aktivister som kjemper mot at kulturhuset Hausmania skal selges og rives.…

Read more

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

dyrepark

For ett år siden utløste en afrikansk landsby i dyrehagen i Augsburg (Tyskland) en debatt om rasisme og kolonialisme. En lignende debatt har blusset opp i Sverige: I Kolmårdens djurpark opptrer for tida “fem stolta massajer som aldrig ens tidigare varit utanför sitt lands gränser”. De skal “dansa, sjunga och hoppa”. massai

Å vise fram massaierne midt blant dyrene skaper et bilde av afrikanere som noe primitivt, mener kritikerne: “Tankene går tilbake til kolonitida der svarte ble vist fram på omreisende circus og museer, sier Ywonne Ruwaidam fra Centrum Mot Rasism (CMR).

Magnus Nilsson fra ledelsen i Kolmårdens djurpark avviser kritikken:

Jag är helt enkelt chockad över att Kolmårdens Djurpark anklagas för rasism! Skulle vi, som Nordens största djurpark, ägna oss åt rasism år 2006? Det är en helt osannolik anklagelse.
(…)
[Masaierna] jobbar som safariguider hemma i Kenya och som nu agerar guider i Kolmårdens Djurpark. Det handlar alltså om ett allt mer utvecklat samarbete mellan safariföretaget i Kenya och Kolmårdens Djurpark och har inte den minsta antyda till rasism att göra.

Også massaierne forsvarer arrangementet. Daniel Parmaari Leuka sier:

Vi vill bygga en brygga mellan Kenya och Sverige och skapa en kontakt genom riktiga möten. Vi kom inte för att bli exploaterade som vildar i en djurpark.

Debatten minner om debatten om Muhammed-karikarturene. Forsvarerne av både karikaturene og dansende afrikanere i dyrehager tar ikke historien og maktforholdene i betraktning. Å utstille “eksotiske andre” har en lang tradisjon. Her i Norge kjenner vi Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo. Slike åpent rassistiske menneskeutstillinger skulle demonstrere Vestens overlegenhet (“De var «ville» og «usiviliserte». Vi var hvite, «dannede» og «siviliserte»”). Slike holdninger fins fortsatt den dag i dag og de er en grunn til at afrikanere sliter med å få jobb.

Ritva Jansson, en av medarrangørene avslørte (sannsynligvis utilsiktet) rasisme i et intervju med Dagens Nyheter, da hun sammenlignet massaierne med barn. Om massaierne sier hun:

De tycker det är fantastiskt spännande. Många av dem har inte varit utanför Masai Mara förut, de har inte sett havet förut, de har inte sett andra djur och inga moderna saker överhuvudtaget. Jag visade dem diskmaskinen igår, de kunde inte förstå att en sådan kunde tvätta disken. Det är helt underbart, man ser saker på ett helt nytt sätt. Det är som att ha barn med sig, som aldrig varit ute förut.

(ikke på nett, kilde)

Yvonne Ruwaida, ordförande för Centrum mot rasism, skriver:

Problemet är inte de fem artisterna. Problemet är sammanhanget med dessa artister i en djurpark och hur de beskrivs. När projektledaren beskriver deras arbete som att de “dansar, sjunger och hoppar” och att de “är som att ha barn med sig” är tonfallet nedlåtande.

Teologistudent Marta Axner har skrevet en god kommentar. Hun mener at debatten “sätter lite fingret på varför det är så svårt att diskutera rasism och etnicitet som diskrimineringsgrund i Sverige”:

Vi tänker oss att rasism är en medveten uttalad åsikt, att en rasist är en person som på ett medvetet och rationellt plan håller sig med åsikten att människor av andra raser (eller hudfärg) är mindre värda en vita. Och visst är det så. Men jag tror tyvärr inte att det är så enkelt. Jag tror att omedvetna tankar, uppfattningar och idéer som handlar om etnicitet och hudfärg finns med i vårt samhälle, på liknande sätt som kön fungerar.

(…)Då är steg ett att börja se och förstå hur de här idéerna finns och fortplantas även om ingen (eller få) skulle hävda dem medvetet offentligt.

Dansande massajer på Kolmårdens djurpark – hur kompetenta än dessa är som djurvårdare och/eller artister – är inte en isolerad händelse, utan måste förstås i en kontext och en historia. Hundratals år av kolonialism och rasism, av uppfattningar av svarta människor som lägre stående, som “de andra”, som nästan närmare djur än människor, århundraden av att svarta och färgade människor har dödats, tvingats slavarbeta och på andra sätt utnyttjas av vita – det spelar roll.

