innvandring migrasjon | antropologi.info

Integrering: “Barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn”

Published on March 6, 2006 by lorenz Posted in Danmark, feltarbeid metode etnografi, innvandring migrasjon, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, ungdom oppvekst, vi og de andre

Stadig vekk hører vi hvor viktig det er at innvandrerbarn går i barnehagen for “å bli integrert”. Men nå har antropologene Eva Gulløv og Helle Bundgaard funnet ut at barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn. Årsaken er fordommer blant barnehage-ansatte og manglende kommunikasjon mellom ansatte og foreldre. Det kommer fram i et intervju i fagbladet Børn & Unge.

De to danske antropologene har avsluttet sitt treårige forskningsprojekt “Tosprogede børn i danske børnehaver” der de studerte to barnehager der en tredjedel var “tospråklige”.

Integrering kommer ikke av seg selv. Det er ikke nok å synge barnesanger, klippe julehjerter sammen, sier Eva Gulløv. Allerede i førskoleinstitusjoner opplever barn å bli ekskludert:

“Det virker ikke nødvendigvis integrerende at sætte børn tidligt i institution. Hvis det ikke bliver gjort ordentligt, risikerer man bare at flytte nogle problemer længere ned aldersmæssigt og endda gøre dem værre. Hvis du allerede de første fem år af dit liv er vant til at blive ekskluderet frem for at blive inkluderet, kommer der måske en voldsommere reaktion i skolen, end der ellers ville være kommet.”

Forskerne observerte at tospråklige barn dannet egne grupper og ikke ble del av det “store fellesskap”. En grunn er språket, forklarer Eva Gulløv:

“Sproget er meget vigtigt. Børnene bruger det til at forhandle med – “du er faren, og du er moren.” Hvis du ikke er sproglig god, har du svært ved at forhandle, og de tosprogede børn bliver derfor ofte de små i rollelege, og derfor søger de mod børn, de kan være lige med.”

Dette kunne pedagogenes ha gjort noe med. Men det gjorde de ikke. Pedagogene lagde vekt vekt på frie idealer, demokrati, og at det er viktig, at barna setter ord på sine følelser:

“Pædagogerne siger til Ahmed, at han skal sige, at han ville være med i legen, men det hjælper ikke noget, for det er stadig Jonathan, som har definitionsmagten over legen. Generelt arbejdede pædagogerne ikke med at give børnene redskaber til at udtrykke sig med, til at udvide deres ordforråd eller hjælpe dem med det, de ikke kan sige.

I det lange løb kan der imidlertid ske en eksklusionsproces af de tosprogede børn. De leger ikke med de danske børn, de bliver afvist, og de kommer derfor heller ikke hjem til hinanden for at lege.

Antropologene oppdaget at barn med minoritetsbakgrunn ble forskjellsbehandlet på grunn av bestemte forestillinger om “deres kultur”:

Da en tosproget pige kom tilbage fra en ferie var hun meget indadvendt, ked af det og tavs. Hun ville ikke fortælle, hvad der var galt, og personalet snakker om, at det er et problem, at man ikke snakker om følelser, der hvor pigens familie kommer fra. Da en dansk pige får det på næsten samme måde, reagerede personalet med at gå ind i pigens og familiens problemer. “Det skete flere gange, at personalet så det enkelte barn og familien, når det var en dansker, og hele kulturen, når det var et tosproget barn,” siger Eva Gulløv.

Skyldtes problemene at innvandrerbarn ikke ville integrere seg? Dette avviser Gulløv:

Mange forældre anstrengte sig for, at deres børn ikke skulle være anderledes, de forsøgte at lave madpakker, der lignede de danske, og de ønskede, at deres børn lærte dansk.

Forskerne peker på en paradoks:

Vores materiale indikerer, at forskelle der har baggrund i social klasse og etnicitet gensidigt forstærker hinanden i den institutionelle kontekst og resulterer i konstruktionen af specielt muslimske børn som anderledes, – en anderledeshed som forstærkes gennem børnenes egne interaktioner. Denne konstruktion legitimerer en pædagogisk bestræbelse på at lære minoritetsbørn, hvordan man bør opføre sig på måder, der eksplicit ignorerer forældres ambitioner og værdier vedrørende opdragelse. Legitimeret ved et pædagogisk hensyn opereres der således med forskelle, på trods af et ideologisk udgangspunkt i lighed og ligeværd.

(…)

Familierne bliver problematiseret, fordi de ikke passer ind i daginstitutionernes målestok for, hvad der er normalt.

Men de legger vekt på at resultatene ikke kan brukes til å si at barna skal bli hjemme isteden. Men det er viktig at tospråklige barn opplever at de blir inkludert og ikke ekskludert.

>> les hele intervjuet i Børn & Unge

>> oppsummering av forskningsprosjektet

Stadig vekk hører vi hvor viktig det er at innvandrerbarn går i barnehagen for "å bli integrert". Men nå har antropologene Eva Gulløv og Helle Bundgaard funnet ut at barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn. Årsaken er fordommer blant…

Intervju: Unni Wikan med planer om ny bok om innvandrermenn, ære og verdighet

Published on February 19, 2006 by lorenz Posted in innvandring migrasjon, kjønn, konflikter katastrofer, Kultur tradisjon kunnskap, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Tidligere har Unni Wikan vært opptatt av innvandrerkvinner og barn. Nå ønsker hun at vi bryr oss mer om mennene. Bedre innsikt i mennenes situasjon kunne ha avverget konflikter, sier hun i et intervju med meg. Antropologen holder på å analysere to rettsaker om æresdrap og tvangsekteskap. Æresbegrepet er ikke noe eksotisk. Det handler om å ivareta menneskers verdighet, mener hun.

Et sentralt spørsmål for Unni Wikan er: Hvordan kan en hjelpe mennene til å beholde deres verdighet og samtidig trygge kvinner og barn?

– Vi er klare over at vi må må arbeide for å sikre kvinners rettigheter, mens menns situasjon er blitt viet lite oppmerksomhet utover det at de er overgripere eller undertrykkere. (…) Det er jo ikke slik at jeg som forsker har sagt og tenkt at nå skal jeg undersøke mannens situasjon. Jeg er kommet til den innsikt at det må jeg gjøre.

Hun mener forskere bør i større grad ta opp de ubehagelige spørsmål og vise mer mot:

– Forskere har grunn til å være redde. Det koster å ta opp ubehagelige spørsmål. Det kan være beintøft. Men vi forskere risikerer mindre enn de som er medlemmer av enkelte etniske felleskap. Det blir ofte sagt, det er ikke vi, det er de berørte menneskene selv som må ta opp slike saker. Men mange av oss aner ikke hva det koster, hva de må risikere.

>> les hele intervjuet

SE OGSÅ:

Tvangsekteskap: Unni Wikan: “Fellende dom vil vekke Europa”

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Somaliske mænd bliver overflødige

– Kultur har ikke med nasjonalitet å gjøre

Published on February 18, 2006 by lorenz Posted in antropologi allment, identitet etnisitet, innvandring migrasjon, Kultur tradisjon kunnskap, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Vi antropologer sier dette hele tida, men det kan ikke bli sagt ofte nok. Det som utgjør “vår kultur” har ikke nødvendigvis med vår nasjonalitet å gjøre. Mange andre faktorer kan være minst like viktig, f.eks forskjellene mellomn by og land. Uppsala-antropologen Gillis Herlitz har holdt et foredrag der han sa mye klokt ifølge Helsingborgs Dagblad:

“Om man vet hur gränslinjer dragits i historien, så vet man också att de kulturella gränserna knappast styrs av nationalitet. Det finns annat som påverkar mycket mer. Glesbygd kontra tätort exempelvis. Eller utbildningsnivå och ålder.”

“Hudfärg, hårfärg och nationalitet är inte relevant. Ungdomskulturerna blir mer och mer likartade över hela världen, och en iranier i en storstad kan mycket väl ha betydligt mer gemensamt med en Malmöbo än en analfabet och landsman i en isolerad by på landet.”

“Det är inte olikheterna som skapar konflikter — det är bristen på att prata, diskutera och att försöka förstå.”

Han gjorde oppmerksom på et pussig fenomen.

— Min generation, vi som var med -68, sa adjö till traditionerna. Nu ropar ungarna efter kontinuitet och anordnar bal i nionde klass. Någon gör reklam för mormors vaniljsås, som är bättre än mammas därför att den är äldre, och alltså mer äkta.

>> les hele saken i Helsingborgs Dagblad

SE OGSÅ:

Gillis Herlitz – Reser runt på arbetsplatser för att tala om social kompetens och kulturmöten

Hva er kultur? Hvordan takle fremmed kultur?

Thomas Hylland Eriksen; Fargeblindhet som mål

Vi antropologer sier dette hele tida, men det kan ikke bli sagt ofte nok. Det som utgjør "vår kultur" har ikke nødvendigvis med vår nasjonalitet å gjøre. Mange andre faktorer kan være minst like viktig, f.eks forskjellene mellomn by og…

En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige

Published on February 13, 2006 by lorenz Posted in feltarbeid metode etnografi, innvandring migrasjon, master-/ hovedoppgaver, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, ungdom oppvekst, vi og de andre

Hvordan er det å bo på et asylmottak? Hva er ungdommene opptatt av? Hva tenker de om nordmenn og hva tenker nordmenn om dem? Og hvorfor er forholdet mellom asylsøkerne og “de andre” ofte preget av mistillit og skepsis? Det var av ren nysgjerrighet Anne Barlindhaug valgte å tilbringe et halvt år på et asylmottak for å skrive hovedoppgaven i sosialantropologi. Nå er oppgaven blitt publisert i Universitetsbibliotekets digitale arkiv.

“Det var en av de første dagene det året at snøen hadde lagt seg. Jeg sto på verandaen på Skogstu, da en gruppe av unge asylsøkere gikk av bussen på vei hjem fra skolen. De var tydelig oppspilte og i godt humør. De hadde snøballkrig på veien opp mot mottaket, de lo og ropte.” Oppgaven begynner vennlig og som en god bok: Barlindhaug kaprer leseren tidlig. Åpningssetningene er karakteristiske for resten av oppgaven og uten å planlagt det, har en lest nesten alle 140 sider.

Anne Barlindhaug bruker mye plass til å skildre opplevelser fra felten, dialoger med ungdommene, fester og møter. Oppgaven gir leseren en god forståelse av hvordan det er å bo (å jobbe) på et mottak.

Ungdommene må starte et nytt liv i Norge. På en måte ønsker de bevare noe av hjemlandet sitt, samtidig gripe de nye mulighetene i et nytt land, å feste, bli kjent med nordmenn, få seg utdanning og jobb. Barlindhaug beskriver rommet til to jenter fra Etiopia:

På veggen hang det et norsk og et etiopisk flagg. Det var ikoner av Maria og Jesus. Jentene hadde hengt opp bilder av seg selv i tradisjonelle etiopiske kjoler og de hadde pyntet med norske postkort med bilder av en isbjørn og av kongefamilien.

Påfallende for antropologen var de store humørsvingningene. Den ene dagen kan en av guttene (Boy) stå på verandaen og fnise med de andre guttene, prate om damer og gi inntrykk av å være veltilpasset og fornøyd mens han den neste dagen sier at han like gjerne kan dø. Grunnen er den sårbare situasjonen som fremmed i Norge, spesielt den lange ventetiden som bl.a. UDI er ansvarlig for. De føler avmakt. Små detaljer kan derfor utløse stor frustrasjon. Mediene gjør vondt verre ved å stakkarsliggjøre mindreårige asylsøkere – noe som spesielt guttene misliker. De ønsker jo bli oppfattet som tøff og kom til Norge med følelsen av å beherske omgivelsene.

I oppgaven beskrives det flere møter mellom ungdommen og lokalsamfunnet – et flerkulturelt arrangement og et besøk av en norsk skoleklasse uten at det utviklet seg kontakter og vennskap. Det var mye skepsis på begge sider. Hun skriver:

“Jeg fikk inntrykk av at ingen [fra lokalbefolkningen] ønsket noe mer enn overfladisk kontakt med ungdommene, de ønsket ikke å bli personlig involvert. På den andre siden må det nevnes at ungdommene heller ikke tok noe initiativ. Da vi snakket om det senere ga jentene uttrykk for at de syntes det ville ha vært stas om noen hadde tatt kontakt med dem for å lage mat eller finne på noe sosialt. De ønsket å etablere relasjoner men turte ikke selv å ta initiativ.”

Hvorfor er det slik?

Med tanke på (…) typiske oppfatninger av asylsøkere generelt og enslige mindreårige spesielt, med tanke på de framstillingene, som blir gjort gjennom media, er det ikke rart at de norske ungdommene (…) er skeptiske og holder avstand. Det at de unge asylsøkerne er bevisst hvilke oppfatninger, som bli knyttet til dem, gjør at det er forståelig at også disse holder avstand.

Oppfatninger, som blir formidlet gjennom myndighetens holdning, gjennom samfunnsdebatten og gjennom media legger altså føringer for hvordan nordmenn og enslige mindreårige asylsøkere forholder seg til hverandre. Disse oppfatningene fungerer, som strukturelle føringer som begge parter i det sosiale samspillet tilpasser seg.

Hun referer til antropologen Liisa Malkki som skriver om at det har vært en implisitt tendens til å forstå mennesker og deres kultur som rotfestede, knyttet til sted.

Vi har en tendens til å oppfatte det slik at når mennesker blir revet vekk fra hjemstedet blir de også revet vekk fra sin kultur. Den redselen for rotløshet som migranter representerer, gjør at de blir sett på som moralsk og psykisk ustabile, de betraktes som ”matter out of place”, som anomalier.

Det er altså med tankene i hodene våre som det er noe galt med, kan en kanskje konkludere? Det som trengs er kanskje mer kosmopolitisme?

Hun går ikke inn i slike spørsmål, men velger å avslutte oppgaven slik:

Det er viktig for meg å understreke at mange av de unge asylsøkerne er ressurssterke. De ønsker å legge det vanskelige bak seg. Tenke framover. De forsøker å fokusere på det som er positivt. Ungdommene på Skogstu ga selv uttrykk for at de ønsket å bli oppfattet som vanlige unge mennesker og at ikke alltid merkelappen, enslig mindreårig asylsøker, skulle være i fokus. Jeg mener at svartmalingen av denne gruppen og tendensen til å beskrive dem som stakkarslige og sykelige er overdrevet, den passer ikke overens med virkeligheten slik jeg møtte den på Skogstu.

>> las ned hele oppgaven

Hvordan er det å bo på et asylmottak? Hva er ungdommene opptatt av? Hva tenker de om nordmenn og hva tenker nordmenn om dem? Og hvorfor er forholdet mellom asylsøkerne og "de andre" ofte preget av mistillit og skepsis? Det…

Arrangerte ekteskap: Å gripe leseren med et komplekst budskap

Published on February 12, 2006 by lorenz Posted in bøker, doktoravhandlinger, formidling, innvandring migrasjon, Kultur tradisjon kunnskap, media, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Hvordan går det an å forfekte en nyansert mellomposisjon og likevel være interessant? Hvordan formidle et komplekst buskap? Det er spørsmål som ikke bare sosiolog Anja Bredal har tenkt mye over. Bredal er aktuell med en ny bok om arrangerte ekteskap. Et av hovedpoengene i doktoravhandlingen “Vi er jo en familie” er at tvang og press er et alvorlig problem for mange unge som inngår et arrangert ekteskap. Men samtidig synes mange andre at det er en god og naturlig måte å gifte seg på.

Media dyrker ytterpunktene og gir sjelden plass til en både-og-argumentasjon.

– Det var flere aviser som ringte etter at jeg hadde levert doktoravhandlingen, men jeg har inntrykk av at journalister sjelden får det de vil når de ringer meg.

Hun har flere ganger opplevd at forskningen sin ble misbrukt, bl.a. for å fremme et lovforslag mot søskenbarnekteskap i Danmark.

I intervjuet med meg går hun også inn for å tenke mer på klasse og sosial ulikhet. Flere kulturforskjeller kunne blitt forklart som klasse- eller klassekulturforskjeller, mener hun.

>> les intervjuet