Det gör att det aldrig är samma sak när vita människor från nordländer gör samma sak, att det bara går att vända på begreppen. Om svenska folkdansare skulle uppträda i en afrikansk djurpark med älgar i (vilket i sig verkar väldigt osannolikt att en sådan existerar) har en helt annan position i historien, ekonomiskt och maktmässigt att det långt ifrån är samma sak.

Tora Breitholt setter saken i sammenheng med nykoloniale kriger verden over:

Människor som lever i periferin tycks fortfarande ses som exotiska, avhumaniserade väsen som mest hör djurriket till. Inte bättre förstånd än ett barn, men oberäkneliga, opålitliga och känslokalla. Det går förstås hand i hand med upptrappningen av de nykoloniala krigen världen över. På 1800-talet sades det att den vite mannen hade ansvar att civilisera vildarna. Idag kallar man det demokratisering, men i praktiken är det samma sak. Och hur skulle man kunna bomba människor om de vore som oss? Om de också kände sorg och smärta? Om de också planerade sina liv och sina samhällen, om de också önskade sina barn en lycklig framtid?

Arrangementet er “följdriktigt i det samhällsklimat vi nu befinner oss i”, mener også Ali Esbati.

Utilsikted rasisme er et tema som antropolog Marianne Gullestad er opptatt av. Se blant annet Norske verdier, islam og hverdagsrasismen og Racism – The Five Major Challenges for Anthropology

SE OGSÅ:

I Tyskland: Dyrehage stiller ut afrikanere

Next month it will be 100 years since Congolese pygmy named Ota Bengawas put on display in the monkey house at New York’s Bronx Zoo (Savage Minds, 6.8.06) / på norsk Ota Benga – mannen i buret: «Afrikansk pygme, Ota Benga. På utstilling hver ettermiddag hele september» Sverre Bjørstad Graff, nesteklikk.no

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Kurt Jonassohn, On A Neglected Aspect Of Western Racism: From the beginning of the 1870s to the end of the 1930s – the exposition of so-called exotic peoples in zoological gardens attracted a huge public

Anthropological Days at the Olympic Games: An homage to imperialism, the exhibit of conquered peoples was designed to show how America would bring progress to savage peoples

In Detroit and London: More African Villages in the Zoo

Geldof’s Live8 and Western myths about Africa

Wikipedia om “Human Zoos”

dyrepark

For ett år siden utløste en afrikansk landsby i dyrehagen i Augsburg (Tyskland) en debatt om rasisme og kolonialisme. En lignende debatt har blusset opp i Sverige: I Kolmårdens djurpark opptrer for tida "fem stolta massajer som aldrig ens…

Read more

Når unge muslimer chatter med imamen

I en fersk masteroppgave i sosiologi har Helene Toverud Godø undersøkt Internettets betydning for minoritetsungdom. Funnene hennes føyer seg inn i rekken av forskningsarbeider som tar et oppgjør med tidligere forskning om Internett og “cyberspace”. Nettet har ikke ført til en identitetsrevolusjon. Internett fungerer snarere som et ankerfeste, skriver hun:

Internett brukes til å forene folk som lever i eksil over hele verden. Det kan bidra til å redusere følelsen av tap som følger av å være langt unna familien sin. Slik kan Internett muliggjøre kontakt som på flere ulike måter får en viktig betydning for minoritetstilværelsen i Norge.

Internett bidrar til en forsterkning av lokal identitet: Kurdere bruker nettet til å bli mer kurdiske. Muslimer bruker nettet til å bli mer muslimske. Flere informanter bruker nettet til å videreutvikle sin religiøse identitet, for å chatte med imamer, høre på bønner eller opplesninger fra Koranen, eller som oppslagsverk når det gjelder ulike tolkninger.

Men nettet er også viktig for å få fotfeste i Norge og få norske venner. Mange informanter har mer enn hundre chatte-venner – både i Norge og resten av verden. En kurdisk jente forteller at hun også hjelper moren sin, som verken kan lese eller skrive, til å snakke med slektninger og venner gjennom Internett ved bruk av webkamera og mikrofon.

>> les hele saken på Utrop.no

>> last ned oppgaven: Et rom til å finne “seg selv”? – en analyse av minoritetsungdoms bruk av chat på internett. Av Helene Thoverud Godø

SE OGSÅ:

Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen

Thomas Hylland Eriksen: “Chatkanaler är livsviktiga för att hålla identiteten levande”

How Media and Digital Technology Empower Indigenous Survival

The Internet. An Ethnographic Approach (Om bruken av nettet for eksil-trinidadere)

I en fersk masteroppgave i sosiologi har Helene Toverud Godø undersøkt Internettets betydning for minoritetsungdom. Funnene hennes føyer seg inn i rekken av forskningsarbeider som tar et oppgjør med tidligere forskning om Internett og “cyberspace”. Nettet har ikke ført til…

Read